søndag 29. april 2018

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #2 Samfunnsdebattanten

Den tyske filosofen Jurgen Habermas mente at dersom det religiøse mennesket skulle bli hørt i det sekulære samfunnet, måtte denne oversette sine religiøse argumenter til et sekulært språk. Med andre ord nytter det ikke med argumenter som "det står i Bibelen" eller "det var slik og slik da vi var en kristen nasjon". Man kan jo hevde at dette er diskriminerende overfor den religiøse, at denne må debattere på den sekulære sine premisser. Samtidig ser vi at det er dette som er blitt vanlig praksis. Religiøse som bruker religiøse argumenter blir i hovedsak fortiet eller latterliggjort. De er de som evner å argumentere sekulært som har en sjanse til å bli hørt og respektert. Selv om også disse sliter med å nå fram i samfunnsdebatten.

Noen har etterlyst flere religiøse stemmer i samfunnsdebatten. Hvorfor er det så få religiøse stemmer som setter dagsorden? Hvor er prester, biskoper, imamer? I en tid der mange ser sine religiøse kjerneverdier forvitre, kan det jo virke underlig at man ikke roper høyere. Kanskje fins noe av svaret i Habermas' påstand. Man klarer ikke å argumentere sekulært, og således gjør man seg selv og sine argumenter irrelevante. For det er ingen tvil om at religiøse ledere i veldig liten grad preger samfunnsdebatten. Det religiøse menneskets argumentasjon har trange kår i det sekulære samfunnet.

Noen forsøker likevel å argumentere på en måte som stort sett blir forstått av andre religiøse. Mest kjent lokalt er nok pastor Hans Reite i Ørsta, som også ble kjent nasjonalt da en statsråd gikk ut mot ham. Reite markerer sin motstand mot homofiliens framvekst i Norge, og i Sunnmørsposten 26/4 bruker han den samme argumentasjonen han bruker i de fleste av innleggene sine: "Landet er på gal veg. Vi må tilbake til det dette landet er bygt på i tusen år....Dei unge forstår ikkje kva som er rett.....Vi er på veg til eit samfunn som vi ikkje kjenner igjen". De aller fleste rister på hodet av det han sier. Han taler stort sett for sin egen menighet og noen til. Og kanskje er det også det viktigste, at man sier fra. For denne verden er uansett underlagt det onde.

Andre viser større evner til å forstå disse mekanismene. Av kristne ledere er Espen Ottosen og Vebjørn Selbekk de mest framtredende. Selv om de til dels har erkekonservative standpunkt, evner de å debattere på et prinsipielt grunnlag, med et sekularisert språk. Dermed blir de i alle fall til en viss grad hørt og lyttet til, selv om de forfekter standpunkter nordmenn flest er ganske uenige i.

Den som etter min mening viser de beste evnene til å ta religion inn i den sekulære debatten på en relevant måte er den muslimske debattanten Muhammed Usman Rana. Kanskje er det fordi det på en måte er lettere for en muslim, som kan være mer offensiv i sin argumentasjon. For kristne handler mye om å ikke miste tradisjoner og verdier, å kjempe mot avkristning og sekularisering. Usman Rana snakker ikke om sekularisering som et onde, men som en mulighet. I boken sin "Norsk islam" prøver han ikke å avvise sekularismen som en feilutvikling, men derimot å definere hva slags sekularisme vi trenger. Og idealet hans er, kanskje noe overraskende, USA. Han forteller blant annet om møtet med den amerikanske konvertitten Hamza Yusuf:

Jeg merker at Hamza Yusufs tanker om islam og sekularisme setter dype spor i meg. Mange av mine trosefeller tro jo at sekularisme er antitesen til islam - fordi deres forståelse av sekularisme er så snever at den sidestilles med ateisme, og fordi islam de siste tiårene har vært utsatt for kraftig politisering.

Det ideelle samfunnet han ønsker seg beskriver han slik:

.....en stat som er mest mulig liberal, i den forstand at den verken forbyr religiøs eller konservativ praksis eller verdiliberalitet - en stat der verdiliberale og verdikonservative kan leve side om side, samtidig som muslimske nordmenn kan arbeide for at deres rett til å være aktivt religiøse blir ivaretatt gjennom demokratiske kanaler.

Noe som kanskje vil overraske noen, er at han også i møte med et religiøst brennbart tema som homofili, evner å være prinsipiell:

Norsk islam må altså ha rom for aksept og respekt for homofile muslimer, ta et oppgjør med homofobi, stigmatisering av homofile og ønsker om å rettsforfølge folk som praktiserer seksuell omgang utenfor et heterofilt ekteskap. Samtidig må norsk islam påpeke at utøvelsen av seksualitet i et islamsk perspektiv utelukkende er forbehold t et heterofilt ekteskap.

I boken skriver han også veldig mye annet interessant, ikke minst til sine egne, der han peker på at mange muslimer har urimelige forventninger til hvordan samfunnet skal ta hensyn til dem. Han kaller prosjektet sitt for "kontekstualisering" av islam, der han prøver å vise at islam må tilpasses samfunnet man lever i, uten å gå på kompromiss med religionens kjernepunkt.

Dersom religionen skal bli hørt i den sekulære debatten, trenger vi stemmer som klarer å se på religionens muligheter i det sekulære samfunnet, og ikke bare drømmer seg tilbake til hvordan det var før. Dessverre er det få stemmer som markerer seg i så måte. Desto mer grunn til å lytte til de som fins.

søndag 11. mars 2018

Mascadalen

Mascadalen på Tenerife er blitt kalt en av de vakreste stedene i verden. Flott og annerledes var det. Turen fra sjøen gjennom et stadig mer frodig og variert landskap inn i de dype kløftene opp til den tidligere helt isolerte fjellandsbyen, tok omtrent et par timer å gå for relativt fjellvante nordmenn. Tidvis noe ulendt og stor trafikk, men en flott opplevelse. Det mest utfordrende var nok egentlig å komme seg i land fra båten i relativt aktiv sjø.

















søndag 14. januar 2018

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #3 Den forfulgte

Hvert år blir det lagt fram statistikk over hvilke land som er de verste når det gjelder forfølgelse av kristne, den såkalte World Watch List. Norge er heldigvis ikke i nærheten av en slik liste, noe vi alle selvsagt er glade for. Vi har jo en historie der ikke religionsfriheten har vært en selvfølge, vi også. Ikke minst med tanke på at vi ikke lot jøder og jesuitter komme inn i landet. Eller for å se enda lenger tilbake; da vikinger plyndret kristne klostre i Irland og andre steder.

Interessant nok er det øverste ønsket til mange forfulgte religiøse minoriteter at staten i deres land skal være sekulær, ikke-religiøs. Bare slik kan man sikre frihet til å følge sin tro og overbevisning. Her er de vestlige landene en klar rollemodell. Samtidig hører man jo ganske ofte synspunkter til kristne i Norge, som gir uttrykk for at den sekulære staten og det man kaller "avkristningen" av landet vårt, er en hindring for at man får dyrke sin tro som man vil. Og man skylder gjerne på "sosialistene". Man ønsker altså heller en stat hvor den ene religion favoriseres. Noen ganger kan man nesten få følelsen av at noen ser på seg selv som forfulgte for sin tro, av en nøytral stat og et sekulært samfunn. Man ønsker seg tilbake til tida før sekulariseringen, uten at det er lett å få noe svar på hva man ønsker seg tilbake til. Er det Norge anno 1850, 1900 eller 1950? Jeg tror at de fleste av oss kan være enige i at religionsfriheten knapt har hatt bedre vilkår enn i dag. Formelt sett. Uformelt er det kanskje noe annet.

Journalist i pinsebevegelsens ukeavis, Korsets Seier, vakte en viss oppsikt i høst, da han skrev et innlegg på NRK Ytring sine sider. Tema for det han skrev var at mange velger å fjerne sine erfaringer fra kristen utdanning og kristent arbeid når de skriver CV i jakt på jobb. "I konkurranse med et titalls andre jobbsøkere er kristen tro et handikap", hevder han. Han skriver videre:

I vinter intervjuet jeg Anders, en godt utdannet fyr med solid jobberfaring og rik erfaring fra politikken og frivillighet. Han var arbeidsløs. Etter avslag på avslag vurderte han å slette alt av kristendom på CV-en. Alternativet ville innebære at flere år sto tomt. Det ser ikke bra ut, men kanskje det likevel ser bedre ut. Å være en boms er bedre enn å være kristen. Han bekymret seg også over at et raskt googlesøk ville avsløre at han var aktiv i et lavkirkelig miljø.

Lignende historier hører jeg ofte. Alle spor på sosiale medier og nettet. Slett. Slett. Slett.


Med andre ord gir altså erfaring fra kristent arbeid ikke noe relevant kompetanse for jobben man søker, uansett hva slags sekulær jobb det måtte være. Det er ille nok. Enda verre er det dersom det stemmer at man stiller med et regelrett handikap i konkurranse med andre jobbsøkere som ikke har en slik erfaring. Da sier altså det sekulære samfunnet at det religiøse menneskets religiøse erfaring er både irrelevant og ødeleggende. Det er alvorlig.

Jeg må innrømme at jeg selv også har vært i tvil om hva jeg skal skrive og legge ved når jeg har søkt jobber. Skal jeg skrive at jeg har gått tre år på bibelskole? Skal jeg legge ved attester fra tiden som ungdomsleder? Jeg vet at jeg fort risikerer at jeg kan bli mistrodd på samme måte som Jahr beskriver. Spesielt i min rolle som lærer i religion, kan jo kanskje enkelte mistenke at jeg bruker jobben min som et skalkeskjul for å agitere for mitt religiøse syn. Jeg har likevel ikke unnlatt å informere om det. For jeg mener at akkurat denne erfaringen er noe av det som har gjort meg i stand til å gjøre en god jobb. At å skjule denne erfaringen både er uredelig og uetisk, spesielt i en slik jobb. Og at det blir fullstendig uakseptabelt dersom religiøs erfaring skal diskvalifisere meg fra å gjøre en jobb som en nøytral og objektiv formidler av religion.

Et samfunn som ikke evner å se på religion og religiøs erfaring som noe nyttig og verdifullt, er i ferd med å bevege seg mot å bli et sekulærfundamentalistisk samfunn. Man ser på religion som noe utelukkende negativt, ikke som noe som har potensiale til å berike samfunnet og skape et bedre samfunn. Dersom det er et slikt samfunn vi beveger oss mot, er det all grunn til å lytte mot de som advarer mot "avkristningen", selv om man ikke kjøper hele argumentasjonen. For jeg er overbevist om at det sekulære samfunn ikke vil fungere dersom man fjerner religionen som en viktig ressurs. Det har vi nok av eksempler på.

søndag 7. januar 2018

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #4 Hjemlengteren

Vi har feiret jul og nyttår sammen, og et nytt blankt år står foran oss igjen. Romjula er en tid de aller fleste av oss tilbringer hjemme, og det er ikke uten grunn at mange av de kjente julesangene handler om å komme hjem til jul. Jula er en tid der hjemmet står i fokus, man pynter hjemme, lager god mat og spiser sammen, og tenner lys i hele hjemmet.

For mange kristne mennesker er dette fokuset på å komme hjem noe man lever med hele tiden. I min oppvekst var det lite man snakket mer om enn dette. Jorden var et sted man bare var gjester, på vandring. Det rette hjemlandet var himmelen, og man gikk alltid i forventning om at Jesus skulle komme tilbake og hente oss hjem. Hjem til et sted der det ikke fantes sorg, tårer eller smerte. Når noen døde, brukte man ord som "å få hjemlov" eller at Gud "hentet ham eller henne hjem". Flere brukte også slike ord i sommer da min mor døde.

Det kristne mennesket er himmelvendt, hjemlengtende. Selv om dette fokuset kanskje ikke er like sterkt i dag som det var før, ligger denne lengselen og forventningen latent. Slik kan man forklare trengsel og vanskeligheter, man er ikke i sitt rette hjemland, man er bare gjester i denne verden. Lengselen etter sitt rette hjemland har alltid stått sentral i den kristne troen.  Karl Marx kalte dette fokuset "opium for folket", og mente at fokuset på det hinsidige var et hinder for kampen for rettferdighet her og nå. Tanken hans var at  dersom man kom fram til det klasseløse, ideelle samfunnet, ville ikke folk lenger trenge religion og den ville dø ut. Derfor ble også de kommunistiske statene som ble formet etter hans ideer ateistiske, tidvis også forfølgende av religiøse. Uten at den religiøse og himmellengteren døde ut. Tvert imot.

Religiøse mennesker har likevel tatt kritikken fra Marx til seg. I dag er fokuset mye sterkere på livet her og når enn det hinsidige, også i de fleste religiøse sammenhenger. En annen kritikk som har blitt rettet mot de kristne, er at en del ikke engasjerer seg i miljøkampen, siden man ikke ser det store poenget i å redde en jord som likevel skal gå under. Men også her ser vi at et slikt synspunkt er blitt mer marginalt.

I dag ser vi, interessant nok, at denne hjemlengselen viser seg andre steder enn i de tradisjonelle, kristne kirkene. Det viser seg i tv-programmer om "Åndenes makt". Det viser seg i store show om engler og såkalt "reading", der man  kan få kontakt med de døde. I det hele tatt er det helt åpenbart et stort marked for hjemlengtende mennesker i det sekulære samfunnet. I en samfunnsutvikling der vi vet stadig mer, er døden det store unntaket. Vi vet ingenting, vi forstår ingenting. Vi prøver å utsette det så lenge vi kan, men døden innhenter oss alle. Den kan ikke kontrolleres eller overvinnes. Den vil nå igjen oss alle. Derfor søker også det sekulære mennesket etter svar. Noen i nyreligiøsitet, andre i vitenskapen. man klamrer seg til de antydninger av svar man kan få. Selv om disse ofte er bygd på et sviktende grunnlag. Fordi vi ikke klarer å akseptere døden som noe endelig, som et sluttpunkt.

Det religiøse mennesket har svar. Om en Gud som gir håp. Om en tilstand uten smerte og savn. Om en dom der ondskapen skal dømmes en gang for alle. Og i en tid der de eldgamle forestillingene om et evig helvete med uendelig fysisk pine (heldigvis) stort sett er forlatt, har religionen faktisk svar som det sekulære mennesket er på jakt etter. Derfor kan den religiøse hjemlengteren oppleve at det sekulære samfunnet har plass til det, og kanskje vil det i større grad også lytte til det.

Bildet over er tatt i Lisboa da jeg var der i april. Jeg aner ikke hva det egentlig skal gjengi eller representere, men jeg likte motivet av mennesker som av ukjente grunner strekker seg seg fra jorden opp mot himmelen. Helt siden mennesket bygde Babels tårn, har vi prøvd å strekke oss mot himmelen. På godt og vondt. Men tanken om himmelen handler om mer enn å strekke seg oppover. Det handler også om å dra himmelen nedover. Og her har det religiøse mennesket kanskje en enda viktigere funksjon.

søndag 10. desember 2017

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #5 Museumsvokteren

Jeg har besøkt en del europeiske byer de siste årene. Sentralt i de fleste av disse byene står kirkene. De er ofte store og dominerende i bybildet, ofte sentralt plassert. Noen ganger tar jeg også en tur inn i kirkene. Felles for de fleste av dem, er at de vitner om fordums storhet. Om en tid der kirkene fantes fordi de var viktige i samfunnsliv og den enkeltes liv. Nå står de der mest som et minne om det som en gang var. Med sine gamle murer, gamle benker og gamle kunstverk. I det sekulariserte Europa er den offisielle kristendommen som et museum. Kirkene forteller om en tid som var, om et stadium som har vært og aldri mer kommer tilbake igjen. Slik er sekularismen, religion er et stadium på vei mot videreutviklingen av mennesket. Religionens storhetstid kommer aldri tilbake, og etterhvert vil den dø ut.

Med en slik tankegang kommer utfordringen for det religiøse mennesket, og det enkleste og mest naturlige er å operere som museumsvakter. Som snakker glødende om hvordan det var en gang, og om hvordan det skal skje på nytt, omtrent på samme måten som før. Man blir en romantiserende nostalgiker som hyller fortida og ergrer seg og gråter over alt som har bidratt til å "avkristne" samfunnet.

Vi kan dele disse museumsvokterne i to. Den ene gruppen vil gjerne har tilbake alt det man drømmer om, i form såvel som i innhold. Både stilen og teologien er som den var for 50, 100 eller tusen år siden. Man opplever sin Gud og sin religion i de gamle uttrykkene, som en ramme rundt den læren man elsker og som aldri må vannes ut. Det sekulære samfunnet kan nok beundre disse for deres standhaftighet, men i enda større grad riste på hodet av dem og regne dem som irrelevante. En utdøende rase. Man kaller dem i verste fall mørkemenn, i beste fall konservative.

Helt siden opplysningstida har religionens voktere hatt en rolle som konservative element i de stadig mer sekulariserte samfunnene. Det er det selvsagt ingenting galt i i seg selv, men i sum har det ført til at kirken har endret seg i takt med sekulariseringen, man har i stor grad kommet fram til de samme standpunktene, bare mye senere. På denne måten vil kirken framstå som nølende og tvilende til endring, men i liten grad annerledes enn resten av samfunnet i sin essens.

Den andre gruppen skiller klart mellom form og innhold. Man skjønner at formen må tilpasses det moderne samfunnet for å være "relevante". Gammel musikk blir byttet ut med ny musikk. Man kan gjerne bruke film, drama og rock for å nå ut med budskapet sitt. Men innholdet skal ikke forandres. Bibelen skal leses som den er, Gud vet best, og det som står der skal ikke stilles spørsmålstegn ved. Det sekulære samfunnet vil nok ha sans for deres stil og deres moderne tilnærming til hvordan troen skal aktualiseres og spres. Sympatien forsvinner fort når man diskuterer spørsmål om samboerskap, homofili eller helvete. For her er jo Guds ord klart, og det skal man ikke gå på kompromiss med.

Selvsagt skal museumsvikterne respekteres og inkluderes i det sekulære samfunnet. De skal få statsstøtte slik som andre troende. De skal få ytre og uttrykke de som de står for, selv om det er politisk ukorrekt. Som Voltaire er kreditert for å ha hevdet - uansett hvor uenig jeg er med deg skal jeg inntil døden forsvare din rett til å si det. Selv om pastor Hans Reite fra Ørsta nærmer seg en grense når han gir unge homofile skylda for at det vil en komme en Herrens dom som i Sodoma over Norge. Uansett skal museumsvokterne slippe å bli sjikanert eller mistenkeliggjort. Men jeg tror ikke at museumsvokterne, uansett hvilken form de kommer i, er framtiden for framtidas religiøse menneske, og for plassen religion skal ha i det sekulære samfunnet.

Jeg pleier ofte å si at jeg har kastet bort utrolig mye tid på å lese kristne bøker. Med det mener jeg ikke at alle kristne bøker er bortkastet tid, men veldig mange er det. Mange bøker handler om en eller annen kjepphest eller åpenbaring noen har fått, og som må deles med hele verden. Så hopper man videre til neste bok og en ny kjepphest som ofte kan være stikk i strid med den første. Så nå er jeg veldig kritisk til hvilke kristne forfattere jeg fortsatt leser. I hovedsak handler det om to stykker, Magnus Malm og Brian McLaren.

McLaren trigget meg med tittelen på sin første bok "A new kind of christian". Senere kom også "A new kind of christianity". Jeg har ikke tid eller plass til å gå inn på alle detaljer i det han skriver, men mye av det har hjulpet meg til å holde fast på en tro som holdt på å falle sammen. McLaren er veldig tydelig på at både form og innhold i religionen må tilpasses tida vi lever i. Han tar til orde for å forlate den voldelige guden vi leser om i det gamle testamente. Samtidig nekter han å bli plassert i båsen liberal. Han tar til orde for at vi ikke lenger skal betrakte Bibelen som et ferdig system av dogmer, men som en gradvis åpenbaring av hvem Gud er. Og her er ikke tid og utvikling nødvendigvis en motsetning til religionen, men en hjelp.

Christianity, we might say, is driving around with a loaded gun in its glove compartment, and that loaded gun is its violent image of God. It’s driving around with a license to kill, and that license is its Bible, read uncritically. Along with its loaded gun and license to kill, it’s driving around with a sense of entitlement derived from a set of beliefs with a long, ugly, and largely unacknowledged history.

I sin siste bok "The great spiritual migration" går McLaren enda lenger enn før, og hevder at kristendommen er avhengig av å forlate sin historie og systemteologiske tilnærming og migrere inn i en ny tid, der religionen skal handle om det han definerer som fire hovedområder'; For det første at Bibelen og kirkens historie ikke er et ferdig system av dogmer, men en fortelling, en reise mot stadig større forståelse og åpenbaring. For det andre at kristne forbilder ikke er kjendispredikanter og framgangsrike pastorer som roper høyt og tjener mye penger, men derimot vanlige mennesker som lever etter idealene til Jesus. For det tredje en praksis, mer enn teori. Det handler ikke om å tro rett, men å gjøre det gode. Og for det fjerde, en visjon om en framtid, der man ikke leser Bibelen som en profeti om antikrist og alt som skal gå galt, men en tro på at vi kan skape en god framtid for flest mulig her på jorda. Og at alt handler om kjærlighet.

Jeg vet ikke om McLarens visjon vil bli omfavnet av det sekulære samfunnet. Men jeg vet at det er større sjanse for det enn at det vil juble for museumsvokterne. Betyr det at man skal tilpasse budskapet til tida man lever i? Ja, kanskje gjør det det, i noen grad. Så handler det kanskje mest av alt hvilke sannheter man skal vokte og hvilke man kan forlate. Og det er de disse bøkene handler om, akkurat som det er det mitt religiøse liv har handlet om en stund.

If christian faith can be redefined in this way, if our prime contribution to humanity can be shifted from teaching correct beliefs to practicing the way of love as Jesus taught, then our whole understanding and experience of the church could be transformed. That's why I'd like us to take a fresh look at the church as a school of love.

mandag 27. november 2017

Det religiøse mennesket i det sekulære samfunnet: #6 Kristenhumanisten

Helt siden Arnulf Øverland holdt sitt berømte landeplage-foredrag og livssynshumanismen etablerte seg i Norge, har kampen mot kirken og kristendommens innflytelse stått i høysete for de norske livssynshumanistene. Og kirkens folk har villig tatt opp slåsshanskene. Slik har det blitt skapt et inntrykk gjennom flere tiår at den største motsetningen i verdispørsmål i samfunnet vårt står mellom humanisme og kristendom. Levi Fragell har vært den fremste våpendrageren blant humanistene og holder seg fortsatt aktiv i debatten, stadig med lite annet enn kritikk og latterliggjøring å komme med i møte med kristne og andre religiøse. Min anmeldelse av hans selvbiografi kan du lese her.

Denne langvarige skyggeboksingen tror jeg likevel er med på å dra fokus bort fra at kristendommen og humanismen har mye mer til felles enn det som skiller. Grunnloven vår sier jo faktisk at vi skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Ikke som en motsetning, men som felles verdier. Dersom vi ser på hvordan det sekulære samfunnet utvikler seg, er tiden overmoden for at kristne og humanister står sammen i de viktigste verdispørsmålene i vår tid, i stedet for å krangle om mer eller mindre ubetydelige symbolsaker. For det er faktisk viktigere trekk i samfunnets utvikling enn om man skal beholde eller fjerne bokstaver i skolefag eller om man skal frivillig eller motvillig gå i kirken en gang før jul. Men det er nok vanskelig å tre ut av de motsetningsbilder man er vant til å forholde seg til gjennom flere tiår, og reorientere seg for en ny tid. Det gjelder både for kristne og humanister.

Faktum er at det viktigste av alt for både kristne og humanister, er kampen for menneskverdet. Ingen ting står høyere på plakaten, verken i idealer eller i praktisk tilnærming. Riktig nok kan man komme til ulike konklusjoner på hva som er den beste strategien, men målet er det samme. Samfunnet trenger å verne om livets verd, i en tid der dette er under press som aldri før. Her er det kristne og humanister trenger hverandre, selv om man begrunner menneskeverdet veldig ulikt.

I høst ble den australske filosofen Peter Singer invitert til Universitet i Oslo. Singer er kjent for sine kontroversielle uttalelser om menneskeverdet. Han mener balnt annet om at ideen om menneskets iboende verdi er en hindring for menneskelig utvikling. Mange av disse holdningene kan vi finne igjen under samlebetegnelsen Transhumanisme, og har kommet til uttrykk i flere avisinnlegg de siste årene. Felles for disse ideene er at vi har både en mulighet og en plikt til å forbedre mennesket gjennnom teknologisk utvikling: "Proaktiv transhumanisme derimot innebærer påstanden om at vi bør etterstrebe å utvikle, spre og bruke teknologi til å aktivt gjøre mennesket enda bedre enn det naturlig er på sitt beste.", som Einar Duenger Bøhn formulerer det i denne artikkelen. Her er vel både ordene vi, bedre og mennesket dypt problematiske. Man forfekter et menneskesyn som er totalt fremmed for både tradisjonell kristen og humanistisk tankegang, En del av dette er å se på det såkalte sorteringssamfunnet ikke som et problem, men som en nødvendighet. Idealet er det overutviklede supermennesket som fordriver det svake og sårbare mennesket.

Det andre store verdispørsmålet er spørsmålet om eutanasi, aktiv dødshjelp. Også her ser vi en tydelig trend av mer forståelse og aksept i det norske samfunnet. En vanlig holdning er at det ikke bør være noe hindring for at mennesket selv bør kunne avslutte livet sitt i kontrollerte former, uansett hva årsaken kan vere. Det frie, personlige valg er det store gjenstående mantra i de fleste verdispørsmål.

I begge disse store samfunnsspørsmålene har humanister og kristne sammenfallende syn. Da virker det meningsløst at man skal bekjempe hverandre i symbolspørsmål i stedet for å forene krefter i kampen om de store spørsmålene. Det sekulære samfunn åpner for en gjensidig respekt for hverandre sine motstridende synspunkter, i stdet for at man driver tradisjonell religionskrig med ord. Og kanskje er det dette den nye generasjonen av humanetikere har forstått. Det er i alle fall liten tvil om at vi ser en tilnærming. En av de yngrre lederne i Human-Etisk forbund, Didrik Søderlund, gir uttrykk for en helt annen holdning til kristne og andre religiøse enn det vi har vært vant til fra for eksempel Fragell. Han skrev nylig en bok, Presten og ateisten, sammen med presten Stian Kilde Aarebrot, der respekten for Aarebrots livssyn og holdninger skinner klart gjennom. De går også den andre veien. Bente Sandvig gjør det også helt klart at Human-Etisk forbund ikke har som mål å ersatte kristendommen med sekularismen i samfunnet, men at målet er et pluralistisk samfunn, der religionen har sin plass. Dette skulle klinge mye bedre i kristne ører enn sekulærfundamentalismen til Bård Vegar Solhjell.

Tar jeg med dette til ordet for en slags synkretisme, der kristendom og humanisme smelter sammen? På ingen måte. Det finnes selvsagt grunnleggende forskjeller og motsetninger mellom dem. Men slik jeg ser det åpner det sekulære samfunnet muligheten for at selv om man har ulike syn på mangt, kan man står sammen om det viktigste. At man kan vere kristenhumanister eller humanistkristne uten å gå på kompromiss med det man står for. Humanismen setter mennesket i fokus, kristendommen har Gud i sentrum. Tilsynelatende en uoverstigelig forskjell. Samtidig, var det ikke det Jesus fra Nasaret viste i hvordan han behandlet mennesker? At viktigere enn religiøse bud og forordringer var menneskets verd og menneskets verdighet? At han på denne måten møtte det enkelte mennesket og gi det en opplevelse av å ha en verdi, av å være viktig? Og da er kanskje ikke forskejellen så stor når det kommer til stykket.