søndag 17. januar 2010

Den misjonerende kristne

I den kristne tro er det en naturlig ingrediens at man skal dele sin tro med andre og vinne andre for den samme tro. Helt siden Jesus' tid, har misjon og evangelisering ført til at troen har spredd seg til å nå mennesker i alle verdens land. Dette er en naturlig del av de fleste andre religioner også, selv om det finnes unntak. Da jeg besøkte synagogen i Oslo med en skoleklasse for noen år siden, fortalte guiden vår at der hadde man faste palsser med navn på i synagogen. Dette fordi religionen deres ikke er misjonerende, det er altså ikke noe mål at flere skal dele deres tro. Man er dessuten veldig tilbakeholdne med å tillate mennesker å konvertere til den jødiske tro.

Jeg tror at det skal være lave terskler og stor åpenhet både rundt trosfrihet og ytringsfrihet. Enhver må kunne skifte tro uten å få problemer eller vanskeligheter på grunn av det. Jeg har kjempesans for at Jesus alltid har en inviterende hioldning, en holdning som søker å inkludere mennesker heller enn å eksludere. Men jeg sliter mer og mer med dette at vi skal være misjonerende kristne. Og jeg skal prøve å forklare hvorfor.

For det første opplever jeg dette med tro å være noe veldig personlig. Det er ikke noe man snakker med hvem som helst om eller roper ut på gatene. Det krever en sammenheng hvor man kan ha tillit til hverandre og være fortrolige. Jeg har selv vært med på altfor mye evangelisering, overfladisk sådan, som bare handler om å få folk til å tro på det samme som meg selv. Man er superfornøyd om man får noen til å be synderens bønn, uten at man bryr seg så altfor mye om hvem den personen er. Ikke oppleves det godt, og ikke skaper det noe varig frukt. Dersom tilliten og fortroligheten finnes, derimot, kan samtaler om tro og tvil være fantastisk. Men ikke kun som et middel for å overbevise noen. Men heller for å hjelpe noen og å lære seg å lytte. Klikk på det Steve McVey har å si om dette til venstre her. Mange kloke ord der også

For det andre føler jeg ofte at misjon og evangelisering fordrer enkle løsninger på vanskelige spørsmål. Jesus er løsningen. Livet med han er fantastisk og bedre enn noe annet. Alle probelemer forsvinner når du har Jesus. Dette stemmer jo selvsagt ikke. Hvordan kan man komme med enkle svar når disse ikke finnes. og hvordan kan man vitne når det er så mange gråsoner og usikkerhet? Min opplevelse av troen er at man mer på vei enn å ha kommet fram. Troen inneholder like mange spørsmål som svar. Det er ikke lett å invitere folk inn i en tro hvor så mange ting er under vurdering og forandring. Å invitere til en medvandring er enklere. Selv om man tror at endemålet er evig liv, vet man ikke hvor mange krokveier og omveier man må gå før man havner der. Mange ganger tar jeg meg i å tenke at livet hadde vært mye enklere uten en tro, men det betyr ikke at jeg ville vært uten troen, om jeg kunne velge.

For det tredje, trenger man en sterk motivasjon for å faktisk drive misjon og evangelisering. Tradisjonelt har jo dette handlet om et evig liv i himmelen kontra en evig fortapelse, hvor betingelsen er tro på Jesus. Men når heller ikke dette lenger er en sterk overbevisning, om at det faktisk er slik, blir det vanskeligere. Og faktum er jo at om alle hadde levd som om dette var sant, hadde jo kristne faktisk gjort noe med det. Tror vi faktisk på at mennekser som ikke tror på Jesus går til en evig fortapelse? I stedet sier man kanskje at man tror på det, men i realiteten lever man som man ikke trodde det, som Bjørnstjerne Bjørnson snakket om for over hundre år siden.

Derfor oppleves det vanskelig å være et enkelt vitne. Ofte har jeg misunt mennesker som har en enkel tro. Min tro har aldri vært enkel, men komplisert og stadig spørrende. Så da handler vel min misjon mer i å peke på Jesus enn å gi for mange svar. For da ville jeg fort blitt en blind som leder en blind....


.

3 kommentarer:

  1. Kloke ord. Dette likte jeg. Joda, det kunne til tider være behagelig med en enkel tro og kjøre på med evangelisering og selge frelsesmiksturen, men jeg tror desverre dette ofte gikk på bekostning av menneskene vi møtte.

    Liker nok en inkluderende teologi for tiden og ikke en som på død og liv skal sette folk på valg. I den grad jeg skal synse om teologi altså.

    SvarSlett
  2. Du setter ord på mye av det jeg ikke har klart (eller turt) å sette ord på... Jeg begynner å få en følelse av at de fleste mennesker med pinse-karismatisk bakgrunn beveger seg inn i det landskapet du beskriver når de kommer opp i en viss alder. Svart-hvitt får ulike grå nyanser...

    SvarSlett
  3. Stian Eilevstjønn2. februar 2010 kl. 10:34

    Fantastisk godt skrevet! Spesielt det siste avsnittet er det mange kristene som burde tenke på...

    SvarSlett