onsdag 10. november 2010

Er hva vi trenger det vi ønsker og det vi ønsker det vi trenger?

Jeg begynte å tenke litt i dag. Hva som setter i gang en slik tankeprosess er ikke godt å vite, kanskje denne prosessen begynte for lenge siden, kanskje akkurat i dag. Har tenkt i noen dager at jeg skulle skrive litt om artisten Bjørn Eidsvåg og det faktum at han ikke lenger ønsker å kalle seg en personlig kristen. Men så begynte dette å handle om så mye mer enn bare Eidsvåg.

Som sitat på Facebook-siden min har jeg valgt en strofe fra en av Leonard Cohens sanger: There's a crack in everything, that's how the light gets in. På norsk: Det fins en brist i alle ting, det er slik lyset slipper inn. Hvis jeg tenker at lyset er Gud, stemmer det jo ganske bra. Som regel er det ikke før vi oppdager våre svakheter, våre behov, at Gud får slippe til. Det skjer ofte når vi trenger hjelp i en eller annen krisesituasjon, som en siste utvei, når det meste er prøvd. Eller når vi stirrer døden i hvitøyet, og vi alle vet at i møte med den er vi maktesløse. da er det bare Gud som kan hjelpe oss, om noen kan.

Det er jo gjerne slik at når du begynner å tenke på noe, ramler det noe annet i hodet som gir næring til de samme tankene. Jeg holder nå på å lese Magnus Malms bok Et hjerte større enn verden. Til min store forbløffelse skriver også han om Cohens strofe og legger til:

Hvis illusjonene om selvtilstrekkelighet uten Gud er menneskets farligste livsløgn, bør vi egentlig hilse alle sprekker i illusjonen velkommen.

Et annet sted skriver han:

Så lenge vår livsinnstilling defineres av noe annet enn Gud, kommer vi alltid til å definere ham som det som blir til overs....og dermed befinner vi oss fortsatt i den grunnleggende illusjonen: Vi mennesker klarer oss egentlig uten Gud.....

Bjørn Eidsvåg definerer seg altså for første gang utenfor den kristne leiren. Før har han bare beveget seg i utkanten. Mange ser alvorlig på dette. Noen hisser seg opp over hans standpunkter. Han er jo tross alt det nærmeste vi kommer en kristen-kjendis i Norge. Nå altså bare kjendis. Men det er kanskje ikke så rart likevel? Eidsvåg har tjent haugevis med penger, han har suksess, en god familie og gode venner. Han har lykkes i livet og er en person folk liker å kjenne og være sammen med. Ikke overraskende at han ikke opplever at han trenger Gud på den måten lenger, han har jo for lenge siden kastet på båten troen på fortapelsen. Da er det kanskje ikke så mye man trenger Gud til lenger, han klarer seg jo stort sett sjøl. Og er det egentlig så spesielt for Eidsvåg, er ikke det tilfelle med de fleste av oss? Klarer vi oss egentlig ikke greit uten Gud i det daglige livet?

En annen nyhetssak i disse dager er om gruvearbeiderne som var fanget under jorden i mange uker før de endelig ble reddet ut. Visstnok skal mange av dem ha blitt kristne der nede i dypet. Også det er jo godt forståelig. Når man er ved dødens forkontor, har man ikke så mange valg. Man opplever sitt behov for en frelsende Gud aller sterkest i møte med døden.

Den tredje saken jeg vil dra fram, er at flere titall kristne som søkte tilflukt i en kirke i Irak, brutalt ble slaktet ned av islamistiske selvmordsbombere. Deres rop om nåde og hjelp forble ubesvart denne dagen. Her også skjønner vi at det oppstod et prekært behov for frelse, for utfrielse. For mangge ble det døden som ble utfrielsen denne dagen.

Og nå begynner jeg å nærme meg poenget mitt. Er det det Gud vil, at vi skal komme til en erkjennelse om at vi trenger han? Er det Guds ultimate mål? I menigheten jeg går i synger vi I need you more than ever before. I andre menigheter synger man I am desperate for you, I am lost without you. Er det slike sanger Gud vil ha? Misforstå meg rett, jeg tror at verden trenger Gud. Men jeg tror også at det handler om mer enn det.

Jeg har mange ganger hørt fra kristne at Gud er avhengig av oss og at han ikke får gjort noe uten oss. Dette er jo et ganske hovmodig utrykk for en tro på sin egen betydning, og som blir slått ihjel av både vanlig logikk og Bibelns ord  fra Paulus' tale i Aten: Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Gud skapte oss ikke fordi han trengte oss, men fordi han ønsket oss. Jesus døde ikke fordi han trengte oss, men fordi han ønsket oss. Og da tenker jeg: Kan det være at Gud ønsker at vi skal være på samme måte i vår relasjon til han? At vi ikke søker han bare fordi vi trenger ham, men fordi vi ønsker ham? At vi ikke blir hos ham fordi vi trenger ham  men fordi vi ønsker ham?

Du kan jo tenke selv. Hva er det som oppleves best? Noen som trenger deg eller noen som ønsker deg? Hvordan bygger du best vennskap? Med noen som er avhengig av deg eller noen som liker deg?  Kan det være at vår relasjon til ham ikke skal handle om at han dekker vår behov, men at det handler om et likeverdig vennskap, der ikke han er en som står med gulroten eller pisken, men som en som har ordnet opp med alt som skilte, slik at vi i bunn og grunn kan klare oss uten ham, men at han likevel ønsker at vi skal ønske ham, slik som Jesus sa: Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner? Kan det være at han ikke bare er en som redder oss fra helvete men som har reddet oss fra helvete slik at all frykt skal forsvinne i vår relasjon til han?

Blant kristne snakker man gjerne om forskjellen på å søke Guds ansikt og Guds hender. Det er det dette handler om. Selv om det kanskje begynner med at vi søker Gud fordi vi opplever at vi trenger ham, så blir vi hos ham selv om vi ikke lenger trenger ham, men fordi vi ønsker ham? Er det ikke det vennskap handler om?