søndag 14. mai 2017

Sju viktige verdier for meg: #1 Livet

Dette er mest av alt et protestinnlegg. At livet er den største og viktigste verdien er ikke akkurat selvsagt, verken for meg eller i samfunnet i dag. Og da mener jeg livet i seg selv, ikke hva livet inneholder, hva livet gir eller hvordan livet får mening. Jeg snakker om livet i seg selv, uten alt det andre. At livet i seg selv er den viktigste verdien, uansett om dette livet har mening, lykke, innhold eller framtid. For uten livet gir heller ikke noe av det andre jeg har skrevet om i denne serien mening. Livet er utgangspunktet for alt, og uten livet er alt det andre umulig.

For meg har dette en personlig side og en samfunnsmessig side, som selvagt henger sammen. Mine personlige synspunkter avgjør også mine politiske synspunkter. Og i dette spørsmålet mer enn noen andre. Kampen for livet er også det viktigste spørsmålet for meg politisk. Men det er ikke vanskelig å forstå de som vil sette andre verdier over livet, verken på det personlige eller det politiske plan. La meg prøve å forklare hva jeg mener.

I løpet av livet kommer vi alle i kontakt med dødskreftene. Om ikke annet, så i alle fall i vårt eget liv. Selv om man prøver å finne måter man kan forlenge livet og gjøre det nærmest evig, er det i alle fall foreløpig en ting som er sikkert. Vi skal alle møte døden. Vi kommer som regel til å møte døden før vi møter vår egen død også. Gjennom at vi mister besteforeldre, foreldre eller venner. Vi møter dødskreftene i andres og vår egen sykdom og alderdom. Vi må forholde oss til krefter som bekjemper lykken, meningen og til sjuende og sist livet. Det er i disse situasjoner man lett kan tenke at livet ikke er den viktigste verdien. For dersom livet ikke er verdt å leve, har det ingen verdi. Det er ikke et verdig liv, vil noen si. Derfor er det noen ganger bedre å avslutte livet. Dersom man er uhelbredelig syk og i smerter. Dersom man er gammel og ikke lenger har noe å bidra med. Dersom man ikke finner noen grunn til å leve lenger. Da har ikke livet noen verdi.

De er derfor jeg kaller dette et protestinnlegg. For jeg vil hevde at livet er den viktigste verdien uansett. Jeg vil hevde det, selv om det ikke føles sånn. Hva slags livskvalitet har min kreftsyke mor som bare venter på at slutten skal komme, og som må holde smertene i sjakk med sterke medisiner? Hva slags livskvalitet har min gamle far som ikke har igjen noen av sine gamle kjente, som er isolert fordi han nesten ikke hører noenting, som er frustrert og forvirra fordi han ikke husker eller kan gjøre rede for så mye lenger, og er livredd for å måtte bo på aldershjem? Ut fra min subjektive vurdering, er livskvailiteten liten eller nærmest ikke-eksisterende. Det kan hende du får et annet svar om du spør dem selv. Å leve så nær på alderdom og død, gjør noe med livskvaliteten min også. Jeg føler meg altfor ung til at død og alderdom skal oppta så mye av tida og energien min. Men vil jeg dermed si noe om at livene til mine fordeldre, eller meg, eller andre i lignende situasjoner mangler verdi? At det ikke er verdige liv? Definitivt ikke. Jeg kan vurdere livskvalitet, men ikke livsverdi. Det har jeg ingen rett eller autoritet til.

Samfunnsdebatten om livets verdi den siste tiden har tatt utgangspunkt i Aksel Braanen Sterris innlegg til forsvar for det som har blitt kalt sorteringssamfunnet. Mange har reagert sterkt, forståelig nok, på synspunktene om at det vil bli et bedre samfunn uten mennesker med Downs syndrom. Sterri har fått, i alle fall delvis, støtte fra Andreas Wahl Blomkvist. Han hevder at tesen om menneskets ukrenkelige verdi er en fiksjon:

Ingen steder i vår fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi denne «retten til liv» utover det Homo sapiens tilskriver virkeligheten selv. Det er, i bunn og grunn, en religiøs oppfatning som store ­deler av humanismen deler med kristendommen.

Da menneskrettighetene ble definert etter andre verdenskrig, med nazistenes jødeutryddelse som bakteppe, ble det for første gang definert en forståelse av mennesket som ukrenkelig. Dette synet har bakgrunn i læren til flere, blant annet Jesus. Men gjennom store deler av vår historie, har man ikke sett slik på mennesket. Mennesker har i stor grad blitt brukt i et spill om makt mellom andre mennesker. Mennesket har vært et middel, ikke et mål. I den humanistiske tradisjonen er det motsatt, mennesket er et mål i seg selv, ikke et middel i en strategi for å skape et bedre samfunn. Det er en slik strategi Sterri og Blomkvist tar til orde for, der samfunnets beste blir det viktigste, og menneskets ukrenkelighet blir utvisket. Menneskeverdet blir ikke lenger atskilt fra livskvaliteten, men uløselig knyttet til denne.

Mitt synspunkt på livets ukrenkelighet er avgjørende for mitt samfunnsyn. Jeg står helhjertet bak de såkalte "kristne og humanistiske verdier" vårt lovverk og vårt samfunn er bygd på. Jeg stemmer på de politikerne som løfter menneskeverdet høyt, enten det handler om eutanasi, forsterreduksjon eller bioteknologi. For i kampen for et bedre og mer feilfritt samfunn, må ikke menneskets verdi bli en brikke i et spill.

Min livssituasjon er at jeg er midt i livet, i møte med dødkreftene hos min foreldregenerasjon. Det er fryktelig lett å gi etter for dem og tenke at det beste er å gi opp. Noen vil til og med si at det er rett og "hjelpe" døden til å vinne når det ikke lenger er noe livskvalitet. Man lever i en situasjon der døden noen ganger kan føles som en venn, noe forutsigbart i alt det ukontrollerbare og uforutsigbare. Når menneskelivet ikke lenger er ukrenkelig og hellig, blir det mer rom for slike tanker. Moren min skulle egentlig vært død nå, dersom legene hadde hatt rett. Likevel ser vi at livkreftene kjemper. Selv om vi alle vet at de vil tape til slutt, nekter de å gi opp uten kamp. Det er livets kamp. Livet som viser at det ikke vil bli tråkka på eller nedvurdert, livet som nekter å gi seieren til døden uten kamp. Og i den kristne troen blir også døden kronet med seier til livet, til slutt.

Det er vel også det denne årstida minner oss om, for å bruke en klisje. Livet overvinner døden, hvert eneste år. Naturen nekter å legge seg ned selv om man vet at de nye bladene og de nye fruktene må dø igjen om få måneder. Men livet gir ikke opp, det kommer en ny vår. Så får man prøve å feire livet midt i dødens herjinger.


We are standing all together
Face to face and arm in arm
We are standing on the threshold of s dream
No more hunger no more killing
No more wasting life away
It is simply an idea
And I know its time has come

I want to live I want to grow
I want to see I want to know
I want to share what I can give
I want to be I want to live
(John Denver)

torsdag 11. mai 2017

Outsideren

Det fins mange bøker og filmer om outsideren, og det ser ut som disse har en tendens til å appellere til oss. Jeg snakker om mennesker som på en eller annen måte, av ulike grunner, er annerledes. De er ofte sosialt utilpass, har underlige vaner og noen av dem også en eller annen form for handikap. Siden sommeren er lesetid for mange, vil jeg anbefale fem flotte bøker om mennesker som på ulike måter er annerledes.

1. Mysterier av Knut Hamsun. Den største outsideren av dem alle, er nok Knut Hamsuns Nagel fra Mysterier. Selve navnet henspeiler jo på at mannen er gal. Han dukker opp i en sørlandsby uten at noen vet hvorfra eller hvorfor han kommer. Det meste av det han foretar seg er irrasjonelt og uforståelig, i alle fall tilsynelatende. Samtidig er det noe genuint menneskelig og rørende ved skikkelsen, som gjør at dette er mer enn en framstilling av en gal person. Mysterier var med på å bekrefte Hamsun som en ny, litterær stjerne da den kom ut i 1892, selv om kritikken var blandet.


2. Lillelord av Johan Borgen. Lillelord er en oppvekstroman fra mellomkrigtida, og handler om en tilsynelatende dypt forstyrret gutt som bærer i seg en uforståelig ondskap. Det er vanskelig å ha sympati for gutten, siden man ikke fullt ut forstår hvor denne ondskapen kommer fra. Borgen skrev også flere bøker om denne Lillelord, uten at jeg har lest dem. Men etter det jeg har forstått vokser gutten etterhvert opp til å bli en forhatt nazist under andre verdenskrig.

3. Fuglane av Tarjei Vesaas. En av de vakreste bøkene jeg har lest handler om Mattis som har et psykisk handikap. Det er umulig å lese denne boka uten å kjenne en dyp medfølelse og empati med den unge mannen, som gjør det han kan for å bli inkludert og forstått. Uten å fullt ut fatte hvorfor han ikke klarer det. Noe av de vakreste skildringene, og mest kjente, er båtturen Mattis har sammen med noen byjenter, og den begeistringen forfatteren klarer å formidle av hvordan Mattis opplever dette.

4. Resten av dagen av Kazuo Ishiguro. Denne leste jeg for mange år siden, da jeg gikk på lærerskolen. Butleren Stevens er en frivillig outsider, på den måten at han har gått inn i familierollen som butler for en rik familie. Alt Stevens gjør og tenker handler om å være en perfekte butleren. På den måten blir han en tilskuer til livet. Han sliter med å forholde seg til andre sosialt, og forstår seg ikke på hvordan man skal småprate med andre. Og han sliter med å forstå og finne kjærligheten selv om den er rett foran nesa på ham.

5. Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen. Også en nydelig fortelling. Eva blir født med hår over hele kroppen, hår som ikke forsvinner. Dermed blir oppveksten formet av at hun er helt annerledes. Men forfatteren klarer likevel å ikke beskrive henne som et stakkarslig offer, men som et sterkt og selvstendig menneske. Man blir forbauset over alt det normale hun opplever, selv om hun er så annerledes utenpå.

Dette var noen bøker du kan kose deg med i tida framover, herved er de anbefalt.

torsdag 27. april 2017

Lisboa

For første gang på seksten år som lærar fekk eg vere med på personaltur til utlandet. Turen gjekk til Lisboa, ein flott by som eg gjerne besøker igjen. Her er nokre inntrykk.


















tirsdag 18. april 2017

Skisesongen over

Eg har vel aldri hatt så mange skiturar som denne vinteren her. Med førsteklasses løyper så nær heimen, skulle det vel neste berre mangle om ein ikkje brukte tilbodet. Desse bileta er tekne på den same staden, Lundesetra i Stryn, ved ulike høve gjennom vinteren.








søndag 9. april 2017

Sju viktige verdier for meg: #2 Rausheten

Rausheten er en verdi som har blitt mer og mer sentral for meg. Det har nok med livet og utviklingen å gjøre, og forhåpentligvis blir vi alle rausere med alderen. Ungdommen er ofte preget av et oppgjør eller et opprør og man forfekter andre tanker og ideer som står i kontrast med det andre har. Man er ikke like opptatt av å omfavne andres synspunkter, mer opptatt av å forme sine egne. For meg som var i en progressiv religiøs samenheng, ble dette enda mer tydelig, og det ungdommelige, offensive ble dyrket nærmest uhemmet. En slik religionsutøvelse preges ofte av en av mangel på raushet. Man vurderer mennesker og setter dem i kategorier, Ikke bare etter hva slags menighet eller kirkesamfunn man tilhører. Men enda mer etter hvor ivrige, offensive, frimodige man er. Eller i verste fall som gode nok eller ikke. Som innenfor eller utenfor. Og de som er utenfor blir bare interessante som objekter for evangelisering, ikke som mennesker i seg selv. Slik var jeg også. Og da er man ikke spesielt raus mot seg selv eller andre.

For det er ikke så lett å være raus mot seg selv heller, når standarden blir for høy. Dermed så ble man satt på valget mellom å være ærlig eller heller å pynte på sannheten. Eller "bekjenne positivt" som det gjerne ble kalt. Det Guds ord sa ble viktigere enn å stikke fingeren i jorda. Man forholdt seg til hvordan ting burde være, i stedet for hvordan ting faktisk var. Og uten en ærlig erkjennelse var det heller ikke pass til raushet, verken mot meg selv eller andre.

Jeg har skrevet mye om tro og krise og trenger vel ikke skrive så mye mer om det. Men det som hjalp meg videre mer enn noe annet, var at jeg forstod at jeg måtte være raus mot meg selv. Det har tatt lang tid for meg å lære det. men jeg kom til et punkt der jeg ikke hadde så mye valg. Og jeg fikk hjelp av en psykiater som sa de forløsende ordene: Det er greit at det er sånn nå. Selv om jeg ikke klarte å tro som jeg ville, eller forstå alt jeg ikke forstod eller fikk til det jeg ville få til. Det er greit at det er sånn nå. Det er greit at jeg er svak eller har dårlige egenskaper. Jeg trenger ikke kjempe mot meg selv på daglig basis. Og jeg har forstått at om det aldri kommer til å endre seg, er det også greit. Og når man er raus mot seg selv, er det lettere også å være raus mot andre. Som ikke lykkes, som ikke bidrar og som ikke kan gi meg noe av det jeg vil ha.

Så hva handler denne rausheten om? Rausheten kan lett forveksls med utydelighet. Slik som for eksempel kirkens mantra om å være "åpen og inkluderende". Raushet handler ikke om at alt er greit, at alt er like bra og at alt kan være sant. Egentlig er dette i motsetning mot raushet, slik jeg ser det. For meg er raushet å være tydelig, uten å lukke døra for at man  kan ta feil. Å være åpen for at andre kan ha mer rett enn meg, uten å aksepetere at alt er like sant eller rett.

Raushet er å ikke vurdere mennesker ut fra hva de mener, men hva de er. Rausheten setter mennesket selv i sentrum, og viser interesse for det, ikke hva mennesket mener eller hva mennesket kan bidra med. Rausheten er ikke interessert i hva mennesker mener, men hvem mennesker er. Takk til henne som har lært meg det. Rausheten setter ikke krav til at du må ha en bestemt mening eller en bestemt personlighet for at jeg kan møte deg, akspetere deg eller lære av deg. For om jeg ikke orker å være sammen med mennesker, eller ikke kommer overens med noen, er det ikke sikkert det er meg det er noe galt med. Det er ikke sikkert det er noe galt med deg heller. Vi matcher kanskje ikke sammen. Og det er greit. Helt greit.

Vi lever nok alle i en kultur der det å skulle mene noe om andre mennesker, står veldig sentralt. Man skal gjøre seg opp en mening om folk, hvem man liker og hvem man misliker. Hvordan man vurderer, kan nok variere, men i stor grad handler det om mennesker passer inn i en standard vi har skapt oss. I det hele tatt skal vi mene veldig mye om folk. Vi snakker om folk, vi mener om folk og vi kategoriserer folk. Rausheten er ikke slik. Den aksepterer folk som de er, og prøver å finne møtepunkt, i stedet for skillelinjer.

Det er når man kommer tett på andre mennesker, at man trenger denne rausheten mest. For det er da man oppdager at ens egne egenskaper kolliderer med andres. Og det mest naturlige da, er jo å prøve å forandre på den andre, slik at denne passer inn i forhold til hvordan jeg er. Rausheten er ikke sånn. Den aksepterer ulikheter, uten å si at den ene er bedre enn den andre. Selvsagt er dette mye mer krevende, det hadde vært mye enklere om verden kunne tilpasses meg. Men sånn er ikke rausheten.

Derfor er rausheten viktig for meg. Og jeg har mye å lære om å leve i denne rausheten. Jeg vet ikke i hvor stor grad livet mitt er preget av denne rausheten, men det er et viktig ideal. Enten det gjelder trivielle ting som penger eller gaver. Eller den mer grunnleggende holdningen til mennesker. Og det begynner her: Be kind to yourself.




søndag 2. april 2017

Sju viktige verdier for meg: #3 Naturen

Hornindalsvatnet
You fill up my senses, like a night in a forest
like the mountains in spring time, like a walk in the rain
like a storm in the desert, like a sleepy, blue ocean
(John Denver)

Naturen. Så enkelt som det. Dette er nok en verdi som har blitt viktigere for meg etterhvert. Eller kanskje har jeg bare blitt mer bevisst på hvor viktig den er for meg. Gradvis, gjennom små og store drypp og opplevelser.

Fra jeg var liten var jeg vant til å gå i skogen og leite etter sauer på høsten. Dette er noe jeg husker som spennende, spesielt de gangene vi faktisk fant det vi leita etter. Men det handla nok mer om sauene enn naturen. Jeg gikk også en del på ski, uten at jeg fant den store gleden med det. Jeg husker en gang jeg skulle gå på Gulkoppen på ski sammen med faren min og søstra mi. I et sjeldent filosofisk øyeblikk skuet faderen ut over fjellene og proklamerte at det var fantastisk å tenke på at Gud hadde skapt alt dette. Jeg trakk bare på skuldrene. Ikke kom vi til topps heller.

Men mye har forandra seg underveis. Å bo så mange år borte fra skogen og fjellene, og så komme tilbake gjorde noe med meg. Jeg oppdaga at jeg savna det å bo så nær naturen. Selv om jeg ikke benytta den så mye, visste jeg at den alltid var nær og tilgjengelig. Det var noe helt annet å bo i et byggefelt. Og ei dame fra de østlandske flatbygder må også få en god del av æren. Begeistringen hun uttrykte da hun kom til det spekatakulære Vestlandet, bevisstgjorde nok meg også på den fantastiske naturen jeg er omgitt av hele tida. Et sted på veien oppdaga jeg musikken til den amerikanske artisten John Denver og hans nydelige skildringer fra naturen i Montana, Colorado og Rocky Mountains. Så har jeg fått reist og sett mye av det utrolige landet vårt, som du ser på bildene i bunnen av innlegget

I tidligere tider så man veldig annerledes på naturen. Da var naturen en nødvendighet som ga folk et livsgrunnlag, men også en hindring, noe som skulle overvinnes, beherskes, kontrolleres. Den skulle kultiveres. Myrer skulle dreneres og dyrkes. Trær skulle hogges, røtter skulle fjernes. Hauger skulle jevnes, veier skulle ryddes. Bibelen forteller om at også Guds menn var sånn. Deres oppdrag kunne beskrives på denne måten:


En røst roper:
Rydd Herrens vei i ørkenen,
jevn ut en vei i ødemarken
for vår Gud!
Hver dal skal heves,
hvert fjell og hver haug
skal senkes.
Bakket land skal bli til slette
og kollene til flat mark.
(Jesajas bok kapittel 40, vers 3-4)

Det handlet heller ikke først og fremst om å bestige toppene, men å finne den letteste veien mellom toppene. Det handlet ikke om å nyte naturen, men å bruke den og utnytte den. Senere ble dette til kraftutbygging, og bygging av jernbane, for å nevne noe. Naturen skulle overvinnes og brukes. Som forfatteren Bergsveinn Birgisson skriver om vikingtida i boka "Den svarte vikingen":

Naturen er en jotun som gir og tar - den gir rikelig med jordavling og fisk, for siden å ta folk med snøskred og havstorm. Den er en jotun som må temmes og bekjempes, og dette er selv opprettholdelsen av livskampen: å ta opp kampen mot naturjotnen. Det er fremmed for Geirmund å tenke på naturen som vakkker, slik man har gjort det siden man mistet kontakten med den - antakelig forutsetter slike tanker en urban tilværelse, fremmedgjøring, turisme og en god dose klassisk tankegods.

Å overvinne naturen er riktignok også et stort element i dag. Det er jo derfor vi vil til topps. Det er derfor vi jakter og fisker, for å konkurrre med dyrene og vinne. Jeg kjenner selv en dyp tilfredsstillelse over å nå topper jeg virkelig har strevet for å nå. Og jeg kjenner en tilfredstillelse når motorsaga mi kutter ned akkurat de trærne jeg har bestemt meg for å kutte ned. Jeg er herre over naturen og jeg liker det.

Men for meg og mange andre i vår tid, har andre perspektiver kommet i tillegg til dette, og delvis også erstattet det. Naturen, skogen og fjellet har blitt fristeder hvor vi kan komme oss vekk fra stress, travelhet og jag etter framgang. Tida står stille i naturen. Ingenting haster. Naturen er til for å nytes, for å suges inn og finn nye krefter i. Vi får en dyp følelse av lykke og mening av å bare være til stede i naturen, å kjenne, smake, lukte og lytte. Og det som i vår tid har blitt det viktigste: den urørte naturen. Naturen som må beskyttes, vernes. Naturen som ikke skal systematiseres, beherskes, overvinnes. Naturen som skal få være som den er, som et minne om uendelig forhistorie og et evig kretsløp som ikke skal manipuleres.

Jeg har tildigere skrevet om det guddommelige kaos. At naturen, selv om det finnes en orden og en styring med det hele, også bærer preg av tilfeldigheter, Hvor trærne står, hvor høye fjellene er, hvor bekkene renner. Ingenting er likt og ingenting er i mønster. Og dersom man tror på en Gud, er kanskje dette også viktig. At ikke mennesket bare skal jevne hauger og rydde veier, men også verne om det skaperverket som er. Selv om det er tungvint og utilgjengelig.

Alt dette er betraktninger jeg har gjort meg den siste tiden. Samtidig har kjent på et sterkt ønske om å gjøre dette til mer enn bare tanker og betraktninger. Derfor sitter jeg kveld etter kveld og ser på kart over nasjonalparker på nettet. Derfor ser jeg gamle programmer om Lars Monsen på nettet, og leser bøkene hans. Derfor driver jeg og kjøper og bestiller turutstyr for tusenvis av kroner. Kanskje er dette min førtiårskrise, som i reklamen, der jeg kommer til å selge alt på Finn.no fordi det aldri ble noe av. Uansett er vel dette bedre enn å kjøpe Harley eller Porsche ;) Men jeg håper det er mer enn det. Jeg håper at denne verdien skal bli noe som jeg oppsøker mer og mer. Som blir viktigere og viktigere for meg. For jeg begynner å forstå at det ligger så utrolig mange opplevelser og rikdommer og venter på meg i naturen.

For meg har nok turene i naturen i for stor grad handlet om å nå mål, nå toppen, følelsen når jeg har fullført turen. I mindre grad har jeg klart å nye turen eller kjent på opplevelsen av å bare være ute. Det har jeg tenkt å gjøre noe med nå. Erfare at det er veien til målet som er selve målet. Å leve i øyeblikket, i nået, uten tanke på det som følger etterpå. Her har jeg nok mye å lære, så det er på tide å begynne.

Så nå venter jeg på at snøen kan forsvinne, så jeg kan gå ut i skog og fjell, slå opp teltet og tenne bålet. Jeg må nok øve en del for å mestre det livet. Og til sommeren håper jeg å få til en ukes vandring i Bøgefjell. Det er godt å ha et mål å planlegge og jobbe mot. Så håper jeg at de få som leser dette, også vil la seg inspirere til å oppsøke naturen, også den som ikke er opptråkket eller veldig tilgjengelig. Hvis ikke kan kanskje John Denver inspirere deg.











søndag 12. mars 2017

Hemsöborna

Han tog sig då före att vandra i strumplästen fram och åter, mellan fönstret och dörren i den trånga kammaren och samlade hela sin uppmärksamhet på morgondagens blivande arbete; ordnade göromålen i huvet, utdelade dem; bemötte invändingar i förskott, övervann hinder, och efter en timmes arbete hade han ro och vila i huvet, som nu kändes ordentligt och upplinjerat som en kontrabok, i vilken alla poster blivit införda på sin plats och hopsummerade, så att man i ett ögonblick kunde överskåda ställningen.

Därpå gick han i säng, och när han kände sig ensam mellan de rena friska lakanen, utan fruktan att någon skulle under nattens lopp komma och störa honom, fann han sig liksom mera självägande över sin person, som en avläggare, den där nu satt egna rötter och var färdig att avskäras från moderbusken och leva sitt liv igenom för sig, i egen kamp, med större möda, men också med större lust.

Och så somnade han för att möta livets måndagsmorgon och arbetsvecka.

August Strindberg