søndag 12. mars 2017

Hemsöborna

Han tog sig då före att vandra i strumplästen fram och åter, mellan fönstret och dörren i den trånga kammaren och samlade hela sin uppmärksamhet på morgondagens blivande arbete; ordnade göromålen i huvet, utdelade dem; bemötte invändingar i förskott, övervann hinder, och efter en timmes arbete hade han ro och vila i huvet, som nu kändes ordentligt och upplinjerat som en kontrabok, i vilken alla poster blivit införda på sin plats och hopsummerade, så att man i ett ögonblick kunde överskåda ställningen.

Därpå gick han i säng, och när han kände sig ensam mellan de rena friska lakanen, utan fruktan att någon skulle under nattens lopp komma och störa honom, fann han sig liksom mera självägande över sin person, som en avläggare, den där nu satt egna rötter och var färdig att avskäras från moderbusken och leva sitt liv igenom för sig, i egen kamp, med större möda, men också med större lust.

Och så somnade han för att möta livets måndagsmorgon och arbetsvecka.

August Strindberg

mandag 6. mars 2017

Jesussoldaten

Boka om pastorsønnen Anders Torp kom ut i fjor, og er skrevet av Torp sammen med Tonje Egedius. Det var en ganske vond bok å lese. Det gjorde ganske vondt å lese om alt denne gutten har gått gjennom, som aktiv og mindre aktiv i faren, Jan Aage Torps menigheter. Det er vondt å lese om leiren der han lærte om å overleve endetiden ved å nærmest bli druknet. Det er vondt å lese om de mangfoldige "demonutdrivelsene" han ble vitne til og var med på. Det er vondt å ta inn over seg at mennesker som har et så oppriktig ønske om å tjene Gud og følge Bibelen kan komme så galt av sted. Mest vondt er det likevel å lese om hvordan oppveksten ble preget av et gudsbilde og et menighetsliv som var så usunt og forvrengt:

Hele oppveksten min fikk jeg høre at jeg måtte forsøke å overbevise kameratene mine om at Gud var glad i dem, gå foran som et godt eksempel og bygge opp et kristent miljø. Det tynget, å ikke bare kunne være seg selv. Uskylden forsvant med alt ansvaret. Det fikk meg til å føle meg innesperret (...) Det hjalp lite at ingen kjente tankene eller handlingene mine. Jeg hadde uasnett ikke noe privatliv. Gud så alt jeg gjorde (...) For den følelsen pappa av og til ga meg, av at han bare kunne elske det bildet han hadde av meg, og ikke den jeg egentlig var, fikk meg til å kjenne meg så alene.

Jeg kan kjenne meg igjen i en del av det han skriver, selv om jeg er enormt gald for at jeg ikke har gått gjennom alt det han har gjort. Han framstår ikke som bitter eller anklagende. Hans agenda er å fortelle slik at andre skal slippe å oppleve det samme. Derfor er det en viktig bok. Det betyr ikke at det er en veldig god bok.

Boka er ganske forvirrende og usammenhengende. Torps historie blir avbrutt av kapitler med betraktninger fra forfatteren. Fortellingen blir heller ikke presentert kronologisk. Når historien også er full av "frafall" fra menigheten og tilbakekomster til den samme, blir det veldig uoversiktlig. Og vi forstår ikke helt hvorfor hovedpersonen er så veldig mye fram og tilbake. I det hele tatt føler jeg, paradoksalt nok, at jeg ikke blir veldig godt kjent med Anders Torp i boka. Jeg klarer ikke helt å gripe hvorfor han handler som han gjør eller hvor sammensatt virkelighetsforståelsen hans er. Kanskje er det også for mye å forlange. Men jeg sitter igjen med veldig mange spørsmål etter å ha lest boka.

Da Anders Torp tar et endelig farvel men menigheten, Gud og kristendommen, beskriver han dette slik: "En strøm av glede for gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri" og "Lett som en fjær gikk jeg tilbake til rommet mitt, enda sikrere på at Gud ikke fantes." Det er lett å forstå følelsen av lettelse eter å ha levd det livet han har levd. Samtidig underer jeg meg. Var det så uproblematisk? Var det virkelig det? Det er kanskje her jeg har mitt største ankepunkt mot historien til Torp. Handlet det ikke om mer enn en illusjon som ble avslørt?

Gjennom boka får vi også ta del i hsitorien til Anders' far og hans virke gjennom Seierskirken og Oslokirken. Dette er er kanskje den mest interessante delen av boka, og viser utviklingen som har skjedd i løpet av denne tiden, og hvordan mannen har stått standhaftig mot all kritikk han har fått. Selv om jeg verken har sans for eller stor respekt for fyren, er det en fascinerende mann. Kanskje burde det blitt skrevet en bok til, om Jan Aage Torp og hans mange krumspring?

Uansett, historien til Torp er dessverre ikke unik, og det er viktig at den blir fortalt og at den blir lest. Men boka kunne tjent på å være mer bearbeidet.

onsdag 22. februar 2017

Sju viktige verdier for meg: #4 Sårbarheten

"Når jeg så at du var redd, da visste jeg at du var glad i meg." Sitatet er fra Tv-serien Nobel om den norske krigføringen i Afghanistan. Det var så utrolig mye i de ordene jeg kunne ha skrevet om, men det får være til et annet innlegg. Det ble sagt av en far til en sønn. En sønn som anklaget sin far for å ha skapt frykt i et guttesinn med måten han taklet det farlige på. For faren trengte å merke at sønnen hans var glad i ham. Og det merket han best da gutten var redd. En forkastelig måte å behandle barn på? Kanskje. men også veldig menneskelig. For vi er sårbare, og vi lar oss såre mest av de som er oss nærmest. Akkurat som det er fra dem vi trenger mest kjærlighet og bekreftelse.

"There's a crack in everything. That's how the light gets in." Et annet sitat, som er gjengitt utallige ganger, av den nylig avdøde artisten Leonard Cohen. Det er gjennom våre ufullkommenhet, våre brister at hjelpen, lyset kan komme inn. Det er gjennom sårbarheten.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å se Gud som sårbar var noe av det mest sentrale i det å prøve å bygge et nytt gudsbilde etter at det gamle raste sammen. Dette fortalte blant annet boka Silence om, en bok som har blitt filmatisert og som har kinopremiere i Norge i disse dager. Men kanskje enda viktigere enn å se Gud som sårbar, har vært å se seg selv som sårbar. Og ikke bare se det, men akseptere det. Og ikke bare akseptere det, men verdsette det. At sårbarheten ikke bare er et nødvendig onde, men en viktig verdi i livet.

"Slik et menneskets gud er, slik blir også mennesket". Et tredje sitat, sagt av en predikant og venn en gang. Og det er ingen tvil om at han har rett. Selv var gudsbildet mitt preget av en kontrollerende, flegmatisk, upåvrkelig gud. Han er jo "i går og i dag den samme, ja til evig tid". Ikke mye rom for endring, påvirkning eller reaksjon der. Og på mange måter var det også slik jeg framstod, eller i alle fall likte å framstå.

Jeg husker ikke første gang noen karakteriserte meg som flegmatisk. Men flere syntes at det passet på meg. Jeg var han som ikke lot seg affisere, som var urokkelig, stabil, karakterfast. Det finnes nok elementer av dette i min personlighet, men det ble også noe selvoppfyllende med det. Jeg reagerte veldig sjelden med sinne, for eksempel, og det skulle mye til å få meg ut av fatning. I alle fall tilsynelatende.

Jeg ble også preget av idealene i den kristne sammenhengen jeg var i. Man skulle ikke bygge på følelser, ble det sagt, og da tolket man det gjerne som at følelser var noe man ikke skulle verdsette. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk", ble det sagt, og dermed skulle man takle alt og ikke vise svakhet. Så mistet man vel av syne om man var "i ham" eller i sin egen styrke.

Vendepunktet for meg var nok det som skjedde i 2008, med hjerneslag og påfølgende angstproblemer. Det ble helt åpenbart for meg hvor sårbar jeg var, både fysisk og psykisk. Og plutselig oppdaget jeg at det fantes ting jeg ikke hadde noen strategi for å takle. Og når troskrisen satte inn for fullt, måtte jeg innse det. Jeg var sårbar både i ånd, sjel og kropp. Løsningen og begynnelsen på fortsettelsen var noen enkle ord som ble sagt til meg: Det er greit. Det er greit at det er sånn.

Da fikk jeg et nytt perspektiv. Jeg lærte å akseptere min begresning. jeg lærte å slutte å streve for å finne svar. Jeg lærte at det var lov å være sårbar og svak. Så har jeg erfart og akseptert at det er personer og situasjoner jeg takler dårlig. At det er ting som går inn på meg, selv om jeg ikke vil at det skal gjøre det. At ikke alt kan kontrolleres med viljen. Og etter hvert har jeg ikke bare akseptert at det er sånn, men også lært meg å verdsette det.

Lærer ikke selv naturen oss det vakre i det sårbare? Hvordan de vakreste planter vokser på de mest bortgjemte steder? Hvordan den økologiske balansen i naturen krever at vi verner og verdsetter det mest sårbare for å ikke miste det. Hvor skjørt alt det vakre er? Kan det også være slik blant oss mennesker, at de mest sårbare også er de mest dyrebare og verneverdige menneskene?

Robust er et ord som blir brukt i hjel av forståsegpåere og politikere i dag. Vi skal ha robuste kommuner, et robust helsevesen, robuste løsninger. Og robuste mennesker. Kanskje bør idealet ligge et annet sted. Jeg er i alle fall glad for at vi lever i ei tid der det er lov å være såbar. Der macho-idealer for lov til å leve side om side med helt andre idealer. Der Farmen-Tore kan være like akseptert som Farmen-Lothe. Og der den menneskelige sårbarheten er noe som får gode levekår.

lørdag 18. februar 2017

Å sette verden i brann

Bøker er noe av de beste julegavene som finnes. Sist jul fikk jeg denne, "Å sette verden i brann" av Bjørn Stærk. Med undertittelen "En ateist skriver om Jesus". Bare det i seg selv er nok til å vekke nysgjerrigheten min. Bjørn Stærk er i tillegg en mann jeg opplever det er verdt å lytte til. Jeg har tidligere skrevet om en veldig interessant kronikk han hadde i Aftenposten om konservative kristne. I denne klarer han å se hvor mye positivt det er er i en sammenheng han selv har tatt avstand fra. Denne kronikken var også mye av bakteppet til masteroppgaven jeg skrev. Stærks oppvekst i en frikirkelig kontekst ligner på mange måter på min egen, selv om vi har dratt ulike slutninger på de spørsmålene vi har hatt. Stærk har konkludert med at det ikke finnes noen Gud, og kaller seg ateist. Kanskje derfor er det spesielt interessant at mannen skriver en bok om Jesus og om kristendom. For Stærk klarer det de fleste sinna-ateister ikke vil eller klarer, nemlig å se hvordan Jesus og den kristne religionen faktisk har beriket kulturen og samfunnet vårt, og hvordan mye av det er overraskende relevant for det moderne mennesket.

Boka har sine sterke og svake sider. Stærk er ingen stilsikker forfatter, og mye av det han skriver er oppstykket, og ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden. Det er også tidvis vanskelig å forstå hvem han skriver for. Det meste av det han skriver tolker jeg å være en refsende oppdragelse av hans ateistiske venner. Samtidig skinner hans egen kritiske holdning til Jesus og den kristne relgionen tydelig igjennom i deler av boken. Jeg synes også at han sliter litt med å komme i gang, og den første halvdelen av boken mangler en klar retning. Han havner også tidvis i religionskritiske banaliteter:

Religion har to sider: ild og institusjoner. Den religiøse ilden er en kaotisk kraft som skaper muligheter for hvem som helst (...) De religiøse institusjonene er konservative og derfor gjennom mesteparten av krsitendommens historie like mannsdominerte som resten av samfunnet.

En slik framstilling av den organiserte kristne religionen som den som dreper alt liv, er velkjent og ganske fordummende. Heldigvis er det ikke slike glipper som er gjennomgangstonen i boken. Mye av det han tar opp, er både tankevekkende og presist. Ikke minst når han snakker om hvordan begrepet "synd", som stort sett har forsvunnet fra vokubularet for både lek og lærd, like mye er en realitet selv om man ikke snakker om det:

Hva gjør vi med det vi angrer på som ikke kan tilgis av mennesker? (...) Vi som ikke lenger er kristne, har gjort noe underlig. Vi har forkastet den kristne frelsen, men beholdt synden (...) Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av (....) Kanskje finnes det ikke-kristne varianter av den kristne frelsen, bare under andre navn? (...) La oss jakte på den sekulære frelsen.

Og i jakten på denne sekulære frelsen nevner han både de store ideologiene, psykoanalysen, troen på fremskrittet og velferdsstaten. Men Stærk peker på hvor mangelfulle alle disse er, og konkluderer med at "de lukter av billig nåde". Konklusjonen blir at "du må enten finne en annen måte å forstå lidelse på enn synd, eller så må du lære å leve uten tilgivelse." Stærk selv mener å kunne leve godt med det siste alterntivet.

Stærk peker også på hva som er kristendommens største utfordring i et sekularisert samfunn, nemlig å bli glemt. Kirken vokser på tross av eller på grunn av motstand. Men den står seg ikke mot likegyldighet og glemsel:

Dermed har vi gitt Jesus en strengere dom enn romerne gav ham: Vi har glemt ham (...) Glemsel er det sekulære Europas straff over kristendommen. Vi har sluttet å bry oss om hva prestene sier (...) Vi har lagt bort alt unntatt ritualene og identiteten.

Stærk konkluderer med at Gud har forlatt vesten og dratt andre steder hvor han ikke er glemt, til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det er også hva Stærks moderne, fiktive Jesus-skikkelse Mona gjør.

Mona går igjen i alle kapitlene i boka. Hun gjør som Jesus gjorde, hjelper mennesker, samler følgere og refser samfunnseliten. Lenge er hun i sentrum for samfunnets oppmerksomhet. Hun blir populær fordi hun tør å snakke makta midt imot, og fordi hun har evner til å gjøre syke friske. Vendepunktet kommer når hun begynner å kritisere moralen til vanlige mennesker. Da er hun ikke lenger like interessant. For det er slikt vi ikke vil høre. Dermed er Monas tid forbi, og hun drar til andre mennesker og andre kontinenter for å fortsette sin virksomhet der. For, som Stærk sier om våre sekulariserte samfunn: "Vi er ikke lenger opptatt av hva Gud mener om livsførselen vår. Vi er uinteressert i hva han mener om samfunnet."

Ateisten Stærk skinner sterkest gjennom i beskrivelsen av noe av det mest sentrale i den kristne religionen, nemlig tro. Han opplever begrepet som problematisk og Jesus' krav om tro som urimelig:

Dette er den største innvendingen jeg har mot mirakelfortellingene om Jesus. Ikke at mirakler er umulige, men at du må tro for å nyte godt av dem (...) Jesus forventer at mennesker som aldri har møtt ham før, skal ha tillit til ham (...) Det er galt å kreve at troen kommer før mraklene, selv om miraklene er ekte.

Stærk skiller mellom tro, som han opplever som noe krevende og negativt, og tillit som han opplever som noe postivt:

Gi meg heller en religion bygget på tillit. Tillit mellom mennesker bygger vi opp sammen, en god handling om gangen. Det første steget kan kreve tro. Jeg må våge å ta en sjanse på deg. Men deretter er troen unødvendig. (...) Hvis jeg får en ny venn som bare en gang iblant svarer når jeg ringer og nesten aldri holder det hun lover, og jeg påstår at vi har et vennskap basert på tillit, så har jeg lurt meg selv.

I det siste kapittelet av boka drar Stærk sammen alle trådene og kommer med sin hovedkonklusjon. Den kristne relgionen kan være et postivt element i vår kulturelle utvikling, på samme måte som andre religioner og livssyn kan være det. Gjennom å slutte å konkurrere om å ha mest rett, bør vi heller omfavne det beste hos hverandre. Det handler om at alle kan "bære god frukt" som Jesus kalte det:

Vi som har ulik tro, i stedet for å bekjempe hverandre bør konkurrere om å ha de fineste trærne med de beste fruktene (...) Vær så trygg på deg selv at du tør å bli vurdert etter fruktene dine.

Det er også mye annet i boka jeg kunne dratt fram. På mange plan er boka lesverdig, selv om den har sine mangler. Det er i alle fall forfriskende å lese en ateist som ser på kristendommen som noe mer enn et gammeldags hinder for det moderne menneskets livsutfoldelse. Stærk framstår som en oppriktig forsvarer av den kristne tradisjonen og samtidig en sterk kritiker av den samme. Det er godt gjort å komme fra begge deler med troverdigheten i behold.

søndag 5. februar 2017

Sju viktige verdier for meg: #5 Takknemligheten

Og vær takknemlige! 
Paulus' brev til Kolosserne, kapittel 3, vers 15

Takknemligheten er en verdi jeg tror vi alle trenger å lære oss å verdsette. Det er fryktelig lett, uansett hvor bra vi faktisk har det, å være opptatt av alt vi mangler og alt vi ønsker var annerledes, Og jeg erkjenner glatt at jeg tenker mye sånn selv også. Spesielt i situasjonen jeg lever i nå, omgitt av sykdom og alderdom. Det er jammen ikke lett å fokusere på alt man har å takke for. Jeg har vært nødt til å lære meg dette med takknemlighet. Og jeg er fryktelig langt fra utlært. Fortsatt tenderer jeg til å grave meg ned i alt jeg ikke har ;) Og små problemer vokser opp til å overskygge alt annet. Og det er da man virkelig trenger å få hjelp til å forstå hvor viktig og godt det er å være takknemlig, å vise takknemlighet og tenke seg takknemlig.

Kanskje vi som nordmenn er et klagende og negativt folkeslag. Kanskje er det ikke et norsk problem, men et menneskeproblem for folk fra alle kulturer. Men det er helt klart forskjell på folk. I min oppvekst ble jeg ikke oppfostret i en kultur der det var spesielt vektlagt å vise takknemlighet eller å sette pris på. Man sa heller fra dersom det var noe som var dårlig enn når det var noe som var bra. Jeg tror ikke vi var unike i så måte, dette er sikkert noe mange kan kjenne seg igjen i. Ord om at man satte pris på hverandre eller hverandre sine egenskaper satt ikke akkurat løst. Kanskje har det også sammenheng med hva som var mer vanlig før enn nå. Jeg ble altså ikke født inn i en takknemlighetskultur. Det var noe jeg måtte lære meg.

Jeg lærte mye om takknemlighet i mine år i karismatiske kristen-kretser. Noe av det mest attraktive med livet der, var lovsangen, hvor man kunne uttrykke sin takknemlighet til Gud. Og man ble stadig minnet på hvor mye man hadde å takke Gud for. Hans nåde, hans kjærlighet og alt han har gjort for oss. Men da troen ble vanskelig, ble det også vanskelig å synge lovsanger med et oppriktig hjerte.

Jeg lærte mye om takknemlighet av ei som kom inn i livet mitt for fem og et halvt år siden. For henne faller det helt naturlig å sette pris på og være takknemlig. Og ikke bare være det, men uttrykke det. Jeg merket fort at dette var noe som tiltalte meg, noe som inspirerte meg. Og da jeg møtte familien hennes, skjønte jeg hvor det kom fra. Hun hadde vokst opp i en takknemlighetskultur, hvor man var vant til å sette pris på hverandre, og uttrykke sin takknemlighet. Ting ble ikke helt slik som vi hadde håpet mellom oss, men ingen annen person har lært meg så mye om takknemlighet. Og selv om jeg på ingen måte er like flink på dette, har jeg merket hvor viktig det har blitt for meg også.

Takknemligheten er altså en verdi som ikke kommer så lett for meg. Men jeg har lært meg noe, i alle fall. Å sette pris på naturen rundt meg. Å prøve å sette pris på mennesker. Å glede meg over det jeg kan skape selv. Så jeg prøver å feste blikket på det som er godt, det som løfter opp, det som gir livet glede og mening. Og jeg prøver å lære meg å uttrykke at jeg setter pris på mennesker, opplevelser og livet. Men jeg merker at når jeg skriver dette, har jeg en lang vei å gå før jeg blir flink til det. Men jeg prøver. For jeg har merket selv hva det gjør med meg når noen sier at de setter pris på meg. Det skal ikke så mye til.

søndag 29. januar 2017

Sju viktige verdier for meg: #6 Ydmykheten

Bilde fra katolsk.no
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet,så skal dere finne hvile for deres sjel. 
Evangeliet etter Matteus, kapittel 11, vers 29

Møtet var godt i gang og lovsangen fylte lokalet. Vi var på besøk med et team fra bibelskolen jeg gikk på. Folk i salen sang med, noen hender var løftet. Predikanten og møtelederen var på plass på plattformen. Så skjedde noe jeg aldri har opplevd verken før eller siden. Predikanten så ned i salen, begynte å gå ned fra plattformen og stoppet ikke før han stod ved siden av en ung mann med altfor langt hår som stod nede i salen. Meg. Han stoppet ved siden av meg. Så la han hendene sine på meg og begynte å profetere. Han sa mange underlige ting og brukte store ord. Jeg husker noe av det han sa, men ikke alt. Men jeg husket det siste ordet han sa, for det gjentok han tre ganger. Ydmykhet, ydmykhet, ydmykhet.

Ordene fra predikanten har fulgt meg. Ikke slik at jeg har tenkt på dem hele tiden, men av og til har jeg undret meg over dem. Om ting jeg har opplevd har vært oppfylelsen av det han sa. Eller om de i det hele tatt kommer til å bli oppfylt. Om de kanskje ikke betyr så mye likevel. Men det er kanskje ikke så rart at jeg helt siden denne opplevelsen har tenkt at det er viktig for meg å være ydmyk. Selv om jeg tenker at ydmykhet er noe jeg har vært opptatt av alltid. uten at jeg har brukt akkurat det ordet.

Mange vil kanskje tenke at å være ydmyk er å legge seg under janteloven. At det er det samme som å bli ydmyket, at andre kan ydmyke og undertrykke deg. Janteloven sier Du skal ikke tro du kan lære oss noe. Eller definisjonen man finner på Wikipedia: beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Hvis dettte er assosiasjonen man får med bruken av ordet ydmykhet, skjønner jeg at ordet og innholdet av det ikke har noen verdi. Anti-janteloven sier "Du har evner til å forstå og lære av andre". Det er det det handler først og fremst om for meg. At jeg forstår at andre kan lære meg noe, at jeg ikke har skjønt alt, at jeg har en vei å gå.

Lenge dro jeg dette for langt. Jeg tenkte at ydmykhet i praksis for meg handlet om at andre hadde forstått mer enn meg, visste mer enn meg og var mer åndelige (for det var jo ganske vesentlig i sammenhengen jeg stod i) enn meg. Jeg hadde åndelige mindreverdighetskomplekser. Når ting ble sagt eller gjort av mennesker som brukte store og åndelige ord, bøyde jeg meg eller trakk meg unna. Selv om jeg opplevde det de sa og gjorde som noe feil, noe jeg ikke kunne stille meg bak, var jeg redd for å si fra. Jeg ville være ydmyk og akseptere at de hadde skjønt mer enn meg. Jeg ville gjøre som Bibelen sa: Ydmyk dere under Herren. For mange var tydelige på at det var Herren som hadde talt.

Men erfaringene fra flere slike situasjoner gjorde meg tryggere på at jeg kanskje hadde skjønt mer enn mange andre. Og det er kanskje da man trenger denne verdien aller mest. Så man ikke blir høy på pæra og slutter å tro at andre kan ha rett, at man har mye å lære. For meg har trangen etter stadig å lære mer, mer kunnskap, mer innsikt, mer forståelse vært og er en viktig drivkraft i livet. Slik tror jeg at jeg både blir flinkere i jobben min som lærer, men også at jeg kan bli et bedre menneske. Og forhåpentligvis er ikke målet for dette at jeg en vakker dag skal få rett i alt og vinne alle diskusjoner ;)

Frans av Assissi yttrykte dette i sin berømte bønn: La meg ikke søke så meget å .......bli forstått som å forstå. Eller som den sprenglærde apostelen Paulus uttrykte det: Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. Det er slik ydmykhet som er viktig for meg, en sånn ydmykhet jeg har lyst å bli preget av.

søndag 22. januar 2017

Sju viktige verdier for meg: #7 Anstendigheten

Bilde fra india.com
Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!
Paulus' brev til Filipperne, kapittel 4, vers 8

Gjennom det siste året har jeg blitt mer og mer klar over at anstendighet er en viktig verdi for meg. Egentlig trodde jeg dette var en verdi alle delte, men den siste tiden har jeg blitt mer og mer klar over at dette ikke er tilfelle. For det er ikke mange andre måter å forklare en del av de fenomenene dette innlegget skal handle om. Til og med mennesker som jeg har gått på skole med, studert med, ja til og med gått bibelskole med, viser nå at anstendighet ikke er en verdi man holder høyt i møte med konkurrerende verdier.

Jeg har egentlig vært inne på dette emnet en del ganger før. For eksempel når jeg har skrevet om skiløperen Petter Northug, har det handlet mest om anstendighet. At han bruker sine overlegne evner til å gå på ski og den oppmerksomheten det medfører, til å rakke ned på motstanderne sine. For mange er dette underordnet, siden han er norsk og han er best. Slik blir jeg klar over at det å snakke om sine motstandere på en anstendig og ærefull måte, ikke nødvendigvis er uviktig, men likevel mer underordnet for andre enn det er for meg.

Jeg har også skrevet mye om Jan Hanvold og Visjon Norge. Dette handler om mye av det samme. Mange er villige til å overse forbausende mye fra den kanten, for det mest verdifulle er at man har en kristen tv-kanal og "folk blir frelst". For meg er dette underordnet når kanalen formidler en teologi som handler om at folk er syke fordi de har syndet, handikappede er blitt slik av samme årsak, og de som betaler mest penger til kanalen har mest sjanse til å bli helbredet. For meg er dette fullstendig uanstendig, og siden dette er en viktig verdi for meg, overskygger det det meste av det andre kanalen byr på.

I fjor fikk vi også en ny innvandringsminister som smiler når hun er på tv, bærer kors rundt halsen og løfter opp sin kristne tro. Samtidig omtaler hun flyktninger mer eller mindre som lykkejegere som forventer å "bli båret på gullstol inn i Norge", skryter av å ha den strengeste innvandringspolitikken i verden, og poserer for pressen når hun tropper opp for å sende folk ut av landet. Dette handler altså ikke om hva slags innvandringspolitikk man skal ha. Det meste av det politiske landskapet i Norge er overens om dette. Det handler om måten man omtaler og behandler medmennesker på. Minsteren har jo erklært at våre nye landsmenn må ta kurs i folkeskikk, men jeg undrer meg over om hun har fullført kurset selv. For meg er måten hun omtaler andre mennesker på, fullstendig unastendig. Og jeg registrerer at forbausende mange ikke bare støtter politkken hennes, men også retorikken. Og at forbausende mange som egentlig deler mye av det samme verdigrunnlaget som meg, stemmer på hennes parti.

Det grelleste eksempletet er likevel det vi har vært vitne til denne uken. En skitten amerikansk valgkamp kulimenerte i innsettelsen av den skitneste kandidaten man noen gang har sett. Hele mannen oser av mangel på anstendighet. Måten han omtaler politiske motstandere på. Måten han gjorde narr av en handikappet journalist på. Måten han omtaler kvinner, muslimer og latinamerikanerne på. Måten han tar igjen på når han blir kritisert. Fullstendig uanstendig. Og jeg snakker altså ikke om mannens politikk, selv om jeg kunne sagt mye om det. Dersom man kan si at han har noe politikk i det hele tatt. Det meste av det han presenterer ser ut som en rekke av selvmotsigelser og snuoperasjoner, alt etter hvor mye motstand han får. Det handler om måten han omtaler andre mennesker på.

I denne saken, mer enn noen andre forbauser det meg at ikke alle ser det som jeg ser. Mange omtaler mannen som en helt vanlig kandidat, og er opptatt av han mener om politiske spørsmål. Abort-spørsmålet er vel det tydeligste eksempelet, og man glemmer at Trump i valgkampen har skiftet mening flere ganger i spørsmålet, og før valgkampen aldri frontet noe mening om det i det hele tatt. For meg er det irrelevant hva han mener i noen politiske spørsmål i det hele tatt. En så uanstendig mann har for all framtid diskvalifisert seg fra å ha noen form for lederposisjon, slik jeg ser det. Jeg blir ekstra sjokkert når folk jeg selv gikk på bibelskole med, som jeg trodde delte i alle fall de grunnleggende verdier med, skriver avisinnlegg til støtte for mannen, og innlegg på Facebook, der de hevder at de kjente Guds velsignelse og nærvær under presidentinnsettelsen. Jeg har jeg begynt å skjønne at amerikanerne ikke går an å forstå. For eksempel sa jo Franklin Graham, sønnen til den kjente predikanten Billy Graham, at valget av Trump var Guds vilje, et syn som deles av ufattelig mange amerikanske kristne. Men jeg trodde faktisk at folk jeg har kalt venner, visste bedre. Som en annen tidligere bibelskole-kollega sa: Den nye presidenten står for det motsatte av det Jesus gjorde.

Så konkluderer jeg altså at jeg gjennom det siste året har oppdaget hvor viktig anstendigheten er for meg. At man passer på hva man sier. At man viser respekt og medfølelse. At man snakker om andre og behandler andre slik man selv ville blitt behandlet. Og selv om jeg er skuffet over alle dem som ikke deler mitt syn, registrerer jeg også at det er veldig mange som gjør det. Og det er jeg glad for.