onsdag 28. juli 2010

Forandringer

Om ett år flytter jeg tilbake til Vestlandet. Det gruegleder jeg meg selvsagt til og det blir nok en del forandringer i livet. Forandringene har egentlig begynt for lenge siden. Jeg har vært eieren av småbruket en stund, og nå er byggingen av en kårbolig til foreldrene mine i gang. Siden jeg var her i mai, har mye skjedd, som du ser på de to bildene.

Det er jo egentlig litt skremmende å forlate alt og alle jeg har blitt kjent med de siste fjorten årene, men jeg kjenner at nå er tida inne snart. Bedre å angre på det man har gjort enn det man ikke har gjort..... Mer om dette senere.

tirsdag 27. juli 2010

Vranglære

Det vakte oppsikt da Livets Ord i Uppsala valgte å invitere den bittelitt kontroversielle Benny Hinn til sin sommerkonferanse. Enda mer kontroversielt var det siden Hinn nettopp har gått gjennom skilsmisse fra sin kone. Jeg vil likevel påstå at det er enda mer kontroversielt det som kommer fram i dagens nyheter. Pastor Ulf Ekman i Livets Ord går så langt som å kalle Hinns forkynnelse for vranglære etter å ha hørt hans første preken på konferansen. Ekman skriver blant annet på sin blogg:

Hans forkynnelse, som han riktignok ikke er alene om, men som han synes å være mer konsekvent og utarbeidet enn jeg noen gang har hørt tidligere, gikk langt ut over det jeg mener er klassisk kristen tro. Den hadde ikke bare enkelte gnostiske innslag, den hadde desverre alt for mye av ren og skjær gnostisisme.

Gnostikere var navnet på en retning som oppstod i det første århundre. De så ned på alt som var fysisk og opphøyde alt det åndelige. Hinn sakl ha sagt i sin forkynnelse at  Kroppen er skallet, som en hanske. Selv har jeg aldri hatt så veldig dsans for verken Hinn eller Ekman, selv om jeg har lest bøker av begge. Spesielt Hinns God morgen, Hellige Ånd husker jeg gjorde inntrykk.

Det Ekman her gjør må jeg si jeg har respekt for. Ikke bare skrev han om det på bloggen sin, men rett etter prekenen oppfordret han menigheten til å være kritiske til det de hadde hørt. På bloggen sin ga han også et stikk til sin egen forsamlings applaus til Hinn og til kristne generelt:

....mange troende bryr seg om verken teologi eller dens røtter.

Det som imponerer meg med Ekman nå, er at reaksjonen kommer så raskt. Det har jo ofte gått mange år før predikanter tør å moderere seg eller ta en kritisk avstand til folk de har vært helt på linje med.

Selv opplevde jeg noe som kan minne om dette for noen år siden. Vi hadde en tid hatt en nigeriansk pastor på våre møter i menigheten. Vi bestemte oss for å la ham tale på et møte, og jeg fikk oppgaven å være tolk. Det var utfordrende nok, mannen snakket både fort og utydelig. Talen var om helbredelese og at Guds barn ikke skulle være syke. Kort gjenfortalt var det deg det var noe galt med dersom du var syk.

Da vi snakket om dette i ledelsen etterpå, var vi ganske uenige om hvordan dette hadde vært. Noen mente at det var helt forferdelig, andre mente helt ok. Vi var også uenige om hva vi skulle gjøre videre. Noen mente at det var helt uproblematisk å la han tale en gang til. Andre mente det var helt uaktuelt. Noen mente vi burde prate med ham om det han hadde sagt og hvorfor han eventuelt ikke fikk slippe til igjen. Andre mente vi bare skulle la saken bero. Og slik ble det.

Sett i ettertid er det ingen tvil om at vi burde gitt både taleren og menigheten klar beskjed om hva vi mente om den saken. For gode ledere er tydelige på hva som er sunn lære. Slik har Ekman i alle fall denne gangen vist seg som en tydelig og god leder.

onsdag 21. juli 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #5 Autoriteten

Bibelen forteller at det var to ting som forundret folk da de hørte Jesus tale: At ordene var så nådige og han talte med autoritet, myndighet. De var tydeligvis ikke vant til det fra andre lærere og skriftlærde. Jesus hadde tydeligvis en evne til å folk til å lytte når han talte og få folk til å følge det han talte om. Selv i dag når vi leser det han sier, aner vi noe av den autoriteten han talte med. Det er denne autoriteten jeg tror vi fortsatt trenger. At det er noe som forteller oss hvor skapet skal stå, hva som er greit og ikke greit, rett og galt. Og da snakker jeg ikke om samfunnet, selv om mengder av samfunnslover er inspirert av det Jesus sa. Jeg snakker om de personlige valgene vi tar hver eneste dag.

Det virker som om det som har den største autoriten når mennesker skal ta viktige valg, er ens egne følelser. Man snakker om "magefølelse" og "det føles så rett". Og da kan man godt ta valg som kan såre og ødelegge for andre med en slik begrunnelse. Man tror og mener altså at følelsene gir autoritet til de valgene man tar. Troen på følelsenes ufeilbarlighet er nok en reaksjon på en overvektlegging på det loviske i religionen, men det betyr ikke at man trenger å kaste babyen ut med badevannet.

Selvsagt vil man tolke Jesus' ord og lære forskjellig, poenget er at man bruker tid og energi på å finne ut hva Jesus sa og mente, at man ikke ignorerer det i en blind tro på fortreffeligheten til sine egne følelser og sin egen intuisjon. Det tror jeg bærer galt av sted. Les gjerne Jørgen Akerø-Stuelands blogginnlegg om "Løkgenerasjonen" for mer om dette.

tirsdag 20. juli 2010

Mer enn sykling

At Tour de France handler om mer enn å bare sykle fortest fra A til B, har vel de fleste som følger litt med forstått. To episoder på gårsdagens etappe satte fokus på ting som handler om akkurat dette. Hva er god sportsånd? Er det å konkurrere uansett eller finnes det noen grenser man ikke krysser for å få best mulige resultater?

Den store snakkisen i går var jo at lederen av TDF, Andy Schleck, fikk tekniske problemer i den siste stigningen. Hans verste konkurrent, Alberto Contador, stoppet ikke for å vente, slik mange mente han burde. Han kjørte ufortrødent videre. Noen mente til og med han utnyttet suituasjonen til å angripe. I mål etterpå var Schleck rasende, mens Contador fikk pipekonsert da han overtok den gule trøya. Etterpå var ekspertene svært uenige om hva Contador burde gjort. Contador selv påstod at han ikke registrerte Schlecks problemer, men i dag sendte han Schleck en unnskyldning via YouTube. Det ikke så mange har snakket om, er at Schelck slett ikke ventet på Contador da det var sistnevnte som hadde tekniske problemer på 3. etappe. TV2s kommenatatorer slaktet Contador, Eurosport sine mente at det han gjorde var helt ok. Selv har jeg vanskelig for å føle så veldig mye sympati for Schleck.

En enda mer kontroversiell episode var nok det som skjedde litt lenger bak i feltet. Iren Stephen Roche punkterte i stigningen og ba lagkamerat John Gadret om å få hans hjul. Dette er vanlig praksis, at lagkapteinen får et hjul fra en av sine lagkamerater dersom han trenger det. Men Gadret nektet og kjørte videre. Til og med gikk han fram og økte farten i feltet. Roche var rasende på Gadret, og hjelperytteren som kom i mål tre minutter før sin kaptein, fikk så hatten passet av lagledelsen etterpå. Slikt gjør man bare ikke. Trolig var Gadret blendet av egne sjanser til å bli beste franskmann i rittet, noe som har høy prestisje i Frankrike. Roche falt tre plasser og mistet sjansen til å nå målet om å bli blant de ti beste. Samtidig avanserte Gadret og de to er nå ganske like i sammendraget.

Så hva er god sportsånd? Finnes det noen andre idretter der konkurrenter venter på hverandre? Fins det noen andre idretter der gode idrettsmenn må gi fullstendig avkall på egne sjanser for å hjelpe noen som ikke en gang kommer fra samme land som deg selv? Og igjen: Er det rart vi elsker denne sporten?

tirsdag 13. juli 2010

Årets idrettsbilde

Vel, en ganske vidløftig overskrift, dette. Mange vil vel hevde at overskriften passer bedre til overbetalte spanjoler som tar VM-gull i fotball eller en ufordragelig trønder som vinner OL-gull på ski. Men dette bildet av syklisten Cadel Evans og hans lagkamerat Mauro Santambrogio inneholder så mye følelse at jeg våger meg på tittelen. Spesielt når man vet bakgrunnen for bildet. BMC-kaptein Evans omfavnet lagkameraten etter målpassering på dagens etappe i Tour de France. Flere minutter ble de stående slik uten å si noe. Og et bilde kan jo som kjent si mer enn tusen ord.

Evans gikk i gang med dagens økt iført den gule trøya som viser at han var sammenlagtleder av Tour de France, verdens største sykkelritt. Planen for dagen var at han sammen med laget skulle kontrollere rittet slik at ingen skulle ta trøya og ledelsen fra ham. Det ikke lagkameratene eller konkurrentene visste, var at Evans syklet med brudd i albuen. Kulissene for dagens etappe var fire knallharde fjelloverganger og stekende sommervarme.

Flere av Evans lagkamerater satte seg foran i feltet for å kontrollere rittet. Målet var at ingen av de største konkurrentene skulle få et forsprang, samt kontrollere at de som lå i brudd foran feltet ikke fikk for mye tid. Laget gjorde en kjempejobb. Den ene etter den andre lå foran og tauet feltet. Kiliometer etter kilometer ble syklet i den stekende sola, litervis med drikke ble fortært. Den ene etter den andre måtte slippe feltet og ta sitt eget tempo. BMC-laget fortsatte ufortrødent videre. Etterhvert måtte den ene etter den andre av dem også gi seg. Godt oppe i den siste stigningen slapp også den siste av hjelperytterne, italieneren Mauro Santambrogio. Jobben var gjort. Nå var det opp til kapteinen Evans å gjøre siste del av jobben selv.

Men kapteinen sviktet. Han klarte ikke å henge med da de verste konkurrentene rykket fra, og avstanden ble større og større. På toppen var Evans ti minutter etter. Plutselig var Santambrogio, totalt utslitt, tilbake hos Evans. Han satte seg foran for å hjelpe sin kaptein. På nedkjøringen til mål klarte utrolig nok Santambrogio å begynne å ta inn tid på teten. I mål hadde den totalt utkjørte Santambrogio sammen med den totalt utkjørte Evans klart å ta inn to minutter. De var fortsatt åtte minutter bak, og kampen om seieren i årets tour var ute for Evans. Evans raste ned til en 18.plass sammenlagt. Men likevel. Han klarte å ta inn to minutter.

I mål kastet han seg om halsen på Santambrogio. Sikkert med en følelse av enorm skuffelse sammen med enorm takknemlighet. Kapteinen hadde sviktet sine hjelperyttere. Men hjelperytteren sviktet ikke sin kaptein. Er der rart vi elsker denne sporten?

søndag 11. juli 2010

Over og ut for Lance

Når de første fjelletappene i Tour de France kommer, sier de fleste at touren nok ikke kan vinnes her, men den kan definitivt tapes her. Nå når vi går inn i den første hviledagen i årets tour, har ingen vunnet touren, men flere har allerede tapt den, på grunn av velt, punkteringer og sviktende form.

Den største taperen er Lance Armstrong. Nå var han ikke av de aller fremste favorittene på forhånd heller, selv om media i velkjent stil hypet det hele opp til å bli en duell mellom Lance og "erkefienden" Alberto Contador. Lance har hatt påfallende mye uflaks denne touren, med punkteringer og velt på uheldige steder. I tillegg sliter han med sittesår. Ganske overraskende med tanke på at han vant sju gule trøyer uten et uhell i det hele tatt. Nå blir oppgaven hans å være hjelperytter for landsmann og lagkamerat Levi Leipheimer.

Lance har jo annonsert at dette er hans siste Tour de France. Selv blir jeg ikke veldig overrasket om denne skuffelsen gjør at han gyver løs på et år til. Ellers vil jo dette bli en trist sorti for Lance. En av grunnene til at han eventult vil gi seg nå, er at dopingspøkelsene fra fortiden kan se ut til å komme litt for nær.

Også lagkamerat Andreas Klöden er en av taperne så langt. Han har overraskende nok ikke vært i stand til å følge de beste. Klöden har flere pallplasseringer i touren og ble topp ti så sent som i fjor. Det sterkeste av alle lagene, RadioShack, er nå altså redusert til en eneste topp ti-kandidat, Leipheimer.

Nederlandske Robert Gesink er også ute av kampen om en pallplassering etter en velt på en av de første etappene og han var egentlig ute av dansen før fjelletappene begynte. Tross sin unge alder og store talent, har han allerede fått rykte på seg å være en "veltepetter". En annen ung rytter som har skuffet er danske Jakob Fuglsang, som danskene hadde ventet seg mye av. Skuffet har også estiske Rein Taaramae og tyske Tony Martin gjort. Sistnevnte var fjorårets komèt i TDF.

Britiske Bradley Wiggins slet i varmen i dag, og tapte verdifull tid til teten. Han ser ikke ut som en pallkandidat i øyeblikket. Det er nok for tidlig å avskrive ham, men det spørs om fjorårets fjerdeplass blir for vanskelig å gjenta. Skuffet så langt har også det franske håpet Christophe Le Mevel gjort. Russiske Vladimir Karpets har vært den dårligste av alle topp ti-kandidatene så langt og ligger et hav ettet teten.

Så langt ser det ut til at kampen om podieplassene vil stå mellom Andy Schleck, Alberto Contador og Cadel Evans. Russeren Denis Menchov kan heller ikke regnes bort. Selv håper jeg på den gamle sliteren Evans, men i dag så det kanskje ut som Schleck var den sterkeste.

lørdag 10. juli 2010

Sykkelsportens framtid

Mye har vært sagt om sykkelsportens fortid og om den samme sportens nåtid. Fortsatt sliter sporten med et elendig image når det gjelder doping. Syklingen er den idretten hvor flest profilerte utøvere blir avslørt hvert år. Mange av de tidligere syklistene som har innrømmet doping, sitter høyt i systemet i de fleste lagene. Gode indikasjoner på en korrupt kultur i den internasjonale sykkelunionen er blitt presentert. Ryttere som blir avslørt og utestengt har få problemer med å komme tilbake i de beste lagene etter sonet avstenging. Så lenge de holder kjeft om det de har gjort, selvfølgelig. Stadige forsikringer om at man er på riktig vei og at sykkelfeltet er renere enn noen gang, blir slått i hjel for hver ny dopingavsløring som kommer. Og flere mistenker, sannsynligvis med rette, at grunnen til at færre blir avslørt nå, like godt kan være at doperne stadig blir flinkere til å skjule dopingen, enn at de er så mye renere enn før.

Sykkelsporten forsikrer stadig om at man er på rett vei, at testene blir bedre og at man er den idretten i verden som foretar flest tester. Det er selvsagt sant, men så er det ingen idretter hvor det trengs flere tester, heller. Den sveitsiske syklisten Thomas Frei, som ble avslørt nylig, fortalte grunnen til at han hadde blitt tatt for EPO-bruk: Han hadde ikke drukket nok vann. Så enkelt er det tydeligvis å kamuflere dopingen.

Når sykkelporten ikke er i stand til å gjøre de nødvendige opprensingene, er det å håpe at flere syklister står fram med en klar anti-doping holdning. Selvsagt vil alle hevde at de er helt imot all doping når de blir spurt, men altfor få proffsyklister står fram som klare tilhengere av en ren idrett. Jo mer suksess slike får, jo mer er det å håpe at disse får være med å bestemme hvordan framtidens sykkelsport skal være. Og slike utøvere kommer ikke fra Spania, Italia eller USA. De fleste som blir avslørt, derimot, kommer fra disse landene. Spesielt i Spania har man vist skremmende lite vilje til å ta tak i dopingproblemene.

Hvem er så disse rytterne med en klar holdning mot doping? La meg nevne noen.

Belgieren Philippe Gilbert har kanskje vært verdens beste endagssyklist det siste året. Han har blitt blant de ti beste i omtrent alle endagsritt han har stilt opp i, og har det siste året vunnet klassikere som Lombardiet rundt, Paris-Tours og Amstel Gold Race. Hele tiden med en klar anti-doping holdning.

Franskmannen Thomas Voeckler ble folkehelt i Frankrike for noen år siden da han syklet over en uke i den gule trøya i TDF. Siden det har han vunnet ritt jevnt og trutt, nå sist vant han det franske mesterskapet. Også han er frittalende i forhold til hva han mener om doping.

Tsjekkeren Roman Kreutziger et et av de største navnene blant de unge rytterne, med seire i blant annet Sveits rundt og Romandiet rundt. Han har tatovert inn et anti-doping budskap som er godt synlig hver gang han sykler.

Nordmannen Thor Hushovd har også vært en klar talsmann for en ren idrett helt siden han slo gjennom. Han vinner store ritt hvert år, og er en mann som er høyt respektert i sykkelfeltet.

Så kan man håpe at det blir flere av disse, som ikke bare trekker på skuldrene når man snakker om doping, men som tar en klar holdning mot det.

tirsdag 6. juli 2010

Hjelperytteren

Et av de mest fascinerende verdier med sykkelsporten er fenomenet hjelperyttere. Selv om det finnes varianter også av dette i andre idretter, er de på ingen måte så rendyrket som i sykkelsporten. Dette blir som regel forbigått i stillhet av de fleste medier, hvor alt handler om seire og resultater. Hjelperytterne er sjelden langt oppe på resultatlistene, men de som følger sporten tett, vet hvor essensielle de er.

I dagens etappe i Tour de France så vi et typisk eksempel. Saxo Bank-kaptein Andy Schleck, som så livredd ut da syklistene nærmet seg de første brosteinspartiene, roet seg mer og mer ned og til slutt var han den best plasserte av sammenlagtkandidatene, sammen med Cadel Evans. Hvorfor? Fordi han hadde Matti Breschel og Fabian Cancellara som hjelperyttere. Det eneste han trengte å gjøre var å legge seg på deres hjul, og dermed visste han at det ville gå bra. For de har vært på slike brosteiner før. At Cancellara igjen kunne ikle seg gul trøye, var kun en bonus. Hjelperyttere flest får aldri sjansen til det. Men så er ikke Cancellara noen typisk hjelperytter, heller.

Hjelperytteren må være lojal til det selvutslettende. Han må hente vann til sine lagkamerater, dra de fram i spurtene og hjelpe dem over de høyste fjellene. I tillegg skal han gjerne jobbe for å trøtte ut de verste konkurrentene. Dersom hjelprytteren velter eller blir avhengt, er det ikke så mye hjelp å hente fra de andre på laget. Og oppmerksomhet får de lite av. De må være uselviske og uegoistiske, uten krav til egen ære. Nesten bibelske perspektiver over dette, spør du meg ;) Rytterne og lagledelsen vet hvor viktige de er. Så la oss ta litt til til å hylle en av dem.

I dag kom polakken Sylwester Szmyd til mål seksten og et halvt minutt etter vinneren Thor Hushovd. Uten at noen kommenterte eller la merke til det. Ikke at han tok så veldig notis av det selv heller. Hans jobb er ikke begynt på ordentlig enda. Den begynner når de ordentlige stigningene begynner. Da kan du være skråsikker på at han vil sitte der, fremst, for sine kapteiner Ivan Basso og Roman Kreutziger. Tidligere har han gjort den samme jobben for stjerner som Marco Pantani, Gilberto Simoni, Danilo Di Luca og Franco Pellizotti.

Igjen og igjen har han vist at han er en av verdens beste syklister til å klatre i fjell. De ytterst få gangene han har fått kjøre sine egne sjanser, har han vist glimrende resultater. Tidligere i år ble han nummer tre på kongeetappen i Criterium Dauphine, bare slått av sammenlagtvinner Janez Brajkovic og superstjernen Alberto Contador. I fjor vant han den tøffeste etappen i det samme rittet, opp til legendariske Mont Ventoux. Så er det kjapt tilbake til hverdagen for Szmyd. Her er oppgaven å gi alt for kapteinene sine i stigningene og så slippe seg bak og spare mest mulig krefter til neste dag. Resultatlistene vil aldri reflektere hjelperytterens jobb.

Szmyd har forstått at det er dette han er aller best til. Derfor ble han i fjor også kåret til verdens beste hjelperytter. Ikke alle er like smarte. Sveitseren Thomas Frei, for eksempel, var lei av å være hjelprerytter. Derfor begynte han med EPO-doping og gjorde store framganger. Så ble han tatt i en kontroll og så er det takk og farvel, i alle fall for en stund. Også flere hjelpryttere har blitt tatt i doping. Men det har stort sett vært ryttere som har slavet for den storforlangende Lance Armstrong.

Når de første fjelletappene begynner, prøv å legg merke til Sylwester Szmyd. De skulle ikke være spesielt vanskelig, vil jeg tro. Han sitter nok der han sitter på bildet, fremst.

lørdag 3. juli 2010

Sur melk?

I dag rullet Tour de France i gang igjen, for mange sommerens store idrettshøydepunkt. Når man først har fått smaken på denne idretten, er det lett å bli hekta. Selv om det finnes nok av grunner til å sky den som pesten. Dopingsakene har stått i kø i mange år og ryktene tar aldri slutt. Uansett er det noe fascinerende over at mennesker frivillig piner seg over enorme fjell i stekende varme eller øsende regn. Slik jeg ser det, viser denne idretten noe av urkraften i mennesket, noe av det som gjorde at mennesker begynte å kunkurrere. Hvem kan pine seg selv mest og lengst er ofte spørsmålet det handler om i sykkel.

Det finnes massevis av spenningsmomenter foran en slik begivenhet. For oss nordmenn handler mye om hvor mye Thor Hushovd er svekket etter sitt kragebeinsbrudd og hvordan Edvald Boasson Hagen vil prestere i sin første tour. For de som følger enda bedre med, vil også flere spørsmål skape ekstra interesse. Hva betyr Andy Schlecks manglende resultater i år? Kan Giro-vinner Ivan Basso klare det mange har prøvd på og få har lykkes med, nemlig å levere topprestasjoner både i Giro d'Italia og Tour de France samme år? Og vil vi få en ny kapteinskonflikt i Rabobank mellom Manchov og Gesink? Og hva med Mark Cavendish, er han fortsatt verdens beste spurter eller er han bare verdens mest usymaptiske spurter?

Likevel er det en mann som får mer oppmerksomhet enn alle andre: Lance Armstrong. Det store spørsmålet er om mannen fra Texas kan ta sin åttende gule trøye i en alder av 39 år. Rykter og skandaleoppslag ser ut til å prelle av på denne supermannen. Senest i dag kom den tidligere lagkameraten Floyd Landis med nye historier om hvordan Lance og de andre på laget dopet seg systematisk i årevis. Lance svarte med å kalle Landis' toverdighet for sur melk. Når man skjønner at melken er sur, vil ingen drikke mer av den. Ingen har noen gang klart å få besviser mot Lance. De fleste tror det samme kommer til å skje denne gangen også.

Så kan man jo spørre hva slags verdier denne mannen har brakt til idretten han har drevet og som har gjort ham til superstjerne. Det er ingen tvil om at Lance har skapt blest og interesse rundt syklingen som ingen andre har klart. Han har også gitt inspirasjon til utallige med sin kamp mot kreften og sin vei tilbake til livet og til idretten. Han har også samlet inn mengder av millioner til kreftforsknig verden over. Så har du den andre siden av Lance. Egoisten som aldri tilgir folk som "svikter" ham. Mannen som aldri aksepterte at laget ikke ga alt for ham da han var kaptein. Men som selv frøs ut sin kaptein da han selv måtte spille andrefiolin. Og så var det disse ryktene som aldri tar slutt. Faktum er vel at svært få tror at Lance vant alle sine gule trøyer med rene midler...

Jeg og mange med meg tror likevel at Lance vil slite med å gå helt til topps igjen. Selv vil jeg dra fram tre grunner:

1. Han er ikke like suveren som før. Resultatene han har skapt i år, er ikke på samme nivå som de årene han vant touren. Han har vist klare svakheter både på tempo og fjelletapper.

2. Touren har ingen lagtempoetappe i år. Typisk for de årene Lance vant, var jo at han alltid hadde det sterkeste laget (det har han i år også, og alle har fått beskjed om å slave for Lance. Belgieren Steegmans ble vraket fra laget fordi han ikke hadde evnen til å være ren hjelperytter, i følge lagets sportsdirektør) Siden lagtempoetappen alltid kom tidlig i touren, var Lance ofte i gult etter den. Dermed kunne han kjøre defensivt resten av touren. Nå må han angripe. Det er han ikke like filnk til.

3. Han har møtt sin overmann. I fjor var Alberto Contador bedre på det aller meste. Jeg ser ingen grunn til at han ikke skal være det i år også.

Kos dere med tre uker med sykling!