mandag 28. februar 2011

Tenerife i februar

Jeg har etterhvert gjort det til en vane å dra til sydligere strøk når vinteren blir for monton her i gamlelandet. Så også i år, og i år gikk turen til Tenerife med min gamle romkamerat Asbjørn. Og turen svarte til forventningene: Solfylte, late dager med god mat, strandliv og opplevelser. Og nå blir vinteren så mye kortere her hjemme også. for nå er det jo straks Mars..

Vi bodde i det som kalles Los Gigantes, nord på øya. Dette er et mer rolig strøk enn det typisk masseturist-vennlige Playa de las Americas. Her var det ingen som maste på oss at vi måtte kjøpe sakene deres, det var ingen kjøpesentre som blinket i natten. Det var egentlig ikke så mange strender heller foruten den lava-svarte Playa de la Arena, og bølgene gjorde at vi ikke fikk lov å bade så veldig mye heller. Men who cares? Sommer og sol var det i alle fall.

Tenerife er den grønneste og frodigste av kanariøyene, og selv om jeg ikke har vært på alle de andre, vil jeg påstå også den vakreste. Høye klipper som kaster seg ned i sjøen, og nydelige murhus som klamrer seg fast på toppene.

Vi leide også bil et par dager, og vi kjørte blant annet opp til vulkanen Teide, over 3000 meter over havet. Mer om det i morgen.

onsdag 16. februar 2011

En nasjon av snyltere?

Aslak Sira Myhre har fått en viss oppmerksomhet etter sine uttalelser, blant annet i Dagbladet, om at Norge er en nasjon av snyltere og at Petter Northug er det fremste symbolet på dette. han begrunner dette med at Northug alltid ligger bak og lar andre gjøre jobben, før han slår alle i spurten når han går på ski. Selv om dette er en erklært kommunist som snakker, kan jeg ikke fri meg fra å tenke at han har veldig rett. Jeg har jo skrevet en del om Northug før, men aldri tenkt på dette perspektivet. Nå er ikke Myhre ute etter Northug spesielt men han blir mer brukt som et eksempel på det Myhre vil ha fram. Det er i alle fall lite tvil om at han rett i følgende:

I 2002 var vi rasende på Cristian Zorzi som ikke ville dra i duell med Thomas Alsgaard i stafetten. Alsgaard slo etter Zorzi med staven, og alle var enige om at «sånn oppfører vi oss bare ikke». Vi var sinte på Silvio Fauner for å alltid henge på Bjørn Dæhlie for så å satse i spurten - det ble sett som usportslig og uetisk i Norge. Men nå er strategien at Petter skal henge på de andre lengst mulig for å kunne knuse dem i spurten. Senest i OL i Vancouver hørte jeg ekspertene på TV si at vi måtte håpe på snø, sånn at de andre ikke klarte å gå fra Northug. Andre skal gjøre jobben.

Men uttalelsene handler altså ikke mest om idrett, men om samfunnsutviklingen:

Petter Northug representerer det nye Norge. Hans ideal er at noen andre skal ligge og dra. Målet for Northug er ikke å sløse krefter på å dra selv. Alle skal jobbe og han skal spurte til slutt. Han er en snylter, og det er også det nye norske idealet: At man skal leve av andres arbeid. I dette landet har «I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød!» vært et ideal. I Norge har man skullet jobbe til livets opphold selv, innen industri, fiske eller jordbruk. Nå har vi blitt til et land hvor polakker skal gjøre rørleggerjobben og svensker skal lage drinkene, mens vi selv skal leve av oljefondet. Vi er i ferd med å bli en kollektiv snylternasjon.

Nå har jo Myhre hatt sin dose av dusteuttalelser tidligere, men her er han inne på noe vesentlig, synes jeg. Det gjenstår å se om noen skjønner poenget eller om de er mest interessert i forsvare gullgutten Northug, slik som noen politikere synes å være.

mandag 14. februar 2011

Sex og moral

Vanligvis har vi en periode på 10. trinn der vi tar for oss dette med seksualitet og samliv i noen av skolefagene. Det har vi gjort i år også, i ukene vi nettopp har hatt. Noen av elevene synes dette er ekstra interessant og elever som sløver seg gjennom dagene vanligvis, har plutselig våknet til liv. Også for læreren er dette interessant. Hva tenker de unge om sex? Hva slags forhold har de til det? Hvor preget er de av det som blir skrevet om og fortalt gjennom media?

NRKs programmer Trekant og Dating i mørket har kommet i fokus de siste månedene. Spesielt rundt Trekant ble det bråk. Mange mente de tok sex ut av sin naturlige kontekst når de behandlet emnet på måten de gjorde. Jeg må innrømme at jeg også meldte meg inn i Facebook-gruppen som tok avstand fra programmet. Egentlig står jeg for det også, fordi jeg mener at mye av programkonseptet er helt ute, og at programmet rett og slett er pinlig å se på. MEN, la meg komme til poenget: Var alt så mye bedre før, da sex ikke skulle snakkes om og tilhørte den private sfære i det private rom, og aller helst kun i ektesengen?

I min verden har begrepene sex og moral vært uløselig knyttet sammen. Når sex har vært et tema (noe som det selvsagt aldri var i det kristne hjemmet jeg vokste opp i) var det alltid i tilknytning til grenser og hva som var rett og galt. Man skyndte seg selvsagt med å si at sex er en gudgitt gave som skal nytes. Men så kom man tilbake til hovedpoenget: Sex hører til i ekteskapet. Og det er selvsagt mange gode argumenter for kyskhet og avholdenhet. Men likevel fikk sex for meg og sikkert uendelig mange andre fort stempel som noe man bør være forsiktig med, som egentlig er ganske farlig og seksualmoralen var gjerne et av de fremste kjennetegnene på om du var innenfor eller utenfor.

Det slår meg hvordan ungdommene snakker om sex i dag, uten å knytte det til moral i det hele tatt. Sex og moral er ikke slik at man må snakke om det andre hvis man skal snakke om det første. Det kan jo høres skremmende ut dersom man blir helt amoralske. Men det er ikke slik heller, de er veldig opptatt av gjensidig respekt og frivillighet, men knytter ikke handlingen i seg selv opp mot rett eller galt. Overraskende? Nei, det burde ikke være det. Men for meg var det det likevel. For jeg har vel sett på som denne utviklingen som skremmende og uheldig. Men nå lurer jeg på om de har skjønt vel så mye som meg om saken. I alle fall har de et mer avslappet forhold til det enn mange av oss som har vokst opp med skyld og skam rundt dette. Og egentlig misunner jeg dem litt.....

En av elevene tok også opp et annet interessant fenomen: Er det lettere for oss å være intime fysisk enn følelsesmesig? Er det slik at det koster mye mer å slippe noen helt inn på oss følelsesmessig enn det er fysisk? Og vi søker jo alle etter nærhet og det er ikke alltid lett å finne noen man kan åpne seg opp for og slippe helt innpå seg. Da er det andre mye lettere. Og selv om man kanskje ikke kan forsvare det fullt ut så kan man i alle fall forstå det?

lørdag 12. februar 2011

Hva nå, Egypt?

Bildene fra revolusjonen i Egypt har fylt skjermene våre de siste ukene. Nå har revolusjonen nådd sitt mål og krav, president Mubarak har gått av. Så hva skjer videre? Går det straka vegen mot frihet og demokrati og velstand? Eller fra vondt til verre? Begge deler er faktisk reelle muligheter nå. Mubarak har jo egentlig vært balnt de minst ille av de mange despotiske herskere i Midtøsten. Mange frykter, ikke minst Israel, at alternativet kommer til å bli mye verre. Det er ikke vanskelig å forstå denne frykten når man ser på historien.

For revolusjoner kan bringe med seg mye. Når endringer skjer så raskt, etterlater det seg et maktvakum. I denne kritiske fasen, vil det alltid være en mulighet for de som har initiativ nok og innflytelse nok til å sno seg til makten på udemokratisk vis. Historien er full av eksempler. I 1917 gjorde folket revolusjon i Russland. Representanter fra folket ble dessverre ikke i stand til å møte folkets forventinger og et halvt år etter var Bolsjevikenes statskupp et faktum. Regimet som fulgte ble ti ganger verre enn det som hadde vært. Etter at folket i Iran var lei av kontinuerlig vanstyre og korrupsjon, gjorde de revolusjon  i 1979. Likevel klarte erkekonservative shia-mullaher å manøvrere seg til makten. I dag er Iran et av de mest bakstreverske og despotiske regimene som finnes. Vi husker svært godt bildene fra Beograd da president Milosevic ble tvunget til å gå av til fordel for den mer reformevennlige Vojislav Koštunica i 2000. Senere ble Koštunica statsminister i Serbia og den fremste garantist for at den ettersøkte krsigsforbryteren Radko Mladic fortsatt kan bevege seg fritt rundt i landet.

Så finnes det heldigvis eksempler på at det kan gå bedre. Vi husker rivingen av Berlinmuren og samlingen av Tyskland. Vi husker frigivelsen av Nelson Mandela og slutten på Apartheid. Det finnes også flere eksempler. Problemet er ofte at vi i vesten har så lett for å tro at frie valg vil føre til at de vil velge ledere som er som oss. Og det er ikke sikkert. Vi kan jo bare nevne at Hamas kom til makten ved frie valg i Gaza.

Forfatter Thomas Hylland Eriksen skriver om dette under overskriften Toleransens grenser i Dagbladet i dag. Her skriver han blant annet:

Lakmustesten er om man aksepterer demokratiske valg der seierherrene er politikere man ikke kan fordra, og som står for verdier mn avskyr.....Men sett at folk stort sett vet sitt eget beste, men handler ut fra en virkelighetsforståelse som er forskjellig fra min, eller din? Tar de da feil, eller er deres verden like akseptabel som min?....De som tar dem på alvor og lytter til dem, er sjelden deg og meg. Vi er for langt borte og er dessuten en del av den av historiske grunner suspekte Vesten. Det er i og rundt moskeene at fattige folk har funnet sine klagemurer og talerør. Men man skal ikke late som man ikke forstår det. Folk flest ønsker ikke å leve i et strengt islamistisk diktatur, men de ønsker trygghet, arbeid og mat på bordet.

Trygghet, arbeid og mat på bordet er det revolusjonen i Egypt først og fremst handler om, ikke en omfavnelse av vestlige verdier. Derfor er det kanskje lurt å være nøktern optimist til hva som skjer videre. Og håpe at et korrupt og inkompetent regime ikke blir erstattet av et som er enda verre.