søndag 28. mars 2010

10 uforståelige fenomener: #6 Sportsklubben Brann

Det finnes et utall av uforståelige fenomener når vi snakker om norsk fotball, men SK Brann er nok det mest uforståelige av dem alle. Ingen andre steder i Norge er interessen så total, forventningene så urealistisk høye eller mangelen på styring så åpenbar.

I 2007 klarte endelig Brann å hente seriegullet "hem" til Bergen, 44 år etter at de sist gjrde det. Grunnlaget for dette var at Brann hadde gjort noe som var helt utypisk for klubben. De hadde gitt treneren tid til å bygge opp et lag. De hadde fått noenlunde orden på økonomien. Og de tok ikke av før gullet var klart. Med en midtbanesjef i Martin Andresen hadde de også en sjef på banen som kunne ta tak i det bohem-aktige laget. Tidligere hadde jo laget hatt for vane å falle helt sammen med jevne mellmrom. Byen stod på hodet og folk feiret i dagesvis og tok fri fra jibben med hangover. Siden den gang har det stort sett gått tilbake til gamle uvaner.

Martin Andresen forsvant først, til Vålerenga der han skulle få besteme alt selv. Det ble ingen suksess. Et halvt år etter gullet forsvant også treneren Mons Ivar Mjelde. Spillerne var lei av han og ville ha noe nytt. Resultatene var heller ikke oppløftende i forhold til de alltid skyhøye forventningene. Etterhvert ansatte de Steinar Nilsen fra Tromsø som hadde klart å berge den klubben fra nedrykk noen ganger. Uten at han hadde vunnet noen ting. Etter hvert har de også solgt unna suksessene Thorstein Helstad, Azar Karadas og Kristjan Ørn Sigurdson. uten at det har hjulpet på økonomien.

Hovedfokuset nå er om Steinar Nilsen ble lurt da han tok over Brann. Han ble lovet økonomi til å bygge opp et nytt lag, men nå har investorgruppen som har forsynt klubben med spillere før, snørt igjen sekken og vil ikke investere mer. Det er vanskelig å klandre dem for det. For hva har Brann investert i de siste årene? Hjemvendte proffer med skyhøye lønninger som stort sett går skadet det meste av sesongen (Eirik Bakke, Gylfi Einarsson og Hassan El Fakiri). Nye spillere som Erik Mjelde som ikke styrker så mange lag i eliteserien og Guastvinho som siller bra kanskje en av fem ganger. Og en avdanka danske, David Nielsen, som verken er spesielt populær eller spesielt god.

Seriesarten i år har avslørt hvor dårlige Brann er nå. Gammel og treig midtbane som blir overkjørt. Tannløst angrep hvor Erik Huseklapp gjør en god jobb, men aldri får noe hjelp. En forsvarsfirer med midtbanesjefen Rudoplph Austin som forsvarssjef. Som midtbaneanker er han god, som forvarsspiller er han hasardiøs. det tok bare to kamper før han fikk sitt røde kort. Det blir nok ikke det siste.

Midt i alt dette har altså klubben de beste supporterne i Norge. Og på sitt beste den mest underholdende fotballen i Norge. Og nå rett før helgen ble det klart at Hassan El Fakiri (30) har fått ny kontrakt. Forstå det den som kan.

torsdag 25. mars 2010

Music & Lyrics....

...er navnet på en av de mange søte romantiske komediene med Hugh Grant. Dette kan han virkelig, ingen er like flink til slike filmer. Men dette innlegget har ikke så mye med filmen å gjøre, men om forholdet mellom tekst og musikk generelt. For det er jo stor forskjell på hvilken vekt man legger på det tekstmessige i msuikken, spesielt i enkelte sjangre.

Utgangspunktet er at Burzum (eller Varg Vikernes som han er best kjent som) har gitt ut en ny plate som har fått strålende kritikker i blant annet Dagbladet. Dette har fått litteraturanmelder i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, til å reagere. Han seier blant annet at:

Å konsentrere seg utelukkende om lydbilde og musikalske referanserammer når man omtaler en ny utgivelse av Vikernes er et intellektuelt svik.

Gabrielsen mener altså at man ikke kan anmelde musikk uten å sette den inn i en relevant kontekst i forhold til kultur, historie og litterært innhold. Å hylle plater med det som Gabrielsen mener er nazistisk innhold og gamle myter som nærer opp under jødehat, er et intellektuelt svik, mener han.

Olav Solvang i Vårt Land kommenterer også dette i dagens avis. I følge han er det slik at:

Burzum er metall-rocker og i likhet med hip-hopere blir han fritatt for ethvert moralsk ansvar i tekstene sine

Utvilsomt mye sant i det Solvang sier her. Spesielt gangsta-rapen som stort sett bare handler om sex og vold, får altfor få kritiske anmeldelser. det virker som denne musikken bare blir vurdert i forhold til seg selv og ikke i forhold til hva som er god musikk og lyrikk. Grunnen til at anmelderne ikke tar hensyn til dette, mener Solvang, er at:

De mener det vil stride mot rockens selvstendige og frie motstrømskultur, og svekke deres egen integritet som fordomsfrie talerør for et "genuint" rockeutrykk.

Slik Solvang ser det, handler dette mest om den såkalte "Greven"s hype, ikke at han har noe stort musikalsk talent.

Bak alt dette finner vi et ganske interessant tema, synes jeg. Hvor viktig er egentlig tekstene for totalopplevelsen av musikk? Og vil dette være avhengig av hva slags musikk vi snakker om? Mange vil vel hevde at i mange typer rock er det umulig å høre hva de synger om uansett. Og enda lenger bak: Finnes det en dimensjon til her? Som ikke handler om hverken tekst eller melodi, men ånd. At artister, kanskje spesielt innenfor rocken, egentlig er redskaper, bevisst eller ubevisst, for sterke åndelige krefter, onde eller gode?

I min tenåringstid var i alle fall dette veldig viktige spørsmål. Vi var livredde for den destruktive kraften vi hørte rykter om fantes i noen typer rock, samtidig var det jo spennende og tiltrekkende, kanskje mer musikken enn imaget, i alle fall for meg. Heldigvis løste det seg fint, i alle for en stund, da vi oppdaget at det fantes flotte og kristne folk som spilte rocka og kul musikk. Jeg husker godt da jeg hørte min første Petra-plate og plutselig fikk meg en ny favoritt-gruppe. Enda mer spennende var det da jeg oppdaget at musikk kunne være mer enn kul underholdning. Folk som Phil Driscoll og Keith Green hadde en musikk som inneholdt mer enn god musikk og kristne tekster. Det handlet om et enda større engasjement. Og det var enda mer tiltrekkende. Musikk var gudstjeneste, ikke bare underholdning.

Så har jo årene godt. Smaken har selvsagt forandret seg, det har vel også synet på hva som er viktigst. Men fortsatt er jeg nok over snittet opptatt av tekstene i musikken jeg hører på. Men nå er jeg nok ikke så opptatt av skillet mellom kristen og ikke-kristen musikk. For det finnes gode og dårlig tekster innenfor begge leire. Innenfor de såkalte kristne musikken er det jo blitt slik at alle skal ha tekster a la Driscoll og Green, bare uten engasjementet. Du verden hvor mange varianter jeg har hørt av typen "Å Herregud hvor høyt jeg elsker deg, Jesus, jeg har bare ikke ord. Mitt eneste ønske er at jeg kunne elske deg enda mer". Mange må faktisk lete litt for å finne gode tekster her også. Og du verden så mye banalt og dustete mange ikke-kristne artister kan synge om også. Det er nok å bare nevne Postgirobygget.

Men det finnes artister som kan synge om livet og gi mer enn en god musikalsk opplevelse. Evanescence som skildrer sjelens mørke sider på en forståelig og sterk måte. Odd Nordstoga som skildrer ekte kjærlighet på ekte dialekt. Telecast som synger lovsang på en intelligent måte. Bare for å nevne noen. Vi har alle våre favoritter. Burzum er ikke en av mine.

onsdag 24. mars 2010

Miljømenighet!!

I Sverige finnes det en menighet som har tatt både klimakrisen og finanskrisen på alvor, på samme tid. Pinsemenigheten i Storuman har kjøpt seg inn i et vindkraftverk som i tillegg til å gi menigheten billig og ren strøm, også gir penger i kassen. Med dette har man, sammen med bruk av fjernvarme og fjellvarme (hva nå det er) redusert strømregningen fra 45 000 til 12 000 i året! Bak dette står en av menighetens ledere, Roland Gustavsson:

Mottagandet har varit väldigt positivt. De åtgärder vi vidtagit har dessutom inte bara varit bra för miljön utan också för ekonomin och märkts i plånboken

I tilleg driver menigheten ganske god business på handle med brukte ting:

Butiken drivs helt ideellt och genererar ett överskott på 150 000 kronor per år

Artikkelen fra Pingst.se kan du lese her. Slike nyheter blir jeg glad av. Og kanskje tenker jeg litt mindre på min egen menighet der de erstattet en gammel oljefyr som gikk dukken i vinter. Og hva kjøpte man da? En ny oljefyr. Sukk....

tirsdag 23. mars 2010

10 uforståelige fenomener: #7 FRP-velgere

Vi har jo heldigvis demokrati og frie valg her i landet. Det betyr likevel ikke at jeg har noen stor forståelse for de som velger å gi sin stemme til Fremskrittspartiet. Og vi snakker faktisk om nærmere en fjerdedel av Norges voksne befolkning. Dette er rett og slett ufattelig trist.

Dette partiet, i tillegg til å framstå som rånete og ultra-harry, står for det aller meste jeg misliker og avskyr i den menneskelige naturen. Det er jo en gammel forestilling fra middelalderen at mennesker har en engel på hver av skuldrene sine, der den ene representerer det gode og rette valg og den andre representerer det egoistiske og onde. For meg er den sistnevnte omtrent det samme som en representant for Fremskrittspartiet.

Partiet er på en måte representant for den dårlige siden av menneskenatruen, og gjør egenkomfort, egioisme og bortforklaring til gangbar politikk. Siden JEG trenger bil, fly og andre ting som forurenser, avlyser vi problemene dette skaper for klimaet og går heller inn for billigere bensin og flere veier. Siden JEG vil ha billigere tobakk og alkohol, bortforklarer vi alle samfunnsmessige problemer dette skaper og går inn for lavere avgifter på begge. Siden JEG blir nervøs av alle de "fremmedkulturelle" menneskene som bor i nabolaget mitt, lager jeg en teori om at de fleste av dem bare kom for å utnytte systemet VÅRT, og ikke har flyktet fra krig og førfølgelse i det hele tatt. Og at det er mye viktigere å hjelpe MIN gamle oldemor på gamlehjemmet som ikke får dusje hver dag. Siden JEG trenger bedre veier til all kjøringen jeg skal drive med, må vi bruke mer penger på bedre veier. Så får det heller gå ut over fremtidige generasjoner som trenger pengene mer enn meg. Who cares? Det handler om MEG og det handler om nå!

Enda mer uforståelig er det at så mange kristne stemmer på dette partiet, siden det for meg framstår så langt fra et kristent verdenssyn som det bare går an. Uforståelig er det også at mange mener at seriøse partier som Venstre og KRF bør samarbeide med dette partiet. La meg sitere Paulus:

For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket?

Paulus første brev til korinterne kapittel 6, vers 14.

mandag 22. mars 2010

10 uforståelige fenomener: #8 R.E.M

Å diskutere musikksmak er jo selvsagt fryktelig vanskelig og følsomt. Likevel er det jo slik som noen har sagt at det finnes god og dårlig musikk innenfor alle musikksjangre. Og så finnes det musikk som er til de grader overvurdert. Beatles og U2 er jo eksempler på dette, men det beste eksemplet av alle synes jeg er den amerikanske gruppa R.E.M. Gruppa har jo faktisk blitt kalt rockens redning av en kjent rockeskribent og har en høy stjerne hos massevis av anmeldere over hele verden. Og de har jo også en anseelig mengde fans. For meg er dette helt uforsåelig.

R.E.M lager ikke fæl eller direkte dårlig musikk, men en musikk som for meg er fullstendig livløs, monoton og kjedelig. Låten "Everybody hurts" er noe av det kjedeligste jeg vet, og hver gang den kommer på radioen, skifter jeg kanal. I stil med den ensformige musikken står jo Michael Stipes brekende stemme. De fleste kan vel måle seg med en slik stemmeprakt.

Så vil vel gruppa fortsatt ha sine trofaste fans. Men for meg er gruppas popularitet uforståelig, jeg skjønner ikke hva  denne gruppa har som gjør at folk gidder å høre på den.

søndag 21. mars 2010

Ny sjanse for Rwanda

Sykkelsesongen er forlengst i gang og det er gode nyheter for oss som elsker å følge denne fascinerende idretten. Dessverre har jo mange et veldig negativt bilde av denne sporten på grunn av fokuset på doping som har vært og er et stort problem for de som prøver å merkedsføre den. Derfor er det flott å lese artikkelen om Rwanda i siste nummeret av magasinet Procycling.  De bringer her en artikkel om sykkelsportens fremmarsj i det krigsherjede Rwanda. Reportasjen handler om sykkelrittet Tour of Rwanda som ble startet med en klar hensikt:

In reality, we wanted to show what our country is capable of through this event. The Tour of Rwanda has to become, very quickly, the most famous race in Africa......With the Tour of Rwanda, we wanted to show other countries that we stand for peace and that we're a very safe country, not just a place that people associate with gorillas and genocide.

Ideen til rittet ble blant annet skapt av amerikanernen Tom Ritchey, som driver en stor sykkelkjede i USA. Og utgangspunktet var, interessant nok at Ritchey leste boken "Målrettet liv" skrevet av den kristne pastoren Rick Warren. Vi snakker her om den samme Warren som holdt forbønnen under innsettelsen av president Obama i fjor. Ritchey leste boken da han gikk gjennom en personlig krise, og den ble sammen med et besøk til Rwanda sammen med Warren en ny start for Ritchey:

The first time that I went out on my bike, a Rwandan followed me with a big sack of potatoes loaded onto his bike. He was smiling behind my back. I realised then how many people here used bikes, in particular wooden bikes, to transport fruit and vegetables. so in the autumn of 2006, I created a race – the Wooden Bike Classic. The Rwandans soon confirmed that they had great potential as cyclists

Etterhvert har Ritchey fått besøk av flere amerikanere som har gjort det til sin livsoppgave å hjelpe Rwanda med sin ekspertise: sykkel. Blant dem er Kimberley Coats:

Jeg hadde alt av materielle goder i USA. I Rwanda føles det som jeg ikke har noe. Likevel er jeg glad. En bolle med ris og en varm dusj er luksus for meg nå. Rytterne har blitt som brødre for meg.

Tom Ritchey oppsummerer slik:

Dette landet har opplevd det verste man kan forestille seg, men det representerer også en ny sjanse. Folk lærer seg å leve sammen og bygger opp livene sine igjen. Lenge var de glemt av verden utenfor. Vi forsøker å bidra med det vi kan.

Målet er at de rwandiske syklistene skal utgjøre stammen i det første afrikanske laget i Tour de France, i 2015. Det hadde vært utrolig morsomt om de fikk de til. Da lover jeg at jeg skal dra til Frankrike og heie!

Artikkelen på engelsk kan du lese her




lørdag 20. mars 2010

10 uforsåelige fenomener: #9 Ateisme

For meg er det uforståelig at man bombastisk kan hevde at det ikke finnes noen Gud. Nå kan man jo hevde at det er uforsåelig at folk bombastisk å hevde at det finnes en Gud, men det bygger gjerne på opplevelser som har vært så konkrete at man føler seg sikker. Men det er vanskelig å ha en sterk ateistisk opplevelse.

Agnostikere, tvilere og skeptikere har jeg mye forståelse for, det er mye som er vanskelig å forklare, forstå og tro på i møte med religion. Men å kategorisk avvise all religion er ganske drøyt, spør du meg. Man befinner seg jo også da i et klart mindretall, ikke minst historisk. Men ateister hevder at vi på grunn av artenes utvikling nå har blitt så intelligente at vi ikke lenger behøver troen på Gud. Den er utdatert. Den tilhører barnesykdommene og er noe man vokser av seg.

Bildet er av den kjente ateisten Richard dawkins. han er en representant for en mer aggressiv type ateisme som ikke bare er fornøyd med å avvise religion selv, men som også framstår som en ateismens misjonær. han argumenterer karftig for å vise at religion er destruktivt, dumt og avlegs. Vel, vel, han om det. Selv opplever jeg denne bombasmen som uforståelig, nærmest naiv. Jeg velger å stille meg sammen med et overveldende flertall av jordens befolkning, jeg tror det finnes en Gud.

fredag 19. mars 2010

10 uforståelige fenomener: #10 Tapas

I min nye serie tar jeg for meg ting som er veldig vanlige, men som for meg er fullstendig uforståelige. Det kan være alt fra religion til musikk til mat. Og jeg begynner med mat, og den ultratrendy multiretten tapas.

Det er jo typisk nordmenn å ville være kontinentale og ta med sg vaner og skikker fra reisene til syden. Tapasen er jo egentlig ikke en rett, men mange retter som man kan plukke litt her og der fra. Jeg har jo forstått, uten å følge så veldig godt med, at stadig flere bestiller eller lager denne trendy retten fra Middelhavet.

For meg virker dette å være et eksempel på at trendy er viktigere enn godt. For min erfaring er at man kanskje synes at max tre av alle rettene er gode, og da viser man godvilje. Så pøser man på med retter som man må være ganske spesiell for å like. For hvem er det som liker oliven, for eksempel? Og laks i lompe? Ikke er måten maten er krydret på spesielt god, heller. Og for en jobb å lage! Man skal jo ha minst åtte retter dersom det skal være ordentlig tapas. Selv bestiller jeg og lager helt andre ting. Uenig, sier du? Gi meg noen argumenter da!

onsdag 17. mars 2010

Snikmisjonering

Et viktig prinsipp i den norske skolen er at man ikke skal drive med misjonering eller forkynnende virksomhet. Dette blir jo helst forstått i forbindelse med religion og RLE-faget. Men når noe blir klassifisert som "vitenskapelig" er tydeligvis praksisen en helt annet. Sigve Brekke skriver en interessant artikkel om dette i siste nummeret av Utdanningsforbundets fagblad "Utdanning"

Selv har jeg undret meg og irritert meg over hvordan fagmiljøer og lærebøker i utdanningssystemet vårt ukritisk har forfektet og forkynt en darwinisme som slett ikke alltid har vært like godt bevist. Jeg fikk selv et middels stort oppslag i Tønsberg Blad i perioden jeg var student og leder av det kristne studentlaget. Grunnen var at jeg skrev en mail til rektor og krevde reklameplakatene for de såkalte "forskningsdagene" på høgskolen fjernet. Plakaten viste et stort øye og teksten "I begynnelsen skapte mennesket Gud". Både arrogant og ignorant, spør du meg, uten at jeg ble spesielt støtt av det. Men jeg snakket med andre som ble det. Og plakatene ble selvsagt hengende.

Nå ser vi at stadig flere i forskningsmiljøer åpner opp for det som kalles "intelligent design" alstå muligheten for at noe som kan kalles "Gud" eller lignende, kan ha satt i gang en prosess som har blitt til det universet vi kjenner i dag. Men de helfrelste darwinistene har vanskelig for å rikke på seg i sine fastlåste standpunkter. Sigve Brekke dtar spesielt fram Tv-programmet Darwins verden i sin kronikk og reagerer på at nettstedet naturfag.no bruker programmet som kobling på sine sider. Naturfag. no blir brukt av mengder av lærere, studenter og elever i naturfagstimer over hele landet.

Elevene får blant annet høre at deres egen tro sløver ned intellektet, at mennesker som ikke tror på evolusjonsteorien ikke har vettet i behold, og at pedagoger som tar hensyn til til elevers tro, er skremt. Det spørs om den norske skole kan forsvare at barn blir underetrykt i biologitimene.

Brekke reagerer også på at kreasjonisme, som er langt mer omstridt enn intelligent design, blir framstilt som det eneste alternativet til evolusjon. Dermed blir både elever og andre tvunget til å velge mellom en "vitenskapelig" og en "religiøs" framstilling. Han etterlyser også at elever skal øves opp til kritisk tenking også i forhold til evolusjonslæren. Han fortsetter også sin kritikk av Darwins verden:

Framstillijgen av evolusjon i "Darwins verden" er preget av retoriske spørsmål, vikarierende argumenter, selektiv informasjon, misvisende begrepsbruk og misjonering. Disse faktorene forsøpler "Darwins verden" sin pedagogiske verdi.

Spesielt reagerer han på det han opplever som misjonering fra darwinistene:

I Tv-programmet "Darwins verden" blir vitenskap presentert som fornuften, mens kreasjonisme og religion generelt får status som ufornuften, men når ble det fornuftig å  si at vi kommer fra ingenting?....jeg kan ikke sitte stille og se på at et program som "Darwins verden" har fritt talerør inn i norske klasserom. Programmet gir lytteren inntrykk av at det var i barndommen at man søkte forklaringer hos Gud og at evolusjonsteorien har motbevist Guds eksistens.

Det er den kjente ateisten Richard Dawkins som er mest framtredende i programmet. Brekke sier blant annet at:

Dawkins krig mot troende fortsetter ved å forklare eleven at årsaken til at vi er snille mot hverandre, kan forklares ut fra den sterkestes rett og ikke ut fra Guddommelig skapelse.

Brekke viser også hvordan programmet står i klar kontrast til intensjonene i læringsplanen for skolen:

...skolen skal vise romslighet for andre syn.....skal oppforstringen bryte med selvopptatthet og tro på den sterkestes rett....eleven skal stimuleres til nysjerrighet.

Selv har jeg aldri sett det omtalte programmet, men dersom dette stemmer er det ganske alarmerende. Det er nok et bevis på den arroganse og trangsynthet som preger altfor mange av de darwinistiske forskerne og "misjonærene".

tirsdag 16. mars 2010

Høydramatisk?

Fotballsesongen er sparket i gang igjen og mange mener at det er sykt tidlig å starte sesongen midt i mars. Blodfansen har vel ventet lenge nok og uansett så er snødekte baner måket og spillerne sendt ut i vinterkulden. Selv har jeg alltid vært interessert i fotball, selv om metningspunktet kommer tidligere nå enn før. Selv om jeg ikke er enig med de mange som alltid vil mene at det er for mye fotball på TV. Uansett kan det være på sin plass å vurdere de som presenterer all denne fotballen for oss, kanalen TV2.

Siden kanalen gjorde sitt inntog på begynnelsen av 90-tallet, har det vært en klar dreiing mot det mer tabloide i dekningen av idrett, og spesielt fotball, på TV. Det har vært en klar tendens til å fokusere på det kontroversielle og det utenomsportslige. Noe som også Canal Plus' Dag Solheim har merket seg. Før jul kom han med noen uttalelser i forbindelse med at TV2 sannsynligvis kommer til å overta rettighetene til å sende engelsk fotball. Uttalesene falt ikke i god jord hos TV2

Det blir for mye bajaskultur. Jeg har respekt for at de tar sine valg, men jeg liker det ikke. Fokuset blir fjernet fra fotballen og over på enkeltpersoner og enkeltsituasjoner. Alt skal være så sensasjonelt

TV2 framstod som fornærmet og sure etter kritikken:

Journalistikken skal ha fokus på det kontroversielle og vil handle om det irregulære.....Dommerfeil skaper engasjement, frustrasjon og sinne

Selv synes jeg det er lett å være enig med Solheim og jeg tror TV2 undervurderer sitt publikum. Selv synes jeg faktisk det er mer interessant å høre om hvem som spiller den beste fotballen enn hvem som ble snytt for straffespark. Det er utrolig hvor mye tid som blir brukt til å diskutere eventuelle dommerfeil i TV2s fotballsendinger. Jeg er også trøtt av kanalens utensportsilige fokuseringer og vurderinger.

Og ikke minst er jeg trøtt av Davy Wathnes kvasijournalistikk hvor han stiller ledende spørsmål som han mer eller mindre svarer på selv. For så å opptre som "ekspert" senere på kvelden. For meg virker dette som fullstendig useriøs journalistikk. Jeg er også lei av at han stadig provoserer og søker å finne kontroverser. Og mer enn noe annet er jeg trøtt av at hans bruker beskrivelsen "høydramatisk" uansett hvor hendelsesfattig og kjedelig en kamp eller runde har vært.

TV2s nyrekruttering av Lars Bohinen som "ekspert" tyder ikke akkurat på en annen linje. Mannen har jo allerede gjort seg bemerket med flere kontroversielle, provoserende og lite gjennomtenkte uttalelser.

Jeg tror TV2 kan gjøre lurt i å lytte til Solheims kritikk og se på sendingene til Canal Plus. Jeg tror de kan ha en del å lære.

mandag 15. mars 2010

Det nye jødehatet

De siste årene har det stadig kommet nyheter fra forskjellige land i Europa om at jødehatet er på frammarsj igjen. De siste dagene har vi også fått høre om hvordan jødehat og skjellsord mot jøder brer om seg blant unge i Norge. Det nye jødehatet tar ikke først og fremst utgangspunkt i rasemessige forhold, som tidligere, men derimot i staten Israels politikk i forhold til sin arabiske naboer. Det er derfor ikke spesielt overraskende at de nye utfallene mot jøder kommer fra unge muslimer, spesielt på skoler der hvor andelen av elever med muslimsk bakgrunn er høy.

En reportasje på NRK viser hvilke utslag det nye jøehatet har fått. Kanalens kilder er flere lærere på videregånde skoler i Oslo som alle ønsker å være anonyme. Her er noe av det de rapporterer om:

Det er en notorisk uthenging av jøder. Alt fra vitser til åpenbare drapsrusler. "Det står i Koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. Jøder skal drepes hvis de kommer hit til denne skolen", er det elever som sier. Å rose Hitler for det han gjorde med jødene er en annen gjenganger fra elever ved min skole. Det verste med dette er at jødehat er blitt helt legitimt i store elevgrupper med muslimsk bakgrunn.

Jeg ser jødehatet spesielt i samfunnsfagtimene. Elever sier jøder styrer alt, hele Vesten styres av jøder. Flere sier også at de beundrer Hitler, fordi han drepte jøder. "Angrepet på Tvillingtårnene i New York 11. september 2001 var det jødene som stod bak." I min klasse er det slik at hvis noen sier de støtter terroisme, så er det noen som protesterer. Men hvis noen gir utrykk for jødehat, er det ingen som protesterer.
Flere elever hånflirer når jeg snakker om Holocaust. En gutt reiste seg og kommanderte meg til å stoppe å snakke om jøder og Holocaust. De fleste av disse ungene er født og vokst opp i Norge. Jeg synes det er sjokkerende at det går an å vokse opp i Norge med slike holdninger.

"Jævla jøde" er et mye bruk skjellsord i timene. Hadde jeg vært jøde ville jeg følt det veldig krenkende. Disse uttalelsene er et stort problem.

Ganske sjokkernde og det er tydelig at mange muslimske hjem og miljøer har en stor jobb å gjøre. Disse meldingene kommer samtidig som vi ser at staten Israel er i ferd med å miste den eneste støtten de fortsatt har i utlandet, nemlig fra USA. Amerikanerne er rasende fordi Israel igjen velger å utvide bosettingene på palestinsk område. Isarel ser ut til å være i ferd med å grave sin egen grav, og kan komme til å stå helt isolert tilbake. Mange vil hevde at dette er akkurat slik som Bibelen har forutsagt.

Forstander Anne Sender i Det Mosaiske Trossamfund utdyper hvordan dette nye jødehatet blir forsterket og hva som må gjøres. Hun understreker samtidig hvordan hun møter stor forståelse hos Islamsk råd i Norge.

Flere norske skoleklasser benytter Gaza-legenes (Mads Gilbert og Erik Fosse) bok i arbeidet. I detaljer skal barna identifisere helt og skurk ut fra en ensidig og mangelfull realitetsbeskrivelse helt uten de korrigeringene ettertiden har vist. Og med informasjonenen som at borgere i muslimske land fores rått med jødehat, barne-TV, såpeoperaer, litteratur og oppfordring til hellig krig.

Vi ønsker ikke å bidra til ytterligere stigmatisering av alle muslimer, men Islamsk Råd i Norge er like sjokkerte som oss over disse holdningene. Vi har en god dialog med dem om problemet

Norske myndigheter må kartlegge problemet og hvem det gjelder

Det er tid for å vokte om det jødiske folk. Å kritisere urettferdigheter gjort av den israelske stat skal vi fortsette med. Profeter som Amos og Jeremia gjorde det samme. Men folket fortjener fred. Folket fortjener respekt og medmenneskelighet. Og folket fortjener sannelig noen som kan lede dem på en god måte. Det har de ikke nå, dessverre.

søndag 14. mars 2010

Ikke av denne verden


Bildet "Ecce homo" viser et av mine favorittsteder i evangeliene, når Jesus står foran Pilatus for å svare på anklagene mot ham. Etter en natt med dødsangst, søvnløshet, hat, hån, endeløse forhør og dessuten etter å ha blitt forlatt av alle man skulle tro ville støtte ham, står han altså her. Anklagene er at han ser på seg selv som en konge, som en konkurrent mot keiserens og Pilatus' autoritet. En tid for å kjempe?

På sett og vis. Men en annerledes kamp. Slik samtalen er gjengitt i Johannes' evangelium, svarer Jesus slik:

Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.

Johannes' evangelium kapittel 18, vers 36

Jeg skulle ønske at alle, kristne som ikke-kristne, kunne forstå dette. Jesus' kongerike, Jesus' kamp, Jesus' myndighet og alt det som har med hans rike å gjøre, er på et helt annet plan. Det er derfor det er så meningsløst å snakke om hellig krig eller væpnet kamp i Guds navn, enten man kaller det Jihad, korstog eller krig mot terror. At det er så ufattelig at man kan bruke Guds navn til å forsvare så mange av de voldelige og krigerske handlinger som blir gjort mange steder, også i dag, enten man kaller Gud for Allah, Jahve, Gud eller Brahman.

Og med det han sier her, gir Jesus også håp og verdighet til alle som kjemper mot "fiender" som utfordrer oss til forsvar eller kamp. Som håner oss og gjør oss motløse. Enten det handler om sykdom eller angst og depresjon. Om det handler om urettferdig behandling eller motstand fra mennesker vi er glad i. Kampen foregår på et annet plan, på et plan der de kreftene som virker å være de sterkeste i vår dimensjon, er sjanseløse mot han som regjerer i en annen dimensjon. En dimensjon som er hinsides følelser, tanker og oppfatninger, ja, som er hinsides livet selv.

Jesus avslutter sin "forsvarstale" med å si:

For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst

Johannes' evangelium kapittel 18, vers 37
La oss også være vitner om sannheten!

lørdag 13. mars 2010

Den siste Sovjetstat?

Det vakte jo litt oppsikt da en svensk stasråd kalte Norge "Den siste Sovjetstat" for noen år siden. Men innimellom kan man begynne å lure på om det faktisk stemmer ganske godt. I alle fall gir partiet SV oss noen gufs fra den totalitære fortiden i øst men ujevne mellomrom. De som følger godt med vil huske formuleringen fra landsmøte om at alle privatskoler bør underlegges statlig kontroll. Denne uken ble det gjort et vedtak på Stortinget som viser at også SV vinner noen slag innad i regjeringen.

Saken handlet om livssynsorgansisasjoners frihet til å ansette folk på grunnlag ut fra sin eget syn på egnethet. Blant annet har det vært mulighet for livssyn å stille krav til kjønn og legning ved ansettelser. Dette er det nå slutt på. Livssynsamfunnene må nå kunne dokumentere at det er "forkynnerstillinger" for at man skal kunne "diskriminere " mennesker på denne måten. Andre stillinger skal det være ulovlig å stille slike krav til.

Det er vanskelig å være prinsipiell, spesielt for politikere som har vanskelig for å skille sak og person. Selvsagt vil mange hevde at det er avlegs å mene at det er feil å ha kvinnelige prester og at homifili er synd. Men det finnes fortsatt en del mennesker som mener dette, og da er spørsmålet: Er det lov å mene dette og handle ut fra det? Eller trenger vi da en formynderstat som sier at dette ikke er greit, dette kan vi ikke tillate?

Debatten rundt dette på Stortinget viser at der faktisk er noen som klarer å skille. Partiet Høyre, som er det partiet som kanskje har profilert seg fremst som det homovennlige partiet, og som har flest homfile folkevalgte, gikk imot denne innstrammingen. De mener, som resten av opposisjonspartiene, og vi ikke bare kan tolerere meninger vi er enig i selv. Livssynsorganisasjoner må selv ha frihet til meningsfrihet. Det er helt misforstått at man bare skal tolerere det som man selv er enig i. Det er ikke toleranse i det hele tatt. Aril Edvardsen kalte denne holdningen "Sekulær fundamentalisme".

Fremskrittspartiets Solveig Horne sa at  For denne regjeringen er rettighetene til homofile og lesbiske sterkere enn trosfriheten. Det er bekymringsfullt. Jeg synes ikke det er vanskelig å være enig med henne.

Høyres Torbjørn Røe Isaksen opptrer enda mer reflektert:

Jeg setter pris på å leve i et samfunn der det er større rom for å være annerledes. Men nå drives samfunnet i en helt annen liberal retning der vi tvinges til å stille spørsmålet: Har vi i det hele tatt rom for det religiøse?

Hans partifelle Olemic Tommesen:

I et moderne, tolerant samfunn må det være et rom for annerledes temkende, selv om de representerer holdninger majoriteten har vanskelig for å akseptere.

Statsråd Lysbakken fra SV fikk mer motbør ennn han satte pris på i denne saken. Spesielt fra det ultraliberale Venstre og Trine Schei Grande:

Om det er flertallets definisjon av toleranse som skal overføres alle enheter i samfunnet, ja så blir toleransen totalitær.

Selv om å bli stempelet som "totalitær" var mer enn Lysbakken kunne akseptere, er det akkurat det den blir. Og jeg vil ikke leve i et totalitært samfunn, men et samfunn der folk jeg er rykende uening med, faktisk får lov å mene det det mener, og stå for det de står for. Som Voltaire er så kjent for å ha sagt (selv om han visstnok aldri faktisk sa det): Jeg er uenig i hva De sier, men vil inntil døden forsvare Deres rett til å si det!

torsdag 11. mars 2010

En etisk standard- men ikke for alle....

Vi er jo alle opplært til å oppføre oss noenlunde bra, vise sunn folkeskikk og respekt for andre mennesker. Vi får tidlig lære at det finnes andre mennesker enn oss selv i verden, og at man skal vise omtanke og respekt for andre uansett hvem de er. De fleste av oss prøver så godt vi kan å etterfølge dette og regner med at alle andre vil prøve å gjøre det samme. Men dette gjelder ikke for alle. Eller vi kan si at det gjelder for alle med unntak av to yrkesgrupper: Komikere og idrettsutøvere. De har sin egen etikk, og de får stor sett lov til å ha det.

Blant komikerene er det Otto Jespersen som har fått mest oppmerksomhet. Ikke uten grunn, han har gjort seg (u)populær med sine utfall mot de aller fleste, men har nok fått mest oppnerksomhet for sine uttalelser om Kjell Magne Bondevik og jødene i Aushwitz. Og selv om mange har prøvet å hevde at det ikke går an å behandle andre på en slik måte (noe av det viktigste vi lærer barna på solen, er jo å ikke mobbe andre) har Jespersen nok av støttespillere som taler hans sak. -Det er jo satire, komikk, vi kan ikke ta dette på alvor. Jespersen er nå i gang med en nye serie, Otto privat. Her gjør Jespersen blant annet narr av psykisk utviklingshemma. Sympatisk.

Blant idrettsutøverne er det mange å ta av, jeg har vel nevnt mange av dem før. Tiger Woods som mente at han hadde gjort seg fortjent til å ligge med så mange damer han ville, selv om han var gift. Chelsea-stjernene Ashley Cole og John Terry som har utnyttet sin stjernestatus til noe av det samme, og etterlatt seg skandaler og ødelagte ekteskap og relasjoner i fleng.

Her på berget er dimensjonene heldigvis mindre. Men vi har en Kjetil Rekdal som skjeller ut sin egen spiller for åpent kamera og kaller en spiller på et annet lag for alkis. Vi har en Vadim Demidov som nekter å skrive ny kontrakt fordi han heller vil gå til en annen klubb og stikke masse penger i egen lomme. Heldigvis har vi også unntakene. Alexander Aas som selv tok initiativet til å gå kraftig ned i lønn for å hjelpe sin klubb Strømsgodset. Erik Huseklepp signerte i dag en ny kontrakt med klubben sin Brann, på tross av at han ville tjent mer penger på å la den gamle gå ut. Og attpåtil gikk han ned i lønn. Slik fremstår heldigvis Demoidov som den grådige dusten han er. 

Men øverst blant alle disse troner Petter Northug. ja, jeg vet jeg har skrevet om han før. Men siden den gang har vi hatt et OL hvor Northug har fått vist for et enda større publikum for en liten drittunge han er. Vi har jo lært å kjenne han som en som rakker ned på alle motstandere fra inn- og utland ved hver anledning han har. I Ol la han nye dimensjoner til sin imponerende oppførsel. han var pottesur og nektet å snakke med noen etter å ha blitt nr 41 på åpningsdistansen. Og han ga bare opp da han mistet sjansen til å vinne neste distanse.

Men det egentlige problemet ligger ikke her. Problemet er jo: Hvorfor får idrettsutøpvere lov til å holde på slik? Hvorfor måtte det så så langt før noen sa til tiger Woods at han ikke kunne leve slik? Hvorfor forsvarer TV2 sin egen ansatt Kjetil Rekdal og sier at vi vi ha en frittalende fyr på TV? Hvorfor er det ikke noen på langrennslandsslaget som kan stoppe kjeften på Petter Northug? Stanavger Aftenblad stiller det samme spørsmålet:

Noen vil kalle ham en umoden idrettsmann som hoverer uhemmet når han vinner, nesten håner konkurrentene, og gir opp som en feiging når han ikke vinner.


Å tape 30-40 sekunder på 500-600 meter handler ikke om å miste en stav, det handler om å miste motet, om å miste viljen og om å miste æren. 
Andre spurter inn til 12. og 26. plass, men Petter Northug nedlater seg ikke til den slags. Han er en mann som går for seg selv - ikke laget og ikke landet. Han er en idrettsmann uten ryggrad og moral. Send ham på kurs hos Bjørndalen eller Tora Berger eller Marit Bjørgen.
I tillegg bør norske idrettsledere snarest ta kontrollen. Hvor er lederne som faktisk forteller Petter Northug han han må stille opp og forklare hvorfor han ikke kom seg opp i toppen? Hva skjedde med staven? Alle skjønner at marginene er små og fallhøyden stor, men ingen skjønner et taust tryne og arrogant opptreden. NRKs Pål Gordon Nilsen prøvde, men Northug passerte uten å ville. Hvor er den sterke landslagslederen som foreller, forklarer og peker rett på Petter Northug og sier tydelig at dette hører med. Hvor er den sterke lederen?

Men først og fremst: Hvor er Petter Northug? I dag var du faktisk det største barnet i skirennet.

Det er jo en kjent sak at Northug har kjørt sitt eget løp i alle år og ikke har bidratt med noe til laget før i år. Er det slik at bare du har et stort nok talent, gjelder helt andre regler? Og hvorfor råder en slik holdning som Rune Brynhildsen målbar i Sportstabloid på tirsdag:

Omverdenen ønsker profiler. Profiler er ofte seg selv. Løfter vi denne pekefingeren for ofte så får vi bare A4-mennesker og idretten blir kjedelig

Å være seg selv, ja. Noe så barnslig. Det var viktig for meg også da jeg var 13. Profiler, ja. Hvem vi påstå at Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen og Aksel Lund Svindal ikke er profiler? De har likevel lært seg hva god folkeskikk er. Og hvem vil påstå med hånden på hjertet at Erik Huseklepp ikke er en av norsk fotballs største profiler? Spar meg.

Det slår meg at det faktisk er TV2 og i hovedsak Davy Wathne som har målbårett forsvaret av denne drittsekk-oppførselen. Så også i Northug-saken.

Hvem er det som har bestemt at idrettsstjerner må være høflige, veltalende, høymoralske og stille opp for media hver gang de har vært i aksjon? Er det andre yrkesgrupper som har samme krav hengende over seg?

Jeg vil tro at de aller fleste yrkesgrupper har enkelte krav til vanlig folkeskikk. Jeg håper at Northug faktisk blir voksen selv etterhvert og skjønner dette selv.

lørdag 6. mars 2010

Flere typer ekstremisme

Muslimske ekstremister har vel fått mest oppmerksohet, men det finnes slike i alle religioner. De siste ukene har vi også kunne lese om jødiske ekstremister i mediene. De ytterligående jødene har hatt stor framgang og økt innflytelse de siste årene, slik det ofte er når man har en åpen konflikt å forholde seg til. Da støtter man gjerne de som snakker høyest og slår hardest. Det viktigste som har skjedd i så måte, var utnevnelsen av Avigdor Lieberman til utenriksminister i fjor. Siden det har han flere ganger fått mulighet til å vise sin ektreme synspunkter. Blant annet sa han følgende kommentar til den fastlåste situasjonen for åp skape fred i Midtøsten: Nothing is going to come out of this 'Peace Industry' except for conferences in five star Hotels and a waste of money

Den jødiske ektremismen lever altså i beste velgående, selv om den eksisterer i mye mindre skala enn den muslimske. Men den er slettes ikke noe mindre ekstrem enn den muslimske. For noen uker siden kunne vi lese om grupper i Israel som jobber for at de mosaiske lovene skal være statens offisielle lover i alle spørsmål. Vi snakker altså her om Moseloven, som på ingen måte er noe mindre ekstrem i mange saker enn de muslimske sharialovene. Vi har gjerne et litt romantisk bilde av Moses og lovene som bærer hans navn, men disse lovene er beinharde når det gjelder straff, lemlestelser og kvinners stilling. De fleste av oss grøsser ved tanken på at noe slikt skal bli alminnelig igjen.

Det siste vi kunne lese i går, var en reportasje fra NRKs korrespondent i Jerusalem som hadde tatt en tur med bussen. Og vi snakker ikke her om en vanlig buss, men en buss hvor mennene sitter foran og kvinnene bak. Hvorfor? I følge en av de som satt foran i bussen fordi:  Toraen befaler oss å passe på hva øyet tar inn og hva tankene fylles med. Derfor det det best med adskillelse i bussene, for at vi skal unngå å få dårlige tanker

Vi skriver altså 2010 og vi snakker om det demokratiske, folkeopplyste Israel. Rosa Park må vel snu seg i graven nå.

fredag 5. mars 2010

Farvel, Sinai!

Fredag for ganske nøyaktig en uke siden tok vi fatt på det ruvende Sinai-fjellet eller Mosesfjellet som det også bli kalt. Toppen rager 2285 meter over havet og stigningen skulle forseres i måneskinn og halvmørke i løpet av natten. Egentlig hadde vi, i alle fall jeg, store forventninger til denne turen og til det som ventet oss på toppen, en soloppgang for historien og et minne for livet.

Det var ganske spesielt å gå opp i tussmørket, og bli passert av kameler, beduiner og andre turister på vei opp. Vi tok jevnlige pauser hvor vi kunne varme oss i skur satt opp langs veien mot toppen. Hans-Christian var ikke i form når vi startet og fryktet at forferdelige dykkersyken hadde inntatt ham. Men så ga han blaffen og bestemte seg for heller å dø på veien opp enn å gå å føle på alt som gjorde vondt. Men dø gjorde han ikke. Vi holdt varmen mens vi gikk, men merket at det ble kaldere og kaldere jo lenger opp vi kom. Mørkere ble det også. Mens beduinene tilbød oss å sette oss på en kamel i stedet. Hadde selvsagt blitt enda kaldere.

Tallet på hvor mange turister som gikk denne turen fra St. Catherine klosteret og de tusen meterne opp til toppen og fjellet ble angitt til å være over 2000 daglig!! Om det var så mange denne natten, vet jeg ikke, men da vi endelig nådde toppen, ble det trangt. Og kaldt. Fryktelig kaldt. Vi hadde fulgt oppfordringen om å ta med oss varme klær, men det var ikke på langt nær nok til å føle seg komfrotable her. Etter å ha stått og hutret sammen med hundrevis av andre i en drøy time på toppen, kom endelig solstrålene fram. Hutrende og frysende så jeg og Hans-Christian på hverandre og spurte: Var det verdt det?

Og vi var skjønt enige om at nei, nei og atter nei. Nå har jeg lovet at jeg skal være mer positiv på denne bloggen, men jeg gjør et unntak nå. Kanskje var forventingene for store. I alle fall, jeg har sjelden frosset så mye som denne natten og morgenen. Og når man "lider" så mye for noe, bør det være for en god grunn. Jeg hadde forventet meg et flott fjelltopp med åpen sikt til alle kanter. I stedet måtte vi stå sammenpresset mellom andre frysende turister, en moskè og en kirke og prøve å se soloppgangen, noe som var vanskelig nok når så mange stod i veien. Og soloppgang har jeg faktisk sett før.

Andre hadde tydeligvis en saligere opplevelse enn oss, for lovsangen og hallelujaen hørtes godt fra flere der oppe. Og jeg tenkte med meg selv at det knapt finnes noe mer malplassert sted å synge lovsanger enn her, i alle fall for kristne og det er jo stort sett de som synger mest lovsanger. Man burde kanskje lese hva Bibelen sier om dette fjellet:

......flammende ild, skyer, mørke og storm.......gjallende horn og en røst som talte slik at de som hørte den, ba om å bli spart for å høre mer. For de kunne ikke tåle den befalingen som ble gitt: Om så et dyr kommer nær fjellet, skal det steines. Ja, så gruvekkende var synet at Moses sa: « Jeg skjelver av skrekk.»

Brevet til Hebreerne, kapittel 12, versene 18-21

Slik beskriver Bibelen Sinai-fjellet i Hebreerbrevet. Ikke akkurat noe fint sted. Omgitt av gold ørken, stein og sand. Kaldt og vindfullt. Det er mulig jeg er kald om hjertet, men jeg kjente ikke at lovsangen smittet. Det måtte i så fall være på trass. Nå skal det jo sies at man på ingen måte vet sikkert at det var på dette fjellet Moses steg opp. Men det var nok i nærheten. Uansett følte ikke jeg at stedet innbød til lovsang.

Da vi kom ned igjen på morgenen, fikk vi en turbo-omvisning i klosteret, hvor vi fikk se både "Moses-brønnen" og "den brennende busken". Selvfølgelig omgitt av hundrevis av andre som var kommet for å se akkurat det samme som oss. Og hele opplevelsen ble rett og slett veldig kitsch. Dersom folk skal ha en religiøs opplevelse, foreslår jeg heller en tur i den norske fjellheimen. Jeg tror det er like stor sjanse for å møte Gud der. Men det var kjekt å bli bedre kjent med Hans-Christian.

torsdag 4. mars 2010

Egyptiske selgere

En ting vi fort fant ut (og som vi forsåvidt hadde lest om på forhånd) var at i Egypt er det vanlig å prute på alt. Og da mener jeg alt. Ikke bare i de store bazarene og markedene, men også i vanlige butikker. Jeg vet ikke hva du synes, men jeg synes det kan være sjarmerende til et visst punkt, men når man må prute bare man skal i kiosken og kjøpe en brus, blir det litt slitsomt. Men man forstår at å handle for egypteren handler om mye mer enn bare gi og ta imot. Det innebærer en samtale, en duell om hvem som er den sterkest, selvsagt i full respekt for sin motstander.

To ganger ble vi "sjanghaiet" inn til selgere som ville prakke på oss sin hjemmelagde parfyme, som visstnok ikke inneholdt verken olje eller alkohol. Hva den egentlig inneholt fikk vi ikke vite. Etter at de regelrett hadde lurt oss inn i sine shabby salgsboder, visste vi ikke ordet av det før vi ble servert varm te og fikk forsikringer om at vi var som familie for dem. Så kom vannpipa på bordet for å styrke båndene mellom oss ytterligere. Hva tror du vi følte da? Selvsagt var vi forpliktet til å gi noe tilbake for alt de hadde servert oss. Så da ble det både parfyme og te til oss. Og penger i kassa for dem.

Kanskje ligger det i den egyptiske naturen å være gode til å overtale og overbevise. Da vi besøkte det berømte St. Catharine-klosteret ved Sinai-fjellet, fikk vi høre historien om den egyptiske helgenen som gav navn til klosteret. Hun kom fra Alexandria og ble omvendt til kristendommen i det 4. århundret. Guiden vår (som adresserte oss som "My dear friends" minst en gang i hver setning) fortalte at hun så fikk besøk av den ene etter den andre som prøvde å overbevise henne om at dette var en tabbe. Men alle som kom til henne reiste derfra igjen like overvist i sin tro som henne selv. Keiseren var så misfornøyd med dette at han beordret henne drept. Og drept ble hun, selv om hun på mirakuløst vis klarte å overleve det første forsøket på henrettelse.

Den norske, kristne artisten Arnold Børud ble i et TV-program for noen år siden spurt om han tror Jesus fortsatt selger (av en klønete journalist som sikkert prøvde å spørre om Jesus fortsatt er aktuell) Børud ble egentlig ganske forbannet over at Jesus ble framstilt som en salgsvare. Forståelig nok. For hvis mennesker tror at de kristne er ute etter å selge dem Jesus, blir det meste bare et spill. Det var den følelsen jeg ofte fikk i Egypt. Jada, folk var vennlige, åpne og høflige. Men vi visste alle at det lå en agenda bak. De ville selge meg noe. Noe jeg trolig ikke ville ha. Og da må man gjerne smøre på litt ekstra. Og mister av syne den vennlighet som er uselvisk, som viser vennlighet og gavmildhet uten å forvente noe igjen.

onsdag 3. mars 2010

Inntrykk fra Egypt

Å reise til varmere strøk midt i den kalde norske vinteren er absolutt å anbefale. Selv har jeg gjort det til en vane å gjøre nettopp det, og i år gikk turen til Sharm El Sheik i Egypt. Det ligger på sørspissen av Sinai-halvøya, ved Rødehavet. Sharm gjorde et godt inntrykk på meg, selv om jeg har dratt med meg noe mageproblemer som gjorde at jeg ble syk da jeg kom hjem, og akkurat nå skulle jeg vært på jobb i stedet for å sitte her og skrive.

Egyptiske mennesker framstod for meg som joviale, hyggelige og i godt humør. På alle restauranter vi var på, gjorde kelnerene et poeng av og spøke og gi oss gåter og vitser. Det var påfallende hvor lite politi som var synlig i gatene og hvor lite sirener man hørte om kveldene. Man kunne jo lett få intrykk av at dette er en svært fredelig del av planeten Tellus. På tross av (eller kanskje på grunn av) at Egypt er et muslimsk land og har fostret flere av verdens mest berømte muslimske ekstremister. Samtidig er Egypt et av de muslimske landene som er mest liberale og frie for alle typer tro og religion, selv om det fortsatt forekommer forfølgelse av for eksempel kristne.

I tillegg til sol og bading, er dykkingen og snorklingen det som gjør dette stedet så definitivt verdt et besøk. To i mitt reisefølge tok dykkersertifikatet de dagene vi var der, og var fra seg av begeistring når de så det de så på noen få meters dyp. Faktisk trengte man ikke dykke i det hele tatt for å bli imponert. Det var nok å bare gå noen få trappetrinn fra stranda ned i sjøen, stikke hodet ned i vannet, så åpnet en helt ny verden seg. En verden av tusensvis av fargerike koraller og mengder av fisk i alle farger og fasonger. Et fantatisk fargesprakende panorama som vi i vår del av verden aldri får muligheten til å se her. Og fiskene var ikke spesielt skvetne heller, de svømte rundt beina våre og vi kunne studere dem på nært hold. Fantastisk!

På turen kunne vi også oppleve noen av de mer ekstremt pågående selgerne i landet, samt en nattlig tur til Sinai-fjellet. Mer om dette i morgen.