mandag 10. januar 2011

Den upersonlige kristne

Begrepet "personlig kristen" har kommet til overflaten igjen med en undersøkelse som viser at stadig flere unge definerer seg som personlig kristen. Til dette har det kommet flere kommentarer. Noen mener at man legger helt andre ting i begrepet enn før. Andre mener at det er på bakgrunn av at mange unge har en klarere identitet i den kristne tro fordi at økningen av muslimer i vår kultur har gjort at man er blitt mer bevisste på sin identitet. Noen mener også rett og slett at det er flere unge bevisste kristne enn før.

Hva er så forskjellen på den personlige og den upersonlig kristne? Går det i det hele tatt an å bruke slike uttrykk? En kjent politiker ble jo spurt om han var kristen i et valgintervju. Han svarte at han var kristen, men ikke personlig kristen. Går det an? Presten Per Arne Dahl fikk en del pepper for noen år siden da han mente at vi burde slutte å snakke om personlig kristen og heller si bekjennende kristen. Det fikk daværende redaktør i pinsevennenes avis KS, Oddvar Johansen til å fyre seg opp og ta avstand. Hva handler dette egentlig om? Hva er forskjellen? La meg prøve å skissere et skille. Så kan du avgjøre om det er kunstig eller ikke.

Den personlig kristne sier at det det hele handler om, er det personlige forholdet til Jesus. Om Jesus er ens egen personlige frelser og herre. Personlige opplevelser med Gud er viktig, men enda viktigere er det at man lever med Gud i hverdagen. Man synes begrepet "å bli født på nytt" er et godt begrep, for mange av de kan knytte sin frelse til en bestemt dag. Man kaller seg like gjerne frelst som kristen. Man tror på Guds personlige inngripener, men skulle ønske man så mer av det. Man ønsker å være et vitne for Jesus, men får det ikke til like godt som man skulle ønske. Man er engasjert i en forsamling, og mener at kristendom også handler om fellesskap med andre kristne. Man sliter med å forstå at ikke alle føler likedan, og må jobbe for å la være å kritisere dem som ikke engasjerer seg. Man håper og tror på vekkelsen, at Gud skal gripe inn på en spesiell måte. Politisk stemmer man gjerne KRF eller FRP og er opptatt av å stoppe avkrsitningen av landet. Forbildene er folk som Aril Edvardsen, Carola eller Billy Graham. For noen også Joel Osteen eller Benny Hinn.

Den uperonlige kristne ser første og fremst på troen som en privatsak. Man definerer den ikke ut fra en bestemt opplevelse eller en spesiell kirke, men man bekjenner likevel sin tro. Man er ikke den som renner ned kirker og bedehus, men man kjenner at det er fint å være der. Kanskje aller finest når man kan sitte der alene, tenne et lys, eller be en stille bønn. En sjelden gang kan man driste seg til å gå til nattverd, selv om man er litt redd for blikkene og forventingene som følger med en slik handling. Man leser kanskje ikke så mye i Bibelen at man har klart for seg den gamle og den nye pakt eller hva Paulus' undervisning egentlig handler om. men man har stor respekt for boken og  man setter pris på en intellektuell og forsiktig tilnærming til det åndelige. Troen spiller ikke noen hovedrolle i hverdagen, men er en viktig faktor når avgjøresler skal tas. Man ber kanskje aftenbønn med barna, og noen ganger ber man også selv, uten at man gjør så stort nummer ut av det. Man sliter litt med å gripe hva de personlig kristne snakker om når de snakker om en personlig frelser og herre og bli født på nytt. Man innser at man skjønner lite og at man er liten i en stor verden. Man liker folk som er litt mer dempet i formen som Per Arne Dahl, Gunnar Stålsett eller Egil Svartdahl.

Så kan jo du tenke på hvor du passer inn i et slikt mønster. Eller kanskje du foretrekker at vi ikke har en slik inndeling? Det er nok det beste.

onsdag 5. januar 2011

Jeg vet ikke!

Det har vært en stund siden sist. Kanskje noen til og med har savnet blogginleggene mine, det hadde vært hyggelig det. Nå er det altså et nytt år, og jeg er tilbake. Og når man kommer tilbake og det i begynnelsen på et nytt år, burde man kanskje velge en overskrift som det er mer fynd i enn denne?

Vel, blogginlegg egner seg vel best når man har noe virkig å si, når man har en overbevisning om noe, eller man mener noe veldig sterkt. Faktum er at grunnen til at det har vært så stille på bloggen min så lenge, er at dette har vært svaret på stadig flere sprørsmål, viktige som uviktige: Jeg vet ikke.

Tror jeg 2011 blir et bra år? Jeg vet ikke. Gleder jeg meg til å flytte tilbake til Vestlandet i år? Jeg vet ikke. Gruer jeg meg til det? Jeg vet ikke. Har jeg noe drømmer for det nye året? Jeg vet ikke. Tror jeg at jeg kan finne meg en kjæreste i år? Jeg vet ikke. Tror jeg at det hjelper å be til Gud? Jeg vet ikke. Tror jeg den kristne menigheten er verdens redning? Jeg vet ikke. Kommer jeg til å kjøpe meg ny bil snart? Jeg vet ikke. Men det siste er det enkleste å svare på, for det kan jeg jo avgjøre selv.

Men dette svaret går jeg et nytt år i møte. Jeg vet og forstår mindre enn noen gang før. Det er frustrerende og slitsomt å ikke vite og forstå. Men så er det kanskje også slik at da ligger framtida helt åpen og ukjent. Og det kan vel også være litt spennende?