søndag 31. januar 2010

KRF - nå kommer framtida


Nestleder i KRF, Inger Lise Hansen, har med sitt siste utspill åpnet opp for en mer grunnleggende debatt enn det partiet har åpnet for tidligere. Mens debatten før mest har handlet om hvordan man kan nå fram med sine saker, snakker Hansen nå om et parti med en ny profil og med nye synspunkter på sentrale saker. I Aftenposten i dag presenterer hun slik hun ønsker at partiet skal profilere seg i framtiden:


* Den ensidige Israel-støtten må endres.
* Forslaget om å flytte den norske ambassaden til det okkuperte Jerusalem må fjernes.
* Nei til den israelske muren.
* Tillitsvalgte trenger ikke lenger være bekjennende kristne.
* De kan gjerne være homofile også, bare de deler det kristne verdigrunnlag.
* Ja til homofilt ekteskap gjennom borgerlig vigsel.
* Ja til EU.
* Vinmonopol i hver kommune.

Med dette har Hansen altså satt ord på det mange av de som vil modernisere partiet mener. Men med utspillet, som visstnok ikke var klarert med partileder Dagfinn Høybråten, har nok Hansen også diskvalifisert seg selv som framtidig lederkandidat for partiet, i alle fall for overskuelig framtid. For dette er saker som er hjertesaker for de gamle, bedhuskristne i partiet.
 
Reaksjonene har allerede kommet, også fra den andre nestlederen Dagrun Eriksen. -Timingen er dårlig, er vel hennes hovedargument, nå er det tid for å samle partiet. Å samle partiet klarer nok verken Hansen eller Høybråten. Hansen er nok et talerør for den liberale siden av partiet, men kan nok aldri bli spesielt samlende. Det spørs det om Høybråten kan også, mange av de unge velgerne begynner å miste tålmodigheten. Selv syntes jeg det var en sliten partiledee jeg så på TV i går, og det slo meg at han nok ikke kommer til å være partileder ved neste valg. Ikke så rart at han er sliten kanskje, han ble jo valgt for å gjenreise et parti i fritt fall, og så har det bare gått verre.
 
Trolig vil Knut Arild Hareide avløse Høybråten som partildeder en gang neste år. Uten at jeg tror det er noen revolusjonerende løsning, selv om han nok kan være mer samlende. KRF ser ut til å mangle veldig gode lederemner, og vil nok slite med det noen år til.
 
Selv er jeg positiv til det meste av det Hansen forslår, kanskje med et par unntak. Tiden for bedehus-KrF er nok over, det er tid for å gjenskape partiet etter modell fra de store kristendemokrastiske partier i Europa. Lykkes man med dette, tror jeg faktisk partiet kan fylle et vakum i den politiske aksen, og igjen bli et parti å regne med. I alle faller det sikkert at man MÅ velge ny kurs for framtiden, den nåværende kursen har ført partiet til en plass farlig nær sperregrensa. Og der hører ikke partiet hjemme.
 
Aftenpostens Harald Stanghelle skriver i dag også en kommentar om partiet som er vel verd å lese. Her drar han historiske linjer om hvordan partiet alltid har vært en motkultur mot tidsånden. Det tror jeg partiet fortsatt skal være, men man må velge sine slag på en annen måte.

lørdag 30. januar 2010

Abort og provokasjon

Den kjente, liberale abortlegen George Tiller ble i mai i fjor skutt ned og drept da han var i kirken. Drapet ble begått av Scott Roeder som nå er tiltalt for overlagt drap. Tiller var en av få amerikanske legar som praktiserte abort på svært langtkomne foster – etter 21 uker. Det har jo også tidligere skjedd i USA at abortleger må bøte med livet for sin praksis. Det som er spesilelt i denne saken er at dommeren har tillatt Roeder å gjøre rede for sitt bakenforliggende grunnsyn som årsaken til at han gjorde som han gjorde. For første gong i amerikansk jushistorie fikk ein antiabortaksjonist lov til å presentere et forsvar som innebærer at han rettferdiggjør et mord. Dommaren fikk kraftig kritikk av aborttilhengere og leger da han opnet for at Roeder kunne få legge fram rettferdiggjøringen sin for domstolen. Roeder mener at han drepte Toller for å spare livet til alle de små fostrene Tiller kom til å fjerne i fortiden:

Ingenting vart gjort, og den juridiske prosessen var uttømt, og desse babyane døydde kvar einaste dag. Eg gjorde det eg meinte var nødvendig for å verne barna.

Roeder tenkte først å bare kappe hendene av Tiller, men kom fram til at det ikke ville være nok, siden Tiller da ville være i stand til å lære opp andre leger til de samme inngrepene.

Juryen må ta stilling til om Roeder, som har drept for å verne ufødt liv, skal dømmes for overlagt drap. Forsvarerne til Roeder har alt tapt kampen om han kan dømmes etter en svakere tiltale. Dersom Roeder blir kjent skyldig, risikerer han livsvarig fengsel.

Selvsagt kan ingen av oss forsvare et slikt drap. Men la oss, som et tankeeksperiment forsøke å gjøre det likevel. Roeder gjorde det, i følge ham selv i alle fall, for å redde tusenvis av barn som aldri ville bli født og som nå kanskje vil bli født likevel. Drapet hadde altså en preventiv virkning, slik at Roeder ved sin handling, slik han ser det, reddet mange liv. Kan man dermed forsvare drap som en preventiv handling for å redde liv? Er ikke det også en del av den amerikanske synet på krig og fred, at man kan starte en preventiv krig for å unngå støøre tap av menneskeliv, jamfør president Obamas nobelpris-tale? Går det derfor an å forstå Roeder og hans handlinger?

Dersom man faktisk tror at foster i 21. uke er et fullgodt mennekseliv, er man ikke da forpliktet til å gjøre noe for å redde slike som står i fare for å dø? Hvem kan bestemme hva som er rett og galt her? De viktigste gruppene som arbeider mot abort i USA, fordømte attentatet og sa de kun er tilhengere av ikke-voldelige aksjoner. Jeg er veldig enig med disse gruppene, men kan ikke fri meg fra å ha en viss sympati med Roeder og det han sier.

onsdag 27. januar 2010

Kristne i Syria

Det blir jo fort slik at når man tar for seg Midtøsten i media, handler det som regel om konflikten mellom jøder og muslimer eller muslimer og USA. Det er lite fokus på noe som har blitt et stadig økende problem både i Israel, Jordan og Syria: Vanskelighetene som mange kristne opplever. Faktum er at antallet kristne i disse landene har blitt dramatisk redusert de siste tiårene. Og stadig meldes det om at kristne blir forfulgt og undertrykt her. Årsakene til dette er ikke først og fremst de som vi kanskje tror. Faktum er at kristne og muslimer har levd i fred med hverandre i Syria i hundrevis av år.

Den ortodokse faderen Paolo dall'Ogglio har vært i Norge for å fortelle om religionsdoalogen i Syria mellom muslimer og kristne. Han forteller om sine erfaringer med religionsdialog og med hvordan det er å være kristen i dette området:

Europa trenger muslimene, fordi vi trenger de som er annerledes. Det interreligiøse samfunnet er menneskehetens framtid....Hvordan kan så evangelisering og dialog forenes ? Det er ikke lett å harmonisere. Hvis du har det travelt med å få mennesker inn i din religion, vil andre føle at din dialog ikke er ekte, at du egentlig er ute etter å være den sterkeste. Vi må bort fra der vi har rett og de andre har feil, og der de andre må emigrere til vår tradisjon gjennom omvendelse. Vi har holdt på vår plikt til å preke evangeliet og samtidig ha et ekte ønske om å se Den hellige ånds virke også i andre tradisjoner....Hvis vi tror Den Hellige Ånd arbeider i vår tradisjon, så er han trofast. Og vår forandrende dialog vil være en manifestasjon av Guds trofasthet. Trofastheten beskytter oss mot å være for raske i vår endring.

Den ortodokse kristne kirke i Syria er en av de eldste kirkene iverden. Dette er en kirke som har utvilket seg på sin egen måte, uten stor påvirkning fra den vestlige kirke og Europas kirker. En jente fra menigheten har fått mulighet til å tilbringe et halvt år sammen med ortdokdokse kirke i Syria. Hennes opplevelser kan du lese om i bloggen "Pilgrimsspor" som du finner en link til til venstre på denne siden. Her siterer hun blant annet fra en reportasje fra National Geographic om årsaken til mange av vanskelighetene mange kristne opplever i Syria:

In the past decade, “the situation for Arab Christians has gone rapidly downhill,” says Razek Siriani, a frank and lively man in his 40s who works for the Middle East Council of Churches in Aleppo, Syria. “We’re completely outnumbered and surrounded by angry voices,” he says. Western Christians have made matters worse, he argues, echoing a sentiment expressed by many Arab Christians. “It’s because of what Christians in the West, led by the U.S., have been doing in the East,” he says, ticking off the wars in Iraq and Afghanistan, U.S. support for Israel, and the threats of “regime change” by the Bush Administration. “To many Muslims, especially the fanatics, this looks like the Crusades all over again, a war against Islam waged by Christianity. Because we’re Christians, they see us as the enemy too. It’s guilt by association.”


Finnes det noen annen vei enn veien gjennom dialog og forståelse??

fredag 22. januar 2010

Takk Gud for muslimene!

Provoserende tittel? Ja, det var også meningen. Men samtidig så slår det meg stadig hvor mange flotte muslimer vi har fått til landet vårt. Det er lett å få et helt annet inntrykk når man hører på de som ofte roper høyest. Jeg vil hevde at i stadig større grad er flere og flere muslimer i ferd med å bli store ressurser for det norske samfunnet.

Torsdag tok jeg igjen sjansen på å se et debattprogram på TV. Etter at TV2s Holmgang ødela ethvert forsøk på å få til konstruktive dabatter i en årrekke, er det godt å se at debatter faktisk kan være gode og nyttige. Tema i "Debatten" torsdag på NRK1 var hvorvidt Norge lykkes med integreringen av innvandrere. Naturlig nok ble det snakket mye om islam også i denne debatten. Forskjellen var at denne gangen var de svartmalende stemmene i mindretall (kanskje flere debatter hadde blitt mye bedre hvis man lot være å invitere så mange politikere?) Siv Jensen ble bare en liten spinkel stemme der hun messet sine vanlige mantra om det flerkulturelle samfunnets undergang. Kristin Clemet la fram tall som viste at vi faktisk i stor grad lykkes i integreringen. En lærer som jobber mye med minoritetsungdom, var tydelig forbauset over at debatten ble så positiv, og ga også klart uttrykk for det.

Mest inntrykk gjorde likevel de unge stemmene fra de muslimske miljøene, Mohammed Rana og Bushra Ishaq. Jeg blir glad når jeg ser unge mennesker som faktisk kan stå sterkt i sin religion og tradisjon, samtidig som de klarer å se prinsipielt på situasjonen de er i. At de kan se at samfunnets viktigste jobb er å sørge for alles religionsfrihet og ytringsfrihet, og at alle, uansett hudfarge, religion og legning, skal kunne være trygge og ikke frykte for sin egen sikkerhet. Og at de evner å se problemstillingen fra flere vinkler enn fra sin egen nestipp. Det gir meg håp om at muslimsk ungdom kan finne forbilder som kan hjelpe dem på bli integrert i det norske samfunnet uten å miste sin identitet.

Det er trist at muslimer så ofte blir gjenstand for fordommer og stereotyper som ofte ikke stemmer. Min erfaring som lærer er også at elever med muslimsk bakgrunn er noen av de flotteste elevene vi har. At også de er opptatt av å bli en del av de norske samfunnet, samtidig som de prøver å holde på sin egen identitet. Og det er ikke en lett situasjon å være i, som også flere av de som jobber med innvandrerungdom som deltok i debatten i går poengterte. Mange er revet mellom familie, vennegjeng og sin egen bakgrunn og tradisjon. La oss derfor ha som utgangspunkt, selv om det selvsagt finnes eksempler på det motsatte: Muslimene er en Guds gave til Norge, ikke en forbannelse.

torsdag 21. januar 2010

NM-gli!!

I dag har tusenvis av skoleelever og andre fra Stokke og resten av Vestfold vært med og feiret NM på ski 2010! Det ble en kjølig, men flott dag med mange blide elever og stor stemning. Hyggelig også at flere av løperne skrøt veldig av stemninga i løypene og sa at dette var bedre enn på mange verdenscup-løp. Vi lærerne hadde det også flott, utstyrt med startlister, grillpølser og varm drikke. Selv om sleipingen Northug vant igjen, satte det ikke noe veldig demper på en flott dag.

Mange har jo også trodd at det var over og ut for den gode, gamle norske dugnadsånden. Dette arrangementet viser noe annet. 600 frivillige har meldt seg til tjeneste og det er faktisk lang kø på flere frivillige som gjerne vil gjøre en innsats hvis de trengs. Hyggelig at været har spilt på lag med arrangøren og at alt har vært så vellykket så langt.

Alle ungdomskoleelevene i Stokke framførte en dans til NM-sangen under åpningsseremonien i dag. Flott syn for alle som kom for å se, også det, som du kan se på bildet over. Mange av elevene hadde også funnet fram gamle strikkagensere og antikke anorakker for anledningen. Og som du ser på bildet, noen hadde tatt vare på antrekket fa OL i 1952....

tirsdag 19. januar 2010

Skøyter og surr

Jeg har lagt merke til at det har mye negativt fokus på bloggen min i det siste. Skal prøve å gjøre noe med det, men først må jeg klage litt til. Om en måneds tid begynner OL og da er det kanskje på sin plass å kommentere det som skjer i skøyesporten for tida.

Det begynte med at den utpreget usymptiske trenernen Peter Mueller fikk sparken. Det som utløste det var en svært upassende kommentar til skøyteløper Maren Haugli. Ledelsen i skøyteforbundet mente at uttalelsen var uforenlig med de etiske verdier man ønsket å ha i sporten. Mueller hadde i årene før dette fått mye fokus på grunn av tidligere dusteuttalelser, samt store vansker med å kunne samarbeide. Flere av løperne valgte å trekke seg fra landslaget på grunn av Muller. So far so good.

Men så begynte farsen. Gullgutten Håvard Bøkko fikk tillatelse til å bruke Mueller som sin personlige veileder fram til OL. Dermed fikk Muller sitte på tribunen, men ikke snakke med Bøkko under trening. Muller på sin side uttalte til nederlandske medier at de nye trenerne ikke gjorde det beste for Bøkko da Bøkko fikk en forsmvikt rett før jul. Han kritiserte en av den nye trenerne, Johan Olav Koss, og mente at han var for gammeldags. Koss repliserte med at Mueller bare tenkte på seg selv. I tillegg kom det fram at Muellers assistent måtte hindre Mueller å gå fysisk til angrep på Maren Haugli etter at saken kom fram.

Utviklingen stoppet ikke der. Veteranløperen Eskil Ervik ble hyret inn for å være en ekstra veileder for Bøkko, og en "buffer" mellom Bøkko/Mueller og de nye trenerne. I dag sier så Bøkko at han nekter å la Koss sekundere seg fra sidelinja når han går skøyteløp eller trener. I tillegg kommer veteranen Øystein Grødum inn som enda en veileder for Bøkko. Nederlandske medier rister på hodet av saken og mener at Haugli og Norge bør tåle såpass " fordi det er sånn Mueller er". Har vi hørt siste ord i denne saken? I dag fikk hele landslaget munnkurv av forbundet.

Kanskje på tide for Bøkko å jenke seg ned et par hakk, for Mueller til å dra tilbake over dammen og for forbundet og stå ordentlig fast på beslutninger de tar?

søndag 17. januar 2010

Den misjonerende kristne

I den kristne tro er det en naturlig ingrediens at man skal dele sin tro med andre og vinne andre for den samme tro. Helt siden Jesus' tid, har misjon og evangelisering ført til at troen har spredd seg til å nå mennesker i alle verdens land. Dette er en naturlig del av de fleste andre religioner også, selv om det finnes unntak. Da jeg besøkte synagogen i Oslo med en skoleklasse for noen år siden, fortalte guiden vår at der hadde man faste palsser med navn på i synagogen. Dette fordi religionen deres ikke er misjonerende, det er altså ikke noe mål at flere skal dele deres tro. Man er dessuten veldig tilbakeholdne med å tillate mennesker å konvertere til den jødiske tro.

Jeg tror at det skal være lave terskler og stor åpenhet både rundt trosfrihet og ytringsfrihet. Enhver må kunne skifte tro uten å få problemer eller vanskeligheter på grunn av det. Jeg har kjempesans for at Jesus alltid har en inviterende hioldning, en holdning som søker å inkludere mennesker heller enn å eksludere. Men jeg sliter mer og mer med dette at vi skal være misjonerende kristne. Og jeg skal prøve å forklare hvorfor.

For det første opplever jeg dette med tro å være noe veldig personlig. Det er ikke noe man snakker med hvem som helst om eller roper ut på gatene. Det krever en sammenheng hvor man kan ha tillit til hverandre og være fortrolige. Jeg har selv vært med på altfor mye evangelisering, overfladisk sådan, som bare handler om å få folk til å tro på det samme som meg selv. Man er superfornøyd om man får noen til å be synderens bønn, uten at man bryr seg så altfor mye om hvem den personen er. Ikke oppleves det godt, og ikke skaper det noe varig frukt. Dersom tilliten og fortroligheten finnes, derimot, kan samtaler om tro og tvil være fantastisk. Men ikke kun som et middel for å overbevise noen. Men heller for å hjelpe noen og å lære seg å lytte. Klikk på det Steve McVey har å si om dette til venstre her. Mange kloke ord der også

For det andre føler jeg ofte at misjon og evangelisering fordrer enkle løsninger på vanskelige spørsmål. Jesus er løsningen. Livet med han er fantastisk og bedre enn noe annet. Alle probelemer forsvinner når du har Jesus. Dette stemmer jo selvsagt ikke. Hvordan kan man komme med enkle svar når disse ikke finnes. og hvordan kan man vitne når det er så mange gråsoner og usikkerhet? Min opplevelse av troen er at man mer på vei enn å ha kommet fram. Troen inneholder like mange spørsmål som svar. Det er ikke lett å invitere folk inn i en tro hvor så mange ting er under vurdering og forandring. Å invitere til en medvandring er enklere. Selv om man tror at endemålet er evig liv, vet man ikke hvor mange krokveier og omveier man må gå før man havner der. Mange ganger tar jeg meg i å tenke at livet hadde vært mye enklere uten en tro, men det betyr ikke at jeg ville vært uten troen, om jeg kunne velge.

For det tredje, trenger man en sterk motivasjon for å faktisk drive misjon og evangelisering. Tradisjonelt har jo dette handlet om et evig liv i himmelen kontra en evig fortapelse, hvor betingelsen er tro på Jesus. Men når heller ikke dette lenger er en sterk overbevisning, om at det faktisk er slik, blir det vanskeligere. Og faktum er jo at om alle hadde levd som om dette var sant, hadde jo kristne faktisk gjort noe med det. Tror vi faktisk på at mennekser som ikke tror på Jesus går til en evig fortapelse? I stedet sier man kanskje at man tror på det, men i realiteten lever man som man ikke trodde det, som Bjørnstjerne Bjørnson snakket om for over hundre år siden.

Derfor oppleves det vanskelig å være et enkelt vitne. Ofte har jeg misunt mennesker som har en enkel tro. Min tro har aldri vært enkel, men komplisert og stadig spørrende. Så da handler vel min misjon mer i å peke på Jesus enn å gi for mange svar. For da ville jeg fort blitt en blind som leder en blind....


.

torsdag 14. januar 2010

På tide å holde kjeft, Pat Robertson?

Debatten raser etter at den kjente amerikanske evangelisten Pat Robertson har kommet med en ny, kontroversiell uttalelse. Vi snakker her om mannen som fikk millioner av stemmer som en av republikanernes presidentkandidater i 1988, og som sist gjorde seg bemerket med å forslå at amerikanske myndigheter skulle likvidere Venezuelas president, Hugo Chavez. Robertson leder den såkalte 700 Club, et Tv-program, som faktisk lager veldig gode, kristne progtrammer. Men med ujevne mellomrom har han altså kommet med uttaleleser som får de fleste av oss til å steile.

Robertsom har nå i etterkant av det tragiske jordskjelvet på Haiti, uttalt at skjelvet, som målte 7 på Richters skala, er noe Haiti mer eller mindre kan takke seg selv for. Dette med bakgrunn i at Robertson hevdet at det haitiske folket inngikk en pakt med djevelen for å blir fri fra fransk styre. Robertson sier:

Noe skjedde for lenge siden i Haiti, og folk vil kanskje ikke snakke om det, haitierne, som en gang var under hælen til Frankrike, kom sammen og inngikk en avtale med djevelen om han hjalp dem å bli fri.......De sa, vi skal tjene det om du får oss fri fra franskmennene. Det er sant. Og så, sa djevelen at det var en avtale.

Tror ikke jeg trenger å kommentere dette så mye mer. Donald Miller har en veldig sindig og god reaksjon på dette på sin blogg, som du kan trykke på til venstre på denne sida. Miller sier blant annet:

Pat Robertson painted an entire nation as Godless, and deserving of destruction. Reports from Haiti have stated that many fled into the streets, crying out to Jesus for help. Robertson, by referencing an obscure book of unknown origin chose to prejudice an otherwise ignorant Christian audience of gullible and trusting viewers. I propose, then, this post needed to be written. I only wish more Christian leaders would speak during moments like this.

tirsdag 12. januar 2010

Selvsentrerte karismatikere

Vårt Land kommer i dag med en reportasje om Geir Lie, en av Norges fremste karismatikkeksperter. Han legger ned tidsskriftet Refleks, og kommer i en "avskjedsartikkel" med flengende kritikk av de karismatiske kristne. Kritikken hans går blant annet på det synet karismatikerne har på lovsang:

Selv opplever jeg karismatisk «lovsang» slik denne ofte kommer til uttrykk på pinsevenn- og karismatiske møter, som selvsentrert og narsissistisk ..... Vi initierer lovsang for å få noe tilbake (et følbart nærvær av Gud i beste fall: I verste fall en emosjonell rus) og vi oppfordres til å gi oss hen til diverse erfaringer ...... igjen enten fordi vi bevisst ønsker å få en spesifikk opplevelse som vi identifiserer med Guds nærvær, eller eventuelt fordi vi bevisst søker en emosjonell rus.

Han kritiserer også det han kaller karismatikernes "liturgi" og det han opplever som et ekstremt fokus på vekkelse:

Den karismatiske møteliturgien legger i stor grad vekt på at mennesker skal få møte Gud. Men Gudsmøtene begrenser seg gjerne til at karismatikerne har emosjonsbaserte opplevelser.......Mange av oss har opplevd å være mer opptatt av vekkelsesfenomenet enn de menneskers ve og vel som vi håpet skulle bli «vakt». Ved å fokusere så sterkt på vekkelsen der framme trodde mange av oss at vi levde i samsvar med Guds vilje, mens vi i praksis – i etterhånd – opplevde å være ganske så likegyldige overfor enkeltpersoner i vår nærkontekst. Å leve under en slik forførelse er ikke å tale sant om eget liv.

Så langt Geir Lie

Selv om Geir Lie her framstår på mange måter som en skuffet og desillusjonert mann, er mye av det han sier, verdt å lytte til. Det er ikke tvil om at kristne karismatikere og vår møteform fort kan trigge den selvopptatte. Lovsang og møteform kan veldig fort handle om hva vi skal oppleve, hva vil skal føle og hva Gud skal gjøre med oss og for oss. Møte med emosjoner og gode følelser, som vi selvsagt kan oppleve også som et reelt Gudsnærvær, og som svært ofte er også det, kan fort bli en erstatning for det forvandlende møte med Gud, som gjør noe mer med oss enn bare å føle godt.

Jeg tror på lovsang, at det har sin rettmessige plass i gudstenesten og har hatt det siden tidenes morgen. Det er ikke noe moderne eller karismatisk fenomen. Jeg tror heller ikke det er noe galt i å oppleve gode føleleser knyttet til lovsnagen. Det er helt naturlig at det føles godt å lovsynge. Det blir helt feil dersom man skal føle skyld fordi man liker å lovsynge. Problemet oppstår, som Lie også sier, når lovsangen blir egosentrisk og bare er for å føle godt. At lovsangen ikke handler om å ære Gud, men å nære sine egne gode følelser. Den andre faren er hvis lovsangen bare blir et middel for noe som skal oppnås. Carol Wimber, kona til avdøde John Wimber, grunnleggeren av Vineyard-bevegelsen, sa dette på en veldig god måte:

Helt fra begynnelsen forstod vi at lovprisning ikke skulle være godt for noe, unntatt for Herren. Noen ganger har jeg følelsen av at dette har forandret seg til "Vi lovpriser for at noe skal skje." Hva nå "noe" skulle være - et stort inngrep fra Gud kanskje. Det er det motsatte av hva vi gjorde i begynnelsen. Da lovpriste vi ganske enkelt fordi Gud er verdig pris. De underbare tingene som skjedde, skjedde fordi Han kom nær oss. Men vi lovpriste ikke for å bringe hans nærvær. Vi spurte ikke "Når kommer Ånden til å falle"? Det var ikke derfor vi møttes. Vi møttes fordi vi var glade i Gud. Lovprisning var aldri noe vi gjorde for noen annen hensikt enn for Herren.

Fokuset på vekkelse er veldig reelt. Det blir ofte en slags trøst for alt vi ikke får til. Når vekkelsen kommer (i bestemt form) da.....vi lever i framtida og går glipp av livet som passerer her og nå. Dette kan jeg bekrefte, fordi jeg har opplevd mye av det selv.

Geir Lie generaliserer veldig og skjærer det meste over en kam. Men han er en viktig stemme i en viktig debatt. Debatten fortsetter. I morgen kommer Åge Åleskjærs syn på saken i Vårt Land. Vi venter i spenning.

mandag 11. januar 2010

Valg i Ukraina

Om en ukes tid er det igjen valg i Ukraina. Valget blir stort sett imøtesett med ganske liten interesse i vår del av verden, det har vært ganske stille siden den berømte oransjerevolusjonen i 2004. Da stormet folket ut i gatene og krevde reformer og omvalg etter det de mente var valgfusk. Aksjonene førte fram og revolusjonens leder Viktor Jusjtsjenko ble innsatt som president.

Dessverre er interessen for valget også ganske dempet i Ukraina. Optimismen og framtidstroen som preget oransjerevolusjonen, har stilnet. Mange trodde på en bedre framtid med en sterker tilknytning til Europa og Vesten. Viktor Jusjtsjenko framstod som en visjonær og samlende leder for nasjonen, på tross av at han ble forsøkt drept med forgiftning.

Nå har realismen inntatt både Viktor Jusjtsjenko og resten av det politiske liv, og flere og flere uttrykker skuffelse over hva han har fått til de årene han har sittet ved makten. Mye har nok å gjøre med finanskrisen som rammet Ukraina spesielt hradt. Mange opplever uansett at få av løftene fra 2004 er blitt holdt. Mange opplevde det som spesielt desillusjonerende at han inngikk kompromiss med sin fremste motstander og rival, den russiskvennlige Viktor Janukovitsj, som var den som fikk skylden for valgfusket i 2004. Denne samme Janukovitsj er nå favoritt til å vinne valget. Svært få hadde sett dette for seg i de seierrike desemberdagene da de oransje fanene og flaggene vaiet i Kiev. Mange sier nå at de ikke kommer til å stemme, fordi det ikke finnes noen gode kandidater å stemme på

Viktor Jusjtsjenko, som nå altså ser ut til å falle fra makten, har mistet det meste av sin popularitet. Den tredje av de mest profilerte politikerne er Julia Timosjenko, som hele tiden har vært den mest kompromissvennlige av de tre. Hun er den som nå er den største outsideren til Janukovitsj. Hennes popularitet har aldri vært den store, men har vært stigende nå blant et skuffet og desillusjonert ukrainsk folk. Både Jusjtsjenko og Timosjenko blir anklaget for å ikke gjøre nok for å få slutt på den enorme korrupsjonen i landet og for å ha for tette bånd til de såkalte oligarkene, som sitter med mye av den økonomiske kapitalen i landet.

Vi kan fortsatt håpe og be om en lys framtid for et ukrainsk fok som har vært okkupert, hundset med og ignorert i århundrer. Men med den russsike bjørnen brølende ved siden av, kan det bli vanskelig også i framtiden.

søndag 10. januar 2010

Min Jesus

I høst skrev jeg flere ganger om hvordan Jesus blir framstilt av forskjellige kjente personer som blir presentert i media. Jeg prøvde å sammenligne disse Jesus-bildene med det bildet jeg selv har av mannen fra Nasaret. Tenkte at jeg nå skulle prøve å framstille mitt bilde av han, vel vitende om at dette bildet er annerledes enn det var før, og nok vil være annerledes om noen år igjen.

Jeg avsluttet nettopp en ny gjennomlesing av fortellingene om Jesus, evangeliene. Jeg må innrømme at det på mange måter ble en frustrerende opplevelse, hvor jeg prøvde å gripe alle sidene av denne amnnen uten å lykkes. Det føles som om mye fortsatt ligger skjult. Han framstår som en mann full av paradokser som det er fryktelig vanskelig å gripe. Tenkte igjen på hvor frustrerende det ville vært dersom Bibelen sluttet etter Johannes-evangeliet. Heldigvis kommer det massevis av lys og åpenbaring i brevene til Paulus, som jeg har blitt velsignet av å lese igjen og igjen. Men fremdeles gjenstår det mye før jeg er fornøyd. Skulle ønske jeg skjønte mye mer.

For evangeliene framstiller ofte en Jesus jeg blir begeistret for, men flere ganger også en Jesus jeg ikke forstår. Jeg liker den Jesus som helbreder fattige og syke mennesker. Men jeg sliter med å forstå den Jesus som kaller en kvinne for en hund. Jeg elsker den Jesus som inviterer slitne til å komme og finne hvile. Men jeg sliter med den Jesus som krever at man oppgir alt dersom man vil følge ham. Jeg elsker den politisk ukorrekte Jesus som hudfletter fariseerne for deres hykleri. Men jeg sliter med den Jesus som forteller lignelser for at folk ikke skal forstå. Jeg elsker lignelsene om den fortapte sønn og den barmhjertige samaritan, men liker ikke lignelsene hvor folk blir kastet ut i det ytterste mørke hvor de gråter og skjærer tenner eller hvor de som har mye skal få mer. Jeg synes Jesus i Johannes-evangeliet er mye lettere å like enn Jesus i Matteus-evangeliet. Jeg sliter med de høye moralske kravene han stiller. Og mest av alt sliter jeg med den Jesus som gav utrolige løfter om at vi kan be om hva vi vil, uten betingelser, og faktisk får det vi ber om.

Mest av alt elsker jeg den Jesus som kommer til Jerusalem for å dø. Den Jesus som renser tempelplassen for religiøs business, den Jesus som forbanner det ufruktbare fikentreet, den Jesus som ikke forsvarer seg når han blir anklaget og som med åpne øyne går inn i alt det grusomme som venter ham. Jeg elsker det fordi jeg vet at han gjorde det for meg. Og da betyr det kanskje ikke så mye om man forstår alt han sa?

Dette er det min tro handler om. Korset, det at Jesus døde fordi han elsker mennesker så høyt. Jeg skjønner ikke dybdene i begrunnelsen for at han måtte dø, eller hvorfor det måtte skje på denne måten. Jeg vet at det finnes offisielle svar, men jeg syns ikke de gir noe fullgod forståelse. Men jeg vet nok om hvorfor han gjorde det. Og en mann som gir sitt liv for meg, er verdt å lytte til. Og følge. Og kanskje til og med dø for. Det er min Jesus.

lørdag 9. januar 2010

Leve Afrika!

I morgen begynner et nytt Afrikamesterskap i fotball. Mesterskapet arrangeres annenhvert år og er et kjærkomment avbrekk for oss som liker at fotball skal handle om mer enn bare defensiv organisering og tapper innsats. Her får vi servert noen av de beste fotballstjernene i verden som tar et avbrekk fra sine overbetalte jobber i europeiske toppklubber for å gi noe tilbake til landet sitt. I tre uker kan vi kose oss med lekker, teknisk fotball og stjerner som Drogba, Essien, Kanoute og Toure.

Dessverre fikk mesterskapet en stygg start ved at bussen til laget fra Togo ble beskutt av banditter som klarte å drepe tre og skade enda felere. Dessverre så laget seg nødt til å trekke seg fra mesterskaåpet. Det betyr at vi ikke får se City-stjernen Adebayor i mesterskapet, noe som sikkert skuffer en del. Angrepet ble utført av separatister fra en region i arrangørlandet Angola som ønsker selvstyre. Tragisk at idretten skal bli skadelidende for politiske agendaer og terror, men det er jo ikke akkurat første gang.

Men det faktum at et land som Angola er i stand til å stå som arrangør av et slikt mesterskap er definitivt verdt å nevne. Dette landet var lenge et av de verste i Afrika, herjet av en årelang borgerkrig. Men etter at UNITA-bevegelsen la ned våpnene for noen år siden, har det gått framover for landet. Selv om de fortsatt sliter med mange av problemene som afrikanerne flest gjør, korrupsjon og naturressurser som ikke kommer folket til gode, er det skapt grobunn for håpet om at framtida skal bli bedre enn framtida. Da er også et slikt arrangement kjempeviktig for landets anseelse og selvfølelse. La oss håpe at gårsdagens anslag ikke ødelegger denne.

Favoritter til mesterskapet er nok Elfenbenskysten, med stjerner som Drogba og Kalou. Ghana vil nok også yppe seg, og de gamle storhetene Kamerun og Nigeria skal ikke regnes bort. Kos dere! Hele mesterskapet blir sendt på Eurosport.

fredag 8. januar 2010

Hvorfor ikke drepe?

For oss som har lest en del kriminalromaner i vår tid, vet vi jo at det alltid ligger et spesifikt motiv bak enhver drapshandling. Det er selve grunnlaget for alt av krimgåter. Nå ser det ut til at det skapes et marked for en helt ny type krimbøker, hvor motivet er helt fraværende eller helt uforståelig. På noen få måneder har vi i Norge hatt to drapssaker der unge mennesker helt umotivert har blitt drept av andre unge mennesker. uten at de hadde gjort noe som helst som skulle tilsi at de skulle bli drept.

Drapssaken i Kongsvinger i fjor, var jo lenge et mysterium for politiet. Man arresterte og løslot flere. Man fant ikke noe logisk sammeheng eller motiv for drapet. Og ikke så rart var det, fordi da de endelig klarte å pågripe den som hadde utført drapet, forteller avisen VG følgende:

Natt til søndag 26. juli satt den 22 år gamle småbarnsfaren som vanlig hjemme og spilte data. Samboeren og deres lille barn var på utenlandsferie. Mens 22-åringen satt og spilte World of Warcraft, bestemte han seg for å drepe. Motivet fremstår som uforståelig for politiet.

Bevæpnet med en 17 centimeter lang kniv og en luftpistol, tok 22-åringen på seg en hettegenser og gikk ut i den lyse sommernatten. Der bestemte han seg, ifølge forklaringen til politiet, to ganger for å drepe tilfeldige personer som kom gående. Begge ganger dukket det opp vitner, og 22-åringen gikk videre. Til slutt traff han Lars Erik Flem (18), som hadde vært på besøk hos naboen til 22-åringen. Den glade og fornøyde 18-åringen bad ham med på fest. De to mennene gikk sammen et stykke, før 22-åringen gikk bak Lars Erik og kuttet over strupen hans med den tveeggede kniven. Han skjøt deretter tre skudd med luftpistolen inn i kroppen til 18-åringen. Den tidligere ustraffede 22-åringen tok med seg mobiltelefonen til Lars Erik og gikk hjem.

Mens en stadig større gruppe politietterforskere jaktet på gjerningsmannen, fortsatte 22-åringen å leve helt normalt.Han tok seg av samboer og barn, gikk på jobb og møtte attpåtil i 18-åringens begravelse. Heller ikke der kunne noen se at småbarnsfaren bar på en grusom hemmelighet......Av flere av 22-åringens profiler på nettet går det frem at han har brukt mye tid på forskjellige dataspill, og særlig på «World of Warcraft». Etter det VG Nett erfarer, spilte siktede dette spillet den kvelden han bestemte seg for å begå et drap. Nå undersøker politiet om det er en sammenheng mellom spillingen og det fatale drapet.

Det siste drapet, som nå går for retten i Trøndelag, ble heldigvis raskt oppklart. Men også her virker fortsatt drapet fullstendig meningsløst. Drapsmannen forteller:

Det er mulig jeg var påvirket av det jeg hadde sett på film og dataspillene jeg hadde brukt i lang tid. Jeg klarte ikke å skille mellom fiksjon og virkelighet. Jeg tenkte ikke på konsekvensene, verken for familiene eller meg selv.......I bilen på vei hjem fra et familieselskap hørte jeg på musikk. Da fikk jeg konkrete tanker om å drepe Oda. Tidligere hadde jeg hatt tanker om å drepe, men ikke konkrete personer, bare at det skulle være kvinner. De kunne være ungdom eller voksne......Jeg hadde flere tanker om hvordan jeg kunne drepe, med sprøyte, våpen eller kvelning.

En fellesnevner virker likevel å være at de begge brukte mye tid på voldlige dataspill. Skremmende da at tusenvis av andre norske ungdommer gjør det samme. Ganske skummelt at det finnes flere slike mennekser i trygge, gamle Norge. Og det er virkelig noe å undre seg over: hvorfor skjer det?

torsdag 7. januar 2010

Et utdatert budskap?

Selv om jeg hadde store ambisjoner om å komme meg opp og gå til gudstjeneste 1. juledag, må jeg innrømme at det ble soving i stedet. Da gikk jeg også selvsagt glipp av fjernsynsgudstjenesten denne dagen. Men heldigvis har vi Vårt Land som kan oppdatere oss på de viktige tingene som vi går glipp av. For her har jeg virkelig gått glipp av noe ganske oppsiktsvekkende fra biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, som holdt prekenen denne dagen.

Nordhaug virker på meg som en av de mer oppegående og bevisste biskopene både i forhold til teologi og kirkens praksis og betydning. Derfor er det ikke oppsiktsvekkende, men derimot prisverdig at han tør å stille de vanskelige spørsmålene i en kirke som, i alle fall for meg, ser ut til å være i en dype eksistensiell krise. So far, so good. Men de konklusjonene han trekker, er svært dramatiske.

Nordhaugs spørsmål er hva som skal være kirkens budskap i vår tid, hva som er det rette budskap for å nå ut til mennesker i 2010. Han mener at det er helt feil å basere kirkens strategier på det han mener er en feilaktig oppfatning av at folk flest går rundt og lengter etter Gud. Mitt intrykk er at nordmenn flest ikke er spesielt "åndelig interessert" sier han. Det er ikke alle som lengter etter Gud.

Dette synes jeg er sprekt av biskopen, og jeg tror han har helt rett. Min erfaring er den samme. Visst møter vi på mennesker som bærer på en åndelig lengsel, men det er uhyre sjelden at mye av denne kommer til overflaten hos folk flest. Det skjer gjerne når de har fått seg et glass eller to for mye. Det kan være at jeg tar veldig feil, og jeg håper at jeg gjør det, men slik er i alle fall min opplevelse av nordmenn flest.

Hva er så biskopens løsning? Det er her det blir ganske dramatisk, slik jeg ser det. Nordhaug mener at den klassiske "synd og nåde"- forkynnelsen ikke fungerer, og må erstattes med et annet fokus:

...lengselen etter å være sanne mennesker, den er god og sunn. Jeg tror vi som kirke må spille på lag med den. Først da snakker vi sant om mennesker.... Mange er sinte på på Gud, men fascinert av Jesus. Jeg tror mye av fascinasjonen har med gjenkjennelse å gjøre. I Jesus møter vi alle et mennekse som var slik vi alle ønsket at vi kunne være.

Biskopen tror at å fokusere på at mennekset er syndig og trenger tilgivelse ikke kommuniserer med dagens mennekser og oppleves irrelevant og derfor må tones ned.

Det er mulig at jeg her misforstår, men er ikke det Nordhaug sier at det klassiske evangeliet som har blitt forkynt av den kristne kirke om en god Gud som ofrer alt for menneskets skyld skal erstattes av en forbilde - tro hvor Jesus ikke først og fremst er en frelser og en gudesønn, men et godt forbilde på hvordan vi skal leve? Evangeliet blir ikke en frigjørende kraft men troen blir basert på at Jesus er en vi skal jobbe for å ligne mer. Hvor er de gode nyhetene da? Hva skiller da vår tro fra buddhisme eller andre filsofier som handler om det samme? Hva skiller da Jesus fra Gandhi eller Nelson Mandela? At han var enda litt flinkere enn dem?

Jeg har ikke noe radikalt godt forslag til hvordan den kristne kirke i vår del av verden skal gå fra tilbakegang og resignasjon til fremgang og vekst. Men følger vi Nordhaugs linje, erklærer vi fallitt. Da sier vi at det kristne budskapet er utdatert og uaktelt. Og da kan vi vel bare legge ned hele butikken?

mandag 4. januar 2010

Defeated


Man kan jo lure på hvordan det hadde vært med dagens mediadekning på Jesus' tid og hvordan de samme medier hadde dekket det som skjedde i påskeuken i Jerusalem. Ray Boltz har gjort det samme. og skrevet en kreativ og original tekst, sangen "Defeated"! Kom til å høre den igjen i dag, og deler den gjerne med deg!




I was listening to my radio when something went wrong
The voice of the announcer suddenly came on
He said "we interrupt this program with late breaking news,
Last night they arrested the King of The Jews"
He said "we take you now to Pilate's house where Christ is on trial"
It sounded like the announcer was wearing a smile
As he described the accusations in the judgement hall
And How Jesus just stood there didn't say nothing at all
"Get ready everybody, the judgement's comin' down"
I held my breath, I closed my eyes I didn't make a sound

"Jesus defeated" was all that he said,
"Guilty, convicted and sentenced to death,
Soon it will be finished on a cross made of wood
Looks like its over for good, Jesus defeated"

His next few words I could hardly believe,
He said "we're standing here at Calvary's tree
The sky has turned black, blood covers the land,
From the spear in His side and the nails in His Hands,
Now some called him a Saviour, said He lived without sin,
Some said it did not do much for Him,
Some called Him Messiah, God's only Son,
Others shook their heads and said "the good die young."

"Jesus defeated" was all that He said
"Guilty , convicted & now He is dead,
Yes, it is finished on a cross made of wood,
Looks like it's over for Good,Jesus Defeated"

Yeah, Jesus is defeated when you look at the grave,
Until you see that the stone's been rolled away,
Jesus is defeated when you look at all the pain He had to feel
Until you read Isaiah 53 and it says that's the way we were healed
And Jesus was defeated when you look at everything He went thru
And then you realize He went thru it for me and you,
Things in the media they're not always what they seem,
Jesus is alive, do you know what that means?

It means, Jesus defeated the power of death,
Oh yes it happened just like He said,
He bore our sins on a cross made of wood
He triumphed over evil for good
And the one who built his kingdom on bondage and fear,
The one who killed the prophets,
left their families in tears,
The father of lies, the author of sin,
Everybody this just in, it was him ....
JESUS DEFEATED!

søndag 3. januar 2010

Slemmisme

Legger ut en kommentar skrevet av Kari Gåsvatn i Nationen før jul. Mange gode poenger her, i tråd med hva Lars Sponheim sa etter valgnederlaget i høst..


Den nye slemmismen

Brer det seg en ny kynisme i Norge? En systematisert ufølsomhet overfor mennesker i sårbare situasjoner?

Angrep på snillisme har lenge vært populært. Det snakkes foraktelig om å være naiv og godtroende og sy puter under armene på folk. Slike munnhell er i ferd med å bli opphøyd til sannheter. Å være dumsnill er riktignok dumt. Men det er ikke dumt å være snill.

Nå har imidlertid snillhet blitt et skjellsord. Å vise empati er blitt et tegn på svakhet. Det virker som om det brer seg en ny mentalitet. Den nye slemmismen, hardheten, har kanskje sin rot i brutale økonomiske vinder. Men den lever også sitt eget liv, og slår inn i politikken, i offentlige systemer, administrasjon og hjelpeapparat, og blant andre med makt, og den siver ut blant folk flest.

Den nye slemmismen viser seg på mange arenaer. Jeg har notert noen eksempler denne høsten. Debatten om sykelønna er ett av dem. Minst en gang i uka kommer mennesker i maktposisjoner med utspill som handler om at sykemeldte ikke er syke, men har dårlig moral. De framstiller det som om sykemelding er noe man bestiller, for å slippe å jobbe.

Det brukes en Mor Nille-logikk: Vi er som folk friskere enn noen gang. Derfor stemmer ikke sykefraværet. Det utelates at Norge har verdens høyeste yrkesdeltagelse. Logikken tar heller ikke høyde for strukturendringer i arbeidslivet, med færre ansatte og tøffere krav. Sannsynligvis strekker folk seg lenger enn noen gang for å unngå sykemelding. Det vil alltid være noen få som utnytter systemet. Men de er få, og de gjør noe ulovlig. Sykefraværet har da heller ikke økt i prosent.

Det er faktisk ugreit å være syk. Den kollektive mistenkeliggjøringen en ekstra byrde på toppen. Hovedpoenget her er imidlertid at retorikken om unnasluntring brukes som formildende grep for å dekke over slemmismen, forsøket på å skjære i velferdsytelser. Grunnen forberedes for en politisk endring med å angripe mennesker i sårbare situasjoner kollektivt. Det hadde vært realt å si at Norge nå skal omprioritere, og la syke mennesker betale mer for egen sykdom: Syke er syke, men de må betale mer.

Utsendelsen av en hel flylast med asylsøkere er et annet eksempel på den nye slemmismen. Det at transporten skjedde i hemmelighet og med et stort oppbud av politi, gav inntrykk av at det dreide seg om en gjeng kriminelle. Så viste det seg at bare en tredjedel hadde et kriminelt rulleblad. De andre var lovlydige asylsøkere. Men alle ble utsatt for samme type fangetransport. Enkeltmenneskene forsvant.

Dette var tydeligvis hensikten. Reaksjonene blant folk flest blir mindre når det skapes inntrykk av at alle er kriminelle. Slik forberedes grunnen for en annen variant av slemmismen, ved hjelp av kollektiv og offentlig mistenkeliggjøring. I folks bevissthet settes det gradvis likhetstegn mellom asylsøker og kriminell.

Et tredje eksempel er notert etter en samtale med en mor med et multifunksjonshemmet fosterbarn. Moren har i flere måneder kjempet mot et forsøk på å tvangsflytte fosterdatteren. Moren mener det er livsnødvendig at hun får bo i kjente og trygge omgivelser.

I forlengelsen av denne kampen tok moren kontakt med kommunenes interesseorganisasjon KS, for å få svar på noen spørsmål. Representanten for KS fikk nok i første omgang ikke med seg at det var en mor som tok kontakt. For beskjeden var klar: Foreldrene til disse barna får aldri nok, de vil aldri bli fornøyd uansett hvor mye de får.

Å motsette seg tvangsflytting er altså det samme som at man «aldri får nok». Tilfeldigvis har jeg nettopp fått referert en omtrent likelydende uttalelse i en annen kommune. Det høres som en strategi for å dekke over en annen variant av den nye slemmismen, forverring av levekårene for mennesker med stort bistandsbehov. Strategien er uangripelig. Hver gang pårørende ber om mer bistand eller motsetter seg forsøk på administrative overgrep, har kommunen et fasitsvar: De blir aldri fornøyd.

Felles for disse eksemplene er en omskriving av virkeligheten for å kunne agere tøft, hardt og kynisk overfor mennesker i sårbare situasjoner. Det skapes inntrykk av at syke er friske, at asylsøkere er kriminelle, og at pårørende er kravstore. Da har man samtidig blokkert for at enkeltmennesker får fortelle om sin situasjon og ha eiendomsretten til sin virkelighet, sin diagnose, sin livshistorie.

Slemmismen sniker seg inn bakveien, og kan brukes til å forsvare hva som helst. Den pakkes inn i moderne mediehåndtering, i moralisering og i angrep, slik at vi knapt merker hva som skjer. Tankeklimaet endres. Ufølsomheten sprer seg som ringer i vann. Spørsmålet er hva dette i lengden gjør med vår kollektive bevissthet. En fordømmende, kynisk mistenksomhetskultur er noe vi forbinder med helt andre typer regimer.

lørdag 2. januar 2010

Det går nok bra uansett...

Det var litt interessant å høre statsministerens tale i går. Han snakket om at velstand og framgang ikke kommer av seg selv og ei heller blir værende av seg selv. Det kommer mest som et resultat av hardt arbeid og at mange arbeider sammen. Han dro fram som et eksempel Spania på 1500-tallet hvor rikdommen forsvant fordi den ikke ble forvaltet godt, men sløst bort på luksus og forlystelse. Egentlig er jeg enig med Jens i mye. Her treffer han spikeren på hodet, tror jeg, og serverer et budskap som er rett budskap til rett tid.

Jeg har en følelse av at nordmannen i dag lever i en "det går nok bra uansett" - boble. Faktum er jo at det meste av det som skjer av kriser og vanskeligheter i verden, ikke angår oss tilstrekkelig mye. Finanskrisa gikk jo nærmest over av seg selv (i alle fall kan det lett se slik ut for oss), uten at de fleste av oss merket noe til det i det hele tatt. Spørs om vi gidder å reagere i det hele tatt om en lignende "krise" kommer igjen. Denne holdningen viser seg vel også i klima debatten. "Det går nok bra uansett, nå har jo flere begynt å tvile på at det er noen krise i det hele tatt". Uansett blir jo ikke vårt fjelland spesielt hardt rammet om havet stiger et par meter.

Det er i det hele tatt et totalt mangel på alvor i manges tankekang. Livet går sin gang, vi drar på jobben og hever vår astronomiske lønninger. Dersom noe går skeis, har jo jo ordninger som tar hånd om oss. Vi lever jo tross alt i verdens rikeste land. Når vi blir gamle og syke, tar samfunnet seg av oss. Og livet etter døden? Går nok bra det også, helvete er jo nedlagt. Nå har jeg ikke noen tro på at løsningen er å bekymre seg mer, poenget er at vi må gjøre noe for å oprettholde det gode vi har, ikke bare vente på at det skjer av seg selv.

Så hva blir konsekvensen? Vi som er vant til å ikke trenge å gjøre noe når vanskelighetene kommer, siden alle andre ordner opp for oss, hva gjør vi den dagen det faktisk er oss det kommer an på? Blir vi plutselig handlekraftige og sterke? Eller er det større sjanse for at vi blir apatiske og resignerte?

Forsker Erling Dokk Holm understreker hvordan tida vi lever i, er en tid der vi har en overderven tro på hva penger og velstand kan skaffe oss, og hvordan vi begynner å se velstandens begrensinger, spesielt på det moraleske ommrådet. Han sier følgende til avisen Vårt Land:

I 1999 hadde det vært sju år med økonomisk opptur, men erfaringen av bunnen i 1992 var ikke langt unna. I dag har folk nesten glemt at arbeidsløshet kan være en realitet.....økt levestandard har ført til at vi tror vi bestemmer mer i livet. Spørsmålet er om det er en reell individualisering, eller bare en markedsbasert forestilling om at penger gjør at du kan bestemme over eget liv.....teknologisk kan vi sende små dingser til Mars, men på det moralske planet opplever vi at vi rett og slett ikke får til noe. Det har skapt en resignasjon.


Noen tanker å ta med seg inn i det nye året. Ikke at jeg ønsker at livet skal bli tøffere for oss nordmenn. Men kanskje hadde vi trengt noe som fikk oss til å våkne skikkelig?

fredag 1. januar 2010

Tjue ti

Jepp, da har vi altså fått et helt nytt år igjen. Og selv om NRK-folk ikke får lov å si tjue ti, kan jeg gjøre det. Tenkte jeg skulle bruke denne første dagen til å skrive opp noen av mine planer for det nye året. Så får vi se når året er omme, om planene er realisert, om året blir bedre eller verre enn det jeg trodde. Noe kan jo planlegges, men ikke alt.

I februar planlegger jeg en uke til Egypt. Det er så deilig å bryte av den kalde, norske vinteren med en uke sol og sommer. Gleder meg. For første gang på 20 år, planlegger jeg også å delta i Holmøyskarrennet på Palmesøndag. I løpet av våren håper jeg også å ha solgt leligheten min til en pris jeg er mer enn fornløyd med. Så håper jeg at jeg får til å legge alt til rette for å begynne å bygge på eiendommen hjemme på Maurset i løpet av sommeren og høsten. Dette er det som allerede er på plakaten.

Så er det noe ting jeg håper på skal skje. For eksempel at jeg skal kunne si at jeg er helt frisk igjen ved årets utgang. At jeg skal gå ned de ønskede kiloene uten å gå opp igjen med en gang. Og ikke minst: At jeg skal klare å skaffe meg en kjæreste, ha ha, det blir vel kanskje det mest utfordrende. Forslag til strategier mottas med takk ;) Hun bør se ut omtrent som på bildet over, he he. Og kanskje blir jeg onkel en gang til i løpet av året....Og så håper jeg selvsagt på helse, framgang og godt humør.

Dette ble vel mest selvsentrerte greier. Skal skrive mer om samfunnet i morgen. Må høre Jens' tale i kveld først.