søndag 6. desember 2009

Menigheten

I dag har jeg offisielt avsluttet et engasjement i en lokal menighet som har strukket seg over nssten 10 år. Litt spesielt og vemodig når et slikt engasjement er over, men livet går videre både for meg og for menigheten. Jeg har jo lært veldig mye av disse årene, og man lærer ganske mye av å være en del av en menighet, både om seg selv og andre.

Guds menighet er jorden største under, står det i en gammel salme. Selv om det finnes nok av problemer og utfrodringer, og frustrasjonene står i kø for den som vil gå inn i dem, er det likevel noe mirakuløst over menighetens eksistens. Det er jo 2000 år siden Jesus levde og nesten like lenge siden siste ord i den hellige boka ble skrevet. Likevel har menigheten vokst og endog ekspandert kontinuerlig i alle disse årene. I dag har hundrevis av millioner sin identitet i sin kristne tro og sin kristne kirke. Hundrevis av millioner møtes hver uke for å be, høre forkynnnelse, synge sammen og bryte brødet. Folk som har forskjellig hudfarge, forskjellig stil og smak, forskjellig alder, ja endog forskjellig religion, finner sammen i dette de har felles, troen på Jesus som verdens frelser.

Også menigheten jeg har vært en del av er et under. Et under fordi mennesker som er så forskjellige kan møtes hver uke og finne noe sammen. Et under fordi det finnes så mye godhet og hjerterom hos så mange mennesker. Et under fordi det finnes så mye positivitet og lengsel etter å høre om og gjøre det gode. Og et under fordi det har vært plass til en slik som meg der, he he.

I en menighet finnes det også mye smerte. Skuffelser fordi livet ikke ble slik som man hadde drømt om. Skuffelser fordi det man trodde så sterkt på, slo feil. Skuffelser fordi ens egne barn og barnebarn har valgt en annen vei. Og så altfor mange som er skuffet over seg selv, over at man ikke strekker til, på grunn av alt det man skulle ønske man var og fikk til, men ikke klarer. Jeg har mange ganger undret meg over hvor ofte vi trenger å bli oppmuntret og trøstet. Vi har så mye lettere for å høre på de stemmene som vil trykke oss ned. Og mye smerte fordi man ikke føler at man passer inn, fordi man sliter med sykdom eller med synd.

Uansett vil jeg si takk til menigheten, fordi at den er en menighet. Ikke en fullkomen en, ikke av de beste i verden heller, kanskje. Men fordi det finnes noe det som er hellig og overnaturlig. Gud bygger sin menighet videre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar