mandag 14. september 2009

Valg - for siste gang

Noen ganger klarer folk å treffe spikeren på hodet. Følgende er skrevet av Stephan Christiansen før valget:

«Jeg var til stede på en samling for nasjonale kristne ledere som representerte millioner av europeiske kristne. Stemningen var høy rundt bordene, og skråblikk på de enkelte lands spesialiteter var gjerne en del av samtalene under måltidene.

«Hva med Norge, hvordan er det der?» Samtalen hadde beveget seg i retning politikk, og noen hadde fattet interesse for oss her i nord.

Jeg begynte med en generell framstilling, men kom fort inn på noe som skulle komme til å skape stor forundring rundt bordet. Jeg fortalte nemlig om at det i Norge finnes en rekke personlig kristne politikere som står på barrikadene for kristne verdier. De er imot abortloven. De kjemper imot krefter som ønsker aktiv dødshjelp. De vil ha en restriktiv bioteknologi-lov med en høy etisk standard. De er på de fattiges side, og kristne nødhjelpsorganisasjoner nyter godt av statlige støtteordninger som kommer de fattigste til gode. De står opp for ekteskapet, og kjemper imot lover som går imot skaperordningen.

Disse kristne politikerne har sørget for at foreldre som ønsker å være hjemme med barna sine, får betalt for det. De har fått igjennom at man kan få fradrag på skatten på gaver som man gir til menigheter og misjonsorganisasjoner. Ikke nok med det, de arbeider for å sikre statlig støtte til kristent arbeid blant rusmisbrukere, og for at det skal bli lettere å starte kristne skoler.

En av disse politikerne var tidligere helseminister og sørget blant annet for at det ble forbudt å røyke i offentlige bygninger. Og vår forrige statsminister fortalte om sin tro på Jesus på nasjonalt tv!

Det blir stillere og stillere rundt bordet. Øynene er vidåpne, og noen sitter med munnen åpen i ren vantro. Til slutt er det noen som bryter stillheten. «Dette kan ikke være mulig!» «Hvilket land!» «Hvilke politikere!» «Det er jo som et eventyr i Europa!»

Det var i og for seg mer å si om den politiske situasjonen i Norge, men jeg hadde liksom ikke hjerte til å si der og da at mange kristne synes det var så vanskelig å finne ut hva man skulle stemme. At en del kristne vurderte å stemme på politikere som kom fra så små partier at de ikke hadde noen mulighet til å bli representert på Stortinget. At andre ikke ville stemme på disse kristne politikerne fordi de ikke synes at de gjorde nok for å flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem som den første i verden.

At disse kristne derfor fortrakk å stemme på et parti som satte aktiv dødshjelp på agendaen, og som var liberale i forhold til alkohol og pornografi. Jeg fikk meg liksom ikke til å si det. Jeg var redd for at den gode stemningen rundt bordet skulle ødelegges idet mine pasjonerte venner ville bli rasende av indignasjon over en slik utakknemlighet! For slik gikk da vel ikke an!?»


Godt valg!!

lørdag 5. september 2009

Valg - og viktige saker

Eva Joly går til angrep på politikerne og valgkampen. Hun mener at den politiske debatten handler om bagateller, og at de viktige sakene blir helt glemt. Hun mener at politikerne er feige og at de ikke tør snakke om de viktigste sakene, som klimakrisen.

Det er vanskelig å være uenig med Joly. Den politiske debatten har i større og større grad handlet om enkeltsaker, som veier, skoler, eldreomsorg, skatter og regjeringssprørsmål. Og faktum er jo at dette er saker hvor det ikke råder spesielt stor uenighet. Alle vil ha bedre veier, bedre skoler, skatter omtrent som nå og alle vil at omsorgen skal bli bedre for alle. Man er bare litt uenig om hvordan. Jeg savner en debatt som handler om ideer, om visjoner og vyer, og jeg savner politikere som tør å stå for noe upopulært fordi man mener det er rett.

Hvilke saker mener jeg mangler i den politiske debatten og stort sett bare blir forskyvd til hobbyfilosofene? Livet og livsgrunnlaget. Er livet hellig? Hvor går grensene i forhold til abort? Genteknologi? Ønsker vi et "sorteringssamfunn"? Og hvorfor? Og hvordan skal vi forholde oss til at de fleste klimaforskere mener at det haster med å gjøre noe drastisk? Pumper vi opp olje som om ingenting har skjedd? Det som er viktigst, har blitt redusert til en parantres.

Hva gjør at du stemmer som du gjør? Hensynet til DIN hverdag eller livet og livsgrunnlaget til de som har minst?

http://www.p4.no/story.aspx?id=319974