torsdag 29. april 2010

Guds plan med ditt liv

De av oss som har vokst opp i et bestemt kristent miljø, har vel hørt dette en del ganger. Gud har en plan for ditt liv. Og den er veldig konkret og noe man ikke må gå glipp av. Jeg synes det er litt forfriskende å lese Donald Millers bllogginlegg i dag, med overskriften Does God Have a Specific Plan for Your Life? Probably Not. Her skriver han blant annet: 

I want to write an essay saying the statistical chance of God having a specific plan for your life is roughly 1 in 227. I’d base that statistic on scripture, because scripturally, for every one person God had a specific plan for, there were 226 He did not. Joseph was in, Benjamin was out and so on. Okay, I haven’t actually done the math. It may be 1 in 250 or 1 in 95, but that is hardly the point. The point is we think God is going to tell us exactly what to do, but chances are, He isn’t. It’s just not a Biblical idea.

Tror kanskje Miller har et poeng.

tirsdag 27. april 2010

Russisk besøk og menneskerettigheter

Russland har plutselig fått et smilende og imøtekommende ansikt med president Medvedjev besøk i Norge. Smilende har han latt seg intervjue og smilende har han gått fra besøk til besøk og skapt et inntrykk av et vennligsinnet Russland. Dette er det grunn til å glede seg over.

Samtidig roper menneskerettighetsgrupper om at det fortsatt er elendige vilkår for menneskerettigheter i Russland, spesielt for dem som uttaler seg kritisk om Russlands engasjement i vepsebolet Tsjetsjenja. I mars i fjor skrev jeg dette innlegget på bloggen min om et drap på en tsjetsjensk flyktning i Wien. Nå kan vi lese på VG Nett at østerriksk etteretning har konkludert med at drapet ble bestilt av Moskvas tyrann i Grosjny, president Ramzan Kadyrov. Så det er vel ingen grunn til å juble for høyt før denne banditten er bak lås og slå. Det er det bare Moskva som kan sørge for.

mandag 26. april 2010

10 uforståelige fenomener: #3 Twitter

Jepp, Twitter og ryktene om denne har gått som en farsott over verden og Norge de siste to årene. Man er liksom ikke helt oppdatert dersom man ikke er på twitter. Kjendiser og ikke-kjendiser skryter av at de er på Twitter og media siterer flittig fra hva folk har uttalt på twitter. Og få stiller egentlig spørsmålet: Hva er vitsen??

Twitter funker vel egentlig som å sende SMS'er til hele verden, og det er vel faktisk ytterst få personer man er interessert i få SMS'er fra. Det må enten være venner eller kjendiser. Selv er jeg mye mer interessert i å lese lengre artikler om viktige folk enn å få en setning på SMS fra dem. Så hvorfor skal folk flest kaste bort tida på et så unyttig og meningsløst medium? Er det interresant for folk flest hva Lance Armstrong spiste til frokost, at Paris Hilton har vært hos veterinæren eller at Amy Winehouse kjeder seg på rehab?

For avisene og TV-kanalene er det jo fint. Man slipper jo å intervjue folk, man kan jo bare sitere hva de har sagt på Twitter. Resultatet blir jo at kjendiser selv kan uttale seg når det passer dem i stedet for å stille opp på intervjuer hele tiden. For dem er det kanskje en fordel. Men du verden for en nedtur for den seriøse journalistikken. TV2 har jo kastet seg på trenden i sine fotballsendinger. Tror ikke mange mener at dette hever kvaliteten på sendingen akkurat. Det virker som det også er lavere terskel for å snakke dritt til folk gjennom Twitter. Så i stedet for å si ting direkte til folk, kan man jo heller slenge dritt bak ryggen på folk offentlig.

Dersom Twitter hadde kommet for 10-15 år siden, kunne jeg fortsått det bedre. Da hadde ikke folk Facebook eller blogger, og da kunne kanskje Twitter være et steg i utviklingen. Da hadde Twitter vært som et sort/hvitt-tv før farge-tv kom eller en telex før telefaxen kom. Men at twitter kom nå lenge ettter Facebook, og at FB faktisk frykter konkuransen fra Twitter, er for meg uforståelig. FB har jo tross alt et mye mer utviklet konsept enn SMS-meldinger.

Jeg kan jo forstå at folk ønsker å framtille seg som mer important enn det de er. Men selve  fenomenet Twitter er for meg uforståelig.

fredag 23. april 2010

Prospektet klart!

Da er leiligheten min lagt ut på Finn.no. Stikk inn å se hvor bra jeg har bodd de siste seks årene. Visningen blir i slutten av neste uke. Du skal ikke flytte til Undrumsdal, vel??

Her kan du se på annonsen!

torsdag 22. april 2010

Besøk på Holocoust-senteret

I dag har vi vært på Oslo-tur med elevene våre og vi besøkte den jødiske synagogen i Oslo og Holocoust-senteret på Bygdøy. Senteret ligger i Villa Grande på Bygdøy, huset hvor Vidkun Quisling hadde residens under krigen. Jeg har jo hørt historien om nazistenes bestialske grusomheter mot jødene en del ganger før, men det er vanskelig å ikke bli berørt likevel. I tillegg er det alltid nye opplysninger og lag av historie man ikke har hørt før. Og det som kanskje sitter igjen sterkest hos meg denne gangen, er hvordan vanlige norske folk så til de grader var medskyldige i det som skjedde.

I et av rommene på senteret var veggene fylt med navn. Over 700 navn, navnene på alle de norske jødene som ble sendt til utryddelsesleire med skipet Donau, og som aldri kom tilbake igjen. Ved siden av navnene stod det fødeselsdato og dødsdato. Datoen som stod på de aller fleste av dem var 1. desember 1942. Dette var den samme dagen alle ankom Auschwitz. De aller fleste overlevde altså ikke dagen en gang, de ble sendt rett til avliving og destruksjon. For oss blir det jo umulig å ta inn over oss antallet dette skjedde med. Men det var altså enkeltmennesker, som 49 år gamle Abraham Feidelmann fra Mosjøen og 39 år gamle Lea Ganz fra Oslo.

Det var ikke nazistene som førte jødene fra sine boliger rundt om i landet til de gikk ombord på skipet Donau. Det var norsk politi som organsierte og utførte den enormt store aksjonen den 26. oktober 1941. De fikk hjelp av 100 drosjesjåfører til transporten. Øverst på listen over politmennene som stod for dette, var politiinspektør Knut Rød. Han var i tillegg medlem av Nasjonal Samling. Etter krigen ble han stilt for retten for sin aksjon mot jødene og sitt engasjement i partiet. Saken endte med frifinnelse. Man mente at han meldte seg inn i NS for å drive mostandskamp innenfra. Aksjonen mot jødene var det få, om noen, som la vekt på, også etter krigen.

Helt innerst i utstillingen på senteret var det et lite, mørkt rom som fokuserte på hva som skjedde da de få norske jødene som overlevde, skulle vende tilbake til Norge. Jeg tok bilde av plakaten som forteller om hva som skjedde. Det er ganske lite flatterende for de norske myndigheter og det norske samfunn. Jødene ble fratatt sitt norske stasborgerskap da de ble deportert og kun etter sterkt press fra Sverige, fikk de gjenlevende sitt statsborgerskap tilbake. De norske myndighetene, som kom med store hjelpepakker for å få alle nordmenn hjem, gav ikke en krone til de norske jødene. Også her måtte svenskene ordne opp. Og når de norske jødene endelig kom hjem, opplevde de det samme som jøder overalt i Europa: Deres hus og eiendeler var overtatt av andre.

De norske jødene ble ikke sett på som nordmenn. Det viser statsminister Nygaarsvolds ord disse menneskene......tyskerne har fått mye velfortjent tyn for krigen. Men vi nordmenn har jammen en del å skamme oss over, vi også.

onsdag 21. april 2010

Til salgs 2

Da er bildene av leiligheten klare, og jeg må si at jeg godt kunne tenkt meg å kjøpe denne leiligheten dersom jeg ikke skulle selge den ;) I følge megleren vil den bli lagt ut på nettet fredag, og så blir det visning neste helg. I morgen kommer det en takstmann for å se over alt. Det er det jeg er mest nervøs for, selv om jeg ikke vet om noe som skulle være galt. Det verste ville være dersom han fant fukt, råte eller andre grusomme greier et eller annet sted.

Det blir spennende å se hva som skjer. Følg med på bloggen på fredag, da kommer prospektet!

mandag 19. april 2010

Til salgs!

Da er tiden inne for å bli kvitt Ungkarsredet. Vestlandet kaller og da må man frigjøre kapital. Akkurat nå har jeg besøk av fotograf som skal ta bildene til prospektet. Spennende prosess, dette, og sikkert noe man kan lære mye av. Etter å ha fått tilbud fra tre forskjellige meglere, landet jeg på Krogsveens tilbud. Fordi de har de kuleste logoen, he he.....

Man har jo selvsagt opparbeidet seg en del minner på et sånt sted, men for meg har det hele tiden vært et midlertidig sted å bo, på vei mot noe annet. Så selv om jeg har bodd her i seks år, kan jeg ikke si at jeg føler meg så veldig vemodig. Enda, i alle fall. Håper bare at salgsprosessen går greit, og at jeg får solgt leiligheten til den prisen jeg vil ha. Og at det ikke drar ut lenge uten at den blir solgt. Tror vel egentlig ikke det, heller, det er mye dyrere å bo de fleste andre steder enn i vakre Undrumsdal.

I løpet av en uke eller to regner jeg med at prospektet er klart og annonsen ligger ute på nettet. Følg med!

tirsdag 13. april 2010

Forgiven

I fjor på disse tider skrev jeg om hvordan sanger kan uttrykke noe spesielt uten at det egentlig er hensikten. Jeg skrev om hvordan Evanescence' "Taking over me" uttrykker det jeg liker å tro er hvordan Gud tenker om oss mennesker. I dag oppdaget jeg en sang til som jeg opplever på samme måte. Prøv å tenke deg at det er Gud som sier disse ordene til mennesket. Egentlig tror jeg det ikke er så langt fra hvordan han kjenner det. Jeg ønsker i alle fall å tro det. Det er Within Temptations "Forgiven". Musikkvideoen til sangen kan du se her.

Couldn't save you from the start
Love you so it hurts my soul
Can you forgive me for trying again
Your silence makes me hold my breath
Oh, time has passed you by

Ooh, for so long I've tried to shield you from the world
Ooh, you couldn't face the freedom on your own
Here I am left in silence

You gave up the fight
You left me behind
All that's done's forgiven
You'll always be mine
I know deep inside
All that's done's forgiven

I watched the clouds drifting away
Still the sun can't warm my face
I know it was destined to go wrong
You were looking for the great escape
To chase your demons away

Ooh, for so long I've tried to shield you from the world
Ooh, you couldn't face the freedom on your own
And here I am left in silence

You gave up the fight
You left me behind
All that's done's forgiven
You'll always be mine
I know deep inside
All that's done's forgiven

I've been so lost since you've gone
Why not me before you
Why did fate deceive me
Everything turned out so wrong
Why did you leave me in silence

You gave up the fight
You left me behind
All that's done's forgiven
You'll always be mine
I know deep inside
All that's done's forgiven

søndag 11. april 2010

10 uforståelige fenomener: # 4 Potetsalat

Nå har jo endelig vårværet kommet til gamle Norge og da er jo som kjent grillsesongen ikke langt unna. Da kan vi igjen undre oss over en av disse merkelige fenomenene: potetsalaten. For i sommerhalvåret synes altså en mengde folk at kalde potetbiter med hvitt gusjegørr på (er det majones?) er kjempegodt. Resten av året bruker man tid og krydder for å steke, koke eller gratinere poteter til å gjøre dem best mulig. Men på denne årstiden betyr altså dette ingenting. For nå er det noe som er viktigere: At det er enkelt.

De gangene jeg har prøvd å gjøre folk oppmerksomme på dette fenemenet, har jeg stort sett fått som forklaring at det er så enkelt med potetsalaten. Man slipper liksom å gjøre så mye. Det sier altså drevne norske grillere som bruker tid og energi på avanserte kjøttretter med mega-marinering og setter sammen vanlige salater av allslags kreativitet. Men potetene skal gjøres enklest mulig. Vi kjøper heller en salat på RIMI.

Og jeg undrer meg: Synes folk at det er godt med kalde poteter? For det kan jo ikke bare handle om enkelthet, noen må jo like det også? Eller er det bare slik at man må ha noe ved siden av det saftige kjøttet, og at man like godt kan ha noe ekkelt for å veie opp for det deilige kjøttet?

Ekstra ille blir det jo med de som lager hjemmelaget potetsalat. Da faller jo "det er jo så enkelt" - argumentet også til jorden. Man velger altså å koke poteter, så kjøle dem ned, kutte dem opp for så å ødelegge dem ved å blande dem med dette majones-gørret. Forstå det den som kan. Jeg forstår det ikke.

lørdag 10. april 2010

Aggressiv nettdebatt

Spaltist Bjørn Gabrielsen har et artig innlegg i dagens Vårt Land som jeg faktiske kjente meg veldig igjen i. Her tar han for seg hvordan nettdebatter ofte arter seg:

Min fascinasjon av nettdebatter skyldes en stadig tilbakevendende forestilling om at jeg muligens vil kunne ha en gevinst av å føle hvordan et større snitt av befolkningen forholder seg til et gitt tema......men, og alle som har kikket på en nettdebatt vet hva som kommer nå, du verden, så mange ondsinnede, slemme mennesker det finnes der ute......noen av dem kombinerer en mangel på talent og innsikt med en arroganse som man skulle tro umulig kunne bli eksponert i tidligere tider

Poenget til Gabrielsen er at reglene i nettdebatter følger helt andre retningslinjer enn debatter i alle andre fora. Så lenge man kan være anonym, er ikke terskelen så høy for å skjelle ut folk man er uenig med, kalle folk de ene og det andre og gå til ektreme ytterpunkter. Selv har jeg prøvd å engsjere meg i sykkeldebatten på Norges største nettforum, VGDebatt. Der har jeg prøvd å holde en høflig og nøktern tone, uten at jeg har fått så mye av det tilbake. Her er noen av de svarene jeg har fått på mine innlegg om sykkel:

Herregud for en forferdelig dårlig faktaopplysning. Hvor får du slikt tøv i fra?

Det er ikke unaturlig at brukere på et forum reagerer når enkelte skriver tøv som det skulle ha vært sant
 
Makan til innlegg. Du vet overhodet ikke hva sykling handler om. Du har tydligvis ingen anelse. Skal jeg fortelle deg det?

Makan til hvor mye oppstyr du skal lage av litt uflaks på noen etapper.

Nå er det jo mange som også kan diskutere på en ordentlig måte. Det hører med at alle disse komentarene kom fra en og samme person, og at denne personen faktisk er journalist som jobber for Nettavisen.

Jeg startet også en debatt etter at en muslimsk fotballspiller boikottet lokalavisa etter trykking av Muhammed- karikaturer. Etter at jeg i mitt innlegg sa at jeg synes saken var forfriskende i forhold til mange andre fotballsaker og viste forståelse for spilleren, fikk jeg blant annet disse svarene:

Stigmatiseringen din av norske fotballspillere er bare patetisk, og jeg kommer aldri til å mene at det er forfriskende å ta så av som muslimer gjør når det kommer til disse tegningene.

Jeg syns faktisk det er forfriskende å slippe slikt religiøst og politisk piss i idretten.

Hvorfor flytter han ikke til Marokko eller et annet barbarisk islamsk diktatur hvis det er så fryktelig å bo her?

I Norge spiser vi gris, har sex før ekteskapet, drikker alkohol og trykker hva vi vil i avisen. De som ikke liker det, trenger ikke bo her.

Temmelig barnslig å styre sitt liv etter hva en fyr som rotet rundt i ørkenen sa for 1400 år siden, det får meg til å tenke at fyren er temmelig akterutseilt på endel områder
 
Mange muslimer utnytter kynisk en rettighet de er i mot på det kraftigste. Hvis det er så fælt her begriper jeg ikke hvorfor de vil bo i Norge. Eller forresten, når vi ser på trygdeordningene og helsetjenestene de melker etter alle kunstens regler, så veier det opp alle krenkelsene og de sårende avistegningene de må brøyte seg vei gjennom daglig.


Ja, ingen må tro noe annet enn at dette er organisert.

Dette er en reaksjon som litt lenger ned i veien heter Al-Qaida.

Hva er mest farligst?

1. Tegne en uskyldig tegning?
2. Støtte en trossetning som har som mål å utslette jødene og deretter alle andre mennesker som ikke har Islam som sin religion.

Naivitet er en fin ting. Du ville vært en av de som stod å vinket til de tyske troppene da de uventet marsjerte gjennom gatene 9.april 1940.

Men verden blir vel ikke så mye bedre om vi bare lar være å delta i den? ;)

fredag 9. april 2010

Bakom synger skogene

I påsken tok jeg meg tid til å lese en av norsk litteraturs store klassikere, Trygve Gulbranssens trilogi om folket på Bjørndal-gården. Mine foreldre har flere ganger anbefalt meg å lese bøkene. Nå er det jo gjerne slik at man da automatisk blir litt skeptisk, he he. Men personlig likte jeg bøkene godt. Etter å ha fohørt meg med mine ekspert-kolleger (les: norsklærerne) har jeg forstått at Gulbranssen egentlig ikke har noe sentral plass i norsk litteraturhistorie, på tross av at Gulbranssen var en av de forfatterne i verden, ikke bare i Norge, som solgte mest bøker på 1930-tallet. Faktisk solgte han over 12 millioner bøker og ble oversatt til 30 språk!

Noe av forklaringen på dette, kan jo være at det aldri kom noen flere bøker fra forfatteren. Han kjøpte seg et gårdsbruk i etterkant av boksukssessen sin, for å kunne ha et sted å skrive. Likevel ble det ikke noe mer. En annen grunn kan være krigen som brøt ut. Nazistene prøvde jo å få alle kjente fjes i tiden over på sin side. De lyktes godt med Knut Hamsun, men dårligere med Gulbranssen. Selv om propagandaminister Goebbels skal ha hevdet at "Og bakom synger skogene" var den eneste boken som lå på Hitlers nattbord. En tredje grunn kan være at Gulbranssens bøker ble kjølig mottatt av flere kritikere i sin samtid. De likte ikke at han skrev historiske romaner i stedet for samtidsromaner, som mange mente han burde gjøre. I tillegg hadde Gulbranssen mange andre jern i ilden.

I Dagbladet kan man lese en interessant artikkel om Gulbranssens forfatterskap, i tilknytning til utgivelsen av biografien om Gulbranssens liv "Manns plikt" i 1997. Den tar også for seg mange av mytene og spørsmålene rundt mannen. På Wikipedia kan man også lese at Gulbranssen får æren for å ha brakt orienteringssporten til Norge. Han var hele tiden en aktiv idrettsmann og idrettspolitiker.

Så hva var det ved disse bøkene jeg likte? Historien har jo alle de klassiske ingrediensene med kjærlighet, grådighet, maktkamp, slagsmål og uventet død. Men det som er den røde tråden i boka, er hovedpersonenes forsøk på å forstå tilværelsen rundt seg. Hvordan de forandrer seg med omstendighetene rundt seg, og hvor flerdimensjonale de aller fleste av dem er. Og så er det spennende hvordan bokas hovedperson Gammel-Dag, tenker og tror om Gud og om meningen med livet, hvordan han tolker alt som skjer inn i den sammenhengen han lever i, og hvordan han hele tiden prøver å bli et bedre menneske. Gammel-Dag er en person det er umulig å mislike, selv om han åpenbart har sine svakheter.

Det er noe tidløst over bøkene. Selv om omgivelsene er gammeldagse, fra rundt år 1800, er mange av problemstillingene tidløse og aktuelle. Tyskerne lagde jo også filmer av bøkene, filmplakaten kan du se over her, uten at det ble en like stor suksess. Det er ikke så vanskelig å forstå, siden disse sikkert er noen forferdelige pustefilmer. Det blir ikke sagt så mye i bøkene, men tenkt desto mer. Det blir det ikke så god film av. Men absolutt lesverdige bøker.

torsdag 8. april 2010

Triste, triste nyheter.....

Siden jeg tydeligvis er i ferd med å bli et A-menneske og har begynt å stå opp tidligere enn jeg absolutt må, rekker jeg å hente avisen og bla litt i den før jeg drar på jobben. Det slo meg da jeg hentet den i dag, at hele forsiden handlet om det samme: Hvordan den kristne kirke har sviktet kapitalt i sin omgang med barn.

Flere oppslag var naturlig nok viet til det faktum at overgrepsskandalen som har herjet den katolske kirke i årevis, nå også har nådd til Norge. Tidligere biskop Gorg Müller er avslørt for å ha forgrepet seg sekuelt på en ti år gammel altergutt. I tillegg stod oppslaget om at generalsekretæren i Norsk Luthers Misjonssamband, Ola Tulluan, trekker seg fra stillingen sin. Hovedgrunnen er belastningen som har vært rundt avsløringene som har vært om hvordan misjonærbarn i organisasjonen har vært neglisjerte og offer for misbruk ved organsisasjonens misjonsatasjoner og skoler.

Redaktør Jon Magne Lund i Vårt Land kommenterer i avisen:

Et lite barn, på vei mot det voksne liv, får sin framtid amputert. Og det skjer der det aller minst skulle sjke, i en sammenheng der man av Mesteren selv har fått høre om ansvaret for de svakeste.

For hva var det han sa: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. Jesus stiller seg på offerets side. Men det er ikke rart om det er vanskelig å tro, når de som er satt som representanter for Gud og kirken på jorden, i stedet blir det motsatte, de blir overgriperne. Da er det jo lett å tro at Gud er på overgriperenes side, og at skylden og skammen blir hos offeret. Det er helt kvalmende, og jeg er sikker på Gud reagerer mye sterkere enn oss alle på slikt. For Jesus bruker kraftige ord:

Men den som forfører en av disse små som tror på mig, for ham var det bedre at det var hengt en kvernsten om hans hals og han var nedsenket i havets dyp

Matteus' evangelium kapittel 18, vers 6

Jeg har valgt å bruke bildet øverst for å illustrere Mesterens eget forhold til barna, som en som inkluderte dem og brydde seg om dem. For i disse dager kan man jo få et helt annet inntrykk.

onsdag 7. april 2010

Skillet - Awake & Alive

Skillet - Awake and Alive from Ransom TV on Vimeo.



En av mine favorittgrupper, Skillet, slapp sin nye musikkvideo i dag. Etter min mening den beste sangen fra deres siste plate Awake. Videoen ser vel ut til til å være litt lavbudsjett. Kos deg likevel!

tirsdag 6. april 2010

10 uforståelige fenomener: #5 Orgelet

Det slo meg igjen da jeg satt og så på gudstjenesten på påskedag. Kirkeorgelet. Hva er det som gjør at enhver norsk kirke må ha et svært orgel og at det stort sett er bare dette som blir spilt på i de ordinære gudstjenestene? Hadde det vært slik at bare de kirkene som var 3-400 år gamle hadde orgeler, hadde det jo vært forståelig. På den tiden var jo orgel ganske in. Nå er det vel vanskelig å tenke seg et instrument som er mer ut.

Selv synes jeg det kan være fint å lytte til orgelmusikk, og Bach lagde jo mange fine orgelstykker. Men det var for fire hundre år siden. Likevel er det altså slik at ikke bare de gamle kirkene har et stort, dyrt orgel, men også i alle nye kirker blir det plassert et stort orgel. Til titusener, kanskje hundretusener av kroner. Jeg lurer også på hvor mye penger som brukes hvert år på vedlikehold og reparasjon av disse orgelene. Og hvor stor er egentlig begeistringen for dette instrumentet blant dem som ikke spiller på det selv?

Hva kan grunnen til dette være? Er det en religiøs årsak? Riktignok står det mye om musikk i Bibelen og mange instrumenter er nevnt, men orgel er ikke et av dem. En historisk årsak, tradisjon? Sikkert , men det er da forskjell på å gå i kirken og å gå på museum. Det bør vel i alle fall være det. Kanskje er det slik at man kan ikke la et så dyrt instrument stå ubrukt i kirkene? Men da kunne man i hvert fall la være å ha store orgeler i de nye kirkene som bygges. For grunnen kan ikke være at det er spesielt godt egnet til allsang i alle fall. Kanskje er det blitt rett og slett en del av inventaret, akkurat som alteret eller prekestolen. Og da må man jo bruke det.

Blant de mange uforståelige fenomener i vårt land, kommer kirkeorgelet ganske høyt på lista.