fredag 30. desember 2011

Deilig er jorden

En god venninne av meg jobber i et begravelsesbyrå. Hun sier at den gamle salmen er en av sangene som er hyppigst brukt i begravelser. De fleste av oss tenker på den som en julesang, selv om det strengt tatt bare er det siste verset som har "julete" innhold. Men mange velger altså denne salmen for å markere livets slutt.

Egentlig liker jeg dette litt. I den forbindelse må man jo se på salmen som en protestsang. For det finnes jo overveldende mange argumenter for å motsi salmens tittel. Spesielt i en begravelse, hvor det meste er trist. Men så synger man altså at jorden og himmelen og alt på den er fantastisk og flott. Så feirer man livet i stedet for å omfavne døden. Og kanskje er begravelser det rette stedet å gjøre akkurat det. Og kanskje er årets nest siste dag en god dag å synge akkurat denne.

Godt nytt år!

lørdag 17. desember 2011

Mannfolk

I mitt prosjekt med å bli opplyst om vår nasjonale litterære arv, er turen denne gongen komen til Arne Garborg. Av dei tre bøkene eg har i hylla mi, valde eg den tynnaste, Mannfolk. Boka var visstnok svært omstridd i samtida si, og den tek for seg eit tema som det var stor merksemd om på den tida, nemleg seksualmoral. Mellom anna vart boka brend av rektor ved Katedralskolen i Kristiansand. Ganske utruleg for oss som lever no, sidan boka ikkje inneheld spesielt mange tankar som er radikale i vår tid.

Boka handlar om fleire unge menneske i eit kunstnarmiljø i det som då heitte Kristiania. Sentralt i det dei fleste av dei tenkjer på, står ekteskapet. Det er den vegen livet går, men for Garborg er det mykje tvil knytta til dette. Kvifor skal ein gå inn i ekteskapet? Er det eit sjølvstendig val eller ei samfunnsmessig forventning? For enkelte av kvinnene er det andre tankar som gjer seg gjeldande, dei set større krav til mennene enn berre at dei vil finne ein å gifte seg med. Krav som Garborgs mannfolk ikkje klarar å leve opp til, nemleg avhald før ektekskapet. Og då blir jo lett alternativet at ein går inn i ekteskapet på ei løgn. Desse kvinnesakskvinnene får lite sympati hos Garborg. Ein av mennene, og i følge anmeldarar er det denne som er Garborgs talerør, torer å gjere det ingen andre torer, han lever som gift utan å vere det. Men heller ikkje dette skaper den lukke og framtid som forventa. Er det samfunnet si skuld eller er vi ikkje skapt til å leve slik?

I Garbors skildringar finnes ingen klare svar. Det handlar om tvil, forventningar, uoppfylde ynskjer og,  ikkje minst, hykleri og livsløgner. Garborg skriv godt, sjølv om ikkje Mannfolk blir rekna for å vere av hans beste verk. Det sterkaste kapittelet er om tenestejenta Helene, som blir med barn med den unge studenten Laurits, som er forlova med ei anna kvinne. Han framstår som feig og redd når han ikkje vil stå fram som barnefar, sjølv om tenestejenta kjem i store vanskar. Garborg skildrar det lille barnets dødskamp og den utslitte mora på ein framifrå måte:

I det same skreik ho hardt opp: åh! sjå! ho vert svart! hjelp meg! døyr ho? svart! blå! Å Herre Gud Fader - Jonathan flaug til og måtte halde henne oppe. Han såg barne i andlite; det var svartblått med opin munn og uppspilde skræmde augo som brast. Det var dauden. Få att augo på det! kvesste han i; og munnen! Dette hjelpte henne. Ho fekk magt yvi seg sjølv; ja, ja! sagde ho, og freista å gjere som han sagde. Men augneloki var alt stive; han måtte hjelpe henne. "Er det.....er det slutt? spurde Helene, liksom ho ikkje torde tru det. Ja; no var det slutt. Men Helene tok til, halvt gråtande, halvt glad, å takke Gud for at han hadde teki den vesle til seg.

mandag 28. november 2011

Ikkje lett å passe inn....

Heilt frå vi er små, går det med mykje tid og energi på å prøve å passe inn. Eigentleg held vi vel på med dette heile livet, med vekslande hell. Nokre lukkast og andre mislukkast. Andre lukkast i peridar, for så å ramle av karusellen. Ofte er det tilfeldig kor ein hamnar. Nokre har enklare utgangspunkt enn andre.

Sjølv har eg også jobba for å passe inn. Eg voks opp i Hornindal, der dei to grupperingane var "inidøl" og "framidøl". Vi som ikkje var nokon av delene, vi som tok Kjøsabussen, passa ikkje heilt inn. Vi var eigentleg litt stryningar. For meg vart det ikkje enklare når eg var kristen og pinsevenn. For slike grupperingar fanst ikkje. Pinsevennar møtte eg om sommaren då eg var på leir på Sunnmøre. Men det var ikkje heilt lett å passe inn der heller, sidan eg ikkje var frå Ålesund, slik dei fleste andre var.

Seinare i livet vart det tur til bibelskule. Der var det ikkje så mange som var interessert i kva bås du passa inn i. Og gode år var det. Det viktigste der var om du var smitta av "misjonsviruset". Så eg passa ikkje heilt inn der heller. Så blei det fleire pinsemenigheiter. Med mine kritiske spørsmål og kompliserte tru var det ikkje så lett å passe inn der heller.- Det har med modenhet å gjere, blei eg fortalt. Så blei eg vel kanskje aldri heilt moden.

Ettersom eg vart eldre og alle jamnaldringane mine gifta seg og stifta familiar, vart det nok ein plass eg ikkje passa heilt inn. Eg var jo ikkje gift med familie. Då kunne eg liksom ikkje treffe venner og dra ein plass på laurdagskvelden. Utanom ein sjeldan gong. For det måtte planleggast og vere etter leggetid for barna.

No har eg vel kanskje ein del skuld i dette sjølv. Eg har nok alltid likt å gå mine eigne vegar og vere sjølvstendig. Og då blir det ofte slik at du blir mistilpass i den båsen du prøvar å passe inn i. Til slutt finn du ut at det er like greit å ikkje vere i ein bås. Så no er eg utan bås. Eg er verken inidøl eller framidøl. Eg er ikkje gift og har ikkje stifta familie. Og eg er ikkje lenger pinsevenn, sjølv om eg framleis er medlem av ei pinsekyrkje. Og eigentlig kjenner eg at eg passar betre inn enn nokon gong.

Men det betyr nok ikkje at eg er ferdig med å prøve å passe inn. For eg kjem nok til å søke å finne nye båsar. Kanskje fordi eg treng det. Kanskje fordi livet blir for einsamt og vanskeleg for ein som ikkje er sett i bås.

søndag 27. november 2011

Pan

Det er noko fascinerande med bøkene til Knut Hamsun. Dei indre spenningane han klarer å skildre i hovudpersonane sine er ganske unike. Slik er det også med den stakkars løytnant Glahn i Pan. Ein naturens og skogens mann som elskar å dra inn i skogen og vere i einsemd og jakte, saman med hunden sin Æsop. Her er han i sitt ess, her lukkast han med alt hans set seg fore. Det motsette kan vel seiast i relasjonane hans med andre menneske. Her er han mistenksam og irrasjonell. Spesielt i forhold til den unge og vakre Edvbarda, som verkar å vere like irrasjonell som han sjølv. Sjølv om han elskar henne, prøver han stadig å overtyde seg sjølv om at han ikkje bryr seg. Det same ser ho også ut til å gjere. Det blir ein evig runddans, som ein gøyme- og leiteleik der ingen finn kvarandre. I bakgrunnen lurar den trufaste Eva, som er Edvardas rake motsetnad. Men ho klarer aldri å vinne Glahns hjarte, sjølv om ha gjerne vil. Og ein del av han vil det nok og, sjølv om hjartet hans er hos ei anna.

Det går som det ofte går med Hamsuns tragiske, ofte sjølvbiografiske heltar. Med sakn, oppbrudd, sjalusi og død. Meir er det vel ikkje å seie om det. Anna enn at Hamsuns forfattarskap er eit rikt bekjentskap. Noko av det beste i Pan, er korleis Hamsun skildrar løytnantens forhold til naturen, som ein kjær venn. Spesielt synes eg dette avsnittet var overmåte vakkert skrive:

Det monotone sus og de kjendte trær og stener blir for meget for meg, jeg blir fuld av en sælsom takknemlighet, alt indlater seg med mig, blander seg med mig, jeg elsker alt. Jeg tar opp en tørkvist og holder den i hånden og ser på den mens jeg sitter der og tænker på mine ting, kvisten er nesten rotten, den fattige bark gjør indtryk på mig, en medynk vandrer gjennem mitt hjærte. Og når jeg reiser mig og går, kaster jeg ikke kvisten langt bort, men lægger den ned og og står og synes om den; tilslut ser jeg på den en siste gang med våte øine før jeg efterlater den der.

fredag 25. november 2011

På konsert med Kurt

Sesongen for julekonsertar er for lengst i gang, og denne veka fekk eg sjansen til å vere med på julekonsert med Kurt Nilsen i Operahuset på Nordfjordeid. Saman med kolleger frå jobben og fleire hundre andre kunne vi kose oss i vellyden i Operahuset. Til ein blanding av amerikanske "crooners" og meir eller mindre kjende norske julesongar. På fremste rad, sjølvsagt. Ei lun og fin oppleving vart det, og valuta for billetten fekk vi og. Over 90 minutt med fantastiske musikarar og ein fantastisk stemme, frå heile Noregs rørleggar-artist.

Når eg likevel ikkje er heilt i ekstase over det musikalske, kan det vel forklarast på fleire måtar. Juleplata til Kurt, som kom i fjor, klarte ikkje å begeistre så mange anmeldarar. Når ein gjev ut songar som er kjende for dei aller fleste frå før, forventar ein nesten at artisten skal tilføre songane noko nytt og kreativt. Det gjer i grunnen ikkje Kurt. Dei blir stort sett framført slik vi har høyrt dei før. Med unntak av ein ting: stemmeleie. Og sjølv synes eg at songar som "When you wish upon a star" og "White christmas" fungerar mykje betre i sine originalversjonar med ein bassstemme, enn med falsettstemmen til Kurt. Han legg rett og slett dei fleste songane i eit altfor høgt toneleie. Kanskje er det slik han mest får imponert med stemmeprakten sin, men han er like flink i dei lave stemmeleia. Han kunne faktisk tene på å synge heilt vanleg av og til, utan å skulle imponere.

Best fungerte det faktisk då Kurt song sin eigen "I kveld". At Marion Ravn også dukka opp på scenen, løfta heller ikkje konserten nevneverdig, sjølv om ho framførte Joni Mitchells nydelige "River". Alt i alt ein fin og hyggelig kveld i Operahuset, men ikkje ein stor musikalsk opplevelse. Sjølv om det var umulig å ikkje bli imponert over musikarane Kurt Nilsen hadde med seg. Men for meg vil nok rørleggaren frå Arna framleis først og fremst vere mannen som urinerte på sykkelen til svogeren min.

søndag 13. november 2011

Hva i helvete tror du på?

For et par år siden bestemte jeg meg for å dykke dypere ned i et av de mest problematiske spørsmålene for de fleste kristne, nemlig spørsmålet om en evig fortapelse. Mitt inntrykk var, og er, at de aller fleste kristne valgte å ikke undersøke dette nærmere, fordi det rett og slett er enklere å la være. Kan en god og kjærlig Gud virkelig dømme folk til "gråt og tenners gnissel", som Jesus beskriver det? Mange har sett for seg Dantes inferno som et billedgjøring av det Jesus snakker om. Det jeg ville finne ut, er om det finnes troverdige alterntiv til denne forestillingen.

Mitt inntrykk er at det er to rådende syn blant de kristne i dag. Det ene er dem som ikke regner helvete som noe alternativ. De ser ikke på det som relevant, fordi de har fokus på livet her og nå. Man ser for seg at Gud får ordne med de greiene der, så får vi ta oss av det dennesidige. Det andre er dem som tror på livets to ulike utganger, men man vegrer seg for å omfavne de bokstavelige sidene av det Bibelen sier. Man snakker heller om helvete som et sted uten Guds nærvær, der mennesket er overlat til seg selv. Man ser dermed på Bibelens skildringer som kun billedlige. Så finnes det selvfølgelig de som holder fast på Bibelens malende skildringer som noe håndfast og virkelig. Og en haug med liberalere som hevder at helvete er et fantasifoster.

Sunniva Gylver er en representant for den andre gruppen og skriver mye interessant om emnet:

Jeg fastholder alltid at Bibelen snakker om to utganger på livet så mange steder og på så mange måter at vi ikke uten videre kan avvise det....Jeg understreker samtidig at Bibelens materiale når det gjelder kriterier for himmelriket, er svært sammensatte og til dels motsetningsfylte. Noen steder snakkes det bare om tro, andre steder om gjerninger, andre steder om Guds kosmiske frelsesplan hvor han vil sammenfatte alt i himmel og på jord i Kristus. den eneste vi leser om i NT at kommer til paradis, er røveren på korset, som bare sa "tenk på meg når du kommer i ditt rike." og den fattige Lasarus, som vi ikke vet noe annet om enn at han var fattig......Jeg undres: vi bekjenner en allmektig Gud, som er kjærlighet, som har skapt alle i sitt bilde og elsker alle. det er litt rart om da svært mange av Guds elskede skapninger skulle ende i evig pine. hvorfor skulle Gud ønske det? og hvis Gud ikke ønsker det - hvordan kan da Djevelens makt være så stor når Gud en dag nyskaper alt? dessuten: hvor frie er våre valg egentlig? det er mange ulike grunner til at mennesker ikke tror på Gud. jeg kjenner flere som har bedt Gud om en tro, over lang tid, men som ikke finner den. hva med dem? jeg tror vi har ansvar for våre liv og våre valg - men jeg tror også at Guds allmakt strekker seg og favner evigheten.....

Jeg begynte med å bestille og lese boka "The gospel of inclusion" av Carlton Pearson. Pearson var en kjent pastor i de karismatiske miljøene før han ble en universalist, og ble frosset ut av de fleste av sine tidligere venner. Universialismens hovedtese er at Jesus frelste alle mennesker, troende som ikke-troende, da han ofret seg. Selv ble jeg litt nysgjerrig da Åge Åleskjær advarte mot boken og sa han var helt uenig i det Pearson stod for. Sånt vekker jo min nysgjerrighet ;) Pearson beskriver i boka hvordan personlige opplevelser fikk han til å tenke gjennom disse spøsrmålene og komme til en annen konklusjon. Mange interessante ting å lese. Selv om jeg tenker at han går for langt når han beskriver det onde som en del av Gud. Men et spørsmål beit jeg meg merke i: Dersom det viktigste valget av alle, nemlig om vi skal bli født eller ikke, er for viktig til at vi skal ta det selv, hvorfor er det valget som er omtrent like viktig, nemlig hvor vi skal hen når vi dør, overlatt til menneskets skrøpelige vilje?

Den andre boka var enda mer hjelpende i spørsmålet, selv om konklusjonen var den samme. Boken var "The last word and the word after that". Her skriver forfatteren Brian McLaren om at det helt fra kirkens barndom har vært en stor del av kristenheten som har trodd på en universialistisk tilnærming. At dette faktisk var en av de største retningene i kirken i mange år, før den ble stemplet som kjettersk. Han skriver det hele som en fortelling, der konklusjonen er at den kristne kirke har plass til ulike synspunkter, også i dette spørsmålet.

Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskaop. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?

Så hva tror jeg? Jeg har nok landet på universialismen, selv om jeg ikke har funnet alle svarene. En gjenopprettelse av alle ting, ikke bare de som tror. At Jesus kom for å frelse verden, ikke bare de kristne. Og at vi alle må svare for det vi har gjort her på jorden, men at dette ikke betyr at det er kun to utganger på livet. Men at det finnes en, eller massevis. Men også at ingen av utgangene byr på en gudløs virkelighet i all evighet.

torsdag 10. november 2011

Bibelens autoritet

Da jeg begynte på bibelskole for en god del år siden, var dette det første emnet som ble tatt opp og vi lærte om dette hele den første uka. Utgangspunktet var at Bibelen er Guds ord og ikke bare inneholdt Guds ord, at hele skriften er "innblåst av Gud" som Paulus uttrykker det. På den tida samstemte det godt med det jeg stod for selv, og jeg kan ikke huske at det var noen kontroverser. I dag hadde jeg nok hatt flere spørsmål.

Alle kristne, garantert, har problemer med mye av det som står i Bibelen. En Gud i det gamle testamente som starter kriger, henretter folk og sender pester og plager, harmonerer veldig dårlig med det gudsbildet om blir presentert i kristne kirker og bedehus i dag. Man kan også finne motsetninger og enkeltvers som skaper problemer. Bibelens ord har blitt brukt til å forsvare kriger, korstog og rasisme. Problemet blir dersom hele Bibelen skal tillegges like mye vekt og at alt som står der er uttrykk for Guds vilje og natur.

Den kristne filosofen Henrik Syse fikk litt oppmerksomhet da han uttalte i en debatt i Vårt Land nylig at "Jeg tror ikke på Bibelen". Overskriften skapte naturlig nok noen hevede øyenbryn og Syse gikk ut og skrev et innlegg for å presisere hva han mener. Der skriver han blant annet:

Jeg tror på Gud, og ikke på Bibelen som sådan. Bibelen ser jeg på som Guds ord, formidlet til oss mennesker i det språk som den tidens mennesker kunne forstå -- et språk som er like levende og utfordrende for oss den dag i dag. For meg er Bibelen den viktigste veiviser til Gud, og den utgjør et levende Ord som vi skal ha dyp respekt for og bygge vår tro på. Men Bibelen er også vanskelig, noen ganger tilsynelatende inkonsistent og noen ganger med et gudsbilde vi har vanskelig for å gripe. Da er det viktig å huske at det ikke er de konkrete ordene i Bibelen som sådan vi tror på, men den guddommelige virkelighet de peker mot.

Og her er Syse på linje med det standpunkt jeg selv har landet på. Bibelen er ikke Gud. Den er heller ikke ufeilbarlig. Jeg ser ikke på Bibelen slik som muslimer ser på Koranen, som en bok som er for hellig til å berøre. Jeg tror den uttrykker menneskets møte med Gud sett fra menneskets synspunkt og narrasjon. Og da kan den aldri bli ufeilbarlig. Jeg tror heller ikke at den er Guds siste åpenbaring, slik som muslimene tror om Koranen. Jeg tror at Gud kan åpenbare seg på mange måter også i dag. Jeg tror at han oftest gjør det ved å bruke Bibelen. Men ikke alltid. Det betyr ikke at jeg vil lese Bibelen og mener at den bør leses med historisk-kritiske briller, selv om jeg er overbevist om at store deler av Bibelen også står seg imot en slik tilnærming. Bibelen er en religiøs bok, som må leses som det. Som Syse sier: Bibelens hovedhensikt er å vise oss hvem Gud er.

Egentlig tror jeg de fleste av oss har dette bibelsynet, selv om noen vil protestere og si at de er mer "bibeltro" enn som så. Men dersom vi skal legge sammen alt Bibelen forteller oss om Gud, får vi et Gudsbilde de færreste av oss kan leve med. Vi får en Gud som er både nådig og hevngjerrig, elskende og hatende, legende og drepende, mild og hard. Og Gud er nok sammensatt, men dersom han skal bli en del av vår tro og vår verden, er vi nødt til å sile fra Bibelen. Og vi gjør det hele tiden. Slik er det bare.

søndag 6. november 2011

Absoluttismen

Jeg vet ikke helt om dette er et ord, i så fall betyr det sikkert noe helt annet. Men jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Et kjennetegn på mye av den karismatiske kristendommen, er at man på en måte tar "himmelen på forskudd" Man tror og tenker at det man definerer som Bibelens løfter, ikke bare gjelder i det hinsidige, men her og nå. Og ikke bare for noen, men for alle. Dersom jeg ber til Gud og blir helbredet, kan alle bli det. Dersom en får et bønnesvar, betyr det at Gud vil og kan gi alle det samme bønnesvaret her og nå. Man har en absolutt forståelse av det man kaller Guds løfter, de gjelder for alle, her og nå.

Det er her det blir vanskelig å finne samsvar mellom kartet og terrenget for mange. For vi vet jo at ikke alle får bønnesvar. Vi vet jo at ikke alle som ber om helbredelse, blir friske. Vi vet faktisk at ikke engang de beste "helbredelsespredikantene" har mer enn 10% "uttellling" på sine kampanjer og møter. Så da går man i gang med å finne årsakene. Og siden man har et absolutistisk syn  Gud og hans løfter, kan det jo ikke være her feilen ligger. Altså må feilen ligge hos oss. Og slike forklaringer gir seg mange utslag: Vi har ikke nok tro. Vi ber ikke med nok autoritet eller utholdenhet. Vi må faste mer. Vi mangler kraften som vi må be mer til Gud om at han må gi oss. Felles for alle slike forklaringer er at det fører oss inn i et endeløst religiøst strev. Noen velger heller å ikke snakke om det, men heller argumentere med at  de heller vil snakke om det som skjer enn det som ikke skjer. Jeg blir ofte forundret over hvordan flere av de såkalte "helbredelsespredikantene" aldri vil snakke om alle de ubesvarte bønnene fra lidende mennesker.

Noe som egentlig alltid har undret meg, er hvordan mange kristne ser på Guds løfter som noe den enkelte kristne må være med å oppfylle. Noen sier rett ut at det er den kristnes ansvar for å be om oppfyllelse av løftene. Noen nøyer seg med å si at man må "holde fast på løftene" også når man ikke ser resultater. Men alvorlig talt: Er det ikke den som gir et løfte som også har ansvaret for å holde det denne lover?

Et av de bibelversene som har voldt meg mest problemer er dette:

Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. 
Johannes evangelium

Mange vil sikkert finne hundrevis av forklaringer for å forsvare Jesus og si på en eller annen måte "det var ikke slik han mente det". For å si det med sangeren John Michael Talbot:


Yet how many times have you quoted from your Bible
To justify your eye for your eye and your tooth for your tooth?
You say that He didn't mean what He was plainly sayin'
But like the Pharisee, my friend, you're an educated fool! 


Uansett står det der. Og terrenget stemmer ikke med dette kartet. Alle som ber i Jesus'navn får ikke det de ber om. Så hva tenker jeg?

Jeg lurer på om jeg heller velger å ikke forholde meg til dette som et løfte. Dersom min tro skal kunne forholde seg til det, blir det for vanskelig. For da blir Jesus fort en person som bryter løftene sin tusenvis av ganger hver dag. Og en slik mann er vanskelig å stole på. Det må bety noe annet, jeg vet ikke hva. Enda i alle fall. Men jeg kan ikke forholde meg til dette som et absolutt løfte. Jeg tror fortsatt at Gud kan svare på bønner, og at det stadig skjer. Men jeg tror ikke at det skjer hver gang. Og jeg tror ikke vi kan tro og forvente at det skal skje hver gang heller. Men jeg tror på at det går an å se glimt av en Gud for oss alle. På en skyfri himmel. I møte med andre mennesker. Når livet smiler. Og når vi får bønnesvar. Men ikke hver eneste gang. Bjørn Eidsvåg uttrykker dette på en fantastisk fin måte i sin sang Evig hvile, om de gangene det ikke skjer :


Livet er så sårbart og så skjørt, før det står i blomst kan det vær over
Historier om undre har vi hørt, trass i liv som trosser alle lover
Men ikke denne gangen, ikke nå
Vi så livet reise seg å gå

Så reiser selvsagt dette nye spørsmål. Og spørsmålene blir man aldri kvitt. Troen er i bevegelse, den forandrer seg. Vi ser annerledes på Gud. ikke fordi Gud forandrer seg, men fordi vi gjør det. Og så ser vi stykkevis og delt. Og kanskje litt klarere. Men sikkert er det ikke.

lørdag 5. november 2011

Ungdomstro og voksentro

For de fleste forandrer mye seg fra man er barn til man er ungdom til man blir voksen. He he, den var vel ganske logisk. Også for det religiøse mennesket og det kristne menneske er det ganske vanlig at man forandrer syn på en del ting. Mens man som barn har en enkelt og tillitsfull tilnærming til troen og livet, blir man som regel radikalisert i ungdommen. Både i synet på verden og i synet på troen. I voksen alder tar livet og troen mange retninger og mange søker tilbake til røttene sine.

Jeg, for eksempel, var relativt politisk interessert i tenårene. Og jeg ble inspirert av en del ganske radikale venner og politiske synspunkt. Jeg husker for eksempel at at samfunnsfaglæreren min på gymnaset spurte meg om hva som var viktigst for et samfunn, likhet eller frihet. Likhet, svarte jeg. Dersom noen hadde sagt noe lignende i dag, hadde jeg steilet og stemplet dem som gamle stalinister. Oppfatningene forandrer seg ettersom livet forandrer seg.

Slik også med troen. Mange opplever en radikalisering i ungdomstida. Mye blir svart eller hvitt. Det handler om kristen eller ufrelst. Himmel eller helvete. Alt eller ingenting. Misjonær eller misjonsmark. Men når det ungdomsradikale kartet vi har med oss ikke lenger passer inn med det post-ungdoms terrenget beveger oss i, hva gjør vi? Og her provoserer jeg kanskje noen, men jeg tror vi alle tilpasser kartet til virkeligheten. Og for en kristen heter jo kartet Bibelen eller teologien.

Opplevelsen av at det man har trodd på stemmer så dårlig overens med verden man lever i, er vanskelig. Man lurer på om hva som ikke stemmer. Er troen forsvunnet? Er det den som leser kartet det er noe feil med? Eller har man mistet kontakten med virkeligheten? Selv har jeg nok vært i denne situasjonen en stund nå, men jeg tror kanskje jeg begynner å se ting klarere. Og det jeg ser, er nok at mye av den radikale, ungdommelige troen er i ferd med å byttes ut med en annerledes, voksnere tro. Troen tilpasses den verden jeg ser. Kartet forandres. Det tilpasses virkeligheten sik jeg ser den. Det er den eneste måten å bevare seg selv samtidig som man bevarer troen. Ellers blir troen og virkeligheten så fundamentalt forskjellige at man står i fare for å miste enten seg selv eller troen.

Derfor er min tro i endring. Mange av de tingene jeg har trodd på, tror jeg ikke på lenger. Mange av de tingene jeg så foraktfullt på før, både forstår og omfavner jeg nå. Den naive barnetroen holder ikke i møte med livet. Og jeg tror ikke den radikale ungdomstroen gjør det heller. I alle fall ikke for meg. De neste dagene vil jeg skrive litt om de konkrete utslagene av denne endringen.

onsdag 2. november 2011

Downhere - one more concert....

For the second time in my life I had the chance to attend a concert of one of my favourite bands, Downhere from Canada. This time in a sport hall in Vikeså in Rogaland. Not the best of locations, not the best of sounds. Not the biggest of audiencens, either, there could not be more than a couple of hundreds inside. And very few of them my age or older. Maybe people had not heard. Or maybe they did not care. And surely they'll never know what they missed. But the ones who were actually there, got the treatment of kings.

There's just something about this band. The lyrics, the melodies. The authencity, the honesty. It is real music made by real people. Not by superstars or superstars' songwriters. Although they tried to act as evangelists a couple of times during the concert, it was clear that this was not their best. But the band, well played together, giving their best to a luke warm audience that came most to life when Marc Martel bragged about the Norwegian countryside and the Norwegian people.

Surely, there were songs I missed. And there were songs I wouldn't have missed if they chose not to play them. I wonder why they played "Living the dream" from their latest album while they did not play the beautiful "Holy" and the rocky "Only the beginning". And as their extra number they chose to play "Bleed for this love" instead of all the other wonderful songs from "Ending is beginning". But it's ok. They came. They played. They entertained. And we all felt richer afterwards. This band is a secret that is hidden from too many.

Maybe that is changing, though. Marc Martel has appeared on YouTube and The Ellen Show, with his "sound like and look like Freddy Mercury" act. And he has a blending voice. But the band is so much more than that.

The band took time to write autographs and talk to people afterwards. My "perfect British speaking" brother-in-law talked to all of them for quite some time, as I talked with Jason Germain a bit about songwriting and why they didn't play their best songs (in my view anyway) in concert. Now it's much about the Queen stuff, he said. And didn't sound too pleased with that. Or maybe that's just my interpretation. I still had a blast. And the next time they come, I'll be there, too!

torsdag 27. oktober 2011

Kjærleiken


Kjærligheten er den absolutte overgivelse , den totale kapitulasjon, - på nåde og unåde. 
Den kjenner intet forbehold, intet forsvar. 
Kjærligheten gir intet behov for å være den sterkeste; 
den kjenner ingen maktsyke, ingen personlighetskamp. 
Kjærligheten er ren hengivelse, absolutt selvoppgivelse

Jens Bjørneboe


Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Paulus fra Tarsus

mandag 24. oktober 2011

Angry conversations with God

Susan Isaacs er en semikjent skuespiller fra USA, som har skrevet en morsom og fascinerende bok. For de fleste av oss er hun nok helt ukjent, selv om hun hadde en bitteliten gjesterolle i Seinfeld. Boka er en selvbiografisk historie om hennes vei fra barndom til godt voksen alder. Det spesielle med boken er at hun tør å sette ord på mange ting mange tenker, men kanskje er litt redd for å sette ord på. Akkurat som Job i Bibelen, setter hun Gud på sett og vis på tiltalebenken.

Boken starter når Susan har nådd bunnen. Hun har ingen jobb, forloveden og hun har skilt lag. En livslang søken etter en menighet å føle seg hjemme i, har vært resultatløs. Det er ganske nærliggende for henne å legge skylden på Gud for alt som har gått galt. Og siden flere har brukt bildet på relasjonen med Gud som et ekteskap, tar hun konsekvensene av det og bestemmer seg for å ta med Gud i samtaleterapi for å få forholdet på rett kjøl igjen. Dette er tema for boken, ettersom Isascs bretter ut hele livet sitt for terapeuten Rudy og leseren.

Hun skildrer sine mange feilvalg og nedturer på en svært humoristisk måte, og det er umulig å ikke kjenne medfølelse med henne i det hun skriver. Med stor oppriktighet og ønske om å gjøre Guds vilje, går hun fra jobb til jobb, fra kirke til kirke og fra mann til mann. Så blir det liksom feil hver eneste gang. Og hun skjønner mindre og mindre av hvor Gud er hen i alt sammen. Til slutt går hele relasjonen i stå og hun kommer i det hun beskriver som "The dark night of the soul".

Situasjonen hennes har flere paralleller med det vi finner i Jobs bok. Og akkurat som Job, finnes det massevis av ubesvarte spørsmål i denne boken. Vendepunktet for Isaacs beskriver hun slik:

I felt an odd calm. One can speak a thousand words and say nothing. And yet with one word God said everything. He knew who I was. He knew where I was. He knew my name. And somehow, that was enough for now. I was going to be okay.

Boken anbefales sterkt for alle. En spennende, morsom og tankevekkende bok. Under kan du se Isaacs fortelle om boken sin på CNN.


lørdag 22. oktober 2011

What you want



Evanescence var et av mine definitive favorittband for noen år siden. Siden den gang har bandet mistet det meste av det som gjorde dem til en favoritt. Nå er de igjen ute med ny plate, så jeg får vel gi dem en sjanse til å overbevise. Dette er første singel.

fredag 21. oktober 2011

Den arabiske våren blir til høst

Mange har gledet seg over at mange av de arabiske diktaturene har falt det siste året. Det begynte i Tunisia, fortsatte i Egypt, og i går rullet bildene av en død eks-diktator fra Libya over skjermene og avissidene. Ghadafi ble regelrett lynsjet etter at han ble funnet i live i et rør. Reaksjonene på lovløsheten av den gamle despotens endelikt har uteblitt fra det internasjonale samfunnet. Samtidig ser vi at regimene i Syria og Jemen bruker like sterke virkemidler mot de politiske motstanderne sine som Ghadafi, uten at det internasjonale samfunnet griper inn. I Libya ble det satt inn store NATO-styrker for å hjelpe opprørsgruppene å bli kvitt Ghadafi.

Så hva står vi igjen med nå? Er det framveksten av store demokratiske bevegelser som vil føre til framgang og vekst i den arabiske verden? Mange tviler på det. I Egypt jublet folket over den mer moderate diktatoren Mubaraks fall. En gruppe av militære ledere skulle overta makten i en overgangsperiode til frie valg skulle holdes. Nå ser vi at det samme overgangstyret har utsatt vaget på ubestemt tid. Det samme regimet bruker vold for å slå ned på demonstrasjoner fra det kristne mindretallet i landet. Og da har vel ikke så mye blitt så mye bedre. Israel er forståelig nok bekymret over hvilken retning Egypt nå tar. Med Mubarak visste man hva man hadde. Nå frykter de og mange andre for et mer radikalt muslimsk Egypt. Selv om Egypt har vært av de mer moderate regimene, har det samtidig vært et arnested for flere radikale muslimske grupper. Den nåværende lederen for Ai Quaida, Al-Zarkhawi, kommer for eksempel fra Egypt.

I Libya er det nå over og ut for Ghadafi. Og da sulle man vel tro at det stod en demokratisk samlet bevegelse klar til å ta over. Slik er det ikke. Det er mer snakk om mange små grupperinger av halvkriminelle gjenger som sannsynligvis kan vise seg å være like maktsyke som Ghadafi selv. Konsekvensene får vi se i tiden som kommer, men gårsdagens lynsjing var ikke akkurat noe positivt omen. Så får man jo bare håpe at utviklingen i Syria, Bahrain og Jemen blir noe positivt.

Frykten er at vi vil se nye Ukraina. Der den såkalte oransjerevolusjonen fjernet den mislikte korrupte president Janutsjenko og innsatte folkets mann Jutsjenko. I dag er Janutsjenko tilbake ved makten og ting er verre enn før revolusjonen.

Vi får selvsagt håpe at vi vil se en demokratisering i den arabiske verden. men det er ingen grunn til å være blåøyd. Og kanskje har NATO gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å støtte opprørerne i Libya. Akkurat som USA gjorde med opprørsbevegelsen i Afghanistan i sin tid. Den som lever får se.

onsdag 12. oktober 2011

Naturens guddommelige tilfeldigheter

Fint uttrykk, ikke sant? Det "kom til meg" da vi satte oss ned og rastet i skogen på lørdag. Jeg elsker skogen, kanskje enda mer enn fjellet. Skogen er så mangfoldig og unik, hundrevis av arter, tre, busker, gress og sopp på bare et lite område. Og alt er liksom så tilfeldig arrangert. Et bjørketre som står litt på skakke. En annen bjørk som er død og bare litt av en råtten stubbe står igjen. Et ospetre som har blåst overende og ligger der det landet. Høyt gress og lavt gress, bregner. Mose på skogbunnen og lyng med noen overmodne blåbær. En maurtue ved siden av en rogn. Alt sammen så tilfeldig. Hvorfor landet ospen akkurat der? Hvorfor ligger maurtua der og ikke ved seljen to meter bortenfor? Hvor vokser det blåbær akkurat på den flekken mens tua bortenfor er full av krekling?

Det som slår meg er at dersom Gud har skapt alt dette, hvorfor er det så tilfeldig arrangert? Er ikke Gud systematisk, organisert og opptatt av orden? Vi mennesker er i alle fall det. Når vi får sette vårt preg på et landskap, organiserer og strukturerer vi det. Pen og ordentlig plen, velstelte tre og busker i mønster. Og selv om det er vakkert nok, kan det aldri bli som den frie, urørte naturen. Jeg skjønner så altfor godt naturvernere som opphøyer den urørte naturen til et av de største godene vi har,. For våre erstatninger kan aldri bli det samme, uansett hvor pent vi gjør det.

Presten Per Anders Nordengen tok for en tid tilbake til orde for at vi trenger en teologi for det tilfeldige. Hvorfor er det noen som overlever ulykker og kaller det englevakt, mens andre omkommer på en brutal måte? Hvorfor er det noen som ber om helbredelse og blir friske mens andre ber like mye og blir ikke det? Er det en mening med det? Eller er det tilfeldig? Er det ikke slik at vi lever i en virkelighet som er en blanding av disse tingene? At vi kan se røde tråder i livene våre, men også en mengde tilfeldige hendelser? At vi lever i et spenningsfelt mellom guddommelig og menneskelig innflytelse. Mellom mening og tilfeldigheter, mellom system og kaos.

For å dra dette litt videre: Er det slik at våre enorme behov for å organsisere, kontrollere og systematisere ikke gjenspeiler Guds vesen? At Gud er annerledes? At vårt behov i så måte er å få kontroll på det som ikke kan systematiseres og kontrolleres? At dette egentlig bare er uttrykk for vår enorme begrensning når det gjelder å forstå Gud og den verden han har skapt? Det er jo et paradoks at dersom du vil lære om Gud på et universitet, er "systematisk teologi" navnet på studiet. Vi snakker om 13 nådegaver, fem tjenestegaver, 13 Paulusbrev og så videre. Vi organiserer og systematiserer. Gjør Gud det? Jeg vet ikke, men kanskje er det slik at Gud ikke kan begrenses eller systematiseres?

Kanskje Gud er større enn det som kan rommes i en religion? Kanskje Gud er større enn det som kan rommes i en bok? Og kanskje Gud er større enn tankene til alle mennesker på jorden satt sammen? Det kan godt hende....

mandag 3. oktober 2011

Haustfargar

Ingen årstid har så mange flotte fargar som hausten. Og når veret her vest for ein gongs skuld viser seg frå si beste side, blir det mange flotte motiv, sjølv om eg ikkje akkurat har eit Canon 50-kamera (;))


Rognen i mange fargar


Kontrastar i gult og blått





Desse ospelauva skjelv ikkje lenger....



Også dei små grøvene blir fylde med mykje vatn på hausten..




Nokre av lauva klamrar seg framleis fast i toppen, der sola framleis skin....



Den gamle smia er eit flott motiv uansett årstid.....

søndag 2. oktober 2011

On the altar of love

For meg er det et definitivt musikalsk høydepunkt når Downhere kommer med ny plate. Deres plate Ending is beginning er en av de aller beste jeg har i samlingen min, og oser av lyrisk og musikalsk kvalitet. Forventningene til deres siste, On the altar of love, var derfor forståelig nok skyhøye her i gården. For en uke siden fikk jeg den, og nå har den surret og gått i bilen både på vei til jobben og på langtur til Oslo. Og selv om de kanskje ikke når like høyt denne gangen, er det fortsatt kvalitet tvers gjennom.

Musikken har den kvaliteten at den vokser for hver gjennomhøring. De første par gangene jeg hørte gjennom, må jeg innrømme at jeg var litt skuffa. Den fremste svakheten til denne plata, i forhold til Ending is beginning, er tekstene. Denne gangen har de gått inn i det sporet som forbausende mange kristne band går i i våre dager, at tekstene skal ligne på lovsanger som kan synges i menighetene, Selv om Downhere ikke lager tekster av typen "Å så høyt jeg elsker deg, Gud, det går bare ikke an å beskrive", synes jeg ikke følgende er av det mest lyriske bandet har produsert:

I'm asking for a miracle, because I believe
Only You can turn this around
I'm at the end and falling fast
A moment to redeem
Only You can turn this
Only You can turn this
Only You can turn this around

Musikalsk sett er det flere godbiter. Spesielt den country-aktige On the altar of love og den majestetiske lovsangen Holy skiller seg ut som gode spor. Den beste er nok likevel Let me rediscover you, som jeg tenker er en av de beste låtene Downhere har gjort. Teksten er undrende, spørrende og søkende, rett og slett spennende:




Let me rediscover You
And by Your grace I'll follow through
Reveal to me the God I thought I knew

Alt i alt et solid album som kanskje ikke er like godt som forrige gang, men bandet har etablert seg i min tanke som et band jeg vil følge spent med på videre. Nå har jo også resten av verden oppdaget vokalist Marc Martels stemmeprakt, det er jo morsomt. Selv gleder jeg meg til Downhere kommer til Rogaland i slutten av måneden!

lørdag 1. oktober 2011

Kor viktig er det eigentleg?

Når eg no har flytta tilbake til Hornindal og begynt å jobbe på skulen der, legg ein jo raskt merke til at nokre ting skiller seg ut frå der eg jobba før. Og kanskje er det som det skal vere. Då eg jobba på Vear, var det på ein skule som låg nær byen Tønsberg, ein by som husar det meste av det ein større by i Noreg inneheld. Hornindal er ei bygd der jordbruket framleis står sterkt, og der ein møbelfabrikk er hjørnesteinsbedrifta. Og når plassane er så ulike, er det vel kanskje naturleg at skulane er det og?


I går var vi på fjelltur med mesteparten av elevane, over det som kallast Kviven, frå Sunnmøre tilbake til Honndalen. Det var ein ganske lang tur, med flott utsikt og flott natur. Det var også den tredje fjellturen klassen vår har hatt i år. På Vear hadde vi knapt ein einaste fjelltur dei åra eg jobba der. Skilnaden i prioriteringar vart tydeleg for meg denne veka. Inspektøren forkynte for oss tidleg i veka at vi måtte halde av fredagen til fjelltur, for då var det meldt godver. Då eg fortalte at eg hadde planlagt nasjonale prøver den dagen, fekk eg beskjed om at det måtte eg flytte på. Det var eigentlig ikkje så farleg kor vi gjekk hen heller, berre vi kom oss av garde. Og sikkerheit var vel heller ikkje i høgsetet, eg tenkjer med gru på kva som hadde hendt om nokon av elevene hadde skada seg skikkeleg på dei glatte svedjene vi bevegde oss over. Så lenge det gjekk bra, er det få som klagar.

Ein av bussjåførane som køyrde oss til startpunktet for turen sa at "elevane lærer mykje meir på ein slik dag enn ved å sitte i klasserommet". Og det var i fullt alvor, altså. Og då lurer eg på om korfor slike holdningar er så nærværande her og så fråværande andre plassar. Og eg tenkjer at kanskje på ein plass som Hornindal, er ikkje det viktigaste å gjere det godt i skulefaga eller få seg ein høg akademisk utdanning. For det er ikkje det bygda treng mest. Her trengs det vanlege folk som er glad i jobbe og glade i naturen. Som kan overta gardar og halde liv i småbedriftene. Som kan bli verande her i staden for å reise vekk. Og kanskje ikkje er det så gale? Sjølv om eg protesterer med heile meg mot det bussjåføren sa. For eg er ikkje villeg til å forlate klasserommet for godt og berre gå på fjellet. Men utsikta frå toppen er god....

søndag 11. september 2011

Stova

Det andre rommet eg prøvar å bli ferdig med i haust, er stova. I helga har eg rive ned både kryssfinerplater og sponplater, og voila: Tømmerveggane kom til syne. Satsar på å vise fram disse, men må nok måle dei i ein lysare farge. I tillegg tenkjer eg å skifte ut alle vindauga. På syttitalet var det mote å ha vindauga så store som mogleg, men spesielt fint var det ikkje. Eg satsar derfor på å erstatte det store vindauget med to mindre, slik som det var originalt i stova. Ellers så trur eg ikkje eg skal gjere så mykje meir her, berre legge nytt parkettgolv og lister. Å skifte vindauga må eg nok ha hjelp til, men resten håpar eg å klare sjølv. God veke!

torsdag 8. september 2011

Kjøkenet

Ein lang prosess med oppussing er i gong. Ser vel for meg at det kjem til å ta ein del år før det meste er slik som eg vil ha det i det gamle huset. Huset vart bygd for over hundre år sidan, var påbygd i 1973, men har ikkje vore gjort så mykje med sidan åttitalet, då det var skifta ein del tapet, panel og vindauge. No er eg altså i gang. Og som dei fleste andre, eg begynner med kjøkenet.

På biletet kan du sjå korleis det ser ut eit stykke ut i oppussinga. Heilt bak til høgre var det ei dør inn til spiskammeret. Det måtte dei ha i gamle dager, men er vel strengt tatt ikkje naudsynt lenger. Så eg stengte døra igjen og plasserer skap og skuffer der i staden. Heilt til venstre var dei også ei dør eg har stengt igjen, frå kjøkenet til gangen. Der har eg no plassert eit høgskap med micro og steikeomn. I forgrunnen ser du restar av den gamle tømmerveggen. Deler av denne blei fjerna tidlegare, no kjem eg til å fjerne heile veggen, slik at det blir ope mot stova. Heilt til høgre er det eit vindauge som eg tenkjer å byte ut i eit litt mindre.

Onsdag gjorde elektrikaren seg ferdig, så det som gjenstår no er å fjerne resten av tømmerveggen, pusse brannmuren, legge veggplater, legge takplater og parkett. Blir nok ikkje ferdig heilt endå :)

søndag 28. august 2011

Godt å ha noe å skylde på....

Vi vet vel alle at det er en fordel å ha en god unnskyldning når vi ikke får det til som vi vil. Men noen ganger blir unnskyldningene ganske så latterlige. En som har tatt dette til nye høyder, er vårt stor sprinthåp i VM i friidrett, Jaysuma Saidy Ndure. I fjor, eller kanskje det var to år siden, mislyktes han i finalen på 200 meter, som er hans spesialdistanse. Grunnen til det var, i følge han selv, at banen han løp i var ugunstig. Blant sprintere flest er bane tre regnet for å være kanskje den beste banen å løpe i, men altså ikke for Jays.

Nå har han gjort det igjen, etter at han mislyktes i å kvalifisere seg for nattens finale på 100 meter i VM i Korea. Grunnen var ikke at han ikke var god nok, men at lyden av startpistolen nådde fram til han for seint:

Lyden går sakte og den var ikke så høy. De som starter i bane 1 til 3 har en fordel av det. Det pleier å stå en høyttaler bak hver blokk, men det var det av en eller annen grunn ikke her.
 Jeg hadde forventet å være i finalen, at det skulle være lett. Men det er ikke lett når jeg hører skuddet sist. Da kommer jeg sist avgårde fra blokka også. Jeg pleier å reagere raskt, men det er ikke så lett når lyden er der borte, ved bane 1.

Ikke akkurat noen 
vitenskapsmann, Jays. Håper han finner på en bedre forklaring når han mislykkes på 200 meter.

fredag 26. august 2011

Guds drittsekker

Rar overskrift? Helt enig. Men det er noen ting jeg har undret meg over i mange år. Og i dag kom jeg til å tenke på det igjen. For en stund siden leste jeg et sitat av Jerusalem-vokalist Ulf Christiansson. Han sa at Evangeliet kommer aldri til å bli akseptert av intellektuelle mennesker, for man kan ikke ta imot det logisk. Da mister man kraften i det. Pastoren i Bethel church i Redding i USA, som jeg ikke husker navnet på akkurat nå,  men som er den store inspirasjonskilden for Oase- og IMI-kristne og mange flere kristne i Norge, sa noe lignende. Vekkelse kommer aldri før vi slutter å tro at vi kan forstå Gud, vi må bare tro på ham og stole på han. Visjon Norges Jan Hanvold har kommet med lignende uttalelser.

Vel, slike uttalelser diskvalifiserer meg i alle fall fullstendig. Det gjør meg ikke så mye lenger, selv om jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg hadde hørt slikt for noen år siden. Det som plager meg mest nå, er frykten for at de faktisk kan ha rett. Passer evangeliet best for ikke-tenkende mennesker? For mennesker som ikke stiller spørsmål, men følger sine ledere blindt? Hadde de et poeng i middelalderen da de jobbet for å holde folk i uvitenhet ved å lese Bibelen og holde gudstjenester på latin. Var det rett og slett til folks beste? Hadde de mer forutsetninger for å få tak i evangeliet når de var uopplyste?

En annen ting som har slått meg er at det ikke er de sympatiske og reflekterte kristne lederne som har mest framgang og lykkes best. Det er de karismatiske, svart-hvitt evangelistene som veldig ofte framstår som direkte usympatiske, som vinner fram. Man kan jo argumentere for at dette er uttrykk for Guds nåde. Men dersom det er disse vi skal streve etter å bli som, får jeg problemer. Og spørsmålet blir det samme: Passer evangeliet best for de ubehøvlede "drittsekkene"? De som har hørt Uffe, vet hva jeg mener når jeg sier at han ikke framstår som en spesielt sympatisk mann. Jeg husker en av de som gikk på bibelskole sammen med meg hadde vært lydtekniker for Benny Hinn da han var i Norge. Han sa  Benny Hinn er et rævhol! Vulgert språk, kanskje, men vi tar poenget. Hvorfor har en slik mann slike resultater? Mens sympatiske pastorer over hele verden strever for å få kirke-endene til å møtes. Passer evangeliet best for denne verdens Benny Hinn'er?

Jeg har ikke noe godt svar på spørsmålet jeg stiller. Men jeg kan ikke helt akseptere at det skal være slik. Men i de miljøene jeg har vært en del av, har slike folk ofte vært idealene. For meg er de ikke det, og har vel aldri vært det.

tirsdag 23. august 2011

Vidunderbarn

Nå er jeg på ingen måte noe fan av moderne norsk litteratur, enten vi snakker om Dag Solstad eller Lars Saabye Christensen. Disse har en tendens til å skrive om sære folk som det er umulig å identifisere seg med. Men Roy Jacobsen liker jeg. Enten han skriver om finske vintre, islandske skalder eller oppvekst på helgelandskysten, er det lesverdig. En av hans siste romaner, Vidunderbarn, har havnet på topp ti-lista over folkets favorittromaner. Nå har jeg også lest den.

Selv om bokens hovedperson også finner på rare og irrasjonelle ting, skriver Jacobsen må en måte slik at man kan forstå det. Det briljante med boken er at Jacobsen klarer å beskrive det som skjer gjennom en gutts øyne, og alt det som de voksne sier og gjør, bli sett på denne måten. Det er ikke alltid vi som lesere forstår det, og det er akkurat som med Finn, han aner det, men skjønner ikke alt. Denne antydningens kunst fungerer veldig godt i denne boken, selv om man irriterer seg litt underveis selv om man ikke forstår hva som skjer. Og det er hele poenget, barn skjønner sjelden alt som foregår rundt dem i oppveksten, det er først i ettertid man kan se de klare linjene. Personene er beskrevet med en varme og troverdighet som gjør at man må like dem. Jacobsen går ikke for langt i å lage karikaturer heller, de framstår som troverdige.

Rammen rundt fortellingen er at Finn, som bor samen med moren, plutselig får vite at han har en halvsøster som skal bo hos dem. Linda er et annerledes barn, men vi skjønner ikke helt hvorfor før det har gått en god stund. Og hvem dette vidunderbarnet er, lurte jeg litt på gjennom hele boken. Egentlig virker de fleste barna i boka ganske så vanlige. Og det er kanskje der vidunderet ligger. Uansett er boka verdt å lese, både som en dokumentasjon på en oppvekst i en brytningstid, men også som god underholdning.

Her er et utdrag fra boka som forteller om dagen da Linda flytter inn hos Finn og moren:

Så kom endelig bussen. Den stanset også. Men ingen gikk av. Derimot gikk en del passasjerer på, og muttern og jeg ble stående og se på hverandre. Luftbremsene peste og trekkspilldørene slamret og slarket og truet med å lukke seg. Muttern kastet seg fram i siste liten og ropte
 — stans, og billettøren spratt opp fra setet sitt og kom og tok henne i armen og fikk i samme vending brutt opp igjen døra med det ene kneet.

— De må være forsiktig, frue.

Muttern sa et eller annet, og bussen ble i det minste stående idet hun forsvant innover bak de møkkete rutene. Det varte og det rakk. Det lød noen rop der inne fra, før hun endelig kom ut igjen, knallrød og brydd i ansiktet og slepende på en liten jente i en litt for trang kjole, med hvite knestrømper i det sure høstværet og en bitte liten lyseblå koffert. 

— Takk takk, ropte hun til billettøren, som sa:
— Ingen årsak, og — bare hyggelig. Og en del annet som bare gjorde muttern enda rødere i trynet der hun sto og rettet på håret mens jeg gikk rundt og stirret på den nyankomne, på Linda, som viste seg å være liten og tjukk og fredelig og med blikket godt borra ned i asfalten.

Bussen kom seg endelig videre, og muttern satte seg på kne foran det nye familiemedlemmet vårt og forsøkte å få øyenkontakt med henne, uten å lykkes noe særlig, så vidt jeg kunne skjønne. Men da brast det fullstendig for henne, for muttern, som ga seg til å klemme det ulenkelige vesenet på en måte som gjorde meg svært betenkt. Men Linda reagerte ikke på det heller, og muttern tørket tårene og sa som hun pleier når hun skammer seg:

— Nei, hva er det jeg gjør, kom så går vi opp til Omar Hansen og kjøper sjokolade. Vil du ha sjokolade, Linda?

Linda hadde ikke mål og mæle. Hun luktet rart, hadde ugredd, viltert hår og en lugg som hang helt ned i ansiktet. Men hun stakk da hånden inn i mutterns og klemte til rundt to av fingrene hennes så knokene hvitnet. Da brast det igjen for muttern. Og dette kunne jeg ikke se på
lenger, dette grepet som jeg instinktivt skjønte var et grep for livet, som ville forandre det meste, ikke bare i Lindas, men også i min og mutterns tilværelse, et av de grepene som låser seg om hjertet ditt og holder det i ei skrustikke helt til du dauer og også er der mens du ligger i grava og råtner. Jeg reiv til meg den lille himmelblå kofferten som veide nesten ingenting, og svingte den rundt hue.

— Hu spør om du vil ha sjokolade! ropte jeg. — Hører'u dårlig? Linda skvatt til og muttern ga meg et av morderblikkene sine, som vi vanligvis bare utveksler i større forsamlinger. Jeg tok hintet og la meg et par skritt bak dem der vi gikk oppover, muttern nå med påtatt hyggelig og altfor høy stemme som sa at — der skal vi bo, Linda, og pekte gjennom eksosen over Trondhjemsveien.

— I tredje etasje der borte, med de grønne gardinene, det heter treern, det er den tredd nederste blokka, en av de første som ble bygget ...Og en masse annet dill, som Linda ikke hadde noe å si til, ikke til det heller.

Men da vi fikk hver vår sjokolade gikk det litt bedre, for Linda åt svært glupsk og smilte også, mer forfjamset enn lykkelig, og det gjorde henne litt mindre stakkarslig, ja, muttern syntes nok at hun hadde i seg den sjokoladen på en litt for grådig måte, at det dermed ble noe å utsette på henne, eller noe man skulle ha ønsket annerledes, som jeg tror var godt for oss alle, for Linda hadde ikke sagt noe ennå. Det gjorde hun først da vi kom inn døra.

— Seng, sa hun.
— Ja, sa muttern konfus. — Der skal du sove.

Hvorpå Linda løsnet jerngrepet om fingrene hennes og krabbet opp i senga og la seg og lukket øynene mens muttern og jeg ble stående og se på denne leken, etter hvert mer og mer forundret, for det var ingen lek, Linda sov som en stein.

søndag 21. august 2011

Skytja

Det som vart mest ødelagt av flaumen, var skytja, der vi oppbevarte veden. Elva ødela muren og dermed flomma vatnet tvers gjennom og tok med seg det meste av det som var der, i hovedsak ved. Veden vart spreidd utover eit stort område, så dagen etter brukte vi på å samle inn igjen det vi kunne finne utover jorda utanfor oss.

Sidan alt er øydelagt og vi  kome til med gravemaskin for å kunne bygge opp ein ny mur, riv vi no ned heile bygningen. Truleg vart denne bygd av min oldefar for over hundre år sidan. Tvilar på om eg kjem til å bygge opp ei ny sjykkje, for strengt tatt har vi vel ikkje bruk for ho. I løpet av den neste veka er nok resten av byggverket også nede.

Det er merkeleg kva ein hugsar frå barndommen. Noko eg hugsar er at eg fekk ein heilt ny, grøn sprettball. Den leika eg med både inne og ute, heilt til eg var dum nok til å sprette den i sjykkja. Og borte blei den, mellom veden. Sidan har neg tenkt på om den vil dukke opp igjen. Vel, no er vel siste sjansen til å finne han att. Men det er vel kanskje tvilsamt om det skjer ;)

lørdag 20. august 2011

Nytt eller gamalt?

Då eg bestemte meg for å flytte heim, hadde eg også bestemt for å byggje eit hus til. Å bu i lag med foreldra sine er fint når ein er barn, men fjernt når ein er vaksne. Plassmessig og økonomisk hadde det sikkert vore greit, men or meg var det aldri aktuelt. Eit nytt hus måtte til.

Det som aldri slo meg var at eg kunne bygge nytt til meg sjøl og la foreldrene mine bu der dei hadde budd. Det var heile tida meininga at dei skulle få nytt hus, så skulle eg bu i det gamle. Men det er stadig folk som er overraska når eg seier at det er dei som bur i det nye og eg i det gamle. Hadde ikkje det vore betre å bu i det nye sjøl? Du kan jo sjå på bileta og tenkje sjølv på kva for eit hus du ville budd i.

For meg var det faktisk noko av det som trekte meg heim. Å ta eit gamalt hus og gjere om på det slik som eg vil ha det. Og det er ikkje gjort over natta, det blir vel meir eit livsprosjekt. Og det er slik eg vil ha det, sjølv om det ser ut som ein byggeplass og kjem til å gjere det ei god stund til. Akkurat no er det kjøkenet som skal bli nytt. Så er det stova. Håpar å vere ferdig med i alle fall dei to romma før jul. Så får vi sjå vidare..

lørdag 13. august 2011

Anfi del Mar

Egentlig har jeg vært litt i mot å reise til Syden på sommeren. Man bør jo nyte det lille vi har av sommer her. Men nå er det utrolig mange år siden vi hadde en hel sommeruke uten regn her, så i år dro jeg. Sammen med familien, og fikk en mulighet til å ha en uke på et litt mer eksklusivt sted på Gran Canaria. Anfi del Mar er et timeshare-sted med en høyere standard enn du vanligvis finner på vanlige syden-hoteller.

Strand, sol, bading og gode bøker blir sjelden feil. Når alt du trenger av strand, restauranter, basseng og butikker er i en radius av 300 meter, trenger man ikke bevege seg så mye. Stedet er spesialtilpasset med norske tv-kanaler og norske varer i butikken. Med andre ord en regelrett turist-maskin. Hver kveld var det  store eller små aktiviteter på en provisoriske scene ved stranden. En av kveldene ble niesen min Miriam, tatt opp på scenen for være med på litt limbo-dans som dere kan se på videoen.

Selv om man hadde alt man trengte og vel så det på Anfi del Mar, kan jeg vel ikke si at stedet var spesielt sjarmerende. Lokal kultur og natur, sjarmerende bakgater og bygninger var fraværende. Men kanskje det er det norske turister vil ha: At alt er som hjemme, utenom været...

video

torsdag 11. august 2011

Briksdalsbreen brotnar

I går kunne vi lese i både lokalaviser og riksaviser at Briksdalbreen har brotna i to. Den nedste delen av breen har lausrive seg frå hovedarmen. Dette er eit scenario som har blitt skildra fleire gonger dei siste åra som noko som kunne hende. Og no har det altså blitt slik. Konsekvensen kan bli at den nedste delen vil smelte heilt og forsvinne. breen vil framleis vere eit flott syn, men det vil ikkje være det same. Noko av det som har vore spesielt med breen er at han har vore så nær at ein tidvis kunne berøre han.

Eg var ved breen første gang på byrjinga av 80-talet. Då var breen større, men ikkje veldig mykje. Så gjekk det ein del år der eg ikkje var opp til breen. Då eg var der igjen i 97 eller 98, hadde breen vokse enormt og vi kunne gå heilt inn til breen, ja jamvel under han og ta spektakulære bilete. På den tida var også brevandring eit populært tilbod ved breen, samt den eksotiske hesteskyssen opp til breen.

Etter at breen minka, vart det umogleg å ha brevandring der for nokre år sidan. Etter ei ulykke med hestskyssen, var hestane erstatta med John Deere-transport. Og no kan altså store deler av breen forsvinne. Det er ikkje mogleg å dra konklusjonar om at smeltinga skuldast global oppvarming. Breen har vokse og minka i periodar også tidlagare. Det er likevel trist at den vakre breen er redusert til så lite. Kanskje vil vi oppleve det same som i nabobreen i Kjenndalen, at breen blir nærmast heilt borte. La oss ikkje håpe det skjer.

Biletet er teke i sommar, og vi ser at breen er smal på midten. No heng han altså ikkje i hop lenger.

onsdag 10. august 2011

Flom!!

Jeg har jo lest om og sett bilder av elver som har flommet over, veier som har blitt stengt, hus som har blitt evakuert, men har aldri opplevd noe lignende selv. Før denne søndags kvelden i juni. og selv om det kanskje ikke var så dramatisk som det så ut, føltes det skremmende nok da det stod på.

Siden jeg var liten har jeg hørt historien om sist gang elva gikk over sin bredde. Som noen vet, har vi en liten elv som går gjennom tunet vårt, nært opp til alle husene. Selv har jeg aldri opplevd at denne har flømt over, selv om den kunne bli stor enkelte ganger. Ikke en gang min far på 84 husker at den har flommet over. Min fars tante, som vi kalte faster, fortalte historien om hvordan elva flommet over en gang, vannet kom inn i fjøset, og man måtte ta en liten gris med inn på kjøkkenet. Der fant grisen seg godt til rette og la seg rett ned i et trau med nysatt brøddeig. En god historie, uten tvil.

Denne søndagen hadde vi vært en tur på setra. Det var ganske varmt og lummert og utover på ettermiddagen begynte det å lyne og tordne i det fjerne. Det som var spesielt, var at det fortsatte i flere timer, noe som er sjeldent. Da jeg gikk og la meg rundt halv ett, regnet det og tordningen begynte å komme nærmere. Jeg pleier ikke å ha vinduet åpent når jeg sover, men denne kvelden var det så varmt og klamt at jeg åpnet det. Regnet ble kraftigere etter hvert, og utviklet seg til å bli enormt kraftig. Og høyt, det var ikke lett å sove.

Plutselig hørte jeg en mer fossende lyd som blandet seg med regnet. Først trodde jeg at det var regnet, men syntes det hørtes rart ut, så jeg stod opp og kikket ut vinduet. Da så jeg at  vannet fosset langs med muren på huset og ned i hagen. Det hadde tatt med seg et lite skap som jeg hadde kastet ut da jeg ryddet opp i stua. Jeg sprang ut i gangen, der jeg møtte svogeren min som hadde sett det samme. Jeg sprang ned trappene og ut. Der fikk jeg se at vannet strømmet fra elva og små elver strømmet ned på begge sider av huset. Jeg hadde på meg støvler og gikk ut for å kjenne på strømmen. Vannet gikk over støvlene. Midt på tunet stod den tunge hoggestabben som elven hadde tatt med fra vedhuset.

Jeg sprang inn igjen og ropte til søsteren og svogeren min at vi måtte komme oss ut. Jeg så for meg at elva skulle ta et helt nytt løp og ta med seg hele huset. Helt sikkert en ubegrunnet frykt, men man tenker vel ikke så rasjonelt i slike situasjoner. De var selvsagt redd for gå ut i regnet med lille Vegard som lå os sov. Vi fikk på oss klær og beveget oss ut. Jeg tenkte at låven var et trygt sted, siden den ligger høyt. Vi kom oss dit og ringte til den andre søstera mi som lå i det nye huset lenger vest. De var selvsagt også redd for det som skjedde. Jeg bevegde meg videre utover, og så at elva hadde gått over et tredje sted, mellom låven og garasjen. Strømmen her var enda sterkere, men ikke verre enn at jeg kom meg over til det nye huset og så at alle var i sikkerhet der. Jeg så også at vannet ikke hadde nådd fram til huset, og tenkte at dette kanskje var det aller tryggeste stedet å være. Jeg hentet de andre på låven og vi gikk mot det andre huset. Svogeren sa at jeg måtte ta Vegard over den verste strømmen siden jeg hadde støvler. Jeg tok imot han uten å tenke og vi kom oss i trygghet der ute.

Utover natta avtok regnet og elva gikk tilbake. Jeg ringte brannvesenet og de sendte folk som ikke kom seg fram fordi vannet hadde oversvømt veien. Senere fikk vi vite om at flommen hadde skapt enda mer skade og farlige situasjoner andre steder. Et sted måtte folk evakueres med båt. Et annet sted satt folk i bilen, fordi de var redde for at huset skulle bli tatt. Etter noen timer gikk vi tilbake og i seng. Men det gikk en stund før jeg fikk sove den natta.

Neste dag kunne vi se på skadene. Vi var ganske heldige. Grus og jord var røsket opp og flyttet på og ved fra vedhuset var spredd over et stort område. Muren langs elva var i stor grad ødelagt. Verst gikk det ut over vedhuset, som du kan se på bildet. Dette er helt ødelagt og må rives.

Et overraskende drama, heldigvis med en lykkelig utgang. Håper det blir hundre år til det skjer igjen!