onsdag 10. november 2010

Er hva vi trenger det vi ønsker og det vi ønsker det vi trenger?

Jeg begynte å tenke litt i dag. Hva som setter i gang en slik tankeprosess er ikke godt å vite, kanskje denne prosessen begynte for lenge siden, kanskje akkurat i dag. Har tenkt i noen dager at jeg skulle skrive litt om artisten Bjørn Eidsvåg og det faktum at han ikke lenger ønsker å kalle seg en personlig kristen. Men så begynte dette å handle om så mye mer enn bare Eidsvåg.

Som sitat på Facebook-siden min har jeg valgt en strofe fra en av Leonard Cohens sanger: There's a crack in everything, that's how the light gets in. På norsk: Det fins en brist i alle ting, det er slik lyset slipper inn. Hvis jeg tenker at lyset er Gud, stemmer det jo ganske bra. Som regel er det ikke før vi oppdager våre svakheter, våre behov, at Gud får slippe til. Det skjer ofte når vi trenger hjelp i en eller annen krisesituasjon, som en siste utvei, når det meste er prøvd. Eller når vi stirrer døden i hvitøyet, og vi alle vet at i møte med den er vi maktesløse. da er det bare Gud som kan hjelpe oss, om noen kan.

Det er jo gjerne slik at når du begynner å tenke på noe, ramler det noe annet i hodet som gir næring til de samme tankene. Jeg holder nå på å lese Magnus Malms bok Et hjerte større enn verden. Til min store forbløffelse skriver også han om Cohens strofe og legger til:

Hvis illusjonene om selvtilstrekkelighet uten Gud er menneskets farligste livsløgn, bør vi egentlig hilse alle sprekker i illusjonen velkommen.

Et annet sted skriver han:

Så lenge vår livsinnstilling defineres av noe annet enn Gud, kommer vi alltid til å definere ham som det som blir til overs....og dermed befinner vi oss fortsatt i den grunnleggende illusjonen: Vi mennesker klarer oss egentlig uten Gud.....

Bjørn Eidsvåg definerer seg altså for første gang utenfor den kristne leiren. Før har han bare beveget seg i utkanten. Mange ser alvorlig på dette. Noen hisser seg opp over hans standpunkter. Han er jo tross alt det nærmeste vi kommer en kristen-kjendis i Norge. Nå altså bare kjendis. Men det er kanskje ikke så rart likevel? Eidsvåg har tjent haugevis med penger, han har suksess, en god familie og gode venner. Han har lykkes i livet og er en person folk liker å kjenne og være sammen med. Ikke overraskende at han ikke opplever at han trenger Gud på den måten lenger, han har jo for lenge siden kastet på båten troen på fortapelsen. Da er det kanskje ikke så mye man trenger Gud til lenger, han klarer seg jo stort sett sjøl. Og er det egentlig så spesielt for Eidsvåg, er ikke det tilfelle med de fleste av oss? Klarer vi oss egentlig ikke greit uten Gud i det daglige livet?

En annen nyhetssak i disse dager er om gruvearbeiderne som var fanget under jorden i mange uker før de endelig ble reddet ut. Visstnok skal mange av dem ha blitt kristne der nede i dypet. Også det er jo godt forståelig. Når man er ved dødens forkontor, har man ikke så mange valg. Man opplever sitt behov for en frelsende Gud aller sterkest i møte med døden.

Den tredje saken jeg vil dra fram, er at flere titall kristne som søkte tilflukt i en kirke i Irak, brutalt ble slaktet ned av islamistiske selvmordsbombere. Deres rop om nåde og hjelp forble ubesvart denne dagen. Her også skjønner vi at det oppstod et prekært behov for frelse, for utfrielse. For mangge ble det døden som ble utfrielsen denne dagen.

Og nå begynner jeg å nærme meg poenget mitt. Er det det Gud vil, at vi skal komme til en erkjennelse om at vi trenger han? Er det Guds ultimate mål? I menigheten jeg går i synger vi I need you more than ever before. I andre menigheter synger man I am desperate for you, I am lost without you. Er det slike sanger Gud vil ha? Misforstå meg rett, jeg tror at verden trenger Gud. Men jeg tror også at det handler om mer enn det.

Jeg har mange ganger hørt fra kristne at Gud er avhengig av oss og at han ikke får gjort noe uten oss. Dette er jo et ganske hovmodig utrykk for en tro på sin egen betydning, og som blir slått ihjel av både vanlig logikk og Bibelns ord  fra Paulus' tale i Aten: Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Gud skapte oss ikke fordi han trengte oss, men fordi han ønsket oss. Jesus døde ikke fordi han trengte oss, men fordi han ønsket oss. Og da tenker jeg: Kan det være at Gud ønsker at vi skal være på samme måte i vår relasjon til han? At vi ikke søker han bare fordi vi trenger ham, men fordi vi ønsker ham? At vi ikke blir hos ham fordi vi trenger ham  men fordi vi ønsker ham?

Du kan jo tenke selv. Hva er det som oppleves best? Noen som trenger deg eller noen som ønsker deg? Hvordan bygger du best vennskap? Med noen som er avhengig av deg eller noen som liker deg?  Kan det være at vår relasjon til ham ikke skal handle om at han dekker vår behov, men at det handler om et likeverdig vennskap, der ikke han er en som står med gulroten eller pisken, men som en som har ordnet opp med alt som skilte, slik at vi i bunn og grunn kan klare oss uten ham, men at han likevel ønsker at vi skal ønske ham, slik som Jesus sa: Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner? Kan det være at han ikke bare er en som redder oss fra helvete men som har reddet oss fra helvete slik at all frykt skal forsvinne i vår relasjon til han?

Blant kristne snakker man gjerne om forskjellen på å søke Guds ansikt og Guds hender. Det er det dette handler om. Selv om det kanskje begynner med at vi søker Gud fordi vi opplever at vi trenger ham, så blir vi hos ham selv om vi ikke lenger trenger ham, men fordi vi ønsker ham? Er det ikke det vennskap handler om?

onsdag 27. oktober 2010

Om by og land....

Distriktspolitikk er jo et fint ord. Når jeg nå snart skal tilbake til landsbygda, blir jeg jo ekstra opptatt av dette. De siste dagene har jeg merket flere saker i mediene som handler om akkurat dette. Med jevne mellomrom blir det jo en sak av at det er altfor mange og små kommuner her i landet. Distriktene må samle seg for å skape et bedre tilbud til alle, mener noen. Aps Håkon Haugli mener at det minst må være 20000 i hver kommune. Hvor Haugli kommer fra? Oslo, så klart.

Forskning. no (som jeg har skrevet om før, som er en typisk ateistisk, intolerant røst i samfunnsdebatten) melder at folk i byene er mer kreative enn folk på bygda. – Små steder kan kompensere og forbedre sitt kreative potensial ved at atkomsten til større byer gjøres enklere, raskere og mer tilgjengelig, sier den italienske forskeren Irene Tinagli som altså har forsket på dette.

Denne uka ble det også kjent at kampen for å bevare fødeavdelingene i Eid og Lærdal ser ut til å gå mot slutten. Helse Førde vedtok at den eneste fødeavdelingen i Sogn og Fjordane skal ligge i, ja nettopp, Førde. Man er jo seg selv nærmest. Nå vil sinte nordjordinger startet sitt eget Nordfjord-parti, melder Firda

Lokalavisa i Stryn, Fjordingen, melder også om saken som får Stryn-ordfører Nils Petter Støyva til å kalle denne dagen den tyngste dagen i sin tid med ordfører-klubba. Den mangeårige hjørnesteinsbedriften i Stryn sentrum, Vest Buss, legges ned, og de hundre ansatte blir arbeidsløse. Alt fordi de selvsagt er billigere å lage busser mer sentrale steder. Behovet for nye busser øker heller ikke. Folk kjører heller nye biler. Nedleggelsen fører også til at andre bedrifter som har levert til Vest, også må stenge dørene.

Den siste av sakene jeg vil nevne, er Rosenborg-direktør Nils Skutle sitt utspill om at lag som ikke kommer fra de store byene må slutte å ha så høye ambisjoner om at de skal kunne ta medalje i Tippeligaen. Det bør enemerkes de store klubbene i de største byene, mener skutle. Som selvfølgelig er direktør for Rosenborg. I Trondheim. Man blir bare trøtt av slike utspill.

Nå kan jo bygdefolk være sære og stri mange ganger. Men det er skuffende å se så mange uttrykk for at man ikke ser verdien av at folk bor på bygdene, at folk skaper seg et liv langt borte fra storbyens mas, og deres evne til å skape egne verdier, egne helter og egne mål og ambisjoner. For at folk i byene er så mye mer kreative, er sprøyt. Men det er fint å ha som argument for de som ikke vet bedre.

søndag 24. oktober 2010

Politikkens poesi

Jeg tror politikere er en egen rase. De har en egen væremåte, et eget språk, egne koder og ekstreme egenskaper. Før jeg skriver noe mer, må jeg skynde meg å si at vi i Norge er heldige som har de politikerne vi har. Vi har nesten ingen korrupsjon, ingen maktsyke herskere og faktum er at de aller fleste av de som jobber som politikere, kunne tjent mye mer ved å ha en helt annen jobb. Men de velger altså å tjene folket i stedet. De skal de har ros for.

Nylig snakket jeg med en politisk engasjert person som blant annet har skrevet hovedoppgave om politikk. Jeg spurte henne om ikke hun ville engasjere seg som politiker. - Jeg har ikke det som skal til, sa hun. Og det er vel slik vi tenker. Skal du bli politiker må du ha spisse albuer og hard hud.

For politikken er ikke ikke for hvem som helst. Du må for eksempel ha en ekstrem stor tåleevne for kritikk. Du ma ha en stor kapasitet på å gi ulne og uforståelige svar, og ikke kunne svare ja eller nei på et ja/nei-spørsmål. Bortforklaringer er en grunnkompetanse alle politikere må ha, samt en overutviklet evne til å skylde på andre, helst de som har hatt regjeringsmakt før deg. Du må være uten evne til å se eller utrykke noe positivt om motstandernes politikk eller rose dem for gode forslag. Å stemme for et av motstandernes forslag er utenkelig. Du må heller ikke ha evnen til å be om unnskyldning eller innrømme at du har dummet deg ut. Er du misfornøyd med noe i egne rekker, bør du helst ta dette alle andre steder enn i de rette fora. Helst gjennom avisene og helst anonymt. Da rammer det hardest og du selv kan holde deg skjult. Bare spør Dagfinn Høybråten.

Ingebrigt Steen Jensen skriver glimrende om dette i spalten Menn om Mangt i Vårt Land. Her skriver han om hvordan politikere snakker om hverandre og hvordan slikt prat alltd er smålig, mistenkeliggjørende og kranglete. Han spør seg hvordan det ville vært hvis andre folk skulle oppføre seg slik mot hverandre.

Er det noe med politikkens vesen, at man alltid leter etter andres feil og mangler, og sammenligner dem med egen fortreffelighet, gyver løs på ethvert tegn til svakhet hos en konkurrent og kollega? (....)

Jeg undrer meg. Og tenker på hvordan verden hade vært, hvis konkurrenter på andre arenaer hadde oppført seg slik mot hverandre som våre politikere gjør. (......)

La oss si at ledelsen i Skeidar ble bedt om å kommentere at de er den store vinneren i møbelmarkedet dette året, mens mange konkurrenter sliter. Ville de noensinne kunne finne på å si at "dette viser at møbelvelgerne vender våre viktigste konkurrenter ryggen, sikkert fordi de som vanlig har lovet mer enn de kan holde.(.....)

La oss si at Unni Lindell selger flere bøker enn Lars Saabye Christensen i høst og hun uttalte at "dette viser jo at mine tanker får et helt annet gjennomslag enn hans i befolkningen og når tensensen er så klar bør han snarest legge om kursen". Du hører hvor absurd det er?

Hvorfor er det så absurd? Fordi folk og konkurrenter - i næringslivet, i bokbransjen, i fotballen - aldri ville omtalt egen fortreffelighet og andres tilkortkommenhet i slike ordelag. Slik gjør man bare ikke. Man uttaler svært lite om sine konkurrenter i det store og hele. Og skulle man en sjelden gang gi til beste en vurdering av en kollega som også er en konkurent (......) ja så gjør man det med stor respekt, med anerkjennelse og romslighet.

Men politikerne halshugger hverandre alltid. De har alltid tusen grunner til å slakte sine konkurrenters forslag og særlig intensjonen bak dem. Konkurrentene er ute etter å rasere, de! De glemmer de syke! De begår svik mot våre eldre, de som bygde landet! De lar skolene forfalle, gjør de! Med vilje! Politikerforakten vokser. Valgdeltakelsen synker. Hva kan det handle om, tro?

Her er noen setninger politkerne kan øve på:

-Vi er enge om det meste, men litt uenige om noe
-Ja
-Det forslaget deres var egentlig ganske godt
-Regjeringen din gjorde egentlig en bedre jobb i akkurat den saken enn det vi har gjort
-Jeg vet ikke
-Jeg beklager, jeg tok feil
-Nei
-Det spiller ikke så veldig stor rolle hvem som styrer landet
-Jeg synes de andre partiene kommer med mange gode forslag

lørdag 23. oktober 2010

Holloways oppgjør

Jeg har jo skrevet en del om fotballen og fotballspilleres negative fokus de siste årene. De siste ukene har saken om Wayne Rooneys merkelige oppførsel preget mediene. Fra å være en fantasisk spiller og målscorer i fjor til en flopp i VM-sluttspillet med England til å nekte å skrive under på en ny kontrakt med klubben sin, Manchester United, fordi klubben angivelig "mangler amisjoner", til helomvendingen som gjorde at han skrev under på en langtidskontrakt med klubben likevel før helgen.

Den frittalende Blackpool-manageren Ian Holloway har også tidligere fått oppmerksomhet for sine friske utspill. Han er forfriskende annerledes enn de fleste andre managerne, og i denne pressekonferanen gir han Rooney og hele transfersystemet det glatte lag. Festlig. Under kan du lese ord for ord hva han sa.




Hva om han sitter der i 18 måneder, har raserianfall, ikke forsøker og ikke spiller. Om noen allerede har sagt til ham: ”Vi vil hente deg og betale deg noen av pengene vi skulle ha betalt til Manchester United, fordi du kan dra gratis”.

Hva sier vi om det, som mennesker? Vil du signere en slik person? Ønsker du å spille for en klubb som sier det til deg? Hvordan vet vi at det ikke allerede har skjedd? Spillet støtter dette.Det er noe galt med spillet. Det er noe galt med spillets ledere. Jeg nevner ikke navn, men de tar så feil at det er skremmende.

Om Alex Ferguson blir herset med av en spiller og hans agent, hvor galt er ikke spillet? Når skal dere (FIFA og UEFA) høre på folkene som er involvert i fotballen?


De sier det ikke er rettferdig overfor spillerne. Tullprat. Spilleren har fått lønnen sin hver uke, skadd eller ikke. De kjøpte ham, jobbet med ham og han tilhører dem. Om du eier et hus, så har du skjøtet. Du betalte for det. Er du så heldig at du kan gjøre det, så er det ditt.
Det er ikke rett, det er så åpenbart at det er feil. Verden bør endre seg når noe er galt, og fotballen bør seg på seg selv. FIFA og UEFA, hvem enn dere er. Dere tar feil. Vi gjorde det rett, og det burde blitt kopiert i Bosman-regelen.

Mr. Bosman ble holdt tilbake, og kontrakten gikk ut. De tilbød ham halvparten av pengene, med ba om mer enn noen ville betale for ham. I landet vårt ville han gått gratis. Det skulle de kopiert. Så var det en som sa at når du er 24 så kan du gjøre som du vil. HVEM ER DENNE PERSONEN? HVOR FEIL ER DET? Få livet ditt i orden, det er alt jeg sier. Det er kanskje morsomt å se det, men jeg er lidenskapelig når det gjelder dette.

Jeg ser på Alex Ferguson og tenker «for en fantastisk manager». Hvordan kan han håndtere dette? Hans følelser for Manchester United, hvor stolt han er av Man United, og likevel kan Wayne Rooney og hans agent skape en situasjon som dette.

torsdag 21. oktober 2010

Vaclav Havel og det nye Europa

Hva slags religiøs tilhørighet skal det nye Europa ha? Dette spørsmålet ble gjort aktuelt da EU skulle komponere sin nye grunnlov for noen år siden. En stadig økende innvandring fra islamske land, har også gjort dette til et viktig spørsmål for mange europeere. Det ble likevel for vanskelig for europeerne å bli enige om en formulering, derfor er EUs grunnlov uten referanser til noen religon. Og det passer kanskje bra, Europa er den mest sekulariserte delen av verden. Det er en av de tingene som virkelig skiller oss europeere fra amerikanerne, rollen religion har i politikk og samfunn. I USA er det umulig å komme til makt uten å heise sitt religiøse flagg. I Europa bør du helst ikke gjøre det. Det viser seg også blant annet i at de kristendemokratiske partier i Skandinavia nærmest er utradert fra politisk innflytelse. Religion er mer og mer blitt en privatsak og det offentlige rom vil ikke ha religiøse ytringer. Individualismen, postmodernismen har overtatt, enhver er salig i sin tro, ferdig med det.

Nå kommer et varsku fra et litt overraskende hold. Den tildigere presidenten i Tsjekkoslovakia, Vaclav Havel, var en sentral del av kreasjonen av det nye Europa på nittitallet. Fra å være en av de viktigste opposisjonelle i sitt land, ble han valgt til president på 90-tallet. Senere ble staten delt i to, og landet havnet som så mange andre på den historiseke skraphaug. Havel gjorde seg aldri til noen talsmann for religion da, men det han sier nå, vekker oppsikt. Så kan man jo spørre seg om dette er en gammel og desillusjonert mann som angrer på gamle synder som taler, eller en profet som har noe viktig å si for tida vi går inn i. Blant annet kaller han vår sivilisasjon "den første ateistiske sivilisasjonen". Vårt Land skriver om Havels tale, og refererer til hva Havel har sagt:

Vi har mista kontakten med det uendelige og evige......Det aller farligsate aspektet ved den globale, ateistiske sivilisasjonen er hovmodet.......Eg er sikker på at sivilisasjonen vår styrer mot katastrofen dersom ikkje menneskeslekta kjem til sans og samling. Vi må få bukt med kortsiktigheita, den dumme overtydinga om allvit og det oppsvulma hovmodet, som har vore så ankerfesta i tankane og handlingane våre.......Vi har gløymt det alle tildlegare sivilisasjonar visste: At ingenting er sjølvsagt. Eg ser den aktuelle krisa som eit kall til å bli audmjuk, eit kall til oss om ikkje å ta alt automatisk for gitt. Underlege ting vil skje. Å ikkje innrømme det, er vegen til helvete. Det aller farlegaste aspektet ved den globale, ateistiske sivilisasjonen er hovmodet. Hovmodet til dei som vert drivne av maktlogikk og sluttar å respektere det naturen og forfedrene våre har gitt oss.

Og om de eksistensielle spørsmål som meningen med livet:

Vi veit ikkje, og vi kjem aldri til å finne det ut. Det er ganske truleg at alt er her for at vi skal ha noko å undre oss over. og at vi ganske enkelt er her  for at det skal finnast nokon til å undre seg.

Sier Havel som ikke bare snakker om sitt hjemland som visstnok er den mest avkristna delen av Europa. Selv synes jeg ikke det er vanskelig å være enig med Havel.

mandag 18. oktober 2010

Vamp



Poster en morsom parodi på gruppa Vamp, laget av komikerne Bye & Rønning. Ganske tatt på kornet, spør du meg, i hvert fall det om metaforer som er totalt uforståelige. Bare sjekk teksten til Månemannen:

Den første morgentime er i rute
for natten er blitt gråhåret og blek.
Nå holder verden pusten sin der ute
og månen er en gyllen tankestrek.

Nå svinger heksen seg i siste dansen,
og skyggene er skygger mer enn før.
Snart vekker solen verden ut av trancen,
mens trollet sprekker og vampyren dør.

En dannet bil slår blikket ned i svingen.
Der står en grønnøyd hulder uten klær.
Hu var der visst! Men nei, nå er der ingen.
Hun flyktet mellom natt og dag og trær.

Den dømte ber for aller siste gangen
før han blir tatt med utenfor og skutt.
Mens munken gjør seg klar til morgensangen,
slår solen til – og nok en døgn blir brutt.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

søndag 17. oktober 2010

Stefanus' ånd

I dag leste jeg historien om Stefanus igjen. Stefanus var den kristne kirkes første martyr. Fullstendig uredd stod han opp for det han trodde på uten noen frykt for konsekvensene. Og konsekvensen ble døden, ved steining. Dette var startskuddet for en stor forfølgelse av den første kristne kirke i Jerusalem. Da han stod overfor sine anklagere, de samme religiøse lederne som hadde vært med på å dømme Jesus til døden, var det disse ordene han brukte:

Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham,  dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.

Apostlenes gjerninger, kapittel 7, vers 51-53

De siste ukene har jeg også lest historien om Sophie Scholl og Den hvite rose. Og det slo med da jeg leste om Stefanus om hvor mange fellestrekk det er mellom de to fortellingene. Sophie Scholl var sammen med broren Hans og noen flere, ledere for en gruppe studenter i München under 2. verdenskrig. Gruppen kalte seg Den hvite rose, og i hemmelighet spredte de flygeblader rundt om i byen og på universitet der de studerte. Flygebladene gikk kraftig i rette med nazismen og Hitler og oppfordret folk til å reise seg og yte motstand. Selvsagt visste de hva de gjorde, og da de ble avslørt, ble de dømt til dden og henrettet umiddelbart. Både Sophie og hans var i tjueårene. Som Stefanus måtte de stå til rette for dommere som "skar tenner". Den beryktede nazi-dommer Roland Friesler var kjent for å skrike og skjelle ut de anklagede i retten. Men Hans og Sophie stod rake i ryggen og angret ingenting. I flygebladene de distribuerte stod det blant annet følgende:

Oppgjørets time er kommet! - oppgjøret mellom de tyske ungdommer og den mest avskyelige tyrann vårt land noen gang har vært tvunget til å leve under. I den tyske ungdommens navn krever vi at Adolf Hitlers stat gir oss tilbake vår personlige frihet, den mest dyrebare skatt vi har, og som han har frarøvet oss på den mest bedrøvelige måte.....vårt folk står klar til  å kjempe mot nasjonalsosialismens undertrykkelse av Europa i et glødende opprør av frihet og ære.

Inn i denne tradisjonen er det årets nobelprisvinner Liu Xiaobo melder seg. Som en uredd forsvarer av sannhet og rettferdighet i en verden styrt av pamper og maktmisbrukere. Takk til nobelkomiteen for at de også tør å være uredde og anerkjenne Stefanus' ånd, selv om de vet at dette kan få konsekvenser for flere enn dem selv. Her er noen av de ordene som ga han elleve års fengsel og en nobelpris:

This year is the 100th year of China's Constitution, the 60th anniversary of the Universal Declaration of Human Rights, the 30th anniversary of the birth of the Democracy Wall, and the 10th year since China signed the International Covenant on Civil and Political Rights. After experiencing a prolonged period of human rights disasters and a tortuous struggle and resistance, the awakening Chinese citizens are increasingly and more clearly recognizing that freedom, equality, and human rights are universal common values shared by all humankind, and that democracy, a republic, and constitutionalism constitute the basic structural framework of modern governance. A "modernization" bereft of these universal values and this basic political framework is a disastrous process that deprives humans of their rights, corrodes human nature, and destroys human dignity. Where will China head in the 21st century? Continue a "modernization" under this kind of authoritarian rule? Or recognize universal values, assimilate into the mainstream civilization, and build a democratic political system? This is a major decision that cannot be avoided

torsdag 14. oktober 2010

Mirjam & Sarah

I tillegg til Vegard har jeg to onkelbarn til. Mirjam er nettopp begynt på skolen, mens Sarah fyller tre år neste uke. Dette bildet tok jeg faktisk på setra, så jeg tenkte det passet godt på denne bloggen. Jeg gikk en tur med de to til setra i sommer. Litt klaging og grining ble det når de ble slitne og de ble omsvermet av fluer, men vel framme på setra var humøret på topp igjen. Du ser vel at de er fulle av liv?

onsdag 13. oktober 2010

Vegard

Folk er fruktbare og fyller opp jorden. Slik er det også i min familie, og for en måned siden, den 8.9.10, fikk min søster og svoger lille Vegard. Forrige uke hadde jeg muligheten til å møte han for første gang, og han virker som en grei fyr, selv om variasjonen på aktiviteter forløpig er noe begrenset. Uansett er det flott å få flere av hankjønn i slekta......

tirsdag 12. oktober 2010

Får vi en ny abortdebatt?

Abort har vært en sak det har vært skuffende lite fokus på de siste åra. For 32 år siden ble loven om fri abort innført i Norge. Dette førte blant annet til at en biskop valgte å trekke seg og at et politisk parti nektet å gå i regjering. Siden ombestemte partiet seg og valgte å regjere likevel. Biskopen kom også tilbake etter noen år. Etterhvert ble abortdebatten kuppet av noen prester i svarte kapper med blodige dukker. Etterpå ble det stille. En god stund. Før nye problemstillinger begynte å dukke opp.

Noen ville utvide grensen for når fri abort var tillatt, fra 12. uke (se bildet) til 14. eller 15. uke. Mer interessant var det at nytt og moderne utstyr kunne gi svar på om det var noe galt med fosteret tidligere enn før. Dette åpnet for at man kunne fjerne foster det var noe galt med, for eksempel de med Downs syndrom. Og loven åpner for at en nemd kan gi tillatelse til abort etter 12. uke dersom det er gode grunner for det. Og denne nemden gir alltid, faktisk alltid, grønt lys om dette skulle skje. Resultatet har blitt at det nesten ikke blir født barn med Downs lenger i Norge. Undersøkelser foretatt i 2007, viste at 8 av 10 par som får vite at de venter barn med Downs syndrom, velger å ta abort. Tallene er tredoblet siden 1999. Når så du sist et barn med Downs?

Fostervannsdiagnostikken virker å gi ubegrensede muligheter. Til å dyrke fram mennesker som har færre feil og skavanker enn før. Og til å fjerne de som har det. Og det mest skremmende: Til å lage barn som kun kan fungere som donorer for syke, uten å ha et eget liv (se filmen "Never let me go" når den kommer!). Vi er i ferd med å bevege oss inn i en virkelighet som er skremmende for de fleste av oss.

Nyere aborttall viser en skremmende statisitikk. Halvparten av alle gravide mellom 20 og 25 år i Oslo tar abort. Nesten en halv million foster har blitt fjernet siden abortloven ble innført i 1978. Tallet på antall aborter øker hvert år.

For noen år siden kom abortpillen som skulle gjøre det "enklere" for kvinner som ønsket å ta abort. Fram til nå har man måttet få denne på et sykehus. Regjeringen ønsker nå at kvinnen skal kunne få denne hos gynekologen sin. Krfs Laila Dåvøy stiller noen viktige sprøsmål. Vil dette føre til at denne pillen kommer på apotekene snart og i verste fall ender opp på enhver bensinstasjon? Er det etiske perspektivet på abortspørsmålet blitt et fullstendig ikke-tema? Og dermed er vi gang igjen: Dersom noen stiller slike spørsmål, reagerer venstresida fortere enn flint. Lenge var vi vant med at det var Karita Bekkemellom Orheim som slengte fra seg et eller annet usaklig utspill mot Krf. Nå har SVs Inga Marte Thorkildsen tatt opp hansken.

Det er underlig å se hvordan denne saken fører til en totalt mangel på saklighet hos politikere som stort sett er i stand til å diskutere saker de er uenige i på en ok måte. Karita hisset seg opp og stemplet motstandere som fundamentalister hver gang saken kom opp. Hun fikk vist sitt sanne ansikt da hun fikk direkte spørsmål om hva hun ville gjort dersom hun ventet et barn med Downs. Hun sa rett ut at hun ville tatt abort. Men hvem ville egentlig ikke det, når man kan velge? For hvem er det som har gitt oss rett til å ta sånne valg?

Thorkildsen stempler Dåvøy som en hykler. Veldig saklig det også. Det hun mener er ironisk nok at Dåvøy heller burde sagt rett ut at hun vil fjerne abortloven. Selv om hun selvsagt vet godt at siden Krf innså at dette var en tapt sak, har målet vært å redusere abortallene mest mulig. Og da er vel lettere tilgjengelighet på abortpillen ikke akkurat et godt hjelpemiddel. Abortspørsmålet er en rød klut for sosialistene. Det er et ikke-spørsmål, en ikke-sak. Spørsmålet er avgjort, det er ikke rom for nye spørsmål, spesielt ikke av etisk art. Derfor stemmer de også konsekvent alltid ned forslag om økt støtte til rådgivning for gravide. Sosialistene som ellers snakker varmt for de svake i samfunnet, har ingen medlidenhet for de som er aller svakest, de som ikke engang får sjansen til å bli født.

Jeg mener ikke å si at abort er et lett spørsmål, eller at det svart/hvitt. Kanskje er også dagens abortlov det beste alternativet. Men når over 15000 barn ikke blir født i Norge hvert år, er det mye. Og når barn som har en sykdom eller skavank av noe slag, får de ikke sjansen til å prøve livet. Når alt kommer til alt, bunner det vel i spørsmålet om hvem som har gitt oss rett til å bestemme over liv og død. Det er faktisk et viktig spørsmål. Og jeg tror ikke Inga Marte Thorkildsen har svar på det.

mandag 11. oktober 2010

Nåde over nåde

I løpet av de siste to ukene har tre markante personligheter i det kristne karismatiske miljøet i Norge gått bort. I tillegg til det fryktelige knivdrapet på Daniel Karlsen, har også Hans Jacob Frøen og Tom Erlandsen (på bildet sammen med kona Alma) trukket inn årene. På møtet i min lokale menighet ble disse trukket fram.

Tom Erlandsens barnebarn Thomas fortalte om sin bestefar på en beveget og bevegende måte, som en av dem som har gått foran, som nå bevitner oss og heier oss fram på veien. Det er påfallende hvor stor respekt denne mannen har fått fra alle som snakker om han. Møtet ble så avsluttet av en annen veteran, Osvald Instebø, som minnet de tre ved å synge acapella med sin kraftige og stødig vakre stemme den nydelig vakre salmen Jeg er frelst, å for en nåde.

Selv har jeg ikke hørt denne salmen framført siden tredje året gikk jeg på lærerskolen. Jeg fikk en liten flashback til folkemusikk-uka på Ole Bull-akademiet på Voss. Veldig mange av de jeg studerte sammen med benyttet uken til å ha en vedvarende fyllekule med høyt tempo og lite søvn. Selv trivdes jeg ikke spesielt godt med dette. Den siste dagen ville en av lærerne spille forskjellige former for folkemusikk for oss fra ulike plater. Da han satte på platen med denne salmen sunget av Sondre Bratland, var det som himmelen kom til Voss. Den samme følelsen fikk jeg denne gangen også.

Jeg er frelst. Å for en nåde!
Nåde over nåde.
Jeg er frelst. Å hvilken gåte!
Nåde over nåde.
Tenk all min synd har Jesus sonet!
Til sin brud har han meg kronet.
Jeg er frelst! Å for en nåde.
Nåde over nåde!

Dag for dag han meg bevarer,
Nåde over nåde,
Frelser meg fra syndens farer,
Nåde over nåde.
Og om jeg synder, han forlater,
For en Gud og for en Fader!
Dag for dag han meg bevarer,
Nåde over nåde.

Gud skje lov, snart er jeg hjemme!
Nåde over nåde.
Lammets sang jeg skal istemme,
Nåde over nåde.
Takk, Jesus, takk for nådens under,
Takk for fred i sår og vunder!
Gud skje lov, Snart er jeg hjemme.
Nåde over nåde.

søndag 10. oktober 2010

Visjon Norge - igjen

Jeg har jo skrevet rimelig kritisk om denne TV-kanalen før. Når jeg nå føler behov for å gjøre det igjen, er det på grunnlag av de siste ukers turbulens rundt at den amerikanske predikanten Thurman Scrivner igjen har besøkt kanalen. Hans forrige besøk fikk bare oppmerksomheten til de som følger best med. Denne gangen har besøket skapt overskrifter i flere av våre riksdekkende aviser, blant andre Dagbladet. For budskapet hans er noe de aller fleste, kristne som ikke-kristne mennesker, reagerer på.

Her er noen av synspunktene han forfekter:

Gud sender demoner for å plage oss eller familien dersom vi synder

Hvis du er lydig mot Guds ord, tar han bort synd og sykdom og velsigner deg og dine barn. Gjør du ikke det, vil han forbanne deg og dine barn

En kone må alltid underordne seg mannen. Mannen skal alltid elske konen sin. Når de har noe uoppgjort mellom seg, åpner de døren for plager i familien. Man vet ikke hvem det treffer. Det kan være mann, kone, barn eller eiendeler. Jeg har sett mange barn dø av kreft. Men jeg har også fått foreldre til å tilgi hverandre, og deretter har jeg bedt for barnet, kastet ut demoner og mange ganger har jeg sett barn bli helbredet.

Hvis foreldrene visste at de kunne få et barn som var funksjonshemmet eller mentalt tilbakestående da de begikk synden, ville de har sluttet å synde. Dette har jeg ikke fra hvilken som helst bok, men fra Guds bok

Ta ikke cellegift. Den ødelegger kroppen din. Ikke ta den. Stole heller på Gud på en eller annen måte.

Mangel på tilgivelse vi føre kreft inn i livet ditt hver eneste gang. Jeg vil si dette når jeg er først inne på kreft: Hvis du er en kvinne og har brystkreft, da har du mangel på tilgivelse mot en annen kvinne ........en kvinne som ikke elsker seg selv, vil påføre seg selv brystkreft

Jeg trenger vel ikke si så mye mer, dette er uttalelser som er så grove at jeg nesten vegrer meg mot å gjengi dem. Vi hadde vel alle håpet at denne typen teologi var utdødd for lenge siden. Problemet ligger vel egentlig ikke der. Det hadde ikke vært noe problem dersom mannen ikke hadde fått noen plattform for sitt budskap. Det er her Visjon Norge kommer inn. Kanalens redaktør, Jan Hanvold forsvarer at de benytter seg av Scrivner:

All reklame er god reklame. Den store oppmerksomheten som denne saken har fått, kan føre til at vi inviterer Scrivner tilbake igjen raskt.... Jeg er opptatt av at vi må sette ting inn i en sammenheng. Noen forsøker å kritisere ham på bakgrunn av noen løsrevne sitater. Jeg kjenner Thurman Scrivner som en omsorgsfull og god predikant som står i en tjeneste der han bringer Guds helbredelse til mange mennesker.

På Visjon Norge sensurerer vi ikke program og forkynnere, men enhver må stå for det budskapet han eller hun forkynner. Hos Visjon Norge er det en tverrkirkelig forkynnelse som jeg som redaktør forholder meg til. Det som vi krever er at de som sender hos oss følger norsk lov. Hva deres teologi er, går vi ikke inn i. Vi lever heldigvis i et land med ytring- og pressefrihet, selv om visse politikere ønsker å begrense den,

Lurer på om Hanvold hadde sagt det samme dersom noen på kanalen hadde forkynt noe som kunne tolkes som "liberalteologi". Tidligere har Hanvold også forsvart Scrivners forkynnelse med at mange kommer i syndenød etter å ha hørt ham. Tviler på at Hanvold ser forskjell på det han kaller "syndenød" og bunnløs forvilelse og selvfordømmelse folk kan havne i etter å ha hørt på dette makkverket. Også flere forsvarer Scrivner samtidig som de kritiserer han. Den kjente forkynneren Leif Jacobsen sier blant annet:

Selv om det forkynnes med sterke slagsider og skjevheter så slår Guds ord gjennom og Gud helbreder. Jeg gleder jeg meg over de som blir helbredet gjennom forkynnelsen. Men at Gud møter mennesker er ingen garanti for at det som forkynnes er bibelsk korrekt

En annen kjent karismatisk predikant, Per Haugan:

Når det gjelder Thurman Scrivners undervisning og Jan Hanvold og TV Visjon Norge vil jeg på ingen måte delta i hylekoret! Har vi blitt fariseere og skriftlærde alle sammen? Hadde våre menigheter fungert som i Apostlenes Gjerninger, hadde man hatt en bibelsk standard som hadde holdt mål og som man kunne være fornøyd med. Men vi er vel ikke der? Det er jo dette som gjør at Scrivner, Hanvold og undertegnede mener det må være rom for denne forkynnelsen. Målet er å hjelpe mennesker. Det er i debatten så langt lagt lite vekt på alle de som har blitt hjulpet av denne forkynnelsen. De er kjempeglade over å være fri sykdom bånd og lenker! Ikke la oss glemme denne siden av saken

For meg blir det omtrent som å si at det var synd at Hitler utryddet 6 millioner jøder, men veldig bra at han fikk det tyske folket i arbeid igjen. Det er skuffende at kristne forkynnere ikke vil forlate sin "målet helliger middelet" - teologi i en sak som er så ekstrem som denne.

Heldigvis har mange vært ute og kalt dette det det er: Vranglære. Det Scrivner forkynner er et helt annet evangelium enn det vi leser i Bibelen. Og Paulus er ganske hard mot de som forkynner et annet evangelium:

Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han! Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!

Paulus' brev til Galaterne, kapittel 1, vers 8-9

Dersom du går til grunntekstene her, blir det enda kraftigere. Paulus ber rett ut den som forkynner om å dra til helvete. Det var det Hanvold burde gjort med Scrivner. Men i stedet for å vise ham fingeren inviterer han mannen tilbake i mai neste år.
 
De som har vært klarest i sin fordømmelse av Scrivners forkynnelse, er redaktørene av de største kristne avisene, Vebjørn Selbekk i DagenMagazinet, Jon Magne Lund i Vårt Land og Anne Gustavsen i pinsevennenes avis Korsets Seier. Også biskopenes preses, Olav Skjevesland er veldlig klar. Jeg skulle likevel ønske at flere kristne ledere uoppfordret kunne komme på banen her, spesielt i karismatiske kretser. For mange av dem har selv opplevd kreft og vet hvor ødelggende slike uttalelser kan være for syke mennesker. Om de ikke brukte like sterke ord som Paulus, kunne de i alle fall si noe?
 
Resultatet av de siste ukers turbulens er blant annet Facebook-gruppen Biokott Visjon Norge. Jeg har ingen betenkeligheter med å oppfordre folk til å melde seg inn i denne. Jesus viste hva han meste om folk som blandet børs og katedral og gjorde gode penger på folks problmer. To ganger ryddet han tempelplassen i Jerusalem. Kanskje kan denne gruppen være et lite bidrag i å rydde bort Mammon-tempelet Jan Hanvold kaller en kristen TV-kanal.

torsdag 30. september 2010

Abuse

I en gammel Monthy Python-sketsj er det en mann som kommer inn på et kontor, hvor mannen som sitter der umidelbart begynner å skjelle ham ut. Mannen blir selvsagt overrasket og lurer på hva dette er, han sier han er kommet for å få en diskusjon. Hvorpå misforståelsen blir oppklart, han er kommet til feil kontor, ikke kontoret for diskusjoner, men for utskjelling (på engelsk: abuse. Abuse kan også bety misbruk). Mannen var altså kommet for å få en diskusjon mot betaling. I kontoret ved siden av fantes det altså et sted hvor folk var villig til å betale for å bli skjelt ut.

Denne gamle sketsjen er kreativ og morsom, men hadde nok ikke så mye med virkelighetn å gjøre da den ble laget. Nå, derimot, kan man lure på om det faktisk kunne ha skjedd. Dagbladet melder i dag om at en mann som eide en resturant i New Jersey i USA, tok livet av seg ved å hoppe utfor en bru. Mannen var tidligere med et realityprogrammet "Hell's kitchen" med kjendis-kokken Gordon Ramsey. Ramsey har gjort det til sitt varemerke å skjelle ut etter noter de som ikke gjør en god nok jobb. Slikt blir det underholdning av. Dette er heller ikke første gangen en av deltakerne i programmet får livet ødelagt av Ramseys oppførsel. Også tidligere har en deltaker gått til skrittet å gjøre slutt på sitt eget liv. Likevel fortsetter altså programmet å bli sendt. Folk melder seg på og programmet har massevis av seere.

Ramsey er ikke den eneste som bruker slike metoder. Her hjemme har Eivind Hellstrøm en litt mildere versjon av samme serie. Idol-dommer Jan Fredrik Karlsen tar heller ikke fem øre for å høvle over de han mener ikke er flinke nok. Og folket elsker å gjøre narr av dem som ikke får det til. Likevel fortsetter folk å melde seg på. Hvorfor vil folk seg selv så vondt?

En av mine tidligere elever meldte seg på X-factor. Uten at jeg er noen veldig ekspert må jeg kunne si at hun var usedvanlig flink både til å synge og spille. Hun fortalte at hun ikke gikk videre, tydelig lei seg, men ville ikke fortelle hvorfor. Tydelig fordi det var vondt å fortelle om det.

Det finnes drøssevis av eksempler på mennesker som har fått større eller mindre psykiske problemer av å være deltakere i ulike reality-programmer. Verst av alle er kanskje Paradise Hotel, hvor sex for åpent kamera, gjerne med flere, har blitt helt vanlig. En av deltakerne fortalte at han hadde en stor drøm i livet: å bli programleder for MTV Awards. Deltakelsen i Paradise Hotel var et skritt på veien mot det. Det er tydelig at den amerikanske drømmen har blitt globalisert og tatt ut til det ekstreme: gjør hva som helst for å nå drømmen din og la ikke noe hindre deg!

Jeg ser det selvsagt også masse i min jobb: Å eksponere seg selv er populært. Både i større og mindre saammenheger. Blygsel og beskjedenhet blir det mindre og mindre av. Det finnes selvsagt en positiv side ved dette, men det finnes også en grense.

We are not as strong as we think we are, synger Rich Mullins. Dessverre der det noen som oppdager dette for sent.

tirsdag 21. september 2010

Vuelta a España 2010 - en oppsummering

Da er det slutt på nok et treukersritt i Spania, og selv om det kan være uenighet om kvaliteten på dette rittet, må man kunne si med relativ objektivitet at vi har vært vitne til et svært underholdende ritt, hvor spenningen i sammendraget holdt seg helt til mål på den nest siste etappen. Duellen mellom Nibali og Mosquera føyer seg inn i en rekke av spennende dueller de siste ti årene, som duellene mellom Sevilla og Casero, Heras og Nozal, Valverde og Vinokourov, for å nevne noen.

For meg er Vueltaen sammen med Giroen årets høydepunkter i sykkelsesongen. Det er noe grunnleggende flott over ritt som varer i tre uker, og hvor man konkurrerer nesten hver eneste dag og det i timesvis i alle slags vær. Hvilke andre idretter kan skilte med noe lignende? Må i så fall være seilrittet som går verden rundt. Det som skiller disse rittene fra det tredje treukersrittet er jo at man slipper alt det utenomsportslige maset, gnålet om en grønn trøye og ekstremt nasjonalistiske tv-kommentatorer.

Det som vel gjorde Vueltaen i år såpass underholdenede, var nok først og fremst profilen. Man hadde funnet en flott mix mellom flate og kuperte etapper, hvor bare noen få var etapper med massespurt. Også i disse var det jo flere ulike vinnere. Stignignene på fjelletappene var heller ikke så harde at tidsavstandene ble for store. Slik ble spenningen bevart helt til det siste. Først på den siste tempoetappen og den siste fjelletappen ble avstandene større. Sisteetappen var også en opplevelse med sin ekstreme stigningsprosent på en smal betongvei gjennom tåken.

En annen grunn var at ikke så mange valgte å bryte vueltaen for å lade opp til VM. Kun noen få stykker, som Freire og Hushovd valgt å bryte halvveis. Det forsterket inntrykket av et sterkt felt som kjempet for seire og posisjoner helt inn til Madrid. I fjor ble det jo nærmest en parodi med alle som stod av. Parodi ble det jo på sett og vis likevel med Cancellara som brøt uten å informere laget. Noen dager senere var han ferdig som Saxo-rytter.

En tredje grunn må sies å være Igor Anton og laget hans. Fra å være superoffensiv og supersterk rød trøye-bærer til velt og armbrudd. Så brutal kan sporten være. Det mest imponerende var nok måten han tok armbruddet på. Med takknemlighet over dagene han hadde fått kjøre og det han hadde prestert. Euskaltel vant nok også mange fans da de maktet å slå tilbake med etappeseieren til Mikel Nieve.

Av overraskelsen i årets Vuelta, kommer man vel ikke utenom Peter Velits. Slovaken kjørte inn til en sensasjonell pallplass. Også Nicholas Roche og Tom Danielson overrasket positivt sammen med nevnte Nieve. På den negative siden kommer man ikke utenom den aller største forhåndsfavoritten Denis Menchov. En kombinasjon av kneskade og dårlig form førte til stor skuffelsen for russeren og laget hans. Personlig var jeg også skuffet over det Benat Intxhausti presterte. Mange forventet også mye av den unge amerikaneren Tejay van Garderen. Han åpnet godt, men tre uker blir nok for langt foreløpig.

Caisse D'Epargne laget startet veldig godt, men stod kun igjen med et par etappeseire til slutt. spanias største lag er nok ikke fornøyde med det. Mye skyldes fallene til Bruseghin og Uran, men også Plaza og Arroyo skuffet. Mange ble nok også skuffet over at tre av Saxos ryttere dummet seg ut. Resten av laget presterte derimot bra. Sky-laget skuffet kanskje aller mest, selv om de ble rammet av virus. Sånn i etterpåklokskapens navn hadde det jo vært interessant dersom Shack-laget hadde fått delta i stedet. Da kunne nok topp ti sett ganske annerledes ut, med folk som Zubeldia, Brajkovic og Klöden.

I sum en super Vuelta, gleder meg til neste!

søndag 19. september 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #1 Korset

Korset, kärlekens sköna symbol, synger den svenske sangeren Pelle Karlsson. For andre er korset derimot et symbol på forfølgelse og undertrykkelse. På Jesus' tid var det et torturredskap og symboliserte død og mishandling. For mange i dag symboliserer det håp og tro. Korset etterlater oss aldri likegyldige uansett i hva slags sammenheng det opptrer. Jeg husker jeg tenkte det samme da jeg hadde sett Mel Gibsons blodige, grusomme film The Passion of the Christ. Det er noe skandaløst, noe provoserende med det korset. Ville vi ha brukt en galge som symbol dersom Jesus hadde blitt hengt?

Paulus beskriver budskapet om korset slik: en snublestein for jøder og en dårskap for hedninger. For det er jo noe grunnleggende absurd med at universets skaper og herre over alle ting skal dø og bli mishandlet på den mest ydmykende måte. Hvorfor var dette så nødvendig? Jeg kjenner selvsagt de riktige svarene. Jesus måtte dø for å fri oss fra synd og skyld. Men han som har all makt måtte da kunne finne en annen måte. Det måtte da finnes en annen måte?

Da Jesus var oppstått fra de døde, bar han fortsatt merkene etter korset. Han bærer dem fortsatt. Disiplene kjente ham igjen på det. Kanskje vil det være slik når vi møter ham igjen også, at han er så annerledes enn det bildet vi har skapt av ham, at også vi må stikke våre fingre inn i hans hånd for å være sikre.

The marks of death that God chose never to erase
The wounds of loves eternal war
When the kingdom comes with its perfected sons
He will be known by the scars
(Michael Card)

Opp gjennom tiden har korset blitt brukt til mange forskjellige ting, grusomme ting. Mange vegrer seg for å bruke korset som symbol på sin tro og velger heller et hjerte eller en fisk. Fisken var det de brukte blant de første disiplene. Men når Paulus beskriver korstes kraft, sparer han ikke på kruttet.

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus

Paulus 1. brev til korinterne kapittel 1, vers 18-23
 
Lenge før Jesus selv ble korsfestet, sa han at vi alle har et kors å bære. Jeg jobber fortsatt med å forstå hva han mente med det. Jeg har blitt opplært til å tro at Jesus døde og led for at vi skulle slippe enhver lidelse. Nå innser jeg at det umulig kan være slik det var ment. Det er fortsatt utrolig mange spørsmål knyttet til det korset. Jeg hater å ikke forstå....
 
Men på bunnlinjen står det fast det han selv sa. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. Han gav sitt liv for meg. Og for alle mennesker. Det var det han selv oppga som grunn til at han døde. For meg er det umulig å forholde meg nøytral til det, uansett om det er sant eller ikke. Jeg tror fortsatt at det er sant.

lørdag 11. september 2010

Ulovlig norsk

Mange har sikkert fått med seg reportasjen på Dagsrevyen i går om Maria Amelie. Maria har skrevet bok der hun forteller om sine seks år som ulovlig innvandrer i Norge. I løpet av denne tiden har hun både gjort ferdig videregående skole og tatt masterstudium i Trondheim. Men et liv uten papirer hvor man må skjule sin sanne identitet er tøft å leve. Derfor setter hun nå alt på spill ved å fortelle sin historie offentlig. Uten at hun vet konsekvensene. Samtidig sender hun inn en ny søknad om opphold. Nå er det alt eller ingenting.

Selv møtte jeg Maria for flere år siden, det må være 5-6 år, da hun nettopp var kommet til Norge med foreldrene sine. Hun dukket opp en kveld vi hadde samling med ungdomgsgruppa hvor jeg var leder. Jeg fikk raskt et inntrykk av ei glad og sympatisk jente som hadde mye å bidra med. Vi ble raskt kjent med jentas fortelling om at hun hadde flyktet sammen med foreldrene sine fra krigslignende tilstander i Kaukasus. Ukene og månedene etter fikk vi jevnlig holde kontakten og høre hvordan det gikk med Maria. Vi ble også invitert til å feire burdsag sammen med henne. Hun lærte seg raskt å snakke norsk og fikk seg jobb på en kafe i byen. Slik kom hun også inn i miljøet rundt Slottsfjellfestivalen i Tønsberg, som hun har vært engasjert i siden.

Vi skjønte at sannsynligheten for at hun fikk lov å bli her, var liten, siden Russland ikke er definert som et land det er farlig å være i. Tønsberg blad lagde en sak hvor noen av oss ble intervjuet sammen med Maria. Vinklingen var at hun så gjerne ville bli, men ikke fikk lov. Noen uker etter kom det endelige avslaget. Vi fikk høre at hun og foreldrene hadde gått i skjul et sted. Maria forsvant ut av synsvinkelen min.

Litt senere traff jeg mor til Maria tilfeldigvis igjen. Etter den grusomme terroraksjonen i Kaukasus hvor hundrevis av elever og foreldre ble drept på en skole, ble det holdt en markering i domkirken i Tønsberg. Moren var der og fulgte markeringen. Naturlig nok hadde saken gjort sterkt inntrykk på henne, som det gjorde på oss alle.

Så glemte jeg vel egentlig hele Maria og familien hennes bort. Plutselig dukket Maria opp på Facebook for noen måneer siden, og jeg forstod at hun fortsatt var i Norge. Og i går fikk jeg og alle andre vite at hun altså fortsatt var her uten å ha lov til det. Men på disse årene har hun altså oppnådd mye mer enn de fleste vanlige nordmenn klarer på et helt liv.

Så hva skjer nå? Kritikerne vil hevde at det må være likhet for loven. Dersom man har fått avslag, skal man ut. Russland er ikke i krig, det er ikke farlig å reise tilbake. Vi må pase på signaleffekten, slik at ikke flere blir fristet til å gjøre det samme. Jeg forstår at de som behandler slike saker, må gjøre jobben sin og at dette kan være vanskelig. Jeg tror på en politikk hvor man beskytter de som trenger beskyttelse og sender tilbake de som ikke trenger det.

Samtidig er det jo selvsagt et menneskelig element. Et enkeltmenneske. Maria er mer norsk enn noe annet. Alle nettverk, alle venner er norske. Hun snakker flytende norsk. Hun har tatt en utdannelse og det til strålende karakterer, hun vil lett finne seg en betydningsfull jobb i Norge. Og jeg vet hvordan folk flest i Russland ser på folk fra Kaukasus-området. De er banditter og terrorister. Punktum.

Jeg tror i alle fall jeg skal kjøpe Marias bok og lese hennes historie. Kanskje du også skal gjøre det samme. Så blir det utrolig spennende å se hva som skjer med Marias søknad. Og hva med foreldrene hennes? Jeg vet ikke hvor de er, men forstår dersom de ikke tør å gjøre som Maria, å stå fram med sin historie. For fallhøyden er uendelig.

Du kan se innslaget fra Dagsrevyen her

torsdag 9. september 2010

Never let me go - film

Jeg har tidligere skrevet om Kazuo Ishiguros fantastiske bok Never let me go. Neste uke kommer filmen basert på boken. Her er en liten preview.

søndag 5. september 2010

Dagane

Jeg må innrømme at jeg har veldig sans for Odd Nordstoga sin musikk, og "Dagane" er i mine øyne hans aller vakreste sang. Ekstra flott blir det med symfoniorkester og Sissel Kykjebø. Lytt og nyt!


søndag 29. august 2010

Vuelta a España

I går rullet den tredje store treukersturen i sykkelsirkuset i gang. Det begynte med en lagtempo i gatebelysning i går kveld, en slags "nattempo". På bildet ser vi Thor Hushaovd og hans lag Cervelo Test Team, som forresten synger på siste verset som lag. I tre uker skal syklistene igjen slite seg over fjell og endeløse landeveier. Her følger en liten presentasjon av de som vil være med å kjempe om de beste plasseringene sammenlagt. Dersom du ikke er noe interessert i sykkelsport, ikke les videre!

Jeg ser at de fleste trekker fram tre vinnerkandidater i år. Denis Menchov har jo vunnet to ganger før, og så sterk ut i touren. Selv om han bytter lag til neste år, vil vel ikke dette påvirke innsatsen nevneverdig. Han må vel sies å være den største favoritten. Mange tror også på Vincenzo Nibali. Italieneren har blitt bedre for hvert år, og innsatsen i årets giro var jo glimrende. Men ingen italiener har vunnet vueltaen siden 1990. Nibali kan veldig godt bli den første på 20 år som gjør det. Fränk Schleck er den tredje som blir trukket fram. Han er trolig den med aller størst kapasitet oppover, men han vil nok trolig tape mye på den lange, flate tempoen, slik han bruker å gjøre. Har han et godt forsprang der, kan han vinne. Men da må han riste av seg de andre i fjellene. Har likevel den beste hjelperytteren i broren Andy Schleck.

Andy kan selvsagt også vinne dersom han går inn for det. Trolig vil han kke gjøre det. Av andre kandidater til pallen, er vel kasnkje Katusjas Joaquin Rodriguez den fremste.Han har hatt sin beste sesong noen gang, og kan fort toppe sin 7. plass fra TDF. Lang, flat tempo favoriserer ikke han heller. Mye av de samme kan vel sies om Euskaltels Igor Anton, men Anton har ikke hatt et like intensivt program i år. Se også oppfor hans lagkamerat Benat Inxhausti.

Av de som vil ta tid på den lange tempoen, og sliter noe mer i fjellene, er vel svenskene Thomas Lövkvist og Gustav Larsson. Begge har vel kapasitet til topp ti dersom de er i sin beste form. Førstnevnte viste jo god form i TDF, men var fyktelig uheldig på gårsdagens lagtempo,  og ligger allerede minuttet bak teten. Vladimir Karpets kan jo også fort finne formen etter den mislykkede TDF. Ny-gamle Jean-Cristophe Peraud er jo også et spennende navn.

Av de litt eldre rytterne kan vel både Carlos Sastre og Ezeqiuel Mosquera bite godt fra seg og klare topp ti. Sastres lagkamerat Xavier Tondo det samme. På Caisse d'Epargne-laget bør både Luis Leon Sanchez og Ruben Plaza kunne utfrodre topp ti. Begge ble topp 15 i TDF.

Av de yngre rytterne blir det jo spennende om Tejay van Garderen kan følge opp de flotte innsatsen fra Dauphine i juni eller om tre uker blir for mye. Få har snakket om Roman Kreutziger før vueltaen, men også han har jo kapasitet til en plass blant de fem beste.

Outsidere: Tom Danielson som ofte har gjort det bedre i vueltaen enn i de fleste andre ritt. Men det er kanskje begynt å bli for sent å forvente et "gjennombrudd" av amerikaneren? Det hadde i alle fall vært gøy om han fikk det til. Spenning er det også rundt comebacket til Andrej Kashechkin som var blant de beste før han ble dopingtatt.
Så håper vi at det skal dukke opp nye sammenlagtnavn, for eksempel fra noen av de mindre lagene. Cervelos Oscar Pujol har jo også vist glimt av kapasitet. Noen andre navn vi bør ha i kikkerten?

Uansett, kos dere med tre uker med sykling!

lørdag 28. august 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #2 Nåden




I was lost when you found me here
You pulled me close and held me near
And I'm a fool but still you love
I'll be your fool for the king of love

He gave me wings so I could fly
And gave me a song to color the sky
And all I have is all from you
And all I want is all of you

It's grace, grace
I'm nothing without you
Grace, your grace
Shines on me

And there've been days when I've walked away
Too much to carry
Nothing left to say
Forgive me Lord when I'm weak and lost
You traded heaven for a wooden cross

And all these years you've carried me
You've been my eyes when I could not see
And beauty grows in the driving rain
Your oil of gladness in the times of pain

It's grace, your grace
I'm nothing without you
Grace, your grace
Shines on me
Shines on me
I'm everything with you
Shines on me
Shines on me
It's your grace

fredag 27. august 2010

Bibelen - passer ikke for amerikanere?

På bloggen min har jeg en liste over andre blogger det er verdt å lese. De står til venstre for dette. De fleste av dere gidder ikke gjøre det likevel, så jeg sakser noe fra Donald Millers siste blogg som jeg syntes var veldig godt skrevet. Egentlig er det meste fra ham godt skrevet.....

Why the Bible is a Tough Book for Americans

I’m not a big fan of the “there are only two kinds of people” breakdown of humanity, and yet in the past few years, I’ve found myself wondering if, well, there are only two kinds of people. I’m not talking about people who either like Neil Diamond or don’t, I’m talking about How and Why thinkers. Let me explain:

We all live life asking questions, questions about how to get ahead, how to make life more meaningful, questions about how to survive or help people survive. The question how is an American question, and it rests on the presupposition that we know what life is really about.

Some friends and I were walking down the street in Vancouver, BC last week and I stopped our group and asked them to look around and count the ads that they noticed. We were downtown in a major shopping district, and even though we could see for blocks, we found only two billboards or posters advertising stuff. If we’d been across the border in the states, we’d have counted, perhaps, hundreds. The difference was striking.

Advertising is part of the reason we have become a how culture. Commercials make us think we need things, and then the dominant question (thus the story we end up living) is about how we get what we think we are missing, so we wake up every morning wondering how we are going to get ahead, how we are going to get paid and so forth.

The problem Christians face is the Bible is not attempting to answer how questions. And if it is, it’s a terribly written book and not practical in any way in terms of addressing how to succeed, how to get married, how to be more sexy, how to lose weight, how to organize your finances or how to build a business. Instead, the Bible is a why book. The Bible is answering much larger questions: Why do we exist, why do we not feel loved, why is there pain in the world, why has God left us and so forth. Are there exceptions? Sure. The Proverbs has some wisdom on how to live, and there are other examples, but they are few.

So the question is, are you trying to answer small questions with your life or big questions? If you are trying to answer small questions (how do I turn earth into heaven because there is no greater epic for me) then the Bible fails. But if you are trying to answer larger questions (all of this will someday go away, and life is short, so what is really important in light of this) then the Bible is a book for you.

American culture is a how culture. We ask almost exclusively how questions, because our commercialized culture is not interested in why. If we really started asking why questions, our entire economy would collapse, and honestly, we wouldn’t care because once we answered the why questions, we wouldn’t want all that stuff in the first place.

So what does the Bible say to the Average American? Among other things, it says this: You are asking the wrong questions.

torsdag 26. august 2010

Patetisk pedagogikk

Hinduene hevder alt går i sirkler, livshjulet, alt som har vært kommer tilbake igjen og forsvinner på nytt. Om dette er sant for alle ting, vet jeg ikke, men det stemmer i alle fall for pedagogikken. Det som var trendy for 50 år siden, blir plutselig alfa og omega en ny periode og så forsvinner det ut igjen. I de ti årene jeg har jobbet som lærer, har det vært kvernet på følgende ord til det kjedsommelige: tilpasset opplæring, ansvar for egen læring, differensiering, individuelle arbeidsplaner, fleksible gruppestørrelser, varierte arbeidsmetoder. Og vi har klødd oss i hodet fordi vi ser at veldig mye av dette er grusomt vanskelig å få til. Men vi har jo skjønt at alt dette er skrekkelig viktig

I går var alle som jobber med skole i kommunen jeg jobber i på seminar for å vite hva som rører seg nå. Foredragsholder var pedagogikkprofessor Thomas Nordahl (på bildet sammen med noen personer som kanskje er enda mer kjent) som er en av de fremste, om ikke den fremste, på sitt felt i Norge. Han la fram en forskningsrapport som var gjennomført blant 83 millioner elever (!) over hele verden. Rapporten tok for seg hvilke faktorer som førte til mer læring blant elever. Og hva fikk vi vite? Rapporten konkluderte entydig med at alle disse flotte ordene jeg siterte ovenfor hadde lite eller ingen betydning for hvor stor læring som foregår. Differensiering er flott, men har liten betydning. Arbeidsmetodene må gjerne være varierte, men det gir ikke andre resultater om de er monotone. Store klasser lærer like mye som små klasser (kunnskapsministeren har jo antydet at mindre klasser er et stort satsingsområde for regjeringen framover). Faktum er at alt dette koster mye penger og skaper større utfordinger og mer slitsomme hverdager for lærerne. Uten at det gir noe læringsutbytte for elevene.

Hva er det da som betyr noe? Konklusjonen er entydig: det er læreren. Lærerens evne til å ha en positiv relasjon til elevene. Strukturen i undervisningen. Lærerens evne til å skape ro i klassen. Det er lærerene det må satses på. Og det handler ikke først og fremst om lærerens fagkunnskaper, selv om det ble påpekt at også dette er viktig. Men lærerens egenskaper og relasjoner til elevene. Og da ble jobben vi gjør kanskje litt viktigere igjen....

fredag 20. august 2010

Gode fotballnyheter

Fotballspilleren Jon Anders Bjørkøy gikk i fjor fra Lillestrøm til Odd Grenland og fulgte i fotsporene til sin tidligere lagkamerat Simen Brenne. Ønsket var nok å oppleve det samme som Brenne, at karrieren skulle skyte ny fart ved å dra til Skien. Bjørkøy rakk knapt nok å debutere for sin nye klubb for det ulykksalige skjedde. I en kamp mot Fredrikstad ble han taklet kraftig (bildet) og måtte forlate banen. Spilleren var groggy og svimmel og det ble meldt om hjernerystelse.

Hjernerystelser går som regel over etter en stund. Men Bjørkøys problemer fortsatte. Han ble ikke kvitt hodepinen og svimmelheten, og han fungerte ikke i hverdagen. Tanken på å spille fotball var langt borte. Etter flere måneder kom det nye meldinger fra Skien. Bjørkøy slet fortsatt med kvalme, hodepine og synsforstyrrelser. Han kunne ikke trene eller se på TV. Da jeg hørte det, kjente jeg meg veldig igjen. Og jeg kan tenke meg hvilke tanker han fikk i hodet sitt. Blir jeg aldri bra igjen? Skal jeg alltid slite med dette? Hvorfor blir jeg ikke bra? Kanskje jeg aldri kan spille fotball igjen?

Denne uka  kom det gode nyheter fra Skien. Bjørkøy var tilbake på trening! Tydelig lettet og glad over at han nå kunne  begynne å legge den vonde tiden bak seg. Og glad for at de vonde anelsene ikke ble bekreftet. Jeg kjente jeg også ble glad da jeg så det.

tirsdag 17. august 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #3 Syndenes forlatelse

-Budskapet om syndenes forlatelse kommer til å bli aktuelt som aldri før, sa Aril Edvardsen. Det virker tilsynelatende som en rar uttalelse, det virker unektelig noe gammeldags å snakke om synd og om forlatelse. Selv tror jeg han har rett, fordi jeg tror at akkurat dette budskapet er noe fryktelig mange i vår kultur trenger å høre.

Ordet synd har jo blitt brukt til å undertrykke folk i århundrer og enkelte tar jo til orde for at ordet bør utryddes. Jeg forstår hva de mener. Når det blir synd å strikke på søndag, blir det jo helt misforstått. Synd er når vi sårer eller ødelegger for noen. Eller oss selv.

Som mennesker trenger vi alle utløp for våre vonde følelser og opplevelser, enten det handler om skam, skyld, sorg eller sinne. Det meste av dette foregår jo bak lukkede dører på et utall av psykolog-kontorer og hos terapeuter. Og mye av det hører utvilsomt hjemme der. Men jeg tror det finnes erfaringer og følelser som ikke kan helbredes på slike steder. For de krever tilgivelse. Og selv om terapeuter kan hjelpe oss med mye, kan de ikke gi oss syndenes forlatelse. Det er det bare Gud som kan. Og da snakker jeg ikke bare om en enkelt handling eller et vondt ord. Jeg snakker om den generelle opplevelsen av at jeg har gjort og sagt ting jeg ikke skulle ha gjort. Jeg trenger å få gjort opp.

Sentralt i den kristne tro og praksis står syndsbekjennelsen. Uansett hvilken tradisjonell norsk kirke du besøker en vanlig søndag i Norge, vil du oppleve at syndene blir bekjent. Selv opplever jeg at dette noen ganger kjennes godt, andre ganger helt fjernt. For meg er ikke syndsbekjennelse et rituale. Det handler ikke om at vi skal bekjenne, slik at vi kan få tilgivelse. Gud trenger ikke vår bekjennelse. Han har allerede tilgitt og gjort opp for all synd, en gang for alle. Men vi trenger det, jeg trenger det. Jeg trenger å gi uttrykk for at jeg trenger nåde, jeg trenger tlgivelse. Noen ganger for ting jeg har tenkt eller ting jeg har sagt. Noen ganger for ting jeg har gjort. Noen ganger trenger jeg å be andre om tilgivelse. Noen ganger er det Gud jeg trenger å vende meg til, for jeg tror at vi står til ansvar både overfor Gud og hverandre. Og når vi kan vite at han har tilgitt oss, da kan vi også tilgi oss selv. Og tilgi hverandre.

Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud,

Lukas' evangelium, kapittel 18, vers 13-14

søndag 15. august 2010

Nye funksjoner

Jeg skriver og skriver på denne bloggen min, men er det noen som leser det? Kunne jo vært interessant å vite, og derfor er det fint at det er kommet noen nye funksjoner som gjør at du kan gi respons uten å skrive lange kommentarer. Under hvert innlegg har du nå muligheten til å vurdere innlegget du har lest. Du kan krysse av på enten morsomt, interessant eller fjernt. Fint om du gidder å gjøre det, slik at jeg vet om bloggen blir lest, og om det jeg skriver gir noe mening. ;) 

fredag 13. august 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #4 Selvfornektelsen

Denne er nok vanskeligere å forklare enn en del av de andre punktene. Alt vi hører rundt oss er jo at vi må følge våre hjerter, våre drømmer, at vi skal realisere oss selv og alt vi har i oss. I sentrum for livet står vi selv med et hav av muligheter og uforløst potensiale. Og alt dette er helt riktig, men det er også helt feil, dersom det blir dette livet handler om. For jeg tror ikke vi er skapt til å leve for oss selv, og jo mer vi lever, jo mer vil vi oppleve at det å leve for seg selv er tomt og meningsløst. Jesus sier:

Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.

Matteus' evangelium, kapittel 16, vers 24-25

Dette er jo tilsynelatende et av Jesus' mange utsagn som virker harde og uforståelige. Men jeg tror det finnes en dyp hemmelighet her. Denne hemmeligheten er at kilden til livet ligger ikke i hva vi kan finne, oppnå eller utrette. Den ligger i det vi kan miste, tape eller gi til andre. Uforståelig, kanskje, men jeg tror på det.

La meg spørre: Hvilke mennesker tror vi er lykkeligst, de som tjener masse penger de kan bruke selv eller de som bruker alt de har for å hjelpe andre? Hvem beundrer vi mest, Mor Teresa eller Rimi-Hagen? Og hva er det vi lengter etter for våre liv og hva tror vi vil gjøre våre liv meningsfulle, det vi gjør for oss selv eller det vi gjør for andre?

En god venn sa til meg at noe av det beste med å bli kristen var at han nå ikke lenger trengte å leve for seg selv. Nå kunne han leve for Gud. Og kan det ikke være slik at dersom vi "mister" livene våre til Gud er han mye mer i stand til å gi livene våre innhold og mening enn vi er selv?

torsdag 12. august 2010

Håp for oss alle?

Som en singel mann i 30-åra begynner man jo gjerne å holde utkikk etter en mulighet til å spleise seg med noen. I vår teknologiske tidsalder finner mange "lykken" på diverse sjekkesider på nettet. Det har selvsagt jeg også prøvd en god stund nå. Men det har vel gått omtrent som man fryktet: det finnes ulike ligaer og divisjoner.

Når man finner en pen og hyggelig jente man har lyst til å bli bedre kjent med, sender man et brev og håper og venter på et svar. Som aldri kommer. På samme måte får man av og til brev fra noen som venter og håper på et svar. Som heller aldri kommer fra meg. Akkurat som de jentene som JEG liker, er i en høyere divisjon enn meg og derfor ikke gidder å svare, tenker jeg at jeg er i en høyere liga enn dem som skriver til meg, og derfor gidder ikke jeg svare. Blir ikke mye spleising av slikt. Kresen og kynisk? Vel, jeg er redd for at det er litt slik det er.

Men innimellom finnes det noen eksempler på noen som sprenger ligasystemet fullstendig. Se på dette bildet. Den supersexy toppmodellen Triana Iglesias sammen med kjæresten jeg selvsagt aldri kommer til å huske navnet på. Hun er superkjent, superpen med en perfekt (om enn noe kunstig) kropp. Han er vel i divisjonen under "Average Joe" spør du meg. Likevel falt hun altså for ham. Hvorfor? Er ikke sikker på om jeg vil vite det, men fatter nytt håp når jeg ser på bildet ;)

søndag 1. august 2010

Bygdedyret

Når man nå skal flytte tilbake til bygde-Norge, må man jo alltid være obs på bygdedyret. Selv tror jeg at dette dyret er mye mindre aktivt og synlig enn før, verden har jo blitt mye mindre med internett og en digital hverdag. Men jeg tror at det finnes noen steder fortsatt. Og det kan være greit å være klar over, slik at man ikke blir sjokkert over det dersom det skulle gå til angrep.

Angrep fra bygdedyret rammer gjerne dem som skiller seg litt ut. Det bygdedyret hater mest, er folk som ikke vet å innrette seg. Folk som har feil meninger eller feil tro. Man liker generelt ikke folk fra andre steder, og spesielt ikke folk fra byen. Ekstra skeptisk blir man dersom de samme folkene tar med seg vaner og skikker som er nye og ukjente i bygda. For da sier man jo at måten man alltid har gjort det på her i bygda, ikke er bra nok. Og da tror man at man er noe. Bygdedyret lar deg stort sett være i fred, bare du tilpasser deg og ikke stikker deg fram.

Det viktige i livet er det som bygdedyret sier er viktig. Det er selvsagt viktig å riste oppgitt på hodet over politikere og byfolk. For de har ikke peiling og bruker bare fine ord. Miljøvern er fullstendig uviktig i møte med landbrukets og næringenes muligheter. Religionspolitikk er ikke viktig, la alt være som det har vært. At det finnes homofile, har vi hørt, men det angår ikke oss. La dem bare holde seg borte fra det vi driver med, slik at vi kan le litt av dem.

Bygdedyret sier aldri ting rett ut, det er mye mer komfortabelt å snakke bak folks rygg. Bygdedyret roser seg av en lang tradisjon, og tradisjonen er viktig å holde i hevd. Man kan nok være mottakelig for noen impulser utenfra, men ikke for mange, og det må være ting som bygdedyret godkjenner. Man kan godt gi nye folk en sjanse, men dersom de misbruker denne, skal det godt gjøres å få en til.

Få, om noen, har skildret bygdedyret i all sin gru bedre enn forfatteren Sigurd Hoel i boka "Trollringen". Skildringen er visstnok inspirert av hans egen hjembygd, Nord-Odal. Boka er andre bok i det som skulle være en trilogi om den unge Håvard Gjermundsen. Men når du tar livet av hovedpersonen i bok to, blir det gjerne ikke noen tredje bok. I den første boka "Arvestålet" lærer vi å kjenne den drømmende Håvard, som er populær blant damene og som drømmer om et liv sammen med sin kjære Tone. I ""Trollringen" møter vi igjen en Håvard som har blitt "nødt til å gifte seg" med enken Rønnau og flytte til ei innlandsbygd på Østlandet hvor bygdedyret har spesielt gode livsvilkår. Håvard, som har lært et mer moderne landbruk, drømmer om og kjemper for å forandre bygda han er kommet til. I bakhodet ringer hilsenen han fikk fra sin "læremester", presten Thurmann, om at han er en "landbrukets misjonær" til bygda. Håvard kjemper mot bygdedyret så lenge han kan, prøver å tilpasse seg, men må gi tapt til slutt.

Jeg leste Trollringen da den var pensum på lærerskolen, og leste den igjen nå. Det er sjelden jeg leser bøker to ganger, men denne er fabelaktig god. I tillegg til beskrivelsen av det berømte bygdeyret, får vi et veldig godt innblikk i landbruket i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, og hvordan nyvinninger og ny kunnskap revolusjonerte et landbruk hvor ting hadde blitt gjort på samme måte i hundrevis av år. Men uten kamp skjedde det altså ikke.