onsdag 23. mars 2011

Hvorfor plyndrer ikke japanerne?

Mens nyhetene fra Japan i stigende grad må vike spalteplass for nyheter fra Libya og andre steder, er det kanskje greit å reflektere litt over et av de spørsmålene som ble stilt under katastrofen som rammet landet. Når slik enorme ødeleggelser rammer, er det jo et svært typisk tegn at plyndringer og herjinger rammer ganske fort. Dette har vi sett de alle fleste steder som har blitt rammet av flom, jordskjelv eller andre naturkatastrofer. Fortvilte mennesker som har mistet alt, blander seg med kriminelle gjenger og plyndrer og herjer forsvarsløse butikkeiere og privatpersoner. Lovløsheten tar over, ingen har lenger kontroll.

Men i Japan har altså dette ikke skjedd. Folk har mistet alt, muligheten for lovløshet og anarki har vært merkbart til stede. Likevel har folket forholdt seg rolig. Få, om noen, har utnyttet kaoset til egen vinning.

Dagbladet hadde en artikkel om dette sist uke. I artikkelen finner vi blant annet følgende forklaring:

Japanerne er ikke så selvopptatte som oss her i Vesten. En japaner vet at han ikke er verdens sentrum, han vet at han inngår i et sosialt nettverk og er en del av en sosial gruppe. I Japan skal man ikke framheve seg selv og heller ikke vise følelser. Alle vet at man er trist, man trenger ikke vise det og tiltrekke seg oppmerksomhet.

Man forklarer det altså med japanernes sinnelag. Det er egentlig litt interessant med tanke på det som den kjente pastoren David Yonggi Cho sa da han prøvde å finne årsaken til katastrofen:

Fordi det japanske folket vender ryggen til Gud med si tru og fordi dei tilber ateismen og materialismen får det meg til å lure på om ikkje dette er Guds åtvaring til dei. Eg håpar at denne katastrofen kan bli vendt til velsigning og at dei brukar høvet til å vende tilbake til Herren

Vi kan jo riste på hodet av dette og jeg gjør det selv. Yonggi Cho går vel her i fellen å prøve å forklare det uforklarlige. Jeg fikk litt de samme følelsen da jeg leste Chos bok om Åpenbaringsboken i Bibelen. Han prøver å forklare noe han ikke kan forklare og heller ikke forstår. Slik jeg ser det er det to interessante perspektiver her. For det første, kan vi se at det ikke bare er Cho som tenker som han gjør. Her er hva guvernøren i Tokyo sier om katastrofen:

Vi må benytte tsunamien som en anledning til å rense oss for egoistisk begjær. Dette er en himmelsk straff.

Til forveksling ligner jo dette det som Yonggi Cho sier. Og kanskje kan dette være med å forklare japenernes opptreden under katastrofen. Man ser seg selv i en større sammenheng, ikke bare tenker på seg selv, men ser det hele i en større sammenheng, som del av en større plan, på en måte. Man ser en mening i det, selv om man kanskje synes straff er et sterkt ord. Da bøyer man heller hodet i ydmykhet over det man ikke forstår i stedet for å utnytte situasjonen til egen vinning.

Det andre perspektivet er jo at Japan, som i følge Cho er en så ugudelig nasjon, opptrer med mye mer medmenneskelighet enn folk i den kristne nasjonen USA gjorde under orkanen i New Orleans, for eksempel. Og da kan man jo lure på hva ugudelighet er for noe.

lørdag 5. mars 2011

Northug - for siste (?) gang

Nå burde jeg sikkert holdt kjeft om dette, jeg har jo skrevet ganske mye om hva jeg mener om saken før. Og de fleste som bryr seg, vet hva jeg tenker. Men jeg tror kanskje det er et perspektiv i denne saken som ikke har kommet godt nok fram. Derfor skriver jeg litt mer. Men så er det slutt. Mannen fortjener ikke så mye oppmerksomhet fra meg eller noen andre.

For er det noe Petter Northug elsker, så er det oppmerksomhet. Det vil si, når han vil ha det. Og det er ikke alltid. Da han etter sølvmedaljen på sprintstafetten skulle til NRKs studio for å snakke om medaljen, var han blitt "syk". Hele Norge fikk panikk og spekulerte i hva som kom til å skje dersom han ikke ville gå stafetten. Men fredag var han plutselig frisk som en fisk. Og det som ikke så mange fikk med seg etter stafettseieren var at Northug selv innrømmet at det hele hadde vært spill for galleriet, fordi han ikke orket å være med på alt styret som fulgte med medaljen. Det passet han mye bedre å sløve på rommet.

Den store snakkisen etter stafetten var Northugs målgang der han hånet sine motstandere, ved å stoppe opp rett før målstreken for å demonstrere for svenskene, som kom 20 meter bak, hvor overlegen han var. Reaksjonene kom, så klart. Svenske reportere kalte ham en gris. De svenske løperene ville ikke si så mye, men kroppspråket talte klart nok. Mange nordmenn syntes det ar kult. Andre ville ikke kommentere. Det de fleste av hans overdordnede sa, var at han må få være seg selv, at det bare var show, at Bjørn Dæhlie gjorde det samme osv. Og det er her mitt poeng kommer. At en skiløper oppfører seg som en drittunge, får så være. At han bruker sin stjernesatus til å håne og tråkke på sine motsatandere er verre. At ingen av hans ledere tar til motmæle og setter han på plass, er det verste.

La meg sitere det min kloke fetter Fred sier på Facebook:

To ting: Ser selvsagt at man kan se på det hele som show og moro, men problemet er at han har blitt et forbilde for mange små. De holdningene han viser er vel stikk imot alt man prøver å få inn både hjemme og i skolen...? Vi har her i landet hatt et stadig større fokus på mobbing i skole og arbeidsliv. Dere som kjenner meg vet at jeg selv flåser og tuller om alt for mye og har det med å gå for langt. Men akkurat denne saken er veldig alvorlig for meg. Skal man gjøre noe med problemet, må man begynne med å gjøre noe med den type holdninger som ble vist fram i Kollen i dag. Til vill jubel fra tusener av selvgode nordmenn som tror det er greit... Den andre tingen: Det er gøy med rivalisering med svenskene, men ikke når den går bare en vei... Da er det vel strengt tatt ikke rivalisering? Skal vi la en trønder med dårlig dømmekraft skade den fine balansen i søskenforholdet til svenskene? Ikke det at jeg tror han klarer det...

Som lærer er jeg også opptatt av at barna lærer sentrale verdier som respekt, toleranse og empati. Dersom noen ikke viser andre respekt og vennlighet er det min jobb og plikt som lærer og leder å si i fra at dette ikke er greit. Den vanligste reaksjonen da fra elevene er at de ikke mener noe med det, at det er ironi eller kødd, som de sier. Og det er det kanskje fra deres side, men det blir ikke oppfattet slik nødvendigvis. Dersom jeg da ikke gjør noe med det, opptrer jeg totalt uansvarlig og gjør meg selv medskyldig i at det skapes et utrygt og uvennlig miljø. Og er det ikke akkurat det Åge Skinstad og co gjør nå når de reagerer som de gjør: Petter må få være Petter. Han liker å showe. Han blir mer motivert av å terge svenskene?

Er jeg moralist, mørkemann og en grinete gubbe? Sikkert. Men jeg må innrømme at opplevelsen av å se store, norske idrettsprestasjoner har blitt sterkt redusert av denne smågutten fra Trøndelag. Og på fredag var jeg ikke spesielt stolt over å være norsk. Selv så jeg innspurten sammen med elevene mine. Også noen av dem reagerte på det Northug gjorde. Heldigvis. Skulle ønske flere var som dem. Det er kanskje typisk norsk å være god. Men jeg håper ikke det blir typisk norsk å være som Northug. La meg avslutte med å sitere den tyske skitreneren Jochen Behle: Slik oppførsel vil jeg aldri se fra en av mine utøvere.

tirsdag 1. mars 2011

El Pico del Teide

På torsdag leide vi oss en liten Peugeot og kjørte den svingete veien opp mot vulkanfjellet Teide. Øya Tenerife er jo skapt av vulkanske aktivitet, noe som de svarte lavastrendene rundt omkting vitner om. Vi svinget oss forbi frodige åser og landsbyer som Tamaimo (!) og kom etterhvert opp i det såkalte månelandskapet som er så spesielt. Utrolig nok vokser det noe grønt her oppe også, flere steder kan man se trær som vokser rett ut av den svarte lavasteinen. Til lenger opp vi kommer, til mer ser vi av det fantastiske landskapet. Etterhvert befinner vi oss på ett flatt platå som markerer et av flere kratere hvor det gjennom historien har kommet vulkanutbrudd. Hele området er satt sammen av flere vulkaner, det siste utbruddet i området kom i 1909, men man tror at det vil komme nye utbrudd i fremtiden.

Turen oppover ga oss mange flotte bilder til å bruke på datamskinens skrivebord :) Til slutt nådde vi over to tusen meter, hvor kabelbanen opp mot toppen begynner. I følge min reisekamerat Asbjørn gikk det ganske fort før vi kom oss inn i kabelbanens vogn. Sist han var her, måtte de vente tre timer for så å høre den skuffende beskjeden om at banen var stengt på grunn av sterk vind. Vi ventet ikke så mye mer enn en time. Sterk vind var det ikke denne dagen. Etter fem-seks minutter kunne vi gå ut av vognen og møte den ubeskrivelig flotte utsikten. Overalt kunne vi ane konturene av hvordan lavaen hadde rent ned, størknet og blitt liggende. De siste meterne opp til toppen fikk vi ikke gå. Så vi måtte nøye oss med 3555 meter. Toppen er på 3718. Uansett befant vi oss mye høyere enn man kan komme i Skandinavia.

På silke høyder merker man at det skjer noe med kroppen. Man blir sliten av ingenting, og anpusten av å gå noen få meter. På toppen lagde jeg en veldig informativ dokumentar om turen opp ;) Ta en kikk på den! Turen opp kan absolutt anbefales. Det er faktisk mer enn sol og strender å se på Kanariøyene!