søndag 3. januar 2010

Slemmisme

Legger ut en kommentar skrevet av Kari Gåsvatn i Nationen før jul. Mange gode poenger her, i tråd med hva Lars Sponheim sa etter valgnederlaget i høst..


Den nye slemmismen

Brer det seg en ny kynisme i Norge? En systematisert ufølsomhet overfor mennesker i sårbare situasjoner?

Angrep på snillisme har lenge vært populært. Det snakkes foraktelig om å være naiv og godtroende og sy puter under armene på folk. Slike munnhell er i ferd med å bli opphøyd til sannheter. Å være dumsnill er riktignok dumt. Men det er ikke dumt å være snill.

Nå har imidlertid snillhet blitt et skjellsord. Å vise empati er blitt et tegn på svakhet. Det virker som om det brer seg en ny mentalitet. Den nye slemmismen, hardheten, har kanskje sin rot i brutale økonomiske vinder. Men den lever også sitt eget liv, og slår inn i politikken, i offentlige systemer, administrasjon og hjelpeapparat, og blant andre med makt, og den siver ut blant folk flest.

Den nye slemmismen viser seg på mange arenaer. Jeg har notert noen eksempler denne høsten. Debatten om sykelønna er ett av dem. Minst en gang i uka kommer mennesker i maktposisjoner med utspill som handler om at sykemeldte ikke er syke, men har dårlig moral. De framstiller det som om sykemelding er noe man bestiller, for å slippe å jobbe.

Det brukes en Mor Nille-logikk: Vi er som folk friskere enn noen gang. Derfor stemmer ikke sykefraværet. Det utelates at Norge har verdens høyeste yrkesdeltagelse. Logikken tar heller ikke høyde for strukturendringer i arbeidslivet, med færre ansatte og tøffere krav. Sannsynligvis strekker folk seg lenger enn noen gang for å unngå sykemelding. Det vil alltid være noen få som utnytter systemet. Men de er få, og de gjør noe ulovlig. Sykefraværet har da heller ikke økt i prosent.

Det er faktisk ugreit å være syk. Den kollektive mistenkeliggjøringen en ekstra byrde på toppen. Hovedpoenget her er imidlertid at retorikken om unnasluntring brukes som formildende grep for å dekke over slemmismen, forsøket på å skjære i velferdsytelser. Grunnen forberedes for en politisk endring med å angripe mennesker i sårbare situasjoner kollektivt. Det hadde vært realt å si at Norge nå skal omprioritere, og la syke mennesker betale mer for egen sykdom: Syke er syke, men de må betale mer.

Utsendelsen av en hel flylast med asylsøkere er et annet eksempel på den nye slemmismen. Det at transporten skjedde i hemmelighet og med et stort oppbud av politi, gav inntrykk av at det dreide seg om en gjeng kriminelle. Så viste det seg at bare en tredjedel hadde et kriminelt rulleblad. De andre var lovlydige asylsøkere. Men alle ble utsatt for samme type fangetransport. Enkeltmenneskene forsvant.

Dette var tydeligvis hensikten. Reaksjonene blant folk flest blir mindre når det skapes inntrykk av at alle er kriminelle. Slik forberedes grunnen for en annen variant av slemmismen, ved hjelp av kollektiv og offentlig mistenkeliggjøring. I folks bevissthet settes det gradvis likhetstegn mellom asylsøker og kriminell.

Et tredje eksempel er notert etter en samtale med en mor med et multifunksjonshemmet fosterbarn. Moren har i flere måneder kjempet mot et forsøk på å tvangsflytte fosterdatteren. Moren mener det er livsnødvendig at hun får bo i kjente og trygge omgivelser.

I forlengelsen av denne kampen tok moren kontakt med kommunenes interesseorganisasjon KS, for å få svar på noen spørsmål. Representanten for KS fikk nok i første omgang ikke med seg at det var en mor som tok kontakt. For beskjeden var klar: Foreldrene til disse barna får aldri nok, de vil aldri bli fornøyd uansett hvor mye de får.

Å motsette seg tvangsflytting er altså det samme som at man «aldri får nok». Tilfeldigvis har jeg nettopp fått referert en omtrent likelydende uttalelse i en annen kommune. Det høres som en strategi for å dekke over en annen variant av den nye slemmismen, forverring av levekårene for mennesker med stort bistandsbehov. Strategien er uangripelig. Hver gang pårørende ber om mer bistand eller motsetter seg forsøk på administrative overgrep, har kommunen et fasitsvar: De blir aldri fornøyd.

Felles for disse eksemplene er en omskriving av virkeligheten for å kunne agere tøft, hardt og kynisk overfor mennesker i sårbare situasjoner. Det skapes inntrykk av at syke er friske, at asylsøkere er kriminelle, og at pårørende er kravstore. Da har man samtidig blokkert for at enkeltmennesker får fortelle om sin situasjon og ha eiendomsretten til sin virkelighet, sin diagnose, sin livshistorie.

Slemmismen sniker seg inn bakveien, og kan brukes til å forsvare hva som helst. Den pakkes inn i moderne mediehåndtering, i moralisering og i angrep, slik at vi knapt merker hva som skjer. Tankeklimaet endres. Ufølsomheten sprer seg som ringer i vann. Spørsmålet er hva dette i lengden gjør med vår kollektive bevissthet. En fordømmende, kynisk mistenksomhetskultur er noe vi forbinder med helt andre typer regimer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar