søndag 29. august 2010

Vuelta a España

I går rullet den tredje store treukersturen i sykkelsirkuset i gang. Det begynte med en lagtempo i gatebelysning i går kveld, en slags "nattempo". På bildet ser vi Thor Hushaovd og hans lag Cervelo Test Team, som forresten synger på siste verset som lag. I tre uker skal syklistene igjen slite seg over fjell og endeløse landeveier. Her følger en liten presentasjon av de som vil være med å kjempe om de beste plasseringene sammenlagt. Dersom du ikke er noe interessert i sykkelsport, ikke les videre!

Jeg ser at de fleste trekker fram tre vinnerkandidater i år. Denis Menchov har jo vunnet to ganger før, og så sterk ut i touren. Selv om han bytter lag til neste år, vil vel ikke dette påvirke innsatsen nevneverdig. Han må vel sies å være den største favoritten. Mange tror også på Vincenzo Nibali. Italieneren har blitt bedre for hvert år, og innsatsen i årets giro var jo glimrende. Men ingen italiener har vunnet vueltaen siden 1990. Nibali kan veldig godt bli den første på 20 år som gjør det. Fränk Schleck er den tredje som blir trukket fram. Han er trolig den med aller størst kapasitet oppover, men han vil nok trolig tape mye på den lange, flate tempoen, slik han bruker å gjøre. Har han et godt forsprang der, kan han vinne. Men da må han riste av seg de andre i fjellene. Har likevel den beste hjelperytteren i broren Andy Schleck.

Andy kan selvsagt også vinne dersom han går inn for det. Trolig vil han kke gjøre det. Av andre kandidater til pallen, er vel kasnkje Katusjas Joaquin Rodriguez den fremste.Han har hatt sin beste sesong noen gang, og kan fort toppe sin 7. plass fra TDF. Lang, flat tempo favoriserer ikke han heller. Mye av de samme kan vel sies om Euskaltels Igor Anton, men Anton har ikke hatt et like intensivt program i år. Se også oppfor hans lagkamerat Benat Inxhausti.

Av de som vil ta tid på den lange tempoen, og sliter noe mer i fjellene, er vel svenskene Thomas Lövkvist og Gustav Larsson. Begge har vel kapasitet til topp ti dersom de er i sin beste form. Førstnevnte viste jo god form i TDF, men var fyktelig uheldig på gårsdagens lagtempo,  og ligger allerede minuttet bak teten. Vladimir Karpets kan jo også fort finne formen etter den mislykkede TDF. Ny-gamle Jean-Cristophe Peraud er jo også et spennende navn.

Av de litt eldre rytterne kan vel både Carlos Sastre og Ezeqiuel Mosquera bite godt fra seg og klare topp ti. Sastres lagkamerat Xavier Tondo det samme. På Caisse d'Epargne-laget bør både Luis Leon Sanchez og Ruben Plaza kunne utfrodre topp ti. Begge ble topp 15 i TDF.

Av de yngre rytterne blir det jo spennende om Tejay van Garderen kan følge opp de flotte innsatsen fra Dauphine i juni eller om tre uker blir for mye. Få har snakket om Roman Kreutziger før vueltaen, men også han har jo kapasitet til en plass blant de fem beste.

Outsidere: Tom Danielson som ofte har gjort det bedre i vueltaen enn i de fleste andre ritt. Men det er kanskje begynt å bli for sent å forvente et "gjennombrudd" av amerikaneren? Det hadde i alle fall vært gøy om han fikk det til. Spenning er det også rundt comebacket til Andrej Kashechkin som var blant de beste før han ble dopingtatt.
Så håper vi at det skal dukke opp nye sammenlagtnavn, for eksempel fra noen av de mindre lagene. Cervelos Oscar Pujol har jo også vist glimt av kapasitet. Noen andre navn vi bør ha i kikkerten?

Uansett, kos dere med tre uker med sykling!

lørdag 28. august 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #2 Nåden




I was lost when you found me here
You pulled me close and held me near
And I'm a fool but still you love
I'll be your fool for the king of love

He gave me wings so I could fly
And gave me a song to color the sky
And all I have is all from you
And all I want is all of you

It's grace, grace
I'm nothing without you
Grace, your grace
Shines on me

And there've been days when I've walked away
Too much to carry
Nothing left to say
Forgive me Lord when I'm weak and lost
You traded heaven for a wooden cross

And all these years you've carried me
You've been my eyes when I could not see
And beauty grows in the driving rain
Your oil of gladness in the times of pain

It's grace, your grace
I'm nothing without you
Grace, your grace
Shines on me
Shines on me
I'm everything with you
Shines on me
Shines on me
It's your grace

fredag 27. august 2010

Bibelen - passer ikke for amerikanere?

På bloggen min har jeg en liste over andre blogger det er verdt å lese. De står til venstre for dette. De fleste av dere gidder ikke gjøre det likevel, så jeg sakser noe fra Donald Millers siste blogg som jeg syntes var veldig godt skrevet. Egentlig er det meste fra ham godt skrevet.....

Why the Bible is a Tough Book for Americans

I’m not a big fan of the “there are only two kinds of people” breakdown of humanity, and yet in the past few years, I’ve found myself wondering if, well, there are only two kinds of people. I’m not talking about people who either like Neil Diamond or don’t, I’m talking about How and Why thinkers. Let me explain:

We all live life asking questions, questions about how to get ahead, how to make life more meaningful, questions about how to survive or help people survive. The question how is an American question, and it rests on the presupposition that we know what life is really about.

Some friends and I were walking down the street in Vancouver, BC last week and I stopped our group and asked them to look around and count the ads that they noticed. We were downtown in a major shopping district, and even though we could see for blocks, we found only two billboards or posters advertising stuff. If we’d been across the border in the states, we’d have counted, perhaps, hundreds. The difference was striking.

Advertising is part of the reason we have become a how culture. Commercials make us think we need things, and then the dominant question (thus the story we end up living) is about how we get what we think we are missing, so we wake up every morning wondering how we are going to get ahead, how we are going to get paid and so forth.

The problem Christians face is the Bible is not attempting to answer how questions. And if it is, it’s a terribly written book and not practical in any way in terms of addressing how to succeed, how to get married, how to be more sexy, how to lose weight, how to organize your finances or how to build a business. Instead, the Bible is a why book. The Bible is answering much larger questions: Why do we exist, why do we not feel loved, why is there pain in the world, why has God left us and so forth. Are there exceptions? Sure. The Proverbs has some wisdom on how to live, and there are other examples, but they are few.

So the question is, are you trying to answer small questions with your life or big questions? If you are trying to answer small questions (how do I turn earth into heaven because there is no greater epic for me) then the Bible fails. But if you are trying to answer larger questions (all of this will someday go away, and life is short, so what is really important in light of this) then the Bible is a book for you.

American culture is a how culture. We ask almost exclusively how questions, because our commercialized culture is not interested in why. If we really started asking why questions, our entire economy would collapse, and honestly, we wouldn’t care because once we answered the why questions, we wouldn’t want all that stuff in the first place.

So what does the Bible say to the Average American? Among other things, it says this: You are asking the wrong questions.

torsdag 26. august 2010

Patetisk pedagogikk

Hinduene hevder alt går i sirkler, livshjulet, alt som har vært kommer tilbake igjen og forsvinner på nytt. Om dette er sant for alle ting, vet jeg ikke, men det stemmer i alle fall for pedagogikken. Det som var trendy for 50 år siden, blir plutselig alfa og omega en ny periode og så forsvinner det ut igjen. I de ti årene jeg har jobbet som lærer, har det vært kvernet på følgende ord til det kjedsommelige: tilpasset opplæring, ansvar for egen læring, differensiering, individuelle arbeidsplaner, fleksible gruppestørrelser, varierte arbeidsmetoder. Og vi har klødd oss i hodet fordi vi ser at veldig mye av dette er grusomt vanskelig å få til. Men vi har jo skjønt at alt dette er skrekkelig viktig

I går var alle som jobber med skole i kommunen jeg jobber i på seminar for å vite hva som rører seg nå. Foredragsholder var pedagogikkprofessor Thomas Nordahl (på bildet sammen med noen personer som kanskje er enda mer kjent) som er en av de fremste, om ikke den fremste, på sitt felt i Norge. Han la fram en forskningsrapport som var gjennomført blant 83 millioner elever (!) over hele verden. Rapporten tok for seg hvilke faktorer som førte til mer læring blant elever. Og hva fikk vi vite? Rapporten konkluderte entydig med at alle disse flotte ordene jeg siterte ovenfor hadde lite eller ingen betydning for hvor stor læring som foregår. Differensiering er flott, men har liten betydning. Arbeidsmetodene må gjerne være varierte, men det gir ikke andre resultater om de er monotone. Store klasser lærer like mye som små klasser (kunnskapsministeren har jo antydet at mindre klasser er et stort satsingsområde for regjeringen framover). Faktum er at alt dette koster mye penger og skaper større utfordinger og mer slitsomme hverdager for lærerne. Uten at det gir noe læringsutbytte for elevene.

Hva er det da som betyr noe? Konklusjonen er entydig: det er læreren. Lærerens evne til å ha en positiv relasjon til elevene. Strukturen i undervisningen. Lærerens evne til å skape ro i klassen. Det er lærerene det må satses på. Og det handler ikke først og fremst om lærerens fagkunnskaper, selv om det ble påpekt at også dette er viktig. Men lærerens egenskaper og relasjoner til elevene. Og da ble jobben vi gjør kanskje litt viktigere igjen....

fredag 20. august 2010

Gode fotballnyheter

Fotballspilleren Jon Anders Bjørkøy gikk i fjor fra Lillestrøm til Odd Grenland og fulgte i fotsporene til sin tidligere lagkamerat Simen Brenne. Ønsket var nok å oppleve det samme som Brenne, at karrieren skulle skyte ny fart ved å dra til Skien. Bjørkøy rakk knapt nok å debutere for sin nye klubb for det ulykksalige skjedde. I en kamp mot Fredrikstad ble han taklet kraftig (bildet) og måtte forlate banen. Spilleren var groggy og svimmel og det ble meldt om hjernerystelse.

Hjernerystelser går som regel over etter en stund. Men Bjørkøys problemer fortsatte. Han ble ikke kvitt hodepinen og svimmelheten, og han fungerte ikke i hverdagen. Tanken på å spille fotball var langt borte. Etter flere måneder kom det nye meldinger fra Skien. Bjørkøy slet fortsatt med kvalme, hodepine og synsforstyrrelser. Han kunne ikke trene eller se på TV. Da jeg hørte det, kjente jeg meg veldig igjen. Og jeg kan tenke meg hvilke tanker han fikk i hodet sitt. Blir jeg aldri bra igjen? Skal jeg alltid slite med dette? Hvorfor blir jeg ikke bra? Kanskje jeg aldri kan spille fotball igjen?

Denne uka  kom det gode nyheter fra Skien. Bjørkøy var tilbake på trening! Tydelig lettet og glad over at han nå kunne  begynne å legge den vonde tiden bak seg. Og glad for at de vonde anelsene ikke ble bekreftet. Jeg kjente jeg også ble glad da jeg så det.

tirsdag 17. august 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #3 Syndenes forlatelse

-Budskapet om syndenes forlatelse kommer til å bli aktuelt som aldri før, sa Aril Edvardsen. Det virker tilsynelatende som en rar uttalelse, det virker unektelig noe gammeldags å snakke om synd og om forlatelse. Selv tror jeg han har rett, fordi jeg tror at akkurat dette budskapet er noe fryktelig mange i vår kultur trenger å høre.

Ordet synd har jo blitt brukt til å undertrykke folk i århundrer og enkelte tar jo til orde for at ordet bør utryddes. Jeg forstår hva de mener. Når det blir synd å strikke på søndag, blir det jo helt misforstått. Synd er når vi sårer eller ødelegger for noen. Eller oss selv.

Som mennesker trenger vi alle utløp for våre vonde følelser og opplevelser, enten det handler om skam, skyld, sorg eller sinne. Det meste av dette foregår jo bak lukkede dører på et utall av psykolog-kontorer og hos terapeuter. Og mye av det hører utvilsomt hjemme der. Men jeg tror det finnes erfaringer og følelser som ikke kan helbredes på slike steder. For de krever tilgivelse. Og selv om terapeuter kan hjelpe oss med mye, kan de ikke gi oss syndenes forlatelse. Det er det bare Gud som kan. Og da snakker jeg ikke bare om en enkelt handling eller et vondt ord. Jeg snakker om den generelle opplevelsen av at jeg har gjort og sagt ting jeg ikke skulle ha gjort. Jeg trenger å få gjort opp.

Sentralt i den kristne tro og praksis står syndsbekjennelsen. Uansett hvilken tradisjonell norsk kirke du besøker en vanlig søndag i Norge, vil du oppleve at syndene blir bekjent. Selv opplever jeg at dette noen ganger kjennes godt, andre ganger helt fjernt. For meg er ikke syndsbekjennelse et rituale. Det handler ikke om at vi skal bekjenne, slik at vi kan få tilgivelse. Gud trenger ikke vår bekjennelse. Han har allerede tilgitt og gjort opp for all synd, en gang for alle. Men vi trenger det, jeg trenger det. Jeg trenger å gi uttrykk for at jeg trenger nåde, jeg trenger tlgivelse. Noen ganger for ting jeg har tenkt eller ting jeg har sagt. Noen ganger for ting jeg har gjort. Noen ganger trenger jeg å be andre om tilgivelse. Noen ganger er det Gud jeg trenger å vende meg til, for jeg tror at vi står til ansvar både overfor Gud og hverandre. Og når vi kan vite at han har tilgitt oss, da kan vi også tilgi oss selv. Og tilgi hverandre.

Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud,

Lukas' evangelium, kapittel 18, vers 13-14

søndag 15. august 2010

Nye funksjoner

Jeg skriver og skriver på denne bloggen min, men er det noen som leser det? Kunne jo vært interessant å vite, og derfor er det fint at det er kommet noen nye funksjoner som gjør at du kan gi respons uten å skrive lange kommentarer. Under hvert innlegg har du nå muligheten til å vurdere innlegget du har lest. Du kan krysse av på enten morsomt, interessant eller fjernt. Fint om du gidder å gjøre det, slik at jeg vet om bloggen blir lest, og om det jeg skriver gir noe mening. ;) 

fredag 13. august 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #4 Selvfornektelsen

Denne er nok vanskeligere å forklare enn en del av de andre punktene. Alt vi hører rundt oss er jo at vi må følge våre hjerter, våre drømmer, at vi skal realisere oss selv og alt vi har i oss. I sentrum for livet står vi selv med et hav av muligheter og uforløst potensiale. Og alt dette er helt riktig, men det er også helt feil, dersom det blir dette livet handler om. For jeg tror ikke vi er skapt til å leve for oss selv, og jo mer vi lever, jo mer vil vi oppleve at det å leve for seg selv er tomt og meningsløst. Jesus sier:

Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.

Matteus' evangelium, kapittel 16, vers 24-25

Dette er jo tilsynelatende et av Jesus' mange utsagn som virker harde og uforståelige. Men jeg tror det finnes en dyp hemmelighet her. Denne hemmeligheten er at kilden til livet ligger ikke i hva vi kan finne, oppnå eller utrette. Den ligger i det vi kan miste, tape eller gi til andre. Uforståelig, kanskje, men jeg tror på det.

La meg spørre: Hvilke mennesker tror vi er lykkeligst, de som tjener masse penger de kan bruke selv eller de som bruker alt de har for å hjelpe andre? Hvem beundrer vi mest, Mor Teresa eller Rimi-Hagen? Og hva er det vi lengter etter for våre liv og hva tror vi vil gjøre våre liv meningsfulle, det vi gjør for oss selv eller det vi gjør for andre?

En god venn sa til meg at noe av det beste med å bli kristen var at han nå ikke lenger trengte å leve for seg selv. Nå kunne han leve for Gud. Og kan det ikke være slik at dersom vi "mister" livene våre til Gud er han mye mer i stand til å gi livene våre innhold og mening enn vi er selv?

torsdag 12. august 2010

Håp for oss alle?

Som en singel mann i 30-åra begynner man jo gjerne å holde utkikk etter en mulighet til å spleise seg med noen. I vår teknologiske tidsalder finner mange "lykken" på diverse sjekkesider på nettet. Det har selvsagt jeg også prøvd en god stund nå. Men det har vel gått omtrent som man fryktet: det finnes ulike ligaer og divisjoner.

Når man finner en pen og hyggelig jente man har lyst til å bli bedre kjent med, sender man et brev og håper og venter på et svar. Som aldri kommer. På samme måte får man av og til brev fra noen som venter og håper på et svar. Som heller aldri kommer fra meg. Akkurat som de jentene som JEG liker, er i en høyere divisjon enn meg og derfor ikke gidder å svare, tenker jeg at jeg er i en høyere liga enn dem som skriver til meg, og derfor gidder ikke jeg svare. Blir ikke mye spleising av slikt. Kresen og kynisk? Vel, jeg er redd for at det er litt slik det er.

Men innimellom finnes det noen eksempler på noen som sprenger ligasystemet fullstendig. Se på dette bildet. Den supersexy toppmodellen Triana Iglesias sammen med kjæresten jeg selvsagt aldri kommer til å huske navnet på. Hun er superkjent, superpen med en perfekt (om enn noe kunstig) kropp. Han er vel i divisjonen under "Average Joe" spør du meg. Likevel falt hun altså for ham. Hvorfor? Er ikke sikker på om jeg vil vite det, men fatter nytt håp når jeg ser på bildet ;)

søndag 1. august 2010

Bygdedyret

Når man nå skal flytte tilbake til bygde-Norge, må man jo alltid være obs på bygdedyret. Selv tror jeg at dette dyret er mye mindre aktivt og synlig enn før, verden har jo blitt mye mindre med internett og en digital hverdag. Men jeg tror at det finnes noen steder fortsatt. Og det kan være greit å være klar over, slik at man ikke blir sjokkert over det dersom det skulle gå til angrep.

Angrep fra bygdedyret rammer gjerne dem som skiller seg litt ut. Det bygdedyret hater mest, er folk som ikke vet å innrette seg. Folk som har feil meninger eller feil tro. Man liker generelt ikke folk fra andre steder, og spesielt ikke folk fra byen. Ekstra skeptisk blir man dersom de samme folkene tar med seg vaner og skikker som er nye og ukjente i bygda. For da sier man jo at måten man alltid har gjort det på her i bygda, ikke er bra nok. Og da tror man at man er noe. Bygdedyret lar deg stort sett være i fred, bare du tilpasser deg og ikke stikker deg fram.

Det viktige i livet er det som bygdedyret sier er viktig. Det er selvsagt viktig å riste oppgitt på hodet over politikere og byfolk. For de har ikke peiling og bruker bare fine ord. Miljøvern er fullstendig uviktig i møte med landbrukets og næringenes muligheter. Religionspolitikk er ikke viktig, la alt være som det har vært. At det finnes homofile, har vi hørt, men det angår ikke oss. La dem bare holde seg borte fra det vi driver med, slik at vi kan le litt av dem.

Bygdedyret sier aldri ting rett ut, det er mye mer komfortabelt å snakke bak folks rygg. Bygdedyret roser seg av en lang tradisjon, og tradisjonen er viktig å holde i hevd. Man kan nok være mottakelig for noen impulser utenfra, men ikke for mange, og det må være ting som bygdedyret godkjenner. Man kan godt gi nye folk en sjanse, men dersom de misbruker denne, skal det godt gjøres å få en til.

Få, om noen, har skildret bygdedyret i all sin gru bedre enn forfatteren Sigurd Hoel i boka "Trollringen". Skildringen er visstnok inspirert av hans egen hjembygd, Nord-Odal. Boka er andre bok i det som skulle være en trilogi om den unge Håvard Gjermundsen. Men når du tar livet av hovedpersonen i bok to, blir det gjerne ikke noen tredje bok. I den første boka "Arvestålet" lærer vi å kjenne den drømmende Håvard, som er populær blant damene og som drømmer om et liv sammen med sin kjære Tone. I ""Trollringen" møter vi igjen en Håvard som har blitt "nødt til å gifte seg" med enken Rønnau og flytte til ei innlandsbygd på Østlandet hvor bygdedyret har spesielt gode livsvilkår. Håvard, som har lært et mer moderne landbruk, drømmer om og kjemper for å forandre bygda han er kommet til. I bakhodet ringer hilsenen han fikk fra sin "læremester", presten Thurmann, om at han er en "landbrukets misjonær" til bygda. Håvard kjemper mot bygdedyret så lenge han kan, prøver å tilpasse seg, men må gi tapt til slutt.

Jeg leste Trollringen da den var pensum på lærerskolen, og leste den igjen nå. Det er sjelden jeg leser bøker to ganger, men denne er fabelaktig god. I tillegg til beskrivelsen av det berømte bygdeyret, får vi et veldig godt innblikk i landbruket i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, og hvordan nyvinninger og ny kunnskap revolusjonerte et landbruk hvor ting hadde blitt gjort på samme måte i hundrevis av år. Men uten kamp skjedde det altså ikke.