lørdag 12. februar 2011

Hva nå, Egypt?

Bildene fra revolusjonen i Egypt har fylt skjermene våre de siste ukene. Nå har revolusjonen nådd sitt mål og krav, president Mubarak har gått av. Så hva skjer videre? Går det straka vegen mot frihet og demokrati og velstand? Eller fra vondt til verre? Begge deler er faktisk reelle muligheter nå. Mubarak har jo egentlig vært balnt de minst ille av de mange despotiske herskere i Midtøsten. Mange frykter, ikke minst Israel, at alternativet kommer til å bli mye verre. Det er ikke vanskelig å forstå denne frykten når man ser på historien.

For revolusjoner kan bringe med seg mye. Når endringer skjer så raskt, etterlater det seg et maktvakum. I denne kritiske fasen, vil det alltid være en mulighet for de som har initiativ nok og innflytelse nok til å sno seg til makten på udemokratisk vis. Historien er full av eksempler. I 1917 gjorde folket revolusjon i Russland. Representanter fra folket ble dessverre ikke i stand til å møte folkets forventinger og et halvt år etter var Bolsjevikenes statskupp et faktum. Regimet som fulgte ble ti ganger verre enn det som hadde vært. Etter at folket i Iran var lei av kontinuerlig vanstyre og korrupsjon, gjorde de revolusjon  i 1979. Likevel klarte erkekonservative shia-mullaher å manøvrere seg til makten. I dag er Iran et av de mest bakstreverske og despotiske regimene som finnes. Vi husker svært godt bildene fra Beograd da president Milosevic ble tvunget til å gå av til fordel for den mer reformevennlige Vojislav Koštunica i 2000. Senere ble Koštunica statsminister i Serbia og den fremste garantist for at den ettersøkte krsigsforbryteren Radko Mladic fortsatt kan bevege seg fritt rundt i landet.

Så finnes det heldigvis eksempler på at det kan gå bedre. Vi husker rivingen av Berlinmuren og samlingen av Tyskland. Vi husker frigivelsen av Nelson Mandela og slutten på Apartheid. Det finnes også flere eksempler. Problemet er ofte at vi i vesten har så lett for å tro at frie valg vil føre til at de vil velge ledere som er som oss. Og det er ikke sikkert. Vi kan jo bare nevne at Hamas kom til makten ved frie valg i Gaza.

Forfatter Thomas Hylland Eriksen skriver om dette under overskriften Toleransens grenser i Dagbladet i dag. Her skriver han blant annet:

Lakmustesten er om man aksepterer demokratiske valg der seierherrene er politikere man ikke kan fordra, og som står for verdier mn avskyr.....Men sett at folk stort sett vet sitt eget beste, men handler ut fra en virkelighetsforståelse som er forskjellig fra min, eller din? Tar de da feil, eller er deres verden like akseptabel som min?....De som tar dem på alvor og lytter til dem, er sjelden deg og meg. Vi er for langt borte og er dessuten en del av den av historiske grunner suspekte Vesten. Det er i og rundt moskeene at fattige folk har funnet sine klagemurer og talerør. Men man skal ikke late som man ikke forstår det. Folk flest ønsker ikke å leve i et strengt islamistisk diktatur, men de ønsker trygghet, arbeid og mat på bordet.

Trygghet, arbeid og mat på bordet er det revolusjonen i Egypt først og fremst handler om, ikke en omfavnelse av vestlige verdier. Derfor er det kanskje lurt å være nøktern optimist til hva som skjer videre. Og håpe at et korrupt og inkompetent regime ikke blir erstattet av et som er enda verre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar