mandag 31. mai 2010

Angsten

Faktisk viser forskning at så mange som 30% av den norske befolkningen i løpet av livet har en psykisk lidelse av typen depresjon, angst, fobi eller lignende. Samtidig blir ca 150 000 personer årlig rammet av en depresjon, mens ca. 15 prosent til enhver tid lider av depressive symptomer. Med andre ord er dette temmelig normalt, selv om det fortsatt blir lite snakket om. I mange livssituasjoner kan angst og depresjon ramme som en del av et reaksjonsmønster, for så å forsvinne igjen med eller uten behandling.

Anne Østbu (som jeg kjenner litt) har skrevet en liten bok om sin kamp mot angsten. Hun har kalt boken "Helhet" og har fått søsteren Merete Østbu Solberg (som jeg kjenner litt bedre) til å illustrere. I denne boken prøver hun å sette ord på tankene og følelsene som oppstår i situasjoner der angsten får overtaket. Boka forteller i diktform også om veien ut av angsten, med et tilbakeblikk på hvordan det har vært.

Som en reaksjon på det jeg opplevde for litt over to år siden, da jeg fikk hjerneslag, fikk jeg også smake litt av hvordan angsten fungerer. Ikke i samme grad som forfatteren, naturligvis, men det var jammen ille nok. Doktoren fortalte at det var en helt vanlig reakson å få etter det jeg hadde vært gjennom, men det var tøft å stå midt oppe i det uansett. Mange av de følelsene jeg hadde, finner jeg også beskrevet i denne boka. Sterkest kanskje frykten for at dette ikke skulle gå over, at dette var noe jeg alltid kom til å slite med:

En ting kan være
han ødela meg da
for meg svir det mere:
jeg blir ikke bra

Hun forteller også om den ensomme følelsen man ofte har i slike situasjoner, fordi man tor at ingen forstår hvordan man har det:

Alene, alltid alene
når drømmene herjer som verst
natta med pinefulle mareritt
om fryktens fangende nett

Nettene og drømmene husker jeg også var noe av det verste med dette. Man drømte syke og skremmende ting man ikke husket noe av når man våknet, man kjente bare den forferdelig, klamme frykten for noe man ikke vet hva er.

Midtveis i boka snur stemningen, og hun skriver blant annet:

Jeg famler langt der inne
der mørket pleide gro
jeg leter etter hatet
men finner håp og tro

Søsteren Merete fortalte da jeg kjøpte boka av henne at hensikten med å gi dette ut, var å hjelpe andre som kunne kjenne seg igjen i dette, og finne trøst i det. Ofte er det fryktelig viktig akkurat det, å forstå at dette er noe mange andre opplever også, ikke bare jeg.
I et av de siste diktene, "Livsglede" oppsummerer hun det hun har vært gjennom:
 
Jeg var død noen år
og glemte hvordan det var å leve
i speilet kunne jeg se min eksistens
men hva hjalp vel det
når kroppen ikke kjente livet
eller øynene så et ansikt som ikke var mitt...

......jeg ser og griper
ingen kan nyte livet slik
som ikke har hatt smerte

onsdag 26. mai 2010

I told you so?




Jeg har skrevet før om hvordan sangtekster som egentlig handler om det vanlige, kjærlighet eller kjærlighetssorg mellom kvinne og mann, plutselig kan få en helt annen betydning. For meg kan tekstene bli et bilde på Guds tanker for menneskene eller tanker fra en bibelsk fortelling.

Bibelen forteller historien om den såkalte "fortapte sønn" som kjeder seg hjemme, ber om å få utbetalt sin del av arven fra sin far for så dra bort å sløse bort alt sammen på et liv i sus og dus. Til slutt ender han opp i en grisebinge og begynner å tenke på hjemmet han forlot. Hva slags tanker var det som gikk gjennom hodet hans da han bestemte seg for å dra hjem igjen? Hva forventet han seg? Dersom du leser begynnelsen av teksten fra Randy Travis' gamle sang, I told you so, nå innspilt også med Carrie Underwood, får du kanskje en idé.

Suppose I called you up tonight and told you that I loved you
And suppose I said "I wanna come back home".
And suppose I cried and said "I think I finally learned my lesson"
And I'm tired a-spendin' all my time alone.

If I told you that I realised you're all I ever wanted
And it's killin' me to be so far away.
Would you tell me that you loved me too and would we cry together?
Or would you simply laugh at me and say:

"I told you so, oh I told you so
I told you some day you come crawling back and asking me to take you in
I told you so, but you had to go
Now I found somebody new and you will never break my heart in two again".

Heldigvis var det ikke slik det gikk. Bibelen forteller at gjenforening ble helt annerledes:

....faren sa til tjenerne sine: 'Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.' Og så begynte festen og gleden.
Lukas' evangelium kapittel 15, vers 22-24

tirsdag 25. mai 2010

Sykkelsportens mafia

Siden jeg fulgte Paolo Savoldelli til seier i Giro d'Italia i 2002 har jeg fulgt sykkelsporten med stor interesse. Jeg har oppdaget at denne sporten har alt man ønsker av underholdning. Fantastiske prestasjoner. Voldsom uforutsigbarhet. Massevis med action. Komplisert og innfløkt taktikk. Spektakulære fall og ulykker. Fantastiske ritt med noe av verdens vakreste naturbilder. Legg til at de siste årene har man også kunnet følge denne sporten med nasjonalistiske øyne siden vi nå også har noen av sportens største verdensstjerner i Norge. De siste ukene har TV2 sendt det glimrende underholdningsprogammet "På hjul med Dag Otto", hvor enda flere får et innblikk i denne fascinerende sporten. Slikt blir det enda flere fans av.

Akkurat nå pågår et av den mest spennende og spektakulære rittene av alle, Giro d-Italia, som alltid på denn tiden. Rittet blir av mange regnet som enda tøffere enn Tour de France, fordi fjellene i Italia er enda høyere og brattere enn de i Frankrike. Personlig synes jeg også at rittet ofte er mer spennende.

Så er det denne malurten i sykkelbegeret som heter doping. Sportens organer hevder hardnakket at ingen andre idretter jobber like hardt og måettet mot doping enn sykkelsporten. Så skulle det vel også bare mangle, siden det ikke finnes noen annen sport det er så mye å rydde opp i. Og stadig får vi disse påminnelsene om at selv om mye går i rett retning, er det fortsatt fryktelig langt igjen. Til sporten kan kalles fair og sportslig, slik mange med meg ønsker at den skal være.

For mange har resignert. Jeg har jo vært en del inne på sykkelforumet til VG, og det slår meg at mange ikke orker å engasjere seg mot doping. De hevder at siden alle er dopet, blir jo konkurransen likevel fair, siden de konkurrerer på like vilkår. Det var vel også det den danske Tour de France-vinneren Bjarne Riis argumenterte med da han stod fram som en "angrende " synder for noen år siden.: Alle gjorde det, og derfor gjorde jeg også det. For meg holder ikke dette. Jeg blir ikke imponert over å se hvem som er flinkest til å jukse.

Hovedpoenget mitt med dette innlegget er likevel det som bekymrer mest i alt dette: Den indre justisen som fortsatt ser ut til å være sterk i sykkelfeltet. På mange måter er det faktisk nærligende å sammenligne med den type justis som hersker i den italienske mafien, slik det blant annet blir beskrevet i Gudfaren-filmene. Moralen er her er at det er helt greit å begå brutale og grusomme drap, så lenge dette er en del av businessen og ikke blir noe personlig. Skyldfølelse er noe man derimot bare får dersom man behandler familien sin dårlig eller svikter dem på noen måte. DET er helt uakseptabelt. Drap er et nødvendig onde. I sykkelfeltet blir doping sett på på samme måte: Det er en nødvendighet. Det er noe alle må gjøre for å overleve i denne sporten og det skal ties om. For mange sykkelryttere er ikke dette noe umoralsk. Umoralsk er man derimot når man avslører andre kolleger i dopingaker. Da blir man frosset ut, boikottet og bedt om å legge opp.

La meg ta noen få eksepmpler, her finnes det faktisk mange jeg kunne ha beskrevet. Etter den såkalte Operacion Puerto for fire år siden, ble flere av sportens mest kjente og profilerte ryttere avslørt som klienter hos en dop-lege i Spania. Få av disse innrømte så mye. Folk som Ivan Basso og Michele Scarponi vedgikk at de hadde besøkt doktorens klinikk, men sa ikke så mye mer. I dag har de funnet nye lag å sykle for, og kjemper i toppen i Giro d'Italia. Tyskeren Jörg Jaksche, derimot, innrømte alt og dro flere inn i skandalen, blant annet tidligere nevnte Bjarne Riis, som nå er sjef for sitt eget lag, et lag som vår egen Kurt-Asle Arvesen syklet for i flere år. Og hva skjedde: Jaksche ble skydd som pesten. Mange (deriblant vår egen eks-proff Dag Otto Lauritzen) anklaget Jaksche for å la seg intervjue om dette av Der Spiegel bare for å få penger for det. Uansett var Jaksche ferdig som sykkerytter, ingen lag ville ansette ham mer.

Bernhard Kohl ble tatt etter en test i TDF. Etter at han kom med massevis av avsløringer om bakmenn og kolleger, ble han også skydd av hele idretten, Lauritzen kalte ham et svin. Patrick Sinkewitz ble også avslørt og sa at han blant annet hadde blitt introdusert for såkalte testosteron-plaster av Italias største sykkelstjerne Paolo Bettini. Etter at dette førte til at Bettini nesten ble utelukket fra VM i Stuttgart i 2007, truet han Sinkewitz til taushet. Senere vant Bettini fellesstarten i det samme VM.

Jeg kunne også nevnt Jesus Manzano som kollapset på en etappe av Tour de France, og etterpå fortalte at kollapsen kom som et resultat av omfattende bloddoping. Avsløringene hans førte etterhvert til Operacion Puerto, den største dopingskandalen de siste ti årene. Men venner i sykkelsporten fikk han ikke så mange av.

VGs blogger Anders Kokkin Christiansen skriver i dag om en lignende sak, om franskmannen Christophe Bassons. På bloggen skriver han blant annet:

For etter at Festina-skandalen hadde filleristet sykkelsporten som et jordskjelv i 1998, var 1999 året da sporten skulle reise seg igjen. Bassons visste imidlertid det «alle» i feltet var klar over: Ting var fortsatt ikke bra.


I sin spalte i avisen Le Parisien skrev han åpent om sine egne tanker rundt dopingproblematikken. Og Lance likte slett ikke alt Bassons, som trolig selv var hundre prosent ren, rablet ned på papiret.

På vei opp det legendariske fjellet Alpe d’Huez i Alpene, skal Armstrong ha syklet opp på siden av Bassons – ifølge Bassons selv. US Postal-kongen ga klart uttrykk for at det var feil av franskmannen å skrive det han skrev. Bassons svarte at han tenkte på den kommende generasjonen med ryttere. Svaret fra Armstrong? «Hvorfor legger du ikke bare opp?».

På tv-kanalen TF1 sa Armstrong senere, ifølge boken L.A. Confidentiel: «Anklagene hans er ikke bra for sykkelsporten, for laget hans, for meg, for noen. Dersom han tror sykkelsporten fungerer sånn, tar han feil og burde reise hjem».

Men dette var bare starten. For plutselig var Bassons «persona non grata» i sykkelfeltet. Ingen ville prate med ham. Ingen ville dele prispengene sine med ham. Og til slutt fikk franskmannen nok. 17. juli pakket han kofferten og sa takk for seg midt under Tour de France. Da opplevde han attpåtil en rytter som ikke ville ta ham i hånda idet han dro.

Lance Armstrong, ja. Som uendelige mange ganger har blitt anklaget, men aldri har bitt tatt. Sitatet viser jo at Lance er nærmest som en mafiasjef å regne i sykkelfeltet. En annen hendelse understreket dette: Et av de siste årene Lance vant TDF, i 2004, gjorde Lance noe veldig uvanlig. Han gikk i brudd iført den gule ledertrøya på en av de siste etappene. Når den gule trøya går i brudd, er bruddet 100% sikker på å bli kjørt inn. Så hvorfor gjorde han det? Fordi en av de andre i bruddet var italieneren Filippo Simeoni, og han ville frata Simeoni muligheten til å vinne etappen. Simeoni, hadde selv blitt tatt i doping noen år tidligere etter samarbeid med den italienseke legen Ferrari. Lance hade også samarbeidet med denne legen, og i et vitneavhør hadde Simeoni fortalt at han hadde fått preparatene av Ferrari. Dette tok ikke texaneren nådig opp, og kalte Simeoni en løgner. etter etappen kalte han Simenoni en fiende av sykkelfeltet. Altså ikke en fiende av ham selv, men av hele feltet. Senere ble Simenini stort sett ignorert som rytter, han fikk ikke engang delta i Giro d'Italia selv om han var regjerende italiensk mester.

Nå er det anklagene fra sin tidligere lagkamerat Floyd Landis Armstrong må forsvare seg mot. Landis hevder at det var Lance som lærte ham å dope seg. Fortsatt har Lance aldri blitt tatt for noe ulovlig. Det har aldri blitt lagt fram fellende bevis mot ham. Men det første steget mot å knekke mafiaen, er å ta gudfaren. La oss håpe de klarer det.

søndag 23. mai 2010

10 uforståelige fenomener: #1 Kaffe

Av de mange uforståelige fenomener i verden, er det vel ingen som kan måle seg med dette i omfang. Hundrevis av millioner av mennesker heller denne beske, bitre drikken i seg daglig. Uten hensyn til at det verken er sunt eller godt. De aller fleste er faktisk enig i at det verken er sunt eller godt også. Likevel blir det tatt som en selvfølge at du liker denne giften. Og dersom du ikke gjør det har du "ikke blitt voksen enda". Dersom man ikke skal ha kaffe, må man si ifra, for at du liker kaffe er ellers en selvfølge.

Jeg har undret meg mange ganger om kaffen hadde blitt like populær dersom den hadde kommet i vår tid. Det vil si etter at vi allerede hadde blitt introdusert for te, saft, jus, kakao, brus, cola etc. Jeg tviler på at den hadde slått like godt an da. Det er i alle fall den eneste fornuftige forklaringen jeg kan komme på: Kaffen slo an fordi det fantes ikke noe annet å drikke.

Og hva ser vi i dag? Når man skal finne på noe uformelt, drar man gjerne for å ta "en kaffe" på en kafè. Uansett om man drikker kaffe eller ikke. Det er sosialt uakseptabelt å ikke like kaffe. Mange kamuflerer sin utenforhet ved å bestille kaffe latte eller kaffe mokka, fordi det er blandet med melk eller sjokolade og litt mindre vondt og lettere å svelge. Så framstiller man seg som en kaffeelsker og en urban klyse.

Betyr det at jeg aldri drikker kaffe? Vel, jeg er jo bare menneskelig, så det hender jo at jeg gir etter for det sosiale presset. Sammen med is, er det godt med kaffe. Men det er ikke fordi kaffen er god, men fordi isen er litt for god, slik at man må balansere den med noe beskt og bittert, og da er jo kaffen selvskreven.

Får jeg noe forståelse for mine synspunkter her? Tvilsomt. De fleste av dere følger strømmen og vil prøve å overbevise meg om kaffens fortreffelighet. Og skjuler at dere er avhengig av kaffen som et narkotikum, for å holde dere våkne og for å ha noe å holde i når samtalen går i stå. Livet uten kaffe er ensomt. Det er ensomt å være intelligent. La meg av slutte med et sitat av Edward Abbey:

Our culture runs on coffee and gasoline, the first often tasting like the second.

I rest my case.

lørdag 22. mai 2010

Solgt!!

Da er leiligheten i Grettelia solgt. Fikk den prisen jeg ville ha også. Alle papirer er underskrevet og nå er det ingen vei tilbake. Det blir rart å flytte, men spennende også. Nå mangler jeg bare et sted jeg kan flytte inn...må være ute herfra 15. juni.

I dag begynte jeg å pakke ned. Det samler seg jo en del skrot på disse årene, og mye må sorteres og kastes. Den jobben er i grunnen litt gøy. Så oppdager man alle tingene man hadde glemt at man hadde.

lørdag 8. mai 2010

Kan politikere si unnskyld?

Vår kjære statsminister har havnet i (velfortjent?) trøbbel etter at hans "månelandingsprosjekt" med CO2-rensing på Mongstad ikke blir som han sa det skulle bli. Vi har sett en presset statsminister forsvare sine uttalelser og standpunkter, og taktikken er som vanlig: Angrep er det beste forsvar. Selv skulle jeg ønske at politikere kunne være som folk flest, å skjønne når det var tid for å beklage og si unnskyld. Men det ser vi omtrent aldri. Desto mer gledelig er det når det skjer, selv om det denne gangen er snakk om en eks-politiker.

Jeg har jo også tidligere skrevet rosende ord om SVs Olav Gunnar Ballo på denne bloggen. Nå har den samme Ballo gått ut i Aftenposten med en klar unnskyldming for at han var med på forhåndsdømmingen av helsedirektør Anne Alvik  i forbindelse med en eutanasi-sak på Bærum sykehus i 1998. I et innlegg i Aftenposten skriver Ballo:

Jeg uttalte meg den gang kritisk til Anne Alviks håndtering av Bærum-saken med utgangspunkt i at jeg var en sterk motstander av aktiv dødshjelp, og fordi jeg mente at helsedirektøren ikke tok tak i saken med det alvor den fortjente. Når jeg nå leser Anne Alviks bok, ser jeg at min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger gjennom ensidige fremstillinger fra én part, understøttet av en mediedekning som var slagsidepreget. Hennes bok er til ettertanke fordi den tydeliggjør noe av det mest usunne med medienes makt, nemlig behovet for alle – medier, politikere, byråkrater, folkeopinionen – til å løpe i flokk når dagsorden er satt, slik rovdyr jager byttedyr. Rommet for nyanser blåser bort med stormen, og den som utsettes for kritikken blir stående ensom og forsvarsløs tilbake.

Ballo evner det veldig få, spesielt politkere, evner, å innrømme klare feil i ettertid og å beklage. Veldig mange av de mest framtredende politikere skriver jo lange memoarer i bokform, men disse blir stort sett brukt til å forsvare egne handlinger og synspunkter. Selv leste jeg Kjell Magne Bondeviks memoarer for noen år siden. Et urkjedelig verk av en ellers sympatisk politiker, som ikke inneholdt noen slike nyanser. Ballo evner derimot å se at politikere ofte stiller seg på samme side som mediene i saker der de selv ikke er gjenstand for medienes kritikk:
 
Slik ble hun handlingslammet, i en situasjon som skrek på et aktivt forsvar. Og siden hun ikke selv kunne stå for dette forsvaret, burde noen ha stått opp for henne. Det fantes mange aktører som kunne gjort det. Siden jeg kunne vært en av dem, ved å ha skaffet meg mer informasjon før jeg svarte på medienes spørsmål, vil jeg i ettertid, altfor lenge etterpå si: Jeg beklager, Anne Alvik. Jeg tok feil.
 
Jorunn Strand Askeland omtaler også denne saken i dagen Vårt Land:
 
Ballos unnskyldning bir kanskje så sterk fordi den står i sterk kontrast til andre politikere som føler seg presset til å lure seg unna, svare på noe annet og tåkelegge....det er ikke redelige, oppgjorte tabber som skaper politikerforakt.....jeg tror det er løgn og unnamanøvre som gjør at vi mister tilliten til politikere eller mennesker i ledende stillinger.....et sant menneske vedkjenner seg sin svakhet.
 
Amen til det. Jeg håper at neste gang en slik unnskyldning kommer, så er det fra en aktiv politiker og ikke fra en eks-politiker.

fredag 7. mai 2010

Visning

Etter å ha hatt to visninger på leiligheten min den siste uka, begynner jo håpet å stige om at det skal komme inn noen bud snart. Besøket på visningene har ikke vært det aller beste, men den ene av de som var her i går, virket i alle fall ganske interessert. Og et godt bud er vel alt jeg trenger. Spennende er det i alle fall.

mandag 3. mai 2010

Vi vil ha Bibelen tilbake i skolene igjen??

Det fins jo en Facebook-gruppe for det aller meste og vel så det. I dag oppdaget jeg at flere av mine venner har meldt seg inn i denne gruppa. Nå er vel ikke terskelen så høy for å akseptere å bli med i slike grupper, det er vel få som er så selektive som jeg. Men her lurer jeg litt på om dette er veldig gjennomtenkt. Hva vil de som har startet denne gruppa? Dere som er med i den og som leser denne bloggen, kan kanskje svare? Grunnleggeren selv oppfordrer andre til å bli medlemmer "så kan vi sammen være med å sette et "trykk" tilbake på avkristningen i Norge. Kanskje det kan gjøre en liten forskjell."

Nå vet jeg ikke om jeg gidder å si så mye om det merkelige begrepet "avkristning", men la meg stille spørsmålene: Hva får dere til å tro at Bibelen har forsvunnet fra skolen, og når skjedde i så fall det? Ønsker dere virkelig at man skal forkynne Bibelens budskap som den eneste sannhet i skolen, til kristne så vel som muslimer, jøder og andre? Vil dere at læreren skal lese bibelvers hver dag? Hvilken hensikt skal dette tjene?

Man kan jo bli lettere skremt av å lese veggen i denne gruppa, men dere får vurdere selv. Interessant debatt, med et helt feil utgangspunkt.

søndag 2. mai 2010

10 uforståelige fenomener: #2 Livssynshumanismen

Det kan vel være at noen blir litt provosert av denne, men det får heller komme. Jeg har lenge undret meg over både hva disse menneskene som kalles livssynshumanister står for og hvordan de opptrer. Nå skal det sies at vi har mye å takke humanister og den humanistiske bevegelse for, enten disse har vært religiøse, agnostikere eller ateister. Mange av disse har stått i fremste rekke i kampen for menneskerettigheter, likeverd og tolernase overfor annerledes tenkende. De jeg snakker om i dette innleget, er ikke de som har hatt eller har humanistiske verdier, for det håper jeg vi alle har, men de som har gjort humanismen til sin religion.

Et av de viktigste kjennetegnene ved denne bevegelsen, er jo at man ikke tro på noen gud. Det hadde jo vært ærlig og greit, dersom det var sant. I stedet for å tro på en overnatrurlig Gud man ikke kan se eller høre, har man heller valgt å ha en gud man kan se og høre: mennesket og menneskets fornuft. La meg fortelle om en opplevelse jeg hadde for noen år siden.

Kristendoms-faget har jo gradvis blitt fadet ut, til det i fjor ble fjernet helt og ersattet med RLE. Personlig har jeg ingen problemer med dette. For humanistene er det en seier, selv om de fleste av dem heller vil erstatte også dette faget med et "religoinsnøytralt" fag: filosofi. Dete var også tema for det kurset jeg var på sammen med flere kolleger: filosofiens plass i skolen. Den glødende foredragsholderen fremholdt at filosofien skulle gi oss felles svar alle kunne bli enige om. Poenget var ikke at man gjennom filofofiske samtaler skulle vinne respekt for hverandres synspunkter og ulikheter, men at man skulle fjerne disse, ved å bruke denne ene ufeilbarlige metoden: fornuften. Ved å bruke fornuften som vi alle har, kunne man altså bli enige om alt. For menneskets fornuft tar aldri feil.

Det skulle være unødvendig å si at denne bevegelsen, som kjemper mot fundamentalisme av alle slag, selv har blitt en fundamentalistisk bevegelse. man avviser alle andre syn enn dette ene: menneskets fornuft har talt.

Den notske utgaven av bevegelsen har vært spesielt kritiske mot kirkens og kristendommens innflytelse i det norske samfunnet, Ikke så rart kanskje, med tanke på at bevegelsens to fremste talsmenn, Levi Fragell og Jens Brun-Pedersen begge er vokst opp i pinsemenigheter. Brent barn skyr som kjent ilden. Men det skaper ikke stor troverdighet for bevegesn at Kampem mot religion overskygger kampen for menneskets frihet.

Jeg undrer meg også over at denne bevegelsen som har slik klokketro på mennesket godhet, utvikling og fornuft ikke kan tolke tidens tegn. Faktum er jo at forrige århundre var det blodigste århundre noen sinne med flere kriger enn noe gang. Vitner dette om en utvikling i rett retning? Og de to regimene som tok livet av flest mennesker, Stalins Sovjet og Maos Kina, var klart ikke-religiøse, anti-religiøse samfunn? Vitner ikke det om at et gudløst samfunn ikke har noen sterkere plass for menneskeverdet? Er det ikke faktisk motsatt, at de fleste religioner snakker om mennesket som verdifullt og unikt? At den gylne regel, som humanistene hegner om, opprinnelig oppstod i religionen?

Blant humansimens ikoner står jo folk, som Voltaire, Rousseau og Sartre. Felles for disse, som altså alle var franske filosofer, var at samtiden vitnet om dem som gjennomført umoralske og usympatiske mennesker. Likevel er mange av Rousseaus ideer, for eksempel, grunnlag for den pedagogikken man praktiserer i skaolen i dag. Men det er vel som en av foreleserne på læreskolen sa: Rousseau var et fryktelig menneske, men ideene han var gode. Akkurat. Jeg anbefaler Aril Edvardsens bok "Falske guder og den nye verdensorden". Der har de fått et kapittel hver.

Humanismens tese er jo at mennesket i utganspunktet er godt, men bli "ødelagt" av et korrumpert samfunn. Mennesket er godt, samfunnet er ondt. Konsekvensen burde jo da være at mennesket burde isolere seg fra samfunnet, slik at det fiortsatt skulle forbli godt. Dermed blir felleskap et onde for en dogmatisk humanist. Uforståelig? Det synes jeg også!