fredag 19. februar 2010

De viktige spørsmålene - hvem?

Nå kan jeg ikke skryte på meg all verden av livserfaring, men etter som jeg blir eldre, dreies fokuset på hva som gir livet innhold og mening. Mens mye tidligere handlet om de spørsmålene jeg har nevnt før, ser jeg nå at det er dette spørsmålet som kommer mer og mer i fokus. Like viktig eller viktigere enn hva man gjør eller hvorfor man gjør det, er hvem man gjør det sammen med. Menneskene vi omgir oss med, er i familie med, jobber med, tilbringer tid med, det er disse som mer enn noe annet fyller livet med innhold. Da snakker jeg ikke bare om å finne "den rette" og gifte seg, men menneskene man bevisst eller tilfeldig blir koblet sammen med i løpet av et liv.

Noen relasjoner er ikke resultat av valg. Familie, slekt, klassekamerater er der uten at vi har valgt dem selv. Etter hvert forstår vi mer og mer hvor viktig de har vært og er for oss. Venner velger vi kanskje mer selv, noen er der for en periode, andre for livet. Noen vennskap blir svakere, andre blir sterkere. Og den negative følelsen som blir mer og mer markert, er ikke følelsen av mangel på mening eller livsoppgaver, men ensomheten, fravær av disse menneskene som gir livet innhold og mening. I vår kultur er dette synlig overalt dersom man vil få øye på det. Men det er tabu å snakke om også. Mer skremmende for mange enn tanken på å miste jobben eller helsa, blir tanken på å tilbringe tiden sin alene. Mennesket er ikke en øy, selv om det mange fortsatt lever slik. Mennesket er en del av et fastland, og er ikke skapt til å leve som en øy.

Bibelens fokus er faktisk akkurat det samme. Det oppdager jeg mer og mer. Gud sa helt i starten at det ikke er bra for mannen å være alene, så han skapte kvinnen. Og gjennom spørsmålene som mennesket stiller svarer Gud på et annet. Når Job lurer på hvorfor han opplever det han gjør, svarer Gud på hvem han selv er. Når Peter og disiplene får se Guds herlighet oppe på et fjell og han spør hva Jesus vil at de skal gjøre, er Guds svar: Dette er min sønn, hør på ham. Når Paulus har fokus på hva han skal gjøre, kaster Gud ham av hesten og Paulus må spørre: Hvem er du? Og når Jesus forklarer hva livets innhold og mening er sier han:

Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.

Johannes' evangelium, kapittel 17, vers 3

Både livet og troen handler altså i fremste rekke om relasjoner. Mellom mennesket og Gud. Mellom mennesket og mennesket. Relasjoner kan også være frustrerende. Det krever at det gis fra begge sider. Likevel er det kanskje dette spørsmålet som fører oss lengst i jakten etter livets innhold, mening og hva som gir glede og tilfredsstillelse. Hvem. Hvem lever vi sammen med? Hvem er vi? Og hvem er Gud? Det tar gjerne et liv å finne det ut. Og vel så det.

onsdag 17. februar 2010

Et muslimsk utskudd?

Nå har jeg jo gjort det til en vane å skryte av muslimer i Norge på denne bloggen. På samme tid står den unge muslimen Mohyeldeen Mohammad fram og advarer mot et norsk 11. september, forsvarer steining av homofile i Somalia og truer journalister fra Dagbladet på livet. Uttalelsene er jo selvsagt åtsel for gribbene fra pressen og oppslagene har vært mange de siste dagene.

Likevel mener jeg at også denne saken viser at vi har god grunn til å være takknemlige for det msulimske miljøet vi har i Norge. Den unisone kommentaren fra alle muslimer i Norge som har uttalt seg om saken, har vært at dette er helt på trynet og helt "uislamsk". Både Abid Raja, Basim Ghozlan og Mohammed Usman Rana har tatt klart avstand fra dette og advart mot det. Man har også tydelig kunne se frustrasjon over at en enslig svale kan skape så mye dårlig publisitet for muslimene. rana sier blant annet:

Mohyeldeens ytringer er en trussel mot tradisjonell islam, men vi skal ikke la han bryte ned det muslimske talspersoner har bygget opp, og som har bidratt til å skape en vestlig og tradisjonell islam i Norge.......Ja, man skal kjempe for sin rett til å praktisere islam både privat og offentlig. Samtidig skal man dyrke en kjærlighet til Norge og Vesten, hvor man bor og er oppvokst.....Praktiserende muslimer som elsker islam blir dratt ned i søla av det han sier. Det er uheldig. Han prøver å kapre samtalen om vår religion og det kan vi ikke la ham gjøre. Det fullt mulig å være en praktiserende muslim i et sekulært demokrati. Demokratiet åpner for dette og derfor bør muslimer støtte demokratiet.


Det viser seg jo også at ikke det er alle som vet hvordan man skal takle slike personer som Mohyeldeen Mohammad. Da han medlte seg selv til politiet i kveld, viste han fram hundrevis av trusselbrev på SMS han hadde fått. I truslene som skal ha blitt fremsatt skal det ha kommet frem at "han skal tas, og huset hans skal steines". Da kan man kanskje forstå at Mohammed ble redd da folk kom hjem til han for å få et intervju. Han har nok satt i gang noe han ikke ante konsekvensene av.

For noen år siden ble jo "pinsemenigheten" i Knutby i Sverige gjenstand for en del oppmerksomhet. Naturlig nok ble jo norske pinsevenner intervjuet om saken. De sa jo selvsagt som sant var at dette var helt fremmed for dem og at de ikke kjente til pastor Fossmo, selv om han var norsk. Også her kunne pinsevenner fort fått et dårlig rykte på grunn av et enslig utskudd eller en enslig utskudds-menighet. Heldigvis hadde alle ånsdnærvær nok til å ta klar avstand fra dette. Det gjør også et samlet islamsk miljø nå. Heldigvis. Jeg håper og tror at Mohyeldeen Mohammad  aldri vil få støtte for sine ekstreme synspunkter hos andre muslimer i Norge.

mandag 15. februar 2010

Demonstrasjonene mot Muhammed-tegningene - et sunnhetstegn for demokratiet

De fleste puster lettet ut etter at demonstrasjonene foregikk i fredelige former, selv om enkelte selvsagt hauser opp ordene til en ung muslim om at Norge kan få sin egen 11. september. Siv Jensen koser seg med å leke dommedagsprofet og forteller oss at islamiseringen er i gang og snart tar muslimene over hele butikken. Bloggere her på Verdidebatt kaster seg på og tegner fanden på veggen en gang til, slik vi er blitt vant til at det skal være. La oss prøve å være nøkterne om det som har skjedd.


PST og Dagbladet har sltså presentert tegninger av profeten Muhammed framstilt som gris. Noe mer fratøtende og krenkende kan knappest tenkes for en mulsim. Der er jo fryktelig fårståelig at muslimer følere seg krebnket av dette og ønsker å gi uttrykk for det. Det undrer meg at mange ikke forstår det, uansett hva man tenker om ytringsfrihet. Jeg husker selv hvordan det opplevdes for meg når russeavisa jeg skulle selge som 18-åring inneholdt en tegneserie hvor Jesus ble framstilt som sado-mascosist. Jeg prøvde ikke å selge så mange av den avisa, nei. Inni meg kjente jeg at jeg ble såret, krenket og sint. Det kjentes unødvendig, hatsk og uforståelig. Ikke vanskelig å forstå at muslimene føler det samme, sakene er faktisk veldig like.

Det faktum at muslimer i Norge, i en demonstrasjon som faktisk de mer moderate mulimske kreftene i Norge advarte mot, kunne holde den fredelig demonstrasjon uten konftrontasjoner med politiet eler andre, viser at vi har et demokrati som fungerer også for muslimene. Det viser at de mer radikale elementene av muslimer vi har i Norge, som for ekesempel Bhatti, også er i stand til å bruke demokratiske virkemidler for å fremme sin sak. Det viser også at scenene vi så i Oslos gater i fjor, ikke var et resultat av palestinsk eller muslimsk frustrasjon, men derimot av kriminelle elementer som ikke er opptatt av religion.

De siste dagene viser at vi kan leve i fred med hverandre, selv om vi tilhører ulike retninger og synspunkter. Men det krever at det finnes en respekt som går begge veier. Nå er jeg faktisk redd for at vi som nordmenn og kristne selv er i ferd med ødelegge denne, bak ytringsfrihetens skalkeskjul. Vi har faktisk noe å bevise, faktisk mer enn muslimene i Norge har.

torsdag 11. februar 2010

De viktige spørsmålene - hva?

I religionene spiller dette spørsmålet den største rollen av alle. Det kan handle om hva Gud kan eller ikke kan, men som oftest handler det om hva mennesker kan og ikke kan gjøre. Det finnes massevis av regler og bud som setter grenser for menneskelig atferd og de fleste av disse reglene tar utgangspunkt, ikke i at det er godt for menneskene å holde dem, men at Gud har sagt at slik skal det være. Ofte går man glipp av det faktum at dersom Gud faktisk har gitt slike regler, må det jo være en grunn til det, annet enn at Gud er en kontrollfrik. Les Steve McVeys innlegg til venstre for mer om dette.

For alle mennesker handler spørsmålet selvsagt om mye mer enn dette. Hva vi fyller tiden med, hva vi er opptatt av og interessert i, hva vi drømmer om og ønsker oss, og mer enn noe annet hva vi gjør. Det er interessant at det første man ofte sier om seg selv når man presenterer seg, er hva man jobber med. Vi henter mye av identiteten vår herfra, i alle fall synes vi å tro det. Arbeidet vårt definerer hvem vi er, i stedet for, som det kanskje skulle være, motsatt.

I bunnen av spørsmålet ligger menneskets arbeid, strev etter å få endene til å møtes, tilfredssille seg selv og andre, og kanskje også realisere seg selv og sine egne drømmer og ideer. Alt dette er naturltig for oss og noe vi er skapt til. Vi ønsker å komme opp i fram i verden og er på evig jakt etter svaret på hva som kan føre oss dit. Og vi har altså denne utholdende troen på at det vi gjør, det vi får til, det vi skaper er viktigere enn alt annet. I krsitne sammenhenger kan du til og med noen ganger høre at "Gud er avhengig av oss" og "Gud kan ikke gjøre noe uten oss". Snakk om å ha stor tro på sin egen betydning! Kanskje tid for å tenke seg om en gang til.

Evnen og lysten til å skape er noe flott og gudgitt, men den vil alltid ha begrensninger. Dette spørsmålet fører oss et stykke på vei, men tusenvis av mennesker som har fått til utrolig mye, vil likevel si at det ikke nødvendigvis førte til glede og lykke. Jesus måtte svare på dette spørsmålet også, men svaret hans er typisk for Jesus:

Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.»

Johannes evangelium kapittel 6, vers 28-29

Jesus besvarte deres "hva" med svaret på "hvem". Det er det som er spørsmålet.

mandag 8. februar 2010

De viktige spørsmålene - hvor?

Det aller første spørsmålet Gud skal ha stilt mennesket, var dette. Adam gjemte seg for Gud i hagen, og Gud kom for å snakke med ham og spurte: "Adam, hvor er du?" Siden den gang har spørsmålet vært viktig for mange, naturlig nok. Hvor finnes lykken, framgangen, meningen? Hvor er det riktig for meg å bo, jobbe, leve?

Det religiøse mennesket har alltid vært opptatt av dette. Ulike religioner og retninger har sine hellige steder. Dette er steder man oppsøker for å finne noe man mangler på det stedet man er eller man er på jakt etter åndelig oppvåkning eller opplevelser. Mange drar heller aldri tilbake igjen dit de kom fra. For muslimer handler det om Mekka og Medina. For jøder og kristne er det Jerusalem og andre steder i "Det hellige land". Alle naturreligioner har sine hellige fjell eller skoger. Hinduene har elven Ganges. Til og med moderne, karismatiske kristne har fått sine "hellige steder" som man valfarter til, i alle fall for en periode. Jeg snakker om alle som  reiser til steder som Toronto eller Lakeland.

Mange vil nok si at det å komme til disse stedene er mindre viktig enn selve reisen dit, pilgrimsreisen. På denne kan man vandre, reflektere og ha fellesskap med andre reisende og mange finner glede og mening i dette. Men dette er jo lett å gå glipp av i vår tid når man kan reise hvor som helst på kloden på noen få timer.

Da jeg var yngre enn jeg er nå, var dette spørsmålet viktigere for meg enn det er i dag. Hvor skal jeg bo? Hvor passer jeg inn? Nå har jeg vel mer innsett at gleden og lykken ikke handler så veldig mye om slike spørsmål, selv om jeg er glad jeg bor i Norge, og er glad i norske fjorder og fjell. Jeg tror også at selv om mange kan oppleve mye glede og mening i å stille dette spørsmålet, er jeg redd for at man aldri kommer helt i mål her heller. Og gresset er jo som kjent grønnere på den andre siden. Men igjen kan dette få oss til å stille enda bedre spørsmål.

lørdag 6. februar 2010

De viktige spørsmålene - når?

Et annet spørsmål vi ofte stiller oss er når. I min barndoms menighet var dette spørsmålet viktigere enn de fleste andre. Det er ikke lett å tyde tidens tegn, men vi fikk en god del hjelp. Felles for det meste av det som ble sagt, var at vi nærmet oss slutten. Hva slutten innebar, var jo noe usikkert, men det ble snakket om det pengeløse samfunn, Europas forente stater, dyret, dyrets merke, bortrykkelsen, Antikrist og Jesu gjenkomst. Trolig i en litt annen rekkefølge, men det var det heller ikke alltid enighet om. Dersom noen hadde sagt at vi nå skriver 2010 og ingen av disse tingene har skjedd enda, ville nok de fremste apostlene for dette budskapet blitt svært opprørt. Kanskje det er derfor du sjelden hører om disse tingene lenger. Til slutt slutter man å bry seg om "Ul, ulv!" - ropene. Før Carola havnet i nyhetene nå igjen, fordi hun tror at jordskjelvet på Haiti er et tegn på at vi nærmer oss slutten.

Egentlig advarte vel Jesus om å spekulere for mye, selv om han samtidig oppfordret folk til å tyde tiden man lever i. Men detaljene bør vi kasnkje ikke beskjeftige oss for mye med:

Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt.

Apostlenes gjerninger kapittel 1, vers 6-7

Ofte kan spørsmålet presse veldig på. Salmistene i Bibelen viser dette klart: "Hvor, lenge, Herre? Når har du tenkt å svare?" Det åpenbare svaret vi ønsker og er her og nå. Men dessverre er det ikke alltid slik. Selv har jeg i perioden jeg har vært sjuk, ønsket veldig å få svar på dette. Når kan jeg forvente å være helt frisk igjen? Når jeg har spurt legen min om dette, har han svart at det er det ingen som vet. Ikke akkurat et svar jeg har vært så fornøyd med. Men i alle fall et ærlig svar. Når jeg føler meg bra og begynner å tro at det er nå, kommer tilbakeslaget og sier: Ikke enda. Og da må man bare holde fast ved det som jeg vet: Det kommer ikke til å vare evig. Også dette kommer til å forsvinne, slik som alt annet.

Spørsmålet når kan noen ganger hjelpe soss, men like ofte forblir spørsmålet ubesvart. Det er ikke dette spørsmålet som fører oss dit vi skal og gir oss det gode svarene. Men når vi opplever det, kan det kanskje lede oss til å stille det riktige spørsmålet.

onsdag 3. februar 2010

De viktige spørsmålene - hvordan?


Et annet spørsmål som blir altfor aktuelt, spesielt i vår tid, er "hvordan". Jeg tror ikke det var like mye snakk om det før. Nå er PR-rådgivere og mediekjennere ute og forteller oss hvordan vi skal lykkes, hvordan vi skal bli kjendis eller hvordan vi skal leve trendy og moderne. Av alle disse spørsmålene er dette det jeg blir mest trøtt av. For det finnes liksom ingen trøst eller tilfredsstillelse i dette spørsmålet, for vi vet det jo alle sammen: Uansett hvordan vi gjør det, blir det aldri helt bra nok.

Selv har jeg opplevd hvordan dette spørsmålet blir altoverskyggende og krafttømmende i flere sammenhenger. Da jeg i veldig ung alder drev med politikk, ble det mest fokus hvordan vi skulle nå ut med budskapet og hvordan vi skulle få flere medlemmer, mye mer enn hva vi skulle mene. Den politikken vi ser og hører om i mediene, handler også mest om hvordan. Hvordan politikerne opptrer, snakker, kler seg etc, og ikke så mye om hva de faktisk mener.

I menighetslivet har jo dette tatt helt av. Omtrent alle seminarer og konferanser du kan gå på, handler jo om dette: Hvordan vi kan nå ut, vokse, øve innflytelse i samfunnet etc etc. Interessant også å se at Jesus var tilbakeholden med å gi noen entydige svar her også. Bare spør Nikodemus, som ikke helt forstod hvordan han kunne bli født på nytt.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.  Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.  Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.'  Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»  «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus.  Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det?

Johannes' evangelium kapittel 3 og vers 3-10

Og i jobben handler det også slitsomt mye om hvordan. Hvordan man lærer, hvordan man underviser, hvordan man når målene og så videre. Ganske trøttende det også. For det kommer alltid tilbake til dette: Vi kan gjøre det litt bedre enn nå. Og slik vil det alltid være.
 
Om spørsmålet "hvorfor" ofte blir ufruktbart, blir "hvordan" det desto mer. Selv om vi selvsagt kan bli bedre på måten vi gjør ting på og metodene vi bruker i alle sammenhenger. Selvsagt kan metodene våre fornyes og forbedres. Gamle metoder bytes ut med nye og bedre. Men dersom vi tror at kilden til et bedre liv og kraften til å leve et overskuddsliv ligger her, tror jeg vi blir skuffet. Og da begynner vi kanskje å stille andre spørsmål, bedre spørsmål.

tirsdag 2. februar 2010

De viktige spørsmålene - hvorfor?

Jeg tenkte at jeg i noen innlegg nå skulle ta for meg noen av de spørsmålene vi alle er opptatt av innimellom. Og jeg gjør som Torbjørn Jagland, siterer den britiske komedien "Ja vel, statsråd". Statsrådens sekretær ble grillet av pressen og slet med å klare å svare for seg. Statsråden instruerte sin sekretær da i hva han skulle si neste gang han snakket med pressen. Sekretæren protesterte da og sa: "Ja men, det er ikke det de spør om !" Og statsråden svarte: "Da har de stilt feil spørsmål". Ikke bare svar kan være feil, også spørsmål kan.

Vi kjenner også det norske folkeeventyret "Goddag mann - Økseskaft", hvor en tunghørt mann er så redd for å ikke høre hva den besøkende mannen kommer til å spørre om at han planlegger alle svarene på forhånd. Spørsmålene blir selvsagt noen helt andre enn det han har trodd, og samtalen blir helt meningsløs.

Et av de mst sentrale spørsmåene er "hvorfor". Hvorfor lever vi? Hvorfor er alt som det er? Hvorfor skjer det onde ting? Spesielt i livsfaser der livet er vanskelig blir dette spørsmål som blir viktige for oss. Men også i de få eller mange øyeblikkene hvor vi tar tid til å filosofere over livet, er spørsmålet sentralt.

Selv er jeg jo ganske filosofisk anlagt, og jeg har stilt mange "hvorfor"- spørsmål i mitt liv. Noen har munnet ut i gode svar, andre i ufullkomne svar og veldig mange har endt opp uten noe svar. De siste årene, hvor jeg har stilt spørsmålet i forbindelse med at jeg selv har vært syk, har spørsmålet forblitt ubesvart. Men jeg er i godt selskap. Også i Bibelen finner vi mange som har stilt det samme spørsmålet og ikke fått svar. Den mest kjente er vel Job, som mister alt og ikke forstår noen ting. De svar han får, for svar får han, tar ikke utganspunkt i dette spørsmålet. Det virker som om Gud er tilbakeholden med å svare på våre hvorfor. Enten fordi han ikke kan eller fordi han ikke vil. For det er der vi som regel ender, dersom vi stiller spørsmålet oppover og ikke får svar. Enten er Gud ikke i stand til å hjelpe oss og å svare. Eller så er han ikke god, og vil ikke hjelpe oss. Ingen av disse svarene gir noen mening for meg.

Presten Per Anders Nordengen tok for et par år siden til orde for en "tilfeldighetenes teologi" som en reaksjon på historier om englevakt. Nordengen mente at slike historier er problematiske, så lenge mange ikke opplever slik englevakt.

Vi må heller lage en teologi for tilfeldighetene......Livet er tilfeldig. Det er kun én bokstav som skiller lykke og ulykke. Vi må heller gå ut med en teologi der Gud er til stede når det onde rammer...... Verden er overlatt til tilfeldighetene. Min tro er at Gud er til stede også når det vonde rammer, og særlig da. Han bøyer seg helt ned til de som lider. Jeg tror mye i livet er tilfeldig........Troende mennesker opplever mye vondt. De har sikkert bedt mye de også. Hva er bønnesvaret for dem som ikke opplever det gode? Jeg blir mer og mer takknemlig for alt som ikke er noen selvfølge.......Det ondes problem gjør at det ikke finnes fasitsvar og enkle løsninger. Vi må ikke gjøre det vanskelige så enkelt at det blir vanskeligere for dem som rammes

Ofte er jo det definisjonen på tro eller religiøsitet, spesielt i USA, dette at man tror at det er en grunn til at alt skjer. Alt har altså sin mening, uansett hvor meningsløst det kan virke: "I believe everything happens for a reason" . Selv synes jeg dette blir umulig å akseptere, selv om jeg kan forstå at enkelte kan finne trøst i en slik tankegang. Sikkert er det i alle fall at dette spørsmålet forblir ufruktbart. Vi kommer aldri til bunns i det.

Mange skiller også mellom en mening med lidelsen og en mening i ledelsen, at ledelse ikke er noe godt, men kan snus til noe godt eller føre noe godt med seg. Dette kan nok være en hjelp, og jeg tror at mange ganger kan det være silk. Men jeg kan ikke fri meg fra å spørre om det gode som da kommer fram, ikke også kunne kommet fram uten lidelsen.

Konklusjonen min, ut fra min erfaring, er at man nok kan finne enkelte svar på våre "hvorfor". Men jeg tror ikke at svarene blir fullkomne for de fleste av oss. Og kanskje er det akkurat det som er meningen, at vi stiller feil spørsmål, og at meningen med de manglende svarene er å spore oss inn på det rette spørsmålet.