torsdag 30. september 2010

Abuse

I en gammel Monthy Python-sketsj er det en mann som kommer inn på et kontor, hvor mannen som sitter der umidelbart begynner å skjelle ham ut. Mannen blir selvsagt overrasket og lurer på hva dette er, han sier han er kommet for å få en diskusjon. Hvorpå misforståelsen blir oppklart, han er kommet til feil kontor, ikke kontoret for diskusjoner, men for utskjelling (på engelsk: abuse. Abuse kan også bety misbruk). Mannen var altså kommet for å få en diskusjon mot betaling. I kontoret ved siden av fantes det altså et sted hvor folk var villig til å betale for å bli skjelt ut.

Denne gamle sketsjen er kreativ og morsom, men hadde nok ikke så mye med virkelighetn å gjøre da den ble laget. Nå, derimot, kan man lure på om det faktisk kunne ha skjedd. Dagbladet melder i dag om at en mann som eide en resturant i New Jersey i USA, tok livet av seg ved å hoppe utfor en bru. Mannen var tidligere med et realityprogrammet "Hell's kitchen" med kjendis-kokken Gordon Ramsey. Ramsey har gjort det til sitt varemerke å skjelle ut etter noter de som ikke gjør en god nok jobb. Slikt blir det underholdning av. Dette er heller ikke første gangen en av deltakerne i programmet får livet ødelagt av Ramseys oppførsel. Også tidligere har en deltaker gått til skrittet å gjøre slutt på sitt eget liv. Likevel fortsetter altså programmet å bli sendt. Folk melder seg på og programmet har massevis av seere.

Ramsey er ikke den eneste som bruker slike metoder. Her hjemme har Eivind Hellstrøm en litt mildere versjon av samme serie. Idol-dommer Jan Fredrik Karlsen tar heller ikke fem øre for å høvle over de han mener ikke er flinke nok. Og folket elsker å gjøre narr av dem som ikke får det til. Likevel fortsetter folk å melde seg på. Hvorfor vil folk seg selv så vondt?

En av mine tidligere elever meldte seg på X-factor. Uten at jeg er noen veldig ekspert må jeg kunne si at hun var usedvanlig flink både til å synge og spille. Hun fortalte at hun ikke gikk videre, tydelig lei seg, men ville ikke fortelle hvorfor. Tydelig fordi det var vondt å fortelle om det.

Det finnes drøssevis av eksempler på mennesker som har fått større eller mindre psykiske problemer av å være deltakere i ulike reality-programmer. Verst av alle er kanskje Paradise Hotel, hvor sex for åpent kamera, gjerne med flere, har blitt helt vanlig. En av deltakerne fortalte at han hadde en stor drøm i livet: å bli programleder for MTV Awards. Deltakelsen i Paradise Hotel var et skritt på veien mot det. Det er tydelig at den amerikanske drømmen har blitt globalisert og tatt ut til det ekstreme: gjør hva som helst for å nå drømmen din og la ikke noe hindre deg!

Jeg ser det selvsagt også masse i min jobb: Å eksponere seg selv er populært. Både i større og mindre saammenheger. Blygsel og beskjedenhet blir det mindre og mindre av. Det finnes selvsagt en positiv side ved dette, men det finnes også en grense.

We are not as strong as we think we are, synger Rich Mullins. Dessverre der det noen som oppdager dette for sent.

tirsdag 21. september 2010

Vuelta a España 2010 - en oppsummering

Da er det slutt på nok et treukersritt i Spania, og selv om det kan være uenighet om kvaliteten på dette rittet, må man kunne si med relativ objektivitet at vi har vært vitne til et svært underholdende ritt, hvor spenningen i sammendraget holdt seg helt til mål på den nest siste etappen. Duellen mellom Nibali og Mosquera føyer seg inn i en rekke av spennende dueller de siste ti årene, som duellene mellom Sevilla og Casero, Heras og Nozal, Valverde og Vinokourov, for å nevne noen.

For meg er Vueltaen sammen med Giroen årets høydepunkter i sykkelsesongen. Det er noe grunnleggende flott over ritt som varer i tre uker, og hvor man konkurrerer nesten hver eneste dag og det i timesvis i alle slags vær. Hvilke andre idretter kan skilte med noe lignende? Må i så fall være seilrittet som går verden rundt. Det som skiller disse rittene fra det tredje treukersrittet er jo at man slipper alt det utenomsportslige maset, gnålet om en grønn trøye og ekstremt nasjonalistiske tv-kommentatorer.

Det som vel gjorde Vueltaen i år såpass underholdenede, var nok først og fremst profilen. Man hadde funnet en flott mix mellom flate og kuperte etapper, hvor bare noen få var etapper med massespurt. Også i disse var det jo flere ulike vinnere. Stignignene på fjelletappene var heller ikke så harde at tidsavstandene ble for store. Slik ble spenningen bevart helt til det siste. Først på den siste tempoetappen og den siste fjelletappen ble avstandene større. Sisteetappen var også en opplevelse med sin ekstreme stigningsprosent på en smal betongvei gjennom tåken.

En annen grunn var at ikke så mange valgte å bryte vueltaen for å lade opp til VM. Kun noen få stykker, som Freire og Hushovd valgt å bryte halvveis. Det forsterket inntrykket av et sterkt felt som kjempet for seire og posisjoner helt inn til Madrid. I fjor ble det jo nærmest en parodi med alle som stod av. Parodi ble det jo på sett og vis likevel med Cancellara som brøt uten å informere laget. Noen dager senere var han ferdig som Saxo-rytter.

En tredje grunn må sies å være Igor Anton og laget hans. Fra å være superoffensiv og supersterk rød trøye-bærer til velt og armbrudd. Så brutal kan sporten være. Det mest imponerende var nok måten han tok armbruddet på. Med takknemlighet over dagene han hadde fått kjøre og det han hadde prestert. Euskaltel vant nok også mange fans da de maktet å slå tilbake med etappeseieren til Mikel Nieve.

Av overraskelsen i årets Vuelta, kommer man vel ikke utenom Peter Velits. Slovaken kjørte inn til en sensasjonell pallplass. Også Nicholas Roche og Tom Danielson overrasket positivt sammen med nevnte Nieve. På den negative siden kommer man ikke utenom den aller største forhåndsfavoritten Denis Menchov. En kombinasjon av kneskade og dårlig form førte til stor skuffelsen for russeren og laget hans. Personlig var jeg også skuffet over det Benat Intxhausti presterte. Mange forventet også mye av den unge amerikaneren Tejay van Garderen. Han åpnet godt, men tre uker blir nok for langt foreløpig.

Caisse D'Epargne laget startet veldig godt, men stod kun igjen med et par etappeseire til slutt. spanias største lag er nok ikke fornøyde med det. Mye skyldes fallene til Bruseghin og Uran, men også Plaza og Arroyo skuffet. Mange ble nok også skuffet over at tre av Saxos ryttere dummet seg ut. Resten av laget presterte derimot bra. Sky-laget skuffet kanskje aller mest, selv om de ble rammet av virus. Sånn i etterpåklokskapens navn hadde det jo vært interessant dersom Shack-laget hadde fått delta i stedet. Da kunne nok topp ti sett ganske annerledes ut, med folk som Zubeldia, Brajkovic og Klöden.

I sum en super Vuelta, gleder meg til neste!

søndag 19. september 2010

10 grunner til at jeg fortsatt tror på Jesus: #1 Korset

Korset, kärlekens sköna symbol, synger den svenske sangeren Pelle Karlsson. For andre er korset derimot et symbol på forfølgelse og undertrykkelse. På Jesus' tid var det et torturredskap og symboliserte død og mishandling. For mange i dag symboliserer det håp og tro. Korset etterlater oss aldri likegyldige uansett i hva slags sammenheng det opptrer. Jeg husker jeg tenkte det samme da jeg hadde sett Mel Gibsons blodige, grusomme film The Passion of the Christ. Det er noe skandaløst, noe provoserende med det korset. Ville vi ha brukt en galge som symbol dersom Jesus hadde blitt hengt?

Paulus beskriver budskapet om korset slik: en snublestein for jøder og en dårskap for hedninger. For det er jo noe grunnleggende absurd med at universets skaper og herre over alle ting skal dø og bli mishandlet på den mest ydmykende måte. Hvorfor var dette så nødvendig? Jeg kjenner selvsagt de riktige svarene. Jesus måtte dø for å fri oss fra synd og skyld. Men han som har all makt måtte da kunne finne en annen måte. Det måtte da finnes en annen måte?

Da Jesus var oppstått fra de døde, bar han fortsatt merkene etter korset. Han bærer dem fortsatt. Disiplene kjente ham igjen på det. Kanskje vil det være slik når vi møter ham igjen også, at han er så annerledes enn det bildet vi har skapt av ham, at også vi må stikke våre fingre inn i hans hånd for å være sikre.

The marks of death that God chose never to erase
The wounds of loves eternal war
When the kingdom comes with its perfected sons
He will be known by the scars
(Michael Card)

Opp gjennom tiden har korset blitt brukt til mange forskjellige ting, grusomme ting. Mange vegrer seg for å bruke korset som symbol på sin tro og velger heller et hjerte eller en fisk. Fisken var det de brukte blant de første disiplene. Men når Paulus beskriver korstes kraft, sparer han ikke på kruttet.

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus

Paulus 1. brev til korinterne kapittel 1, vers 18-23
 
Lenge før Jesus selv ble korsfestet, sa han at vi alle har et kors å bære. Jeg jobber fortsatt med å forstå hva han mente med det. Jeg har blitt opplært til å tro at Jesus døde og led for at vi skulle slippe enhver lidelse. Nå innser jeg at det umulig kan være slik det var ment. Det er fortsatt utrolig mange spørsmål knyttet til det korset. Jeg hater å ikke forstå....
 
Men på bunnlinjen står det fast det han selv sa. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. Han gav sitt liv for meg. Og for alle mennesker. Det var det han selv oppga som grunn til at han døde. For meg er det umulig å forholde meg nøytral til det, uansett om det er sant eller ikke. Jeg tror fortsatt at det er sant.

lørdag 11. september 2010

Ulovlig norsk

Mange har sikkert fått med seg reportasjen på Dagsrevyen i går om Maria Amelie. Maria har skrevet bok der hun forteller om sine seks år som ulovlig innvandrer i Norge. I løpet av denne tiden har hun både gjort ferdig videregående skole og tatt masterstudium i Trondheim. Men et liv uten papirer hvor man må skjule sin sanne identitet er tøft å leve. Derfor setter hun nå alt på spill ved å fortelle sin historie offentlig. Uten at hun vet konsekvensene. Samtidig sender hun inn en ny søknad om opphold. Nå er det alt eller ingenting.

Selv møtte jeg Maria for flere år siden, det må være 5-6 år, da hun nettopp var kommet til Norge med foreldrene sine. Hun dukket opp en kveld vi hadde samling med ungdomgsgruppa hvor jeg var leder. Jeg fikk raskt et inntrykk av ei glad og sympatisk jente som hadde mye å bidra med. Vi ble raskt kjent med jentas fortelling om at hun hadde flyktet sammen med foreldrene sine fra krigslignende tilstander i Kaukasus. Ukene og månedene etter fikk vi jevnlig holde kontakten og høre hvordan det gikk med Maria. Vi ble også invitert til å feire burdsag sammen med henne. Hun lærte seg raskt å snakke norsk og fikk seg jobb på en kafe i byen. Slik kom hun også inn i miljøet rundt Slottsfjellfestivalen i Tønsberg, som hun har vært engasjert i siden.

Vi skjønte at sannsynligheten for at hun fikk lov å bli her, var liten, siden Russland ikke er definert som et land det er farlig å være i. Tønsberg blad lagde en sak hvor noen av oss ble intervjuet sammen med Maria. Vinklingen var at hun så gjerne ville bli, men ikke fikk lov. Noen uker etter kom det endelige avslaget. Vi fikk høre at hun og foreldrene hadde gått i skjul et sted. Maria forsvant ut av synsvinkelen min.

Litt senere traff jeg mor til Maria tilfeldigvis igjen. Etter den grusomme terroraksjonen i Kaukasus hvor hundrevis av elever og foreldre ble drept på en skole, ble det holdt en markering i domkirken i Tønsberg. Moren var der og fulgte markeringen. Naturlig nok hadde saken gjort sterkt inntrykk på henne, som det gjorde på oss alle.

Så glemte jeg vel egentlig hele Maria og familien hennes bort. Plutselig dukket Maria opp på Facebook for noen måneer siden, og jeg forstod at hun fortsatt var i Norge. Og i går fikk jeg og alle andre vite at hun altså fortsatt var her uten å ha lov til det. Men på disse årene har hun altså oppnådd mye mer enn de fleste vanlige nordmenn klarer på et helt liv.

Så hva skjer nå? Kritikerne vil hevde at det må være likhet for loven. Dersom man har fått avslag, skal man ut. Russland er ikke i krig, det er ikke farlig å reise tilbake. Vi må pase på signaleffekten, slik at ikke flere blir fristet til å gjøre det samme. Jeg forstår at de som behandler slike saker, må gjøre jobben sin og at dette kan være vanskelig. Jeg tror på en politikk hvor man beskytter de som trenger beskyttelse og sender tilbake de som ikke trenger det.

Samtidig er det jo selvsagt et menneskelig element. Et enkeltmenneske. Maria er mer norsk enn noe annet. Alle nettverk, alle venner er norske. Hun snakker flytende norsk. Hun har tatt en utdannelse og det til strålende karakterer, hun vil lett finne seg en betydningsfull jobb i Norge. Og jeg vet hvordan folk flest i Russland ser på folk fra Kaukasus-området. De er banditter og terrorister. Punktum.

Jeg tror i alle fall jeg skal kjøpe Marias bok og lese hennes historie. Kanskje du også skal gjøre det samme. Så blir det utrolig spennende å se hva som skjer med Marias søknad. Og hva med foreldrene hennes? Jeg vet ikke hvor de er, men forstår dersom de ikke tør å gjøre som Maria, å stå fram med sin historie. For fallhøyden er uendelig.

Du kan se innslaget fra Dagsrevyen her

torsdag 9. september 2010

Never let me go - film

Jeg har tidligere skrevet om Kazuo Ishiguros fantastiske bok Never let me go. Neste uke kommer filmen basert på boken. Her er en liten preview.

søndag 5. september 2010

Dagane

Jeg må innrømme at jeg har veldig sans for Odd Nordstoga sin musikk, og "Dagane" er i mine øyne hans aller vakreste sang. Ekstra flott blir det med symfoniorkester og Sissel Kykjebø. Lytt og nyt!