søndag 13. august 2017

Minneord for mamma

Dette er minneorda eg las i kyrkja under gravferda torsdag den 27. juli.

Mamma vart fødd under krigen, som den yngste av fire søsken. Fødselen skal ha vore hard, men ho voks opp i eit samfunn og ein familie der alle måtte hjelpe til for å få endane til å møtast. Garden ho vaks opp på, låg langt frå tettbebyggelse og butikkar, ved Røssvatnet i Hattfjelldal i Nordland. Skule gjekk ho til i nabobygda Åkervik, på sommaren på beina, på vinteren på ski. Dei mørkaste vintermånadane måtte ho bu hos slektningar som budde nærare skulen.

Heilt frå ho var lita, var ho altså van til å hjelpe til heime, anten det var barnepass, dyrestell eller andre gjeremål på garden. I heimen var gudstrua sentral, og ho vart også teken med på samlingane i den lokale pinsekyrkja. Tidleg lærte ho seg også å spele gitar, og song og musikk skulle bli ein sentral del av livet til mamma. I pinsekyrkja fann ho seg også ein åndeleg heim, og ho var pinsevenn heile sitt liv.
Då ho var rundt 20 år, gjekk ho eit år på husmorvikarskule i Levanger. Det ho lærte her, fekk ho brukt i ulike engasjement i heimane rundt om i bygda der ho vaks opp. Det som likevel skulle bli den mest skjelsettande perioden av ungdomstida, var dei månadane ho arbeidde som frivillig på institusjonen til Alma Halse i Alta. Her fekk ho arbeide blant foreldrelause, sinnslidande og utstøytte, noko som skapte eit hjarte for desse som ho bar med seg resten av livet. Heilt til det siste snakka ho varmt om denne tida og om arbeidet som vart gjort der oppe.

I slutten av tjueåra vart ho kjend med han som skulle bli ektemannen hennar, min far Erling, og ho flytta etter kvart sørover, hit til Hornindal i Nordfjord. Ho gifta seg og fekk tre born. Det kunne nok vere utfordrande å flytte så langt heimanfrå, utan familie og kjende i nærleiken og til ein kultur som på mange måtar var annleis enn den ho kom i frå. Ho var veldig aktiv i å halde kontakten med familien nordpå via telefon, og dei fleste sommarferiane gjekk turen tilbake til Helgeland. Slik lærte vi barna også å bli glad i slekta og plassen der nord, og også for oss vart turane nordover høgdepunkt som vi hugsar med glede.

Også i Nordfjord fann ho seg ein åndeleg heim blant pinsevenene. Ho var med i oppstarten av pinsekyrkja Filadelfia i Stryn, ei kyrkje som ho var engasjert i til det siste. Heilt til det siste gleda ho seg når meldingane om godt besøkte møte og samlingar nådde henne, sjølv om ho sjølv hadde avgrensa moglegheit til å delta i desse den siste tida.

Mamma hadde mange gode eigenskapar. Ho var tolmodig og uthaldande, og klaga sjeldan. Ikkje minst hugsar vi godt korleis ho utretteleg jobba for å vekke morgontrøytte tenåringar som skulle på skulen. Ho var hjelpsam og hadde som sagt eit sterkt engasjement for dei utslåtte. Ho var ei relativt stille og beskjeden dame, og likte seg best heime. Ho hadde ein enormt sterk hukommelse, ikkje minst på å hugse songar og tekstar. Sjølv er eit av dei første minna eg har, at mamma song «Lillebrors vise» for meg på sengekanten. Med alle versa, sjølvsagt. Song og musikk var i det heile noko av det viktigaste for henne, og heilt til det siste kunne ho spele og synge både for seg sjølv og for andre, også den siste tida der ho budde på omsorgssenteret. Hukommelsen kunne også gjelde små episodar frå tidlegare. Nokre gongar kunne ho kome på slike, og bli sittande og le for seg sjølv lenge og vel. For humoren var også viktig for henne, og noko ho hadde med seg nordfrå i rikt monn. Nokre gonger, når ho snakka med søstera si på telefon, vart det ikkje sagt så mange ord. Det var mest berre latter.

I barndommen vår var mamma ei som alltid var til stades for oss barna. I det heile tatt var ho glad i barn, spesielt dei minste. Mamma opplevde etter kvart å få seks barnebarn, og det var alltid eit høgdepunkt når dei kom på besøk. Ho likte å tulle og leike med dei små, og ho var ei som heile tida bevarte barnet i seg sjølv.

Etter kvart som vi barna vaks opp og vart større, gjekk ho ut i arbeidslivet, og arbeidde som dagmamma, vaskehjelp og heimehjelp. Dette trivdes ho godt med, og også etter at ho vart pensjonist heldt ho fram ei stund med dette.

I 2012 fekk mamma kreftdiagnosen. I dei neste fem åra skulle ho bli operert to gonger, og gå gjennom fleire rundar med cellegiftbehandling og strålebehandling. Til slutt måtte likevel kroppen gi etter for sjukdomen og onsdag i førre veke døydde ho, 75 år gammal. Vi lyser fred over minnet.

tirsdag 8. august 2017

Sangen om løpende hester

Bilde fra http://frihetbortizkogen.blogspot.no
Han går og mumler litt mens han bærer noe forsiktig, som var det et barn, en liten filletull ser det ut som, et flak av et tøystykke dingler under armen hans, men der er han ved treet og stanser, vender ansiktet opp, som om han lytter. Er det vindens lek med granbaret han lytter til, eller er det himmelen han anstrenger seg for å høre? Og hva kan himmelen ha å si til ham?

Så vikler han forsiktig en gjenstand ut av tøystykket, noe brunt, blankt, buet, vakkert. En fiolin. En bue. Og tårene springer i øynene hans mens han kjærtegner instrumentet. Det er så lenge siden, herregud, så lenge siden-! Et tomrom har det vært i mange år, et isnende tomrom, mellom halsen hans og den venstre hånden. Han har manglet dette viktige, som holdt ham oppe, selve klangen i livet har han vært foruten, selve skjønnheten, herregud, skjønnheten!

Er det for sent nå, kan hende? Vil han aldri noen gang finne den igjen? Tonen? Selv om instrumentet er ustemt og vanstelt av han som hadde det før, så har han det i sine hender nå, men har disse hendene den kunnskapen, den kraften de en gang hadde? Den kraften som kan forvandle? Famlende leter han seg fram, hele tiden mens han lytter, men det høres ingen skrik, ingen latter, ingen som håner verken Skakke-Johan eller fela hans, han kan våge et strøk med buen langs strengene, og enda et strøk, til tonene stiger som gråt, for smerten er det første et menneske erfarer, smerten og savnet, og gleden kan aldri nås på en annen måte enn gjennom dette første, bare gjennom lengselen kan det møtet oppstå som forandrer alt.

En elv har delt seg i stille slynger, og under et tre sitter en mann på en stein, han bøyer seg over et instrument og forvandler det, forvandler seg selv og alt omkring, det løftes, det får en stemme, en kraft som beveger, som river i stykker, som lindrer, og skaper noe som aldri før er blitt skapt, og etter dette kan ingenting bli som før.

Britt Karin Larsen

søndag 14. mai 2017

Sju viktige verdier for meg: #1 Livet

Dette er mest av alt et protestinnlegg. At livet er den største og viktigste verdien er ikke akkurat selvsagt, verken for meg eller i samfunnet i dag. Og da mener jeg livet i seg selv, ikke hva livet inneholder, hva livet gir eller hvordan livet får mening. Jeg snakker om livet i seg selv, uten alt det andre. At livet i seg selv er den viktigste verdien, uansett om dette livet har mening, lykke, innhold eller framtid. For uten livet gir heller ikke noe av det andre jeg har skrevet om i denne serien mening. Livet er utgangspunktet for alt, og uten livet er alt det andre umulig.

For meg har dette en personlig side og en samfunnsmessig side, som selvagt henger sammen. Mine personlige synspunkter avgjør også mine politiske synspunkter. Og i dette spørsmålet mer enn noen andre. Kampen for livet er også det viktigste spørsmålet for meg politisk. Men det er ikke vanskelig å forstå de som vil sette andre verdier over livet, verken på det personlige eller det politiske plan. La meg prøve å forklare hva jeg mener.

I løpet av livet kommer vi alle i kontakt med dødskreftene. Om ikke annet, så i alle fall i vårt eget liv. Selv om man prøver å finne måter man kan forlenge livet og gjøre det nærmest evig, er det i alle fall foreløpig en ting som er sikkert. Vi skal alle møte døden. Vi kommer som regel til å møte døden før vi møter vår egen død også. Gjennom at vi mister besteforeldre, foreldre eller venner. Vi møter dødskreftene i andres og vår egen sykdom og alderdom. Vi må forholde oss til krefter som bekjemper lykken, meningen og til sjuende og sist livet. Det er i disse situasjoner man lett kan tenke at livet ikke er den viktigste verdien. For dersom livet ikke er verdt å leve, har det ingen verdi. Det er ikke et verdig liv, vil noen si. Derfor er det noen ganger bedre å avslutte livet. Dersom man er uhelbredelig syk og i smerter. Dersom man er gammel og ikke lenger har noe å bidra med. Dersom man ikke finner noen grunn til å leve lenger. Da har ikke livet noen verdi.

De er derfor jeg kaller dette et protestinnlegg. For jeg vil hevde at livet er den viktigste verdien uansett. Jeg vil hevde det, selv om det ikke føles sånn. Hva slags livskvalitet har min kreftsyke mor som bare venter på at slutten skal komme, og som må holde smertene i sjakk med sterke medisiner? Hva slags livskvalitet har min gamle far som ikke har igjen noen av sine gamle kjente, som er isolert fordi han nesten ikke hører noenting, som er frustrert og forvirra fordi han ikke husker eller kan gjøre rede for så mye lenger, og er livredd for å måtte bo på aldershjem? Ut fra min subjektive vurdering, er livskvailiteten liten eller nærmest ikke-eksisterende. Det kan hende du får et annet svar om du spør dem selv. Å leve så nær på alderdom og død, gjør noe med livskvaliteten min også. Jeg føler meg altfor ung til at død og alderdom skal oppta så mye av tida og energien min. Men vil jeg dermed si noe om at livene til mine fordeldre, eller meg, eller andre i lignende situasjoner mangler verdi? At det ikke er verdige liv? Definitivt ikke. Jeg kan vurdere livskvalitet, men ikke livsverdi. Det har jeg ingen rett eller autoritet til.

Samfunnsdebatten om livets verdi den siste tiden har tatt utgangspunkt i Aksel Braanen Sterris innlegg til forsvar for det som har blitt kalt sorteringssamfunnet. Mange har reagert sterkt, forståelig nok, på synspunktene om at det vil bli et bedre samfunn uten mennesker med Downs syndrom. Sterri har fått, i alle fall delvis, støtte fra Andreas Wahl Blomkvist. Han hevder at tesen om menneskets ukrenkelige verdi er en fiksjon:

Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Da menneskrettighetene ble definert etter andre verdenskrig, med nazistenes jødeutryddelse som bakteppe, ble det for første gang definert en forståelse av mennesket som ukrenkelig. Dette synet har bakgrunn i læren til flere, blant annet Jesus. Men gjennom store deler av vår historie, har man ikke sett slik på mennesket. Mennesker har i stor grad blitt brukt i et spill om makt mellom andre mennesker. Mennesket har vært et middel, ikke et mål. I den humanistiske tradisjonen er det motsatt, mennesket er et mål i seg selv, ikke et middel i en strategi for å skape et bedre samfunn. Det er en slik strategi Sterri og Blomkvist tar til orde for, der samfunnets beste blir det viktigste, og menneskets ukrenkelighet blir utvisket. Menneskeverdet blir ikke lenger atskilt fra livskvaliteten, men uløselig knyttet til denne.

Mitt synspunkt på livets ukrenkelighet er avgjørende for mitt samfunnsyn. Jeg står helhjertet bak de såkalte "kristne og humanistiske verdier" vårt lovverk og vårt samfunn er bygd på. Jeg stemmer på de politikerne som løfter menneskeverdet høyt, enten det handler om eutanasi, forsterreduksjon eller bioteknologi. For i kampen for et bedre og mer feilfritt samfunn, må ikke menneskets verdi bli en brikke i et spill.

Min livssituasjon er at jeg er midt i livet, i møte med dødkreftene hos min foreldregenerasjon. Det er fryktelig lett å gi etter for dem og tenke at det beste er å gi opp. Noen vil til og med si at det er rett og "hjelpe" døden til å vinne når det ikke lenger er noe livskvalitet. Man lever i en situasjon der døden noen ganger kan føles som en venn, noe forutsigbart i alt det ukontrollerbare og uforutsigbare. Når menneskelivet ikke lenger er ukrenkelig og hellig, blir det mer rom for slike tanker. Moren min skulle egentlig vært død nå, dersom legene hadde hatt rett. Likevel ser vi at livkreftene kjemper. Selv om vi alle vet at de vil tape til slutt, nekter de å gi opp uten kamp. Det er livets kamp. Livet som viser at det ikke vil bli tråkka på eller nedvurdert, livet som nekter å gi seieren til døden uten kamp. Og i den kristne troen blir også døden kronet med seier til livet, til slutt.

Det er vel også det denne årstida minner oss om, for å bruke en klisje. Livet overvinner døden, hvert eneste år. Naturen nekter å legge seg ned selv om man vet at de nye bladene og de nye fruktene må dø igjen om få måneder. Men livet gir ikke opp, det kommer en ny vår. Så får man prøve å feire livet midt i dødens herjinger.


We are standing all together
Face to face and arm in arm
We are standing on the threshold of s dream
No more hunger no more killing
No more wasting life away
It is simply an idea
And I know its time has come

I want to live I want to grow
I want to see I want to know
I want to share what I can give
I want to be I want to live
(John Denver)

torsdag 11. mai 2017

Outsideren

Det fins mange bøker og filmer om outsideren, og det ser ut som disse har en tendens til å appellere til oss. Jeg snakker om mennesker som på en eller annen måte, av ulike grunner, er annerledes. De er ofte sosialt utilpass, har underlige vaner og noen av dem også en eller annen form for handikap. Siden sommeren er lesetid for mange, vil jeg anbefale fem flotte bøker om mennesker som på ulike måter er annerledes.

1. Mysterier av Knut Hamsun. Den største outsideren av dem alle, er nok Knut Hamsuns Nagel fra Mysterier. Selve navnet henspeiler jo på at mannen er gal. Han dukker opp i en sørlandsby uten at noen vet hvorfra eller hvorfor han kommer. Det meste av det han foretar seg er irrasjonelt og uforståelig, i alle fall tilsynelatende. Samtidig er det noe genuint menneskelig og rørende ved skikkelsen, som gjør at dette er mer enn en framstilling av en gal person. Mysterier var med på å bekrefte Hamsun som en ny, litterær stjerne da den kom ut i 1892, selv om kritikken var blandet.


2. Lillelord av Johan Borgen. Lillelord er en oppvekstroman fra mellomkrigtida, og handler om en tilsynelatende dypt forstyrret gutt som bærer i seg en uforståelig ondskap. Det er vanskelig å ha sympati for gutten, siden man ikke fullt ut forstår hvor denne ondskapen kommer fra. Borgen skrev også flere bøker om denne Lillelord, uten at jeg har lest dem. Men etter det jeg har forstått vokser gutten etterhvert opp til å bli en forhatt nazist under andre verdenskrig.

3. Fuglane av Tarjei Vesaas. En av de vakreste bøkene jeg har lest handler om Mattis som har et psykisk handikap. Det er umulig å lese denne boka uten å kjenne en dyp medfølelse og empati med den unge mannen, som gjør det han kan for å bli inkludert og forstått. Uten å fullt ut fatte hvorfor han ikke klarer det. Noe av de vakreste skildringene, og mest kjente, er båtturen Mattis har sammen med noen byjenter, og den begeistringen forfatteren klarer å formidle av hvordan Mattis opplever dette.

4. Resten av dagen av Kazuo Ishiguro. Denne leste jeg for mange år siden, da jeg gikk på lærerskolen. Butleren Stevens er en frivillig outsider, på den måten at han har gått inn i familierollen som butler for en rik familie. Alt Stevens gjør og tenker handler om å være en perfekte butleren. På den måten blir han en tilskuer til livet. Han sliter med å forholde seg til andre sosialt, og forstår seg ikke på hvordan man skal småprate med andre. Og han sliter med å forstå og finne kjærligheten selv om den er rett foran nesa på ham.

5. Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen. Også en nydelig fortelling. Eva blir født med hår over hele kroppen, hår som ikke forsvinner. Dermed blir oppveksten formet av at hun er helt annerledes. Men forfatteren klarer likevel å ikke beskrive henne som et stakkarslig offer, men som et sterkt og selvstendig menneske. Man blir forbauset over alt det normale hun opplever, selv om hun er så annerledes utenpå.

Dette var noen bøker du kan kose deg med i tida framover, herved er de anbefalt.

torsdag 27. april 2017

Lisboa

For første gang på seksten år som lærar fekk eg vere med på personaltur til utlandet. Turen gjekk til Lisboa, ein flott by som eg gjerne besøker igjen. Her er nokre inntrykk.


















tirsdag 18. april 2017

Skisesongen over

Eg har vel aldri hatt så mange skiturar som denne vinteren her. Med førsteklasses løyper så nær heimen, skulle det vel neste berre mangle om ein ikkje brukte tilbodet. Desse bileta er tekne på den same staden, Lundesetra i Stryn, ved ulike høve gjennom vinteren.








søndag 9. april 2017

Sju viktige verdier for meg: #2 Rausheten

Rausheten er en verdi som har blitt mer og mer sentral for meg. Det har nok med livet og utviklingen å gjøre, og forhåpentligvis blir vi alle rausere med alderen. Ungdommen er ofte preget av et oppgjør eller et opprør og man forfekter andre tanker og ideer som står i kontrast med det andre har. Man er ikke like opptatt av å omfavne andres synspunkter, mer opptatt av å forme sine egne. For meg som var i en progressiv religiøs samenheng, ble dette enda mer tydelig, og det ungdommelige, offensive ble dyrket nærmest uhemmet. En slik religionsutøvelse preges ofte av en av mangel på raushet. Man vurderer mennesker og setter dem i kategorier, Ikke bare etter hva slags menighet eller kirkesamfunn man tilhører. Men enda mer etter hvor ivrige, offensive, frimodige man er. Eller i verste fall som gode nok eller ikke. Som innenfor eller utenfor. Og de som er utenfor blir bare interessante som objekter for evangelisering, ikke som mennesker i seg selv. Slik var jeg også. Og da er man ikke spesielt raus mot seg selv eller andre.

For det er ikke så lett å være raus mot seg selv heller, når standarden blir for høy. Dermed så ble man satt på valget mellom å være ærlig eller heller å pynte på sannheten. Eller "bekjenne positivt" som det gjerne ble kalt. Det Guds ord sa ble viktigere enn å stikke fingeren i jorda. Man forholdt seg til hvordan ting burde være, i stedet for hvordan ting faktisk var. Og uten en ærlig erkjennelse var det heller ikke pass til raushet, verken mot meg selv eller andre.

Jeg har skrevet mye om tro og krise og trenger vel ikke skrive så mye mer om det. Men det som hjalp meg videre mer enn noe annet, var at jeg forstod at jeg måtte være raus mot meg selv. Det har tatt lang tid for meg å lære det. men jeg kom til et punkt der jeg ikke hadde så mye valg. Og jeg fikk hjelp av en psykiater som sa de forløsende ordene: Det er greit at det er sånn nå. Selv om jeg ikke klarte å tro som jeg ville, eller forstå alt jeg ikke forstod eller fikk til det jeg ville få til. Det er greit at det er sånn nå. Det er greit at jeg er svak eller har dårlige egenskaper. Jeg trenger ikke kjempe mot meg selv på daglig basis. Og jeg har forstått at om det aldri kommer til å endre seg, er det også greit. Og når man er raus mot seg selv, er det lettere også å være raus mot andre. Som ikke lykkes, som ikke bidrar og som ikke kan gi meg noe av det jeg vil ha.

Så hva handler denne rausheten om? Rausheten kan lett forveksls med utydelighet. Slik som for eksempel kirkens mantra om å være "åpen og inkluderende". Raushet handler ikke om at alt er greit, at alt er like bra og at alt kan være sant. Egentlig er dette i motsetning mot raushet, slik jeg ser det. For meg er raushet å være tydelig, uten å lukke døra for at man  kan ta feil. Å være åpen for at andre kan ha mer rett enn meg, uten å aksepetere at alt er like sant eller rett.

Raushet er å ikke vurdere mennesker ut fra hva de mener, men hva de er. Rausheten setter mennesket selv i sentrum, og viser interesse for det, ikke hva mennesket mener eller hva mennesket kan bidra med. Rausheten er ikke interessert i hva mennesker mener, men hvem mennesker er. Takk til henne som har lært meg det. Rausheten setter ikke krav til at du må ha en bestemt mening eller en bestemt personlighet for at jeg kan møte deg, akspetere deg eller lære av deg. For om jeg ikke orker å være sammen med mennesker, eller ikke kommer overens med noen, er det ikke sikkert det er meg det er noe galt med. Det er ikke sikkert det er noe galt med deg heller. Vi matcher kanskje ikke sammen. Og det er greit. Helt greit.

Vi lever nok alle i en kultur der det å skulle mene noe om andre mennesker, står veldig sentralt. Man skal gjøre seg opp en mening om folk, hvem man liker og hvem man misliker. Hvordan man vurderer, kan nok variere, men i stor grad handler det om mennesker passer inn i en standard vi har skapt oss. I det hele tatt skal vi mene veldig mye om folk. Vi snakker om folk, vi mener om folk og vi kategoriserer folk. Rausheten er ikke slik. Den aksepterer folk som de er, og prøver å finne møtepunkt, i stedet for skillelinjer.

Det er når man kommer tett på andre mennesker, at man trenger denne rausheten mest. For det er da man oppdager at ens egne egenskaper kolliderer med andres. Og det mest naturlige da, er jo å prøve å forandre på den andre, slik at denne passer inn i forhold til hvordan jeg er. Rausheten er ikke sånn. Den aksepterer ulikheter, uten å si at den ene er bedre enn den andre. Selvsagt er dette mye mer krevende, det hadde vært mye enklere om verden kunne tilpasses meg. Men sånn er ikke rausheten.

Derfor er rausheten viktig for meg. Og jeg har mye å lære om å leve i denne rausheten. Jeg vet ikke i hvor stor grad livet mitt er preget av denne rausheten, men det er et viktig ideal. Enten det gjelder trivielle ting som penger eller gaver. Eller den mer grunnleggende holdningen til mennesker. Og det begynner her: Be kind to yourself.