fredag 13. august 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #4 Selvfornektelsen

Denne er nok vanskeligere å forklare enn en del av de andre punktene. Alt vi hører rundt oss er jo at vi må følge våre hjerter, våre drømmer, at vi skal realisere oss selv og alt vi har i oss. I sentrum for livet står vi selv med et hav av muligheter og uforløst potensiale. Og alt dette er helt riktig, men det er også helt feil, dersom det blir dette livet handler om. For jeg tror ikke vi er skapt til å leve for oss selv, og jo mer vi lever, jo mer vil vi oppleve at det å leve for seg selv er tomt og meningsløst. Jesus sier:

Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.

Matteus' evangelium, kapittel 16, vers 24-25

Dette er jo tilsynelatende et av Jesus' mange utsagn som virker harde og uforståelige. Men jeg tror det finnes en dyp hemmelighet her. Denne hemmeligheten er at kilden til livet ligger ikke i hva vi kan finne, oppnå eller utrette. Den ligger i det vi kan miste, tape eller gi til andre. Uforståelig, kanskje, men jeg tror på det.

La meg spørre: Hvilke mennesker tror vi er lykkeligst, de som tjener masse penger de kan bruke selv eller de som bruker alt de har for å hjelpe andre? Hvem beundrer vi mest, Mor Teresa eller Rimi-Hagen? Og hva er det vi lengter etter for våre liv og hva tror vi vil gjøre våre liv meningsfulle, det vi gjør for oss selv eller det vi gjør for andre?

En god venn sa til meg at noe av det beste med å bli kristen var at han nå ikke lenger trengte å leve for seg selv. Nå kunne han leve for Gud. Og kan det ikke være slik at dersom vi "mister" livene våre til Gud er han mye mer i stand til å gi livene våre innhold og mening enn vi er selv?

2 kommentarer:

  1. joda magne, jeg leser bloggen ofte nok til å se at du engasjerer deg fryktelig mye i denne ukulteren de velger å kalle sport. ikke mye å gi tilbakemelding på for min del på sånt. :-)

    Det er da vitterlig ikke slik at man må tro på gud for å ha noe å leve for utenfor seg selv, noe ganske mange av oss føler er nødvendig for å leve et godt liv. Familie, venner som sliter, eldre, uteliggere, flomoffre, det er en haug med mennesker vi kan gi noe av oss selv til. disse trenger din offervilje langt mer enn gud.

    SvarSlett
  2. Det er godt at du leser, finn cato! Setter pris på det og at du presenterer hva du mener om en del ting (selv om det kan bli litt hakk i plata...;))

    Selvsagt må man ikke tro på Gud for å leve et selvoppofrende liv, men det er ikke akkurat normen i dag at folk faktisk gjør det. Men det finnes mange som ikke er religiøse som gjør det.

    Det jeg liker hos Jesus er at han bryter med det som er tidsånden både på den tiden han levde og i dag. Han flytter fokuset fra å leve for å oppnå sine egne personlige mål til å gi alt dette på båten. Og leve for ham.

    Faktum er jo at også mye av religionens vesen handler om dette, bare med en åndelige merkelapp. man skal bevise sin fortreffelighet og syndfrihet og håpe at Gud blir fornøyd.

    Og jeg ser ikke, slik som du gjør, en motsetning mellom å leve for Gud og leve for de som trenger hjelp. Tvert imot, det er to sider av samme sak.

    SvarSlett