fredag 9. april 2010

Bakom synger skogene

I påsken tok jeg meg tid til å lese en av norsk litteraturs store klassikere, Trygve Gulbranssens trilogi om folket på Bjørndal-gården. Mine foreldre har flere ganger anbefalt meg å lese bøkene. Nå er det jo gjerne slik at man da automatisk blir litt skeptisk, he he. Men personlig likte jeg bøkene godt. Etter å ha fohørt meg med mine ekspert-kolleger (les: norsklærerne) har jeg forstått at Gulbranssen egentlig ikke har noe sentral plass i norsk litteraturhistorie, på tross av at Gulbranssen var en av de forfatterne i verden, ikke bare i Norge, som solgte mest bøker på 1930-tallet. Faktisk solgte han over 12 millioner bøker og ble oversatt til 30 språk!

Noe av forklaringen på dette, kan jo være at det aldri kom noen flere bøker fra forfatteren. Han kjøpte seg et gårdsbruk i etterkant av boksukssessen sin, for å kunne ha et sted å skrive. Likevel ble det ikke noe mer. En annen grunn kan være krigen som brøt ut. Nazistene prøvde jo å få alle kjente fjes i tiden over på sin side. De lyktes godt med Knut Hamsun, men dårligere med Gulbranssen. Selv om propagandaminister Goebbels skal ha hevdet at "Og bakom synger skogene" var den eneste boken som lå på Hitlers nattbord. En tredje grunn kan være at Gulbranssens bøker ble kjølig mottatt av flere kritikere i sin samtid. De likte ikke at han skrev historiske romaner i stedet for samtidsromaner, som mange mente han burde gjøre. I tillegg hadde Gulbranssen mange andre jern i ilden.

I Dagbladet kan man lese en interessant artikkel om Gulbranssens forfatterskap, i tilknytning til utgivelsen av biografien om Gulbranssens liv "Manns plikt" i 1997. Den tar også for seg mange av mytene og spørsmålene rundt mannen. På Wikipedia kan man også lese at Gulbranssen får æren for å ha brakt orienteringssporten til Norge. Han var hele tiden en aktiv idrettsmann og idrettspolitiker.

Så hva var det ved disse bøkene jeg likte? Historien har jo alle de klassiske ingrediensene med kjærlighet, grådighet, maktkamp, slagsmål og uventet død. Men det som er den røde tråden i boka, er hovedpersonenes forsøk på å forstå tilværelsen rundt seg. Hvordan de forandrer seg med omstendighetene rundt seg, og hvor flerdimensjonale de aller fleste av dem er. Og så er det spennende hvordan bokas hovedperson Gammel-Dag, tenker og tror om Gud og om meningen med livet, hvordan han tolker alt som skjer inn i den sammenhengen han lever i, og hvordan han hele tiden prøver å bli et bedre menneske. Gammel-Dag er en person det er umulig å mislike, selv om han åpenbart har sine svakheter.

Det er noe tidløst over bøkene. Selv om omgivelsene er gammeldagse, fra rundt år 1800, er mange av problemstillingene tidløse og aktuelle. Tyskerne lagde jo også filmer av bøkene, filmplakaten kan du se over her, uten at det ble en like stor suksess. Det er ikke så vanskelig å forstå, siden disse sikkert er noen forferdelige pustefilmer. Det blir ikke sagt så mye i bøkene, men tenkt desto mer. Det blir det ikke så god film av. Men absolutt lesverdige bøker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar