tirsdag 17. august 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #3 Syndenes forlatelse

-Budskapet om syndenes forlatelse kommer til å bli aktuelt som aldri før, sa Aril Edvardsen. Det virker tilsynelatende som en rar uttalelse, det virker unektelig noe gammeldags å snakke om synd og om forlatelse. Selv tror jeg han har rett, fordi jeg tror at akkurat dette budskapet er noe fryktelig mange i vår kultur trenger å høre.

Ordet synd har jo blitt brukt til å undertrykke folk i århundrer og enkelte tar jo til orde for at ordet bør utryddes. Jeg forstår hva de mener. Når det blir synd å strikke på søndag, blir det jo helt misforstått. Synd er når vi sårer eller ødelegger for noen. Eller oss selv.

Som mennesker trenger vi alle utløp for våre vonde følelser og opplevelser, enten det handler om skam, skyld, sorg eller sinne. Det meste av dette foregår jo bak lukkede dører på et utall av psykolog-kontorer og hos terapeuter. Og mye av det hører utvilsomt hjemme der. Men jeg tror det finnes erfaringer og følelser som ikke kan helbredes på slike steder. For de krever tilgivelse. Og selv om terapeuter kan hjelpe oss med mye, kan de ikke gi oss syndenes forlatelse. Det er det bare Gud som kan. Og da snakker jeg ikke bare om en enkelt handling eller et vondt ord. Jeg snakker om den generelle opplevelsen av at jeg har gjort og sagt ting jeg ikke skulle ha gjort. Jeg trenger å få gjort opp.

Sentralt i den kristne tro og praksis står syndsbekjennelsen. Uansett hvilken tradisjonell norsk kirke du besøker en vanlig søndag i Norge, vil du oppleve at syndene blir bekjent. Selv opplever jeg at dette noen ganger kjennes godt, andre ganger helt fjernt. For meg er ikke syndsbekjennelse et rituale. Det handler ikke om at vi skal bekjenne, slik at vi kan få tilgivelse. Gud trenger ikke vår bekjennelse. Han har allerede tilgitt og gjort opp for all synd, en gang for alle. Men vi trenger det, jeg trenger det. Jeg trenger å gi uttrykk for at jeg trenger nåde, jeg trenger tlgivelse. Noen ganger for ting jeg har tenkt eller ting jeg har sagt. Noen ganger for ting jeg har gjort. Noen ganger trenger jeg å be andre om tilgivelse. Noen ganger er det Gud jeg trenger å vende meg til, for jeg tror at vi står til ansvar både overfor Gud og hverandre. Og når vi kan vite at han har tilgitt oss, da kan vi også tilgi oss selv. Og tilgi hverandre.

Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud,

Lukas' evangelium, kapittel 18, vers 13-14

4 kommentarer:

  1. Magne,
    Jeg er ikke så ofte i DN-kirken, og har heller ikke et godt forhold til den rituelle syndsbekjennelsen. Sitter med en flau smak i forhold til folk som opplever dette uten å ha en trygg tro på nåden. Synes gudstjenestene apellerer til folks komplekser uten å trekke den herlige konklusjonen: "Jeg er tilgitt- her og nå!" Det er derfor hyggelig å lese at DNK har planer om forbedring, sitert under:

    (http://www.kirken.no/index.cfm?event=doLink&famId=321
    ##
    Syndsbekjennelsen skal forandres
    ”Syndsbekjennelsen i dens nåværende form har et språk som passer bedre i rammen av et individuelt skriftemål, enn som ledd i hovedgudstjenesten”, sier Kirkerådets Nemnd for Gudstjenesteliv (NFG) i et enstemmig vedtak av 4. desember 2006. Nå får utvalgte poeter i oppdrag å lage forslag til ny formulering av syndsbekjennelsen for Den norske kirkes gudstjenester.

    ”Hellige Gud himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til de onde i mitt hjerte”, slik starter syndsbekjennelsen og det er særlig denne delen NFG mener er dårlig formulert.
    ##
    mvh Grr

    SvarSlett
  2. Hei Geir!

    Helt enig i det du skriver om den institusjonaliserte syndsbekjennelsen. Fint at kirken selv også innser dette. Syndsbekjennelsen må komme ut fra en overbevisning, ikke som del av et rituale. Og ikke som et middel for å få forlatelse, men som en påminnelse om at vi har fått det.

    SvarSlett
  3. Men er ikke dette en smule umoralsk? Såvidt meg bekjent skal ingen mennesker utenom jesus ha klart seg gjennom et helt liv uten å synde. Dette må nødvendigvis peke i retning av at vi er disponert for å bryte med guds vilje. Hvis vi så har en klar hang til å falle i synd, eller rett og slett ikke klarer å la være, hvorfor skal vi straffes for det? Og hvorfor regnes gud som storsinnet og nådig når han gir tilgivelse for noe vi ikke kunne unngått?

    SvarSlett
  4. Akkurat som vi er disponert til å synde, har vi noe i oss som lengter etter å få gjort opp, å få forlatelse. Men det betyr ikke at vi ikke har et personlig ansvar for det vi gjør. Hvorfor skal vi skylde på Gud? Typisk dagens samfunn å skyve skylden oppover

    SvarSlett