søndag 1. august 2010

Bygdedyret

Når man nå skal flytte tilbake til bygde-Norge, må man jo alltid være obs på bygdedyret. Selv tror jeg at dette dyret er mye mindre aktivt og synlig enn før, verden har jo blitt mye mindre med internett og en digital hverdag. Men jeg tror at det finnes noen steder fortsatt. Og det kan være greit å være klar over, slik at man ikke blir sjokkert over det dersom det skulle gå til angrep.

Angrep fra bygdedyret rammer gjerne dem som skiller seg litt ut. Det bygdedyret hater mest, er folk som ikke vet å innrette seg. Folk som har feil meninger eller feil tro. Man liker generelt ikke folk fra andre steder, og spesielt ikke folk fra byen. Ekstra skeptisk blir man dersom de samme folkene tar med seg vaner og skikker som er nye og ukjente i bygda. For da sier man jo at måten man alltid har gjort det på her i bygda, ikke er bra nok. Og da tror man at man er noe. Bygdedyret lar deg stort sett være i fred, bare du tilpasser deg og ikke stikker deg fram.

Det viktige i livet er det som bygdedyret sier er viktig. Det er selvsagt viktig å riste oppgitt på hodet over politikere og byfolk. For de har ikke peiling og bruker bare fine ord. Miljøvern er fullstendig uviktig i møte med landbrukets og næringenes muligheter. Religionspolitikk er ikke viktig, la alt være som det har vært. At det finnes homofile, har vi hørt, men det angår ikke oss. La dem bare holde seg borte fra det vi driver med, slik at vi kan le litt av dem.

Bygdedyret sier aldri ting rett ut, det er mye mer komfortabelt å snakke bak folks rygg. Bygdedyret roser seg av en lang tradisjon, og tradisjonen er viktig å holde i hevd. Man kan nok være mottakelig for noen impulser utenfra, men ikke for mange, og det må være ting som bygdedyret godkjenner. Man kan godt gi nye folk en sjanse, men dersom de misbruker denne, skal det godt gjøres å få en til.

Få, om noen, har skildret bygdedyret i all sin gru bedre enn forfatteren Sigurd Hoel i boka "Trollringen". Skildringen er visstnok inspirert av hans egen hjembygd, Nord-Odal. Boka er andre bok i det som skulle være en trilogi om den unge Håvard Gjermundsen. Men når du tar livet av hovedpersonen i bok to, blir det gjerne ikke noen tredje bok. I den første boka "Arvestålet" lærer vi å kjenne den drømmende Håvard, som er populær blant damene og som drømmer om et liv sammen med sin kjære Tone. I ""Trollringen" møter vi igjen en Håvard som har blitt "nødt til å gifte seg" med enken Rønnau og flytte til ei innlandsbygd på Østlandet hvor bygdedyret har spesielt gode livsvilkår. Håvard, som har lært et mer moderne landbruk, drømmer om og kjemper for å forandre bygda han er kommet til. I bakhodet ringer hilsenen han fikk fra sin "læremester", presten Thurmann, om at han er en "landbrukets misjonær" til bygda. Håvard kjemper mot bygdedyret så lenge han kan, prøver å tilpasse seg, men må gi tapt til slutt.

Jeg leste Trollringen da den var pensum på lærerskolen, og leste den igjen nå. Det er sjelden jeg leser bøker to ganger, men denne er fabelaktig god. I tillegg til beskrivelsen av det berømte bygdeyret, får vi et veldig godt innblikk i landbruket i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, og hvordan nyvinninger og ny kunnskap revolusjonerte et landbruk hvor ting hadde blitt gjort på samme måte i hundrevis av år. Men uten kamp skjedde det altså ikke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar