torsdag 24. desember 2009

Jul - Magne

Jul


Ho bur i første, leilighet ein
Har pynta og allting er skinande reint
I peisen er framleis litt glør
TV og radio står på
ingen kan høyre eller sjå
Henne ete sitt daglege brød

Og vi syng glade jul og fager er den himmel blå
Ho sit åleine igjen, ho har ingen stad ho kan gå
I år gler ho seg ikkje til jul

Han bur i eit land fullt av truslar og mord
Ikkje bodskap om fred på jord
Høyrer truande steg utanfor
Han kjenner barnet som vart sendt hit ned
Med bodskap om fridom og fred
Men å seie det høgt e’kje lov

Medan vi syng glade jul og fager er den himmel blå
Blir døra låst igjen, veggane er kalde og grå
I år får han ikkje lov å ha jul

Ho bur i eit land langt mot sør
Saman med mor og 12 systrer og brør
Dei ligg alle rundt henne no
Hugsar ikkje sist det kom regn
Håpar og ber om eit teikn
Slik at allting igjen kan få gro

Og vi syng glade jul og fager er den himmel blå
Ho kjenner kreftene svinn
Augene svir og huda er grå
I år har ho gløymt bort det er jul

Ho kan hugse slik det var før julepynt og glitrande snø
Bestemors varme kakao
No er freden bytta med rop
Sinne der alle før lo
Ho kjenner alt smaken av blod

Medan vi syng glade jul og fager er den himmel blå
Opnast ei flaske til, ho veit at han snart vil slå
I år er ho livredd og veit det er jul

Når vi syng glade jul og fager er den himmel blå
hugs at ikkje alle har nokon å lite på
Tenk på det, tenk på det og god jul!

onsdag 23. desember 2009

Jul igjen!

Jeg kikket litt på hva jeg skrev om julefeiringen i fjor, og det var jo ikke så veldig lystig. Selv om jeg mener alt jeg skrev da fortsatt, er jeg litt mer positiv til jul i år. Selvsagt spiller min egen julefeiring en stor rolle. Det blir mye enklere i år enn før.

Så lenge jag kan huske har vi feiret jul med min gamle tante, siden hun ikke har noen annen familie enn oss. Det har selvsagt vært slitsomt de siste årene, når hun har blitt mer og mer skrøpelig, tunghørt og dement. I fjor var det verre enn noen gang. I år er hun havnet på gamlehjem og skal ikke feire sammen med oss. Det blir jo fort mye lettere, selv om det er synd at hun er blitt så skrøpelig. For oss blir det en jul med mye lavere skuldre og mer ro....og godt blir det.

I tillegg har jeg jo fått en ny svoger siden sist som skal feire jul her for første gang. Det blir også flott, bra med flere mannfolk i familien! Så i år tror jeg juletida blir ganske ok. Håper den blir det for deg også...

søndag 20. desember 2009

Klima og framtid

Da er klimamøtet i København avsluttet. Spådommene om at møtet kom til å bli en fiasko, har dessverre slått til. Riktignok klarte man å få til en avtale, men den er uten forpliktelser, kun med gode intensjoner og vage målsetninger. Alle forstår at i denne saken er ikke dette nok. Mange stilte voldsomme forventninger til Barack Obamas inntreden på møtet. Og ble ditto skuffet. Obama sa selv at han ikke kunne gi løftter han ikke ville være i stand til å holde. Det virker fornuftig, det er ikke Obama som er miljøsinke, det er den amerikanske kongressen. Og presidenten kan ikke gjøre mer enn det kongressen godkjenner.

Så hva nå? Jeg ser for meg to scenarier. Enten kan det bli en mer forpliktende avtale på et senere tidspunkt, for eksempel til neste år. Mange håper på dette, men mange er også pessimistiske etter møtet i København. Det andre alternativet er at flere og flere vil begynne å lytte til miljøskeptikerne, de som hevder at det slettes ikke er noen menneskeskapt miljøkrise. Det er jo velkjent at det er mye enklere å tilpasse virkelighetsoppfatninger til det som er komfortabelt, enn å ta slike trusler på alvor. Det blir for drastisk og hysterisk. Konsekvensen kan bli at røstene som hevder at hele greia er et massehysteri, etterhvert blir i flertall. Ikke fordi de har de beste bevisene eller prognosene, men fordi det gjør at vi kan fortsette å leve som før.

Avisen DagenMagazinet har en uoffisiell poll på sin hjemmeside, hvor 80% av de som har svart mener at miljøkampen er hysteri. Bare 20% mener at miljøkampe er viktig. Dette blir også støttet av avisens samfunnsredaktør Vebjørn Selbekk.

Svartmaling og dommedagsprofetier er ikke det som skal til for å mobilisere Ola Nordmann. Det fører i stedet til den helt motsatte reaksjonen. Dagens klimbevegelse er ikke de første som har gått i denne fellen. Overspent miljøaktivisme har tidligere vist seg som en sikker vei til nederlag i partipolitikken.
Det kanskje aller beste eksemplet på dette er Venstres valgkamp i 1989. Under Arne Fjørtofts ledelse brukte Venstre den kraftigste miljøretorikken som kanskje noen gang er benyttet i en kampanje for et norsk parti. Venstre antydet at vi kanskje bare hadde 20 år igjen. Hvis man ikke gjorde noe med miljøproblemene nå ville skadene for kloden vår være uopprettelige.
Nå har de 20 årene gått. Og verden eksisterer fortsatt. Det hadde nok også velgerne i 1989 en mistanke om at den ville gjøre. For de belønnet Venstres apokalyptiske spådommer med å unnlate å bruke partiets stemmesedler. Venstre gikk på et dundrende nederlag og Arne Fjørtoft måtte trekke seg som partileder.
I et demokratisk samfunn er det viktig at heller ikke de politisk korrekte kreftene er unntatt medienes kritiske søkelys. Det synes vi faktisk miljøbevegelsen ofte er.

Hvis man skal tolke Selbekk bokstavelig, er det altså ikke noe vits i å fortelle sannheten, dersom den blir for ubehagelig. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på om dette gjelder for menneskets forhold til Gud og Bibelen også. Blir det slik at vi tilpasser innholdet til vår komfort, slik at vi i alle fall kan få noen til å ha sympati med oss og være villige til å lytte til oss? Er sannheten generelt for ubehagelig for oss? Og blir det slik at det ikke er så farlig, det går nok bra uansett? Er dette konsekvensen av å leve i et samfunn der staten ordner det meste for oss?
Jeg synes at det er underlig at kristne som er så konservative i noen spørsmål, blir så liberale i mlijøspørsmål. Det er tragisk, som jeg også har skrevet før, at det er de konservative kristne som skal være de største miljøsinkene. Man burde kanskje lytte til en av unntakene, diakonene Rune Singelstad, som er intervjuet i den samme avisen:

Det er betre å gjera noko no og ta feil, enn å ikkje gjera noko og så ta feil.......Vi har ansvar for å ta vare på den verda som Gud har skapt og med tanke på framtida for ungane våre...... Likesæle er det verste som kan skje med oss.......Vi som slepp ut mest skit i atmosfæren, betalar minst for dette, mens dei som slepp ut minst, betalar mest. Dette er direkte urettferdig, og eg blir flau på våre vegne når eg møter slike vitne frå den tredje verda.

Kanskje DagenMagazinets redaktører skulle lytte mer til folk de intervjuer.

mandag 14. desember 2009

Klima og vold

I etterdønningene etter Obamas "Noen ganger er krig nødvendig" - tale i Oslo, blander meldingene om vanskelige klimaforhandlinger seg med meldinger om sammenstøt mellom demonstranter og politi i Københavns gater. Vi begynner å bli vant til dette nå. Uansett hva slags type toppmøte man arrangerer, om det er G12, NATO eller i dette tilfellet klimatoppmøtet, meldes det om enorme sikkerhetsoppbud og store mengder politi i gatene. Og sikkert som snø i januar, folk kaster stein og gjenstander, blir arrestert og klager på et altfor voldelig politi.

Mange hevder jo at det ikke er demonstrantene som ødelegger, men at de som ødelegger er folk som blander seg med demonstrantene for å lage bråk. Selv om det helt sikkert finnes en del slike også, nekter jeg å tro at dette er hele sannheten. Det har utviklet seg en ukultur på ytterste venstre, over mange tiår riktignok, med Blitz i Oslo som et velkjent ekempel, men det ser ut til å bli verre. Poenget for disse er ikke å bidra konstruktivt i en samfunnsdebatt, men heller å melde seg ut av samfunnet og føre en voldelig kamp mot "undertrykkerne" med politiet i spissen. Med den ene hånda langer man ut mot USA og andre land for å bruke vold og våpen i krig. Den andre hånda bruker man til å kaste stein og angripe politiet. Det er kanskje ikke så rart at den krigsretorikk og konfliktmaksimering som har preget venstresidas uttalelser nå blir satt ut i praksis. Jeg har mange ganger undret meg over hvor sinte og lite kompromissvillige de er når de åpner munnen.

Jeg synes likevel det er veldig synd. Jeg har mange venner på ventresida, og har veldig sans for mye av det de står for. Vi trenger folk som tør å være radikale, spesielt når det gjelder miljøkampen. Men jeg er redd for at de gjør seg selv en bjørnetjeneste med veien de har valgt nå. Den unge generasjonen, med et berettighet håp om at framtida skal bli lysere enn fortida, kan kanskje ha godt av å lære av fortida. At det er aksjonene til Mahatma Gandhi og Martin Luther King, anitvoldelige aksjoner, som vant opposisjonen og skapte forandringen, ikke voldsaksjoner a la Baader Meinhof.

Kan jeg få lov til å komme med et berettiget håp om at alle fortsetter å engasjere seg i denne kampen, ja enda mer enn før, men at vi slipper å se flere bilder av stein som blir kastet, politi med køller og blødende ungdommer som blir dratt inn i politibiler?

lørdag 12. desember 2009

Moral er ut!

Overskriften henspeiler på det faktum at den tida vi lever i, er det å være moraliserende noe av det verste du kan være. Tolerant, åpen, ærlig er hedersbegreper, mens dersom du er noe som kan oppfattes som belærende eller moraliserende, blir du latterliggjort eller ignorert. Dette har blitt aktualisert den siste uka gjennom programmet "Juntafil" på NRK P3. Ikke at dette er noe enestående tilfelle, men det føyer seg derimot inn i rekken av hvordan temaet sex og samliv (forresten, stryk det siste, det handler ikke veldig mye om samliv) blir snakket om i kule, ungdomsrettede programmer på Tv og radio.

Temaet i programmet var trekantsex. Her ble det snakket som om dette var noe helt normalt og greit, og "moralen" var som vanlig i slike programmer: Det finnes ikke noe rett eller galt, bra eller dårlig, du må finne ut hva som er bra og riktig for deg, hva som føles rett, og ikke minst snakke med partneren din om det. Alt er greit, bare man snakker om det. Dette fikk, heldigvis, Jarle Haugland i Ungdom og Medier, til å reagere:

Veiledningen som ble gitt kan kokes ned til følgende: Trekantsex kan være negativt for forholdet, eller det kan være bra for forholdet. Dere må bare snakke om det og være enige i det dere gjør. Når en lege og en psykolog hentes inn som fagpersoner, skaper det et inntrykk av at Juntafil vil gi seriøs og god veiledning til ungdommer. Dette var ikke god veiledning. Dette var voksne mennesker som fraskrev seg veilederansvaret og åpnet dører for ungdommene inn til en verden der sex er til for å eksperimenteres med.

Ungdommer søker råd, og dermed også tydelighet om hva som er bra og hva som er dårlig. Har NRK noen svar å gi dem? Finnes det noe som er rett eller galt, bra eller skadelig? Er det områder i det seksuelle landskapet som ungdommer bør holde seg borte fra, uavhengig av om det føles godt der og da?

Selvsagt ikke noe selvkritikk å hente hos NRK. P3-redaktør Tone Donald sier:

Mange unge utforsker sex, det er en del av ungdomstiden. Det å forholde seg til virkeligheten til unge folk vil NRK P3 aldri se på som skadelig, men nødvendig,

Det er vel slik det forventes. Det jeg derimot reagerer aller mest på, er hvordan de såkalte sexologer forholder seg til dette temaet. Spørsmål om sex har gradvis forandret seg fra å være et spørsmål om moral til å være et spørsmål om teknikk. Disse sexologer kan godt gi tusenvis av råd om det sistenevnte, men er livredde for å bli oppfattet som moralister kan det virke sem. Helt siden Alfred Kinsey la fram sin rapport om folks seksualvaner, hvor han presenterte seksualforbyteres og pedofiles seksualvaner som like normale som andre folks, har det blitt stadig vanskeligere å framholde at det finnes noe som er rett og noe som er galt, noe som er sunt og noe som er usunt. Og da mener jeg ikke bare om man bruker kondom eller ikke. Redaktør Anne Gustavsen i KS sier også noe om dette i sin siste kommentar:

Vi har ikke tid til å vente, derfor skaffer vi oss det vi vil ha umiddelbart, uten å tenke på at regningen kommer en dag. Siden vi har sluttet å vente på noe vi har lyst på, setter vi også mindre pris på det vi får.

A-magasinet tok nylig opp temaet «å vente». Der møtte de bl.a. det kristne kjæresteparetJonna-Jasmine Aro (23) og Andreas Nebdal (24) fra pinsemenigheten JesusChurch i Oslo. Det unge paret har ventet to år på brylluptsnatten. For dem hører seksualakten til innenfor ekteskapets rammer. Følelsene får ikke komme i veien for Guds Ord. De opplever ventetiden som god og rik. De lærer hverandre å kjenne på andre måter imens, noe som vil berike samlivet den dagen de skal bo sammen. I et samfunn som gjennomsyres av seksualitet som skal leves ut her og nå, går de som venter mot strømmen.

Altfor mange kristne bryter i dag med Bibelens anbefalinger for hvordan vi skal leve av to årsaker. Det er politisk ukorrekt og stemmer ikke med tidens trend og moralbeggreper: To: Det føles ikke feil, dermed er det ikke noen vits i å vente eller avstå [...........] Dagens forskere konkluderer med det Bibelen har sagt for lengst: Selvdisiplin og selvkontroll er en viktig nøkkel til å lykkes i livet. En ny undersøkelse viser at mennesker som greier å vente er mer intelligente og dyktigere på å jobbe langsiktig. De som ikke greier å vente er ofte mer frustrerte, vinglete, mistroiske og skygger unna utfordringer.

Til slutt sexolog Thore Langfeldts uttalelser, som gjengitt i Dagbladet, som jeg både blir forbanna og frustrert over. Han framstiller innvendingene som typisk kristne innvendinger, noe som også er typisk. Moralsk veiledning og grensesetting i disse spørsmål framstilles som noe som bare er for puritanske kristne, og dermed frarøves de fleste relevant moralsk veledning. Jeg mener ikke at det nødvendigvis finnes en evigvarende grense som alle må forholde seg til, men spørrende ungdommer som trenger grenser fra de voksne fortjener bedre enn dette:

Det er veldig viktig å ha et fordomsfritt program om sex på radio som kan forholde seg til ungdommene og ikke drive med moralpreik. Moralpreik er det nok av og det hjelper ingen, jeg mener det er helt uinteressant å diskutere om trekantsex er skadelig eller ikke. Man kan se dette som et moralsk anliggende og da vil et kristent mediebyrå nødvendigvis måtte snakke om dette som umoralsk. Når man mener at sex tilhører ekteskapet, så blir sex utenfor parforhold og trekantsex umoralsk i deres øyne.

Dust.

onsdag 9. desember 2009

Klimakrise og troskrise

Det store klimatoppmøtet i København er i gang. Forventingene til dette møtet har gått fra å være store til å bli lunkne. Dessverre, får vi si, er det få politikere som er villige til å vise sant lederskap når det trengs som mest. De fleste er mye mer bekymret for finanskrisa enn klimakrisa. Og de stemmene som høylydt prøver å komme til orde for å si at det slett ikke er noe klimakrise på vei, får stadig mer oppmerksomhet. Det er jo tross alt disse det er mest komfortabelt å lytte til, for dersom de har rett, kan vi jo bare fortsette å leve som før, og det er jo det vi helst vil, ikke sant? Å være ansvarlig og føre var er både slitsomt og kostbart for oss som enkeltpersoner og storsamfunn.

De rike landene, som forurenser mest, har i et nytt forslag foreslått at de fattige u-landene skal bære like stort ansvar for nye kutt som de rike landene. De fattigere landene protesterer, så klart, det er jo ikke til å undres over at de mener at de rike selv må bære ansvaret for det uføret vi har kommet i. Likevel ser vi at vi i nord, spesielt vårt eget land, heller kjøper seg avlat ved å betale andre for å kutte, i stedet for å gjøre det selv.

Nå har også de konservative kristne kastet seg inn i debatten for fullt. Mange av de mer venstreorientert kristne grupperingene har lenge vært i front i forhold til vårt ansvar som forvaltere av den jorda vi er satt på. De konservative velger den andre sida. Jeg burde kanskje ikke bli overrasket over det, men jeg synes det er ganske utrolig det som kommer fra den kristne høyresida i statene nå. Man skulle jo tro at det å fortelle folk at måten du lever på får konsekvenser, harmonerte med et kristent budskap om synd og omvendelse. Men i praksis nører man jo opp under den likegyldighet og unnfallenhet som preger altfor mange i denne saken.

En av de fremste talsmenn for de evangeliske kristne i USA, Chuck Colson, har skrevet en del om dette i det siste. Erling Rimehaug kommenterer dette i gårsdagens Vårt Land:

Den konservative evangeliske samfunnsdebattanten Chuck Colson hevder at klima er i ferd med å bli en ny religion. «I dagens klima kan jorda komme til å ta plassen som tradisjonelt tilhører Bibelens Gud», skriver Colson i sin ukentlige spalte, som trykkes i flere kristne publikasjoner i USA.

Han får støtte fra klimaforskeren Roy Spencer fra Alabama Universitet i Huntsville.
«Nesten alle klimaforskere har et religiøst syn på jorda og hvor skjør den er, og det farger deres forskning og hvordan de tolker sine data», sa Spencer forrige uke på en konferanse arrangert av den konservative tenketanken Heritage Foundation, der evangeliske kritikere av FNs klimapanel sto fram.

Foran klimatoppmøtet i København har høyresida i USA mobilisert for å hindre at USA forplikter seg til tiltak mot utslipp av klimagasser. Noen utspill fra konservative kristne er en del av denne politiske mobiliseringen.

Det gjelder for eksempel en av de andre spaltistene i den evangeliske avisen Christian Post, Tony Beam, som er direktør for Christian Worldview Center ved North Greenville University. Han hevder at det såkalte Climategate avslører at menneskeskapt klimaforverring er en løgn. Og hvorfor spres denne løgnen, spør han, og svarer slik: Klimaguruene er egentlig resirkulerte kommunister, og målet med Københavnmøtet er å få en FN-avtale som kan være et redskap til å konfiskere privat eiendom og ta rikdommen fra de industrialiserte land.

Det er nesten for dumt til å være sant. Selv om det selvsagt finnes alternative teorier til årsakene for den globale oppvarmingen, er det mer enn underlig at kristne skal omfavne disse på den måten. Å reise kommunsimen som den store verdensfienden 20 år etter Berlinmurens fall, står nesten ikke til troende. Med dette er den kristne høyresida nok en gang i ferd med å gjøre seg selv til en vits for resten av verden med sine ekstreme synspunkter. Hvordan de kan finne støtte for dette i Bibelen, er mer enn jeg kan forstå.

mandag 7. desember 2009

Utilgivelig?

Siden jeg ikke var i min beste form i helgen, ble jeg sittende og se på et par programmer på lørdag, som tilfeldigvis handlet om noe av det samme. Det handlet om mennesker som hadde gjort fryktelige forbrytelser, og som på mange måter utfordrer oss på hvor langt vi er villige til å gå i å tilgi og gi folk en ny sjanse.

Filmen "The Woodsman" med Kevin Bacon, handler om en mann som slipper ut av fengsel etter å ha sonet en lang dom for å ha forgrepet seg seksuelt på mindreårige jenter. Han sliter, naturlig nok, både med å tilgi og akseptere seg selv, samtidig som han får få sjanser fra omgivelser som avskyr ham når de får vite hva han har gjort. Og poenget blir vel at han er uten mulighet til å begynne et nytt liv, så lenge ingen gir ham den sjansen han trenger. Men i en situasjon der han er i ferd med å falle tilbake til sitt gamle mønster, skjer det noe som setter en ny kurs for livet hans. Og da er det noen som er der for ham. Filmens tematikk spinner rundt om man tør å gi slike folk en ny sjanse, når det finnes en mulighet for at de vil gjøre noe lignende igjen. Går det an å stole på slike folk? Filmen behandler et svært delikat emne på en tankevekkende måte.

Senere så jeg intervjuet Viggo Johansen gjorde med Helge Fossmo, pastoren som er dømt for medvirkning og oppfordring til drap i Knutby. De fleste kjenner vel denne historien nå. Fossmo framstod som en angrende synder, som etter beste evne prøvde å forklare det som hadde skjedd. Uten at han helt kunne forstå selv at det kunne gå så langt. Jeg tenkte nok, som mange andre, at dette var en sympatisk mann som hadde blitt fanget av en syk sekt og dets syke spilleregler. Er jeg naiv og lettlurt? Eller finnes det nye sjanser også for slike mennesker?

Jeg tror vi alle kjenner at det finnes grenser for hvor langt vi er villige til å gå når det gjelder å tilgi og gi en sjanse til. Her beveger vi oss vel mot eller over disse grensene. Men kanskje finnes det en nåde som er grenseløs, hvor det faktisk ikke finnes noen grenser?

Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger,» svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!
Matt 18, 21-22

søndag 6. desember 2009

Menigheten

I dag har jeg offisielt avsluttet et engasjement i en lokal menighet som har strukket seg over nssten 10 år. Litt spesielt og vemodig når et slikt engasjement er over, men livet går videre både for meg og for menigheten. Jeg har jo lært veldig mye av disse årene, og man lærer ganske mye av å være en del av en menighet, både om seg selv og andre.

Guds menighet er jorden største under, står det i en gammel salme. Selv om det finnes nok av problemer og utfrodringer, og frustrasjonene står i kø for den som vil gå inn i dem, er det likevel noe mirakuløst over menighetens eksistens. Det er jo 2000 år siden Jesus levde og nesten like lenge siden siste ord i den hellige boka ble skrevet. Likevel har menigheten vokst og endog ekspandert kontinuerlig i alle disse årene. I dag har hundrevis av millioner sin identitet i sin kristne tro og sin kristne kirke. Hundrevis av millioner møtes hver uke for å be, høre forkynnnelse, synge sammen og bryte brødet. Folk som har forskjellig hudfarge, forskjellig stil og smak, forskjellig alder, ja endog forskjellig religion, finner sammen i dette de har felles, troen på Jesus som verdens frelser.

Også menigheten jeg har vært en del av er et under. Et under fordi mennesker som er så forskjellige kan møtes hver uke og finne noe sammen. Et under fordi det finnes så mye godhet og hjerterom hos så mange mennesker. Et under fordi det finnes så mye positivitet og lengsel etter å høre om og gjøre det gode. Og et under fordi det har vært plass til en slik som meg der, he he.

I en menighet finnes det også mye smerte. Skuffelser fordi livet ikke ble slik som man hadde drømt om. Skuffelser fordi det man trodde så sterkt på, slo feil. Skuffelser fordi ens egne barn og barnebarn har valgt en annen vei. Og så altfor mange som er skuffet over seg selv, over at man ikke strekker til, på grunn av alt det man skulle ønske man var og fikk til, men ikke klarer. Jeg har mange ganger undret meg over hvor ofte vi trenger å bli oppmuntret og trøstet. Vi har så mye lettere for å høre på de stemmene som vil trykke oss ned. Og mye smerte fordi man ikke føler at man passer inn, fordi man sliter med sykdom eller med synd.

Uansett vil jeg si takk til menigheten, fordi at den er en menighet. Ikke en fullkomen en, ikke av de beste i verden heller, kanskje. Men fordi det finnes noe det som er hellig og overnaturlig. Gud bygger sin menighet videre.

lørdag 5. desember 2009

Bare statuer skifter aldri mening

Det brukte Aril Edvardsen å si når han skulle forklare hvordan han skiftet syn på Israel og palestinerne. Nå viser altså undersøkelser at hver fjerde nordmann har skiftet mening som et resultat av noe de har lest på en blogg eller nettdebatt. Selv om dette virker ganske utrolig når man leser hvor mye dumt som blir sagt i ulike nettdebatter, gir det en ny motivasjon til å fortsette å skrive på denne bloggen, selv om jeg er veldig nysgjerrig på hvor mange som leser den.

Redaktør Une Bratberg i Vårt Land skriver om dette i sin kommentar Det er ingen skam å snu. Her nevner hun blant annet røykelov-saken, der en voldsom fordømmelse av tidligere helseminister Dagfinn Høybråten nå er snudd til en allmenn lovprising av den nye røykeloven. Hun nevner også Palestina-saken og barnehagedekningen som saker der folk har endret mening.

Likevel hører vel dette til sjeldenhetene når vi snakker om politikere og debatter. Det er kanskje derfor politiske debatter er så urkjedelige i Norge. Man diskuterer ikke for å lytte og lære av hverandre, men for å vise hvor fortreffelige ens egne meninger er, i mostening til motstandernes. Tenk hvor forfriskende det ville være i en politisk debatt hvis noen sa: Det har jeg ikke tenkt på! Det har du jammen rett i, her er jeg enig med deg! Neida det kan jo bli oppfattet som svakhet. Egentlig er samfunnet blitt velidg sånn nå. Det handler ikke så mye om å lytte og lære av hverandre. Det handler om å eksponere seg selv og det talentet man har eller ikke har.

Så selv om politikere stort sett opptrer som statuer, trenger ikke vi andre å gjøre det. Vi kan faktisk lære noe av hverandre. Du kan faktisk lære noe av meg, og kanskje jeg kan lære litt av deg også. Som Une Bratberg gjør, la meg også sitere Ibsens selvgode prest Brand:


Vær ikke et i dag, i gaar, og noget andet om et aar, det som du er, vær det helt, ikke stykkevis og delt.

Dessverre lever Brand i aller beste velgående.


fredag 4. desember 2009

Tiger Woods isn't God

Stakkars Tiger Woods. Nå har han virkelig fått kjørt seg noen dager. Man kan vel si at det er ganske selvforskyldt, både at han hadde sex med en annen kvinne enn sin kone, og at han kjørte i et tre midt på natta. Nå har også den kjente (?) "pastoren" John Ziegler bestemt seg for å legge ned internettsida tigerwoodsisgod.com. Han mener at Tiger ikke lenger er verdig tittelen som frelser og Messias. Overskriften på siden er endret fra First church of Tiger Woods til The damnation of Tiger Woods. Selv om dette er et noe humoristisk innslag i en tragisk sak, er det ikke første gang folk blir skuffet over idolene sine.

Tv2-sportens Davy Wathne skriver om dette i bloggen sin. Han skriver blant annet:

Selvfølgelig ville det vært fantastisk om forgrunnsfigurene og maktmenneskene innen idrett, politikk og næringsliv, i de akademiske sirkler og i kunstens og kulturens verden var utstyrt med en moralsk dimensjon som gjorde dem velegnet som gudelignende idealer for oss alminnelig dødelige. Men det er det ingenting som tyder på at de er. Og hvorfor i himmelens navn skulle de være spesielt disponert for slike kvaliteter eller egenskaper? Hvor oppsto forestillingen om en slags naturgitt sammenheng mellom utholdenhet, balltalent, treffsikkerhet, analytiske evner, kreativ kraft og høy moral? Og når ble det naturlig å ta for gitt at enere på forskjellige fag- eller samfunnsfelt var utstyrt med en etisk standard hinsides den vi andre sliter med.

Det er ikke lett å være et idol, også med tanke på at slike mennesker er utsatt for mange flere fristelser enn de fleste av oss. Og når idolene i tillegg blir utnevnt til guddommelige, blir det ikke noe lettere. Men skal vi ikke kunne forvente også at slike mennesker er bevisst sin posisjon som idol for så mange. Eller er det, som Wathne hevder, noe som ikke har noe med hverandre å gjøre? Uansett, nå er det vel tid for å tilgi og legge det bak seg?

torsdag 3. desember 2009

Flash forward

Nå har jeg akkurat sett en ny epiosode av den nye, fascinerende serien som går på TV2 på torsdager. Synes jeg, da, mulig jeg lar meg lett fascinere. Serien tar utgangspunkt i en hendelse som rammer hele verden samtidig. Hele verden får en felles blackout i 2 minutter og 17 sekunder. På denne korte tiden får alle et glimt av sin egen framtid, hvor de kommer til å være om nøyaktig seks måneder. For noen til oppmuntring, for andre til skrekk. Og noen får ikke noe syn i det hele tatt.

Den ytre handlingen er jo at FBI-folk prøver å finne ut hvorfor det skjedde og hvem som er ansvarlige. Men bakom lurer alle de interessante spørsmålene. Hvordan handler man når man for alle del vil unngå det som venter om et halvt år? Og hva gjør man hvis det som venter er som en drøm som går i oppfyllelse? Og hva om man ikke ser noe? Btyr det at man vil være død? Og hvordan vil det påvirke livet, når man vet man vil være død om 6 måneder? Og vil det skje uansett eller er det avhengig av valg man gjør underveis? Og hvordan vil synet påvirke det man gjør fram til da? Og er det sunt å vite så mye om framtida? Er det egentlig noe vi ønsker? Noe av det vi ser i serien, er at dette synet blir helt avgjørende for hva man tanker på og hvordan man lever.

Helt siden tidenes morgen har man vel strevet med spørsmålet: Er framtiden fastlagt? Ligger alt ferdig før vi begynner livene våre? Eller er alt et utslag av tilfeldigheter? Eller et sted midt i mellom? Reformatoren Jean Calvin var vel den som gikk lengst i å hevde det som blir kalt predeterminisme, at alt er bestemt på forhånd. Men mange religiøse mennesker snakker om at det som skjer er Guds vilje, uansett hva det måtte være som skjer.

Selv om denne serien først og fremst er underholdning, er det spennende å tenke over de spørsmålene som følger i kjølvannet.

onsdag 2. desember 2009

Topp 25 - mine favorittplater

Nå er jeg klar med en ny, subjektiv liste over hvilke plater jeg opplever som de beste som er laget. Denne listen er, om mulig, enda mer subjektiv enn den andre. Musikken jeg skriver om her, er musikk jeg har et forhold til, og ikke nødvendigvis de beste produksjonene, de dyktigste bandene eller de beste låtskriverne. Selv om jeg vokste opp på 80-tallet, har jeg lenge ment at den beste musikken kom på 70-tallet. Har begrenset meg til en plate for hver artist. Here we go:

1. Written on the Wind - Chuck Girard. 1977.

For en fantastisk plate. Har hørt den sikkert 500 ganger, men er like imponert fortsatt. Flotte tekster, gjennomførte arrangementer, og den har denne posisjonen selv om det faktisk er et par låter her som ikke er så bra. Finnes dessverre ikke på CD.

2. Fallen - Evanescence. 2003.

Fantastisk flott plate hvor omtrent alle sangene er fulle av nerve, følelse og fantastiske arrangementer. Dette er moderne musikk slik den skal lages, gjennomarbeidet og spennende. Platen er noe dyster, men full av engasjement.

3. Comatose - Skillet. 2006.

Plate som har mye til felles med den forrige, kraftige gitarer og piano/keyboard i en flott mix. Gjennomførte arrangementer og kraftige tekster. Fengende musikk som ikke taper seg mye etter et par hundre gjennomhøringer.

4. Ending is beginning - Downhere. 2008.

Denne plata er på stadig opptur på denne lista, spesielt etter at jeg hørte bandet live. Dype og reflkterte tekster og melodier som sitter og blir sittende. Det enkle er ofte det beste, ikke mye overarrnagering og symfoniorkestre her.

5. Back home again - John Denver. 1974.

Jeg elsker Denvers varme sanger om hjemmeliv, amerikansk natur og kjærlighet til mennesker og land. Vakre melodier framhever de poetiske tekstene.

6. Legacy - Michael Card. 1983.

Michael Card er et geni av en låtskriver og beskriver bibelske emner og personer på en fantastisk måte til sine veldig melodiøse melodier. På denne plata, som er hans andre av veldig mange, er han på sitt beste. Klassikere som "El Shaddai" og "Love crucified arose" finner du her.

7. Tell 'em again - Dallas Holm. 1978.

Dallas Holm har en inderlighet og pasjon som det er vanskelig å finne hos noe andre. Han synger med sterk følelse og har et klart budskap å komme med. Dette er varm musikk som gir deg en god følelse, selv om dette ikke er så veldig avansert.

8. Now do you understand - Randy Matthews. 1975.

Beste live-plata jeg har hørt. En mann, en gitar, fantastisk publikum, morsomme historier, rørende fortellinger og geniale, enkle sanger. Skulle ønske jeg var der.

9. Desire - Bob Dylan. 1975.

Bob Dylan hører til langt oppe på en slik liste. Her er han på sitt mest melodiøse og på sitt lengste, med sanger på 8 og 11 minutter. Jeg elsker slikt. Her finner du blant annet klassikeren "Hurricane".

10. Brother of the son - Don Francisco. 1976.

Kunne tatt med flere av platene hans her. Fantastisk storyteller, har en evne til å fortelle lange historier som berører kraftig selv om melodiene kan være noe enkle. Og stemmen hans er ikke den beste. Men en ener på sitt felt.

11. Everybody needs a little help - David Meece. 1979.

12. No greater sacrifice - Ray Boltz. 1996.

13. Quiet revolution - Telecast. 2008.

14. Karla Bonoff - Karla Bonoff. 1977.

15. Maple room - Wayne Kirkpatrick. 2000.

16. Hopes and fears - Keane. 2004.

17. Even this - Wayne Watson. 2007.

18. More power to ya - Petra. 1982.

19. Daniel Amos - Shotgun angel. 1977.

20. Oden Fong - Come for the children. 1979.

21. Hammer & Nail - Whitecross. 1987.

22. All stand together - Bloodgood. 1991.

23. No room in the middle - Greg X Volz. 1990.

24. The silent force - Withion Temptation. 2004

25. The final countdown - Europe. 1986.

Føler at jeg mangler en god del her også ja. Mange av disse er det vel også få som har hørt om. Men her er lista akkurat nå, fra toppen av hjernen. Take it or leave it.

tirsdag 1. desember 2009

The Emergent Jesus

The Emergent Church er en evangelisk bevegelse som oppstod i USA, og jeg har skrevet litt om denne før. Mye av poenget med denne er å finne et språk for å kommunisere evangeliet med det postmoderne menneske. For de fleste kristne vil postmodernismens individualisme stå veldig i opposisjon til den tradisjonelle kristne tro og etikk. The Emergent Church ønsker å finne måter å kommunisere på som også kan nå inn til det postmoderne menneske.

Selv om denne bevegelsen ikke er spesielt godt kjent i Norge, er mange inspirert og influert av denne. Mange av tankene de står for, finner vi igjen blant ledere i mange kirkesamfunn i vårt land også. Så denne bevegelsen, som er fullstendig uten noe form for hierarisk lederskap, har hatt stor påvirkning på kristendomsforståelsen i vår tid og i vår kultur.

Det er vanskelig å sette ord på hva denne bevegelsen egentlig handler om. Kanskje det er fordi det handler mye mer om form enn innhold. Det er et poeng for bevegelsen at lære og teori kommer i bakgrunnen og kommunikasjon og fellesskap blir viktigere. Det betyr ikke at man ikke har noen teologi, men denne er mindre fastlagt. Brian McLaren er på mange måter bevegelsens fremste teolog og talsmann, gjennom bøker som A new kind of christian og A generous orthodoxy. I boken An emergent manifesto of hope, bidrar også mange flere i denne bevegelsen til å forklare hva The emergent church eller The emergent conversation betyr for dem. En av dem som bidrar, er Tim Conder. Han gjør et forsøk på å systematisere noe av det de står for.

I stedet for å snakke om en abolutt etikk, snakker man gjerne om en kontekstuell etikk. Man kan altså ikke lage regler som gjelder for alle mennesker i alle siutasjoner. Sammehenger og situasjoner spiller en viktig rolle i å avgjøre hva som er rett og galt. Her er det fullt av gråsoner, og man må sammen finne ut av hvilken etikk som er den rette i de ulike kontekstene.

I stedet for systematisk teologi, er man mer opptatt av fortellingen. Fortellingen om Gud og om oss, det som bare kan fortelles og ikke systematiseres. Gud kan ikke settes i system og det kan ikke læren om han eller livet heller. I stedet for en systematisk og bokstavlig bibeltolkning, holder man seg til en kontekstuell, fortellende tolkning. Teologien er generøs og har rom for mange tolkninger, fordi læren ikke er det som er mest sentralt. Man er altså ikke opptatt av å inkludere eller ekskludere på grunnlag av lære eller meninger. Man bygger også bru, for eksempel mellom Bibelens lære og evolusjonslæren. McLaren har skrevet om dette i sine bøker A generous orthodoxy og The story we find ourselves in.

I stedet for å ha fokus på en personlig frelse for evigheten, er man mer opptatt av hva Gud gjør i verden her og nå. I stedet for den enkeltes personlige behov og agenda, er Guds gjenoppettende agenda for verden det viktige. Den personlige frelse fra en evig fortapelse kommer i bakgrunnen og Guds plan for alle tings gjenopprettelse i forgrunnen. McLaren har blant annet skrevet om dette i The last word and the word after that.

I stedet for et lederskap som bygges på posisjoner og hierarkier, vil man ha et lederskap som er bygd på relasjoner. I stedet for å sette grenser mellom folk på grunn av meninger og tradisjoner og doktriner, går de viktige skillene hva man forplikter seg til.

Mye fornuftig og relevant her, slik jeg ser det. Kritikken mot The Emergent Church har jo ofte vært at det blir for ullent, for uklart, for liberalt. Det kan man jo saktens være enig i, men man går kanskje glipp av poenget? Slik jeg har forstått det, handler det vel heller om å inkludere hverandre, ha fellesskap, snakke sammen, uansett hvor uenige vi måtte være om teologi? Og heller bli opptatt av det som betyr noe: Å bli involvert i Guds plan for å hjelpe og redde en verden som trenger oss her og nå?