søndag 28. august 2011

Godt å ha noe å skylde på....

Vi vet vel alle at det er en fordel å ha en god unnskyldning når vi ikke får det til som vi vil. Men noen ganger blir unnskyldningene ganske så latterlige. En som har tatt dette til nye høyder, er vårt stor sprinthåp i VM i friidrett, Jaysuma Saidy Ndure. I fjor, eller kanskje det var to år siden, mislyktes han i finalen på 200 meter, som er hans spesialdistanse. Grunnen til det var, i følge han selv, at banen han løp i var ugunstig. Blant sprintere flest er bane tre regnet for å være kanskje den beste banen å løpe i, men altså ikke for Jays.

Nå har han gjort det igjen, etter at han mislyktes i å kvalifisere seg for nattens finale på 100 meter i VM i Korea. Grunnen var ikke at han ikke var god nok, men at lyden av startpistolen nådde fram til han for seint:

Lyden går sakte og den var ikke så høy. De som starter i bane 1 til 3 har en fordel av det. Det pleier å stå en høyttaler bak hver blokk, men det var det av en eller annen grunn ikke her.
 Jeg hadde forventet å være i finalen, at det skulle være lett. Men det er ikke lett når jeg hører skuddet sist. Da kommer jeg sist avgårde fra blokka også. Jeg pleier å reagere raskt, men det er ikke så lett når lyden er der borte, ved bane 1.

Ikke akkurat noen 
vitenskapsmann, Jays. Håper han finner på en bedre forklaring når han mislykkes på 200 meter.

fredag 26. august 2011

Guds drittsekker

Rar overskrift? Helt enig. Men det er noen ting jeg har undret meg over i mange år. Og i dag kom jeg til å tenke på det igjen. For en stund siden leste jeg et sitat av Jerusalem-vokalist Ulf Christiansson. Han sa at Evangeliet kommer aldri til å bli akseptert av intellektuelle mennesker, for man kan ikke ta imot det logisk. Da mister man kraften i det. Pastoren i Bethel church i Redding i USA, som jeg ikke husker navnet på akkurat nå,  men som er den store inspirasjonskilden for Oase- og IMI-kristne og mange flere kristne i Norge, sa noe lignende. Vekkelse kommer aldri før vi slutter å tro at vi kan forstå Gud, vi må bare tro på ham og stole på han. Visjon Norges Jan Hanvold har kommet med lignende uttalelser.

Vel, slike uttalelser diskvalifiserer meg i alle fall fullstendig. Det gjør meg ikke så mye lenger, selv om jeg hadde blitt veldig lei meg om jeg hadde hørt slikt for noen år siden. Det som plager meg mest nå, er frykten for at de faktisk kan ha rett. Passer evangeliet best for ikke-tenkende mennesker? For mennesker som ikke stiller spørsmål, men følger sine ledere blindt? Hadde de et poeng i middelalderen da de jobbet for å holde folk i uvitenhet ved å lese Bibelen og holde gudstjenester på latin. Var det rett og slett til folks beste? Hadde de mer forutsetninger for å få tak i evangeliet når de var uopplyste?

En annen ting som har slått meg er at det ikke er de sympatiske og reflekterte kristne lederne som har mest framgang og lykkes best. Det er de karismatiske, svart-hvitt evangelistene som veldig ofte framstår som direkte usympatiske, som vinner fram. Man kan jo argumentere for at dette er uttrykk for Guds nåde. Men dersom det er disse vi skal streve etter å bli som, får jeg problemer. Og spørsmålet blir det samme: Passer evangeliet best for de ubehøvlede "drittsekkene"? De som har hørt Uffe, vet hva jeg mener når jeg sier at han ikke framstår som en spesielt sympatisk mann. Jeg husker en av de som gikk på bibelskole sammen med meg hadde vært lydtekniker for Benny Hinn da han var i Norge. Han sa  Benny Hinn er et rævhol! Vulgert språk, kanskje, men vi tar poenget. Hvorfor har en slik mann slike resultater? Mens sympatiske pastorer over hele verden strever for å få kirke-endene til å møtes. Passer evangeliet best for denne verdens Benny Hinn'er?

Jeg har ikke noe godt svar på spørsmålet jeg stiller. Men jeg kan ikke helt akseptere at det skal være slik. Men i de miljøene jeg har vært en del av, har slike folk ofte vært idealene. For meg er de ikke det, og har vel aldri vært det.

tirsdag 23. august 2011

Vidunderbarn

Nå er jeg på ingen måte noe fan av moderne norsk litteratur, enten vi snakker om Dag Solstad eller Lars Saabye Christensen. Disse har en tendens til å skrive om sære folk som det er umulig å identifisere seg med. Men Roy Jacobsen liker jeg. Enten han skriver om finske vintre, islandske skalder eller oppvekst på helgelandskysten, er det lesverdig. En av hans siste romaner, Vidunderbarn, har havnet på topp ti-lista over folkets favorittromaner. Nå har jeg også lest den.

Selv om bokens hovedperson også finner på rare og irrasjonelle ting, skriver Jacobsen må en måte slik at man kan forstå det. Det briljante med boken er at Jacobsen klarer å beskrive det som skjer gjennom en gutts øyne, og alt det som de voksne sier og gjør, bli sett på denne måten. Det er ikke alltid vi som lesere forstår det, og det er akkurat som med Finn, han aner det, men skjønner ikke alt. Denne antydningens kunst fungerer veldig godt i denne boken, selv om man irriterer seg litt underveis selv om man ikke forstår hva som skjer. Og det er hele poenget, barn skjønner sjelden alt som foregår rundt dem i oppveksten, det er først i ettertid man kan se de klare linjene. Personene er beskrevet med en varme og troverdighet som gjør at man må like dem. Jacobsen går ikke for langt i å lage karikaturer heller, de framstår som troverdige.

Rammen rundt fortellingen er at Finn, som bor samen med moren, plutselig får vite at han har en halvsøster som skal bo hos dem. Linda er et annerledes barn, men vi skjønner ikke helt hvorfor før det har gått en god stund. Og hvem dette vidunderbarnet er, lurte jeg litt på gjennom hele boken. Egentlig virker de fleste barna i boka ganske så vanlige. Og det er kanskje der vidunderet ligger. Uansett er boka verdt å lese, både som en dokumentasjon på en oppvekst i en brytningstid, men også som god underholdning.

Her er et utdrag fra boka som forteller om dagen da Linda flytter inn hos Finn og moren:

Så kom endelig bussen. Den stanset også. Men ingen gikk av. Derimot gikk en del passasjerer på, og muttern og jeg ble stående og se på hverandre. Luftbremsene peste og trekkspilldørene slamret og slarket og truet med å lukke seg. Muttern kastet seg fram i siste liten og ropte
 — stans, og billettøren spratt opp fra setet sitt og kom og tok henne i armen og fikk i samme vending brutt opp igjen døra med det ene kneet.

— De må være forsiktig, frue.

Muttern sa et eller annet, og bussen ble i det minste stående idet hun forsvant innover bak de møkkete rutene. Det varte og det rakk. Det lød noen rop der inne fra, før hun endelig kom ut igjen, knallrød og brydd i ansiktet og slepende på en liten jente i en litt for trang kjole, med hvite knestrømper i det sure høstværet og en bitte liten lyseblå koffert. 

— Takk takk, ropte hun til billettøren, som sa:
— Ingen årsak, og — bare hyggelig. Og en del annet som bare gjorde muttern enda rødere i trynet der hun sto og rettet på håret mens jeg gikk rundt og stirret på den nyankomne, på Linda, som viste seg å være liten og tjukk og fredelig og med blikket godt borra ned i asfalten.

Bussen kom seg endelig videre, og muttern satte seg på kne foran det nye familiemedlemmet vårt og forsøkte å få øyenkontakt med henne, uten å lykkes noe særlig, så vidt jeg kunne skjønne. Men da brast det fullstendig for henne, for muttern, som ga seg til å klemme det ulenkelige vesenet på en måte som gjorde meg svært betenkt. Men Linda reagerte ikke på det heller, og muttern tørket tårene og sa som hun pleier når hun skammer seg:

— Nei, hva er det jeg gjør, kom så går vi opp til Omar Hansen og kjøper sjokolade. Vil du ha sjokolade, Linda?

Linda hadde ikke mål og mæle. Hun luktet rart, hadde ugredd, viltert hår og en lugg som hang helt ned i ansiktet. Men hun stakk da hånden inn i mutterns og klemte til rundt to av fingrene hennes så knokene hvitnet. Da brast det igjen for muttern. Og dette kunne jeg ikke se på
lenger, dette grepet som jeg instinktivt skjønte var et grep for livet, som ville forandre det meste, ikke bare i Lindas, men også i min og mutterns tilværelse, et av de grepene som låser seg om hjertet ditt og holder det i ei skrustikke helt til du dauer og også er der mens du ligger i grava og råtner. Jeg reiv til meg den lille himmelblå kofferten som veide nesten ingenting, og svingte den rundt hue.

— Hu spør om du vil ha sjokolade! ropte jeg. — Hører'u dårlig? Linda skvatt til og muttern ga meg et av morderblikkene sine, som vi vanligvis bare utveksler i større forsamlinger. Jeg tok hintet og la meg et par skritt bak dem der vi gikk oppover, muttern nå med påtatt hyggelig og altfor høy stemme som sa at — der skal vi bo, Linda, og pekte gjennom eksosen over Trondhjemsveien.

— I tredje etasje der borte, med de grønne gardinene, det heter treern, det er den tredd nederste blokka, en av de første som ble bygget ...Og en masse annet dill, som Linda ikke hadde noe å si til, ikke til det heller.

Men da vi fikk hver vår sjokolade gikk det litt bedre, for Linda åt svært glupsk og smilte også, mer forfjamset enn lykkelig, og det gjorde henne litt mindre stakkarslig, ja, muttern syntes nok at hun hadde i seg den sjokoladen på en litt for grådig måte, at det dermed ble noe å utsette på henne, eller noe man skulle ha ønsket annerledes, som jeg tror var godt for oss alle, for Linda hadde ikke sagt noe ennå. Det gjorde hun først da vi kom inn døra.

— Seng, sa hun.
— Ja, sa muttern konfus. — Der skal du sove.

Hvorpå Linda løsnet jerngrepet om fingrene hennes og krabbet opp i senga og la seg og lukket øynene mens muttern og jeg ble stående og se på denne leken, etter hvert mer og mer forundret, for det var ingen lek, Linda sov som en stein.

søndag 21. august 2011

Skytja

Det som vart mest ødelagt av flaumen, var skytja, der vi oppbevarte veden. Elva ødela muren og dermed flomma vatnet tvers gjennom og tok med seg det meste av det som var der, i hovedsak ved. Veden vart spreidd utover eit stort område, så dagen etter brukte vi på å samle inn igjen det vi kunne finne utover jorda utanfor oss.

Sidan alt er øydelagt og vi  kome til med gravemaskin for å kunne bygge opp ein ny mur, riv vi no ned heile bygningen. Truleg vart denne bygd av min oldefar for over hundre år sidan. Tvilar på om eg kjem til å bygge opp ei ny sjykkje, for strengt tatt har vi vel ikkje bruk for ho. I løpet av den neste veka er nok resten av byggverket også nede.

Det er merkeleg kva ein hugsar frå barndommen. Noko eg hugsar er at eg fekk ein heilt ny, grøn sprettball. Den leika eg med både inne og ute, heilt til eg var dum nok til å sprette den i sjykkja. Og borte blei den, mellom veden. Sidan har neg tenkt på om den vil dukke opp igjen. Vel, no er vel siste sjansen til å finne han att. Men det er vel kanskje tvilsamt om det skjer ;)

lørdag 20. august 2011

Nytt eller gamalt?

Då eg bestemte meg for å flytte heim, hadde eg også bestemt for å byggje eit hus til. Å bu i lag med foreldra sine er fint når ein er barn, men fjernt når ein er vaksne. Plassmessig og økonomisk hadde det sikkert vore greit, men or meg var det aldri aktuelt. Eit nytt hus måtte til.

Det som aldri slo meg var at eg kunne bygge nytt til meg sjøl og la foreldrene mine bu der dei hadde budd. Det var heile tida meininga at dei skulle få nytt hus, så skulle eg bu i det gamle. Men det er stadig folk som er overraska når eg seier at det er dei som bur i det nye og eg i det gamle. Hadde ikkje det vore betre å bu i det nye sjøl? Du kan jo sjå på bileta og tenkje sjølv på kva for eit hus du ville budd i.

For meg var det faktisk noko av det som trekte meg heim. Å ta eit gamalt hus og gjere om på det slik som eg vil ha det. Og det er ikkje gjort over natta, det blir vel meir eit livsprosjekt. Og det er slik eg vil ha det, sjølv om det ser ut som ein byggeplass og kjem til å gjere det ei god stund til. Akkurat no er det kjøkenet som skal bli nytt. Så er det stova. Håpar å vere ferdig med i alle fall dei to romma før jul. Så får vi sjå vidare..

lørdag 13. august 2011

Anfi del Mar

Egentlig har jeg vært litt i mot å reise til Syden på sommeren. Man bør jo nyte det lille vi har av sommer her. Men nå er det utrolig mange år siden vi hadde en hel sommeruke uten regn her, så i år dro jeg. Sammen med familien, og fikk en mulighet til å ha en uke på et litt mer eksklusivt sted på Gran Canaria. Anfi del Mar er et timeshare-sted med en høyere standard enn du vanligvis finner på vanlige syden-hoteller.

Strand, sol, bading og gode bøker blir sjelden feil. Når alt du trenger av strand, restauranter, basseng og butikker er i en radius av 300 meter, trenger man ikke bevege seg så mye. Stedet er spesialtilpasset med norske tv-kanaler og norske varer i butikken. Med andre ord en regelrett turist-maskin. Hver kveld var det  store eller små aktiviteter på en provisoriske scene ved stranden. En av kveldene ble niesen min Miriam, tatt opp på scenen for være med på litt limbo-dans som dere kan se på videoen.

Selv om man hadde alt man trengte og vel så det på Anfi del Mar, kan jeg vel ikke si at stedet var spesielt sjarmerende. Lokal kultur og natur, sjarmerende bakgater og bygninger var fraværende. Men kanskje det er det norske turister vil ha: At alt er som hjemme, utenom været...

video

torsdag 11. august 2011

Briksdalsbreen brotnar

I går kunne vi lese i både lokalaviser og riksaviser at Briksdalbreen har brotna i to. Den nedste delen av breen har lausrive seg frå hovedarmen. Dette er eit scenario som har blitt skildra fleire gonger dei siste åra som noko som kunne hende. Og no har det altså blitt slik. Konsekvensen kan bli at den nedste delen vil smelte heilt og forsvinne. breen vil framleis vere eit flott syn, men det vil ikkje være det same. Noko av det som har vore spesielt med breen er at han har vore så nær at ein tidvis kunne berøre han.

Eg var ved breen første gang på byrjinga av 80-talet. Då var breen større, men ikkje veldig mykje. Så gjekk det ein del år der eg ikkje var opp til breen. Då eg var der igjen i 97 eller 98, hadde breen vokse enormt og vi kunne gå heilt inn til breen, ja jamvel under han og ta spektakulære bilete. På den tida var også brevandring eit populært tilbod ved breen, samt den eksotiske hesteskyssen opp til breen.

Etter at breen minka, vart det umogleg å ha brevandring der for nokre år sidan. Etter ei ulykke med hestskyssen, var hestane erstatta med John Deere-transport. Og no kan altså store deler av breen forsvinne. Det er ikkje mogleg å dra konklusjonar om at smeltinga skuldast global oppvarming. Breen har vokse og minka i periodar også tidlagare. Det er likevel trist at den vakre breen er redusert til så lite. Kanskje vil vi oppleve det same som i nabobreen i Kjenndalen, at breen blir nærmast heilt borte. La oss ikkje håpe det skjer.

Biletet er teke i sommar, og vi ser at breen er smal på midten. No heng han altså ikkje i hop lenger.

onsdag 10. august 2011

Flom!!

Jeg har jo lest om og sett bilder av elver som har flommet over, veier som har blitt stengt, hus som har blitt evakuert, men har aldri opplevd noe lignende selv. Før denne søndags kvelden i juni. og selv om det kanskje ikke var så dramatisk som det så ut, føltes det skremmende nok da det stod på.

Siden jeg var liten har jeg hørt historien om sist gang elva gikk over sin bredde. Som noen vet, har vi en liten elv som går gjennom tunet vårt, nært opp til alle husene. Selv har jeg aldri opplevd at denne har flømt over, selv om den kunne bli stor enkelte ganger. Ikke en gang min far på 84 husker at den har flommet over. Min fars tante, som vi kalte faster, fortalte historien om hvordan elva flommet over en gang, vannet kom inn i fjøset, og man måtte ta en liten gris med inn på kjøkkenet. Der fant grisen seg godt til rette og la seg rett ned i et trau med nysatt brøddeig. En god historie, uten tvil.

Denne søndagen hadde vi vært en tur på setra. Det var ganske varmt og lummert og utover på ettermiddagen begynte det å lyne og tordne i det fjerne. Det som var spesielt, var at det fortsatte i flere timer, noe som er sjeldent. Da jeg gikk og la meg rundt halv ett, regnet det og tordningen begynte å komme nærmere. Jeg pleier ikke å ha vinduet åpent når jeg sover, men denne kvelden var det så varmt og klamt at jeg åpnet det. Regnet ble kraftigere etter hvert, og utviklet seg til å bli enormt kraftig. Og høyt, det var ikke lett å sove.

Plutselig hørte jeg en mer fossende lyd som blandet seg med regnet. Først trodde jeg at det var regnet, men syntes det hørtes rart ut, så jeg stod opp og kikket ut vinduet. Da så jeg at  vannet fosset langs med muren på huset og ned i hagen. Det hadde tatt med seg et lite skap som jeg hadde kastet ut da jeg ryddet opp i stua. Jeg sprang ut i gangen, der jeg møtte svogeren min som hadde sett det samme. Jeg sprang ned trappene og ut. Der fikk jeg se at vannet strømmet fra elva og små elver strømmet ned på begge sider av huset. Jeg hadde på meg støvler og gikk ut for å kjenne på strømmen. Vannet gikk over støvlene. Midt på tunet stod den tunge hoggestabben som elven hadde tatt med fra vedhuset.

Jeg sprang inn igjen og ropte til søsteren og svogeren min at vi måtte komme oss ut. Jeg så for meg at elva skulle ta et helt nytt løp og ta med seg hele huset. Helt sikkert en ubegrunnet frykt, men man tenker vel ikke så rasjonelt i slike situasjoner. De var selvsagt redd for gå ut i regnet med lille Vegard som lå os sov. Vi fikk på oss klær og beveget oss ut. Jeg tenkte at låven var et trygt sted, siden den ligger høyt. Vi kom oss dit og ringte til den andre søstera mi som lå i det nye huset lenger vest. De var selvsagt også redd for det som skjedde. Jeg bevegde meg videre utover, og så at elva hadde gått over et tredje sted, mellom låven og garasjen. Strømmen her var enda sterkere, men ikke verre enn at jeg kom meg over til det nye huset og så at alle var i sikkerhet der. Jeg så også at vannet ikke hadde nådd fram til huset, og tenkte at dette kanskje var det aller tryggeste stedet å være. Jeg hentet de andre på låven og vi gikk mot det andre huset. Svogeren sa at jeg måtte ta Vegard over den verste strømmen siden jeg hadde støvler. Jeg tok imot han uten å tenke og vi kom oss i trygghet der ute.

Utover natta avtok regnet og elva gikk tilbake. Jeg ringte brannvesenet og de sendte folk som ikke kom seg fram fordi vannet hadde oversvømt veien. Senere fikk vi vite om at flommen hadde skapt enda mer skade og farlige situasjoner andre steder. Et sted måtte folk evakueres med båt. Et annet sted satt folk i bilen, fordi de var redde for at huset skulle bli tatt. Etter noen timer gikk vi tilbake og i seng. Men det gikk en stund før jeg fikk sove den natta.

Neste dag kunne vi se på skadene. Vi var ganske heldige. Grus og jord var røsket opp og flyttet på og ved fra vedhuset var spredd over et stort område. Muren langs elva var i stor grad ødelagt. Verst gikk det ut over vedhuset, som du kan se på bildet. Dette er helt ødelagt og må rives.

Et overraskende drama, heldigvis med en lykkelig utgang. Håper det blir hundre år til det skjer igjen!

tirsdag 9. august 2011

Terror

Den store hendelsen som har preget oss i sommer er terroren på Utøya. En grusomhet som er ufattelig for oss alle. Det er helt uforståelig at noen bare plaffer ned ungdommer og barn som en del av en syk plan om å overta makten i landet.


Det som er den største langtidsvirkningen av dette, er nok hvordan de norske politikerne tok dette. Selv om det fantes røster som ropte om hevn og at det nå var på tide med dødsstraff igjen. Men politikerne med statsministeren i spissen var klinkeklar på at vi måtte møte dette med enda større åpenhet og demokrati: Men svaret på angrepene må være mer demokrati og mer åpenhet. I motsatt fall vil de som sto bak, ha oppnådd sine mål. Med andre ord dyrke fram mer av det terroranslaget slo til mot. Det står i enorm kontrast til den amerikanske presidentens budskap etter 11. september: Make no mistake, the United States will hunt down and punish those responsible for these cowardly acts


Man blir stolt av at vi har slike ledere som praktiserer Bibelens budskap om å gjengjelde ondt med godt. Og man blir glad for at ingen bruker dette som en brikke i et politisk spill for å fordele skyld. Hendelsen har avslørt at vi har mye å være stolte av i dette landet.

mandag 8. august 2011

TerrAssa

Som jeg har skrevet før, har en del av det å flytte hjem, vært å bygge et nytt hus som foreldrene mine kunne bo i, før jeg selv overtok det gamle. På forsommeren var huset klart til innflytting og mye ble flyttet fra gammelt til nytt. Og jeg overtok gammelt som skal bli som nytt (om en 15-20 år he he).

Et nytt hus må selvsagt ha en terrasse. Og jeg var så heldig at min gode venn Asbjørn dro med seg hele familien hit for å hjelpe til. Han gjorde en kjempejobb, og terrassen ble ferdig og fin. Selv om det tok litt lenger tid enn vi trodde. Og en god del mer materialer enn vi trodde. Men pent vær og grundige analyser gjorde at arbeidet ble svært vellykket. Selv om jeg dunket skallen opp i parabolantennen du ser bakerst i bildet en 20-30 ganger

I tillegg til en fantastisk arbeidsinnsats, var det fantastisk koselig å ha besøk av familien Haugstvedt. Vi tok oss også tid til å ha litt ferie, og til å besøke den vidunderlige Briksdalen. Jeg håper at de vil komme igjen ved første anledning!

søndag 7. august 2011

I'm back!!

Nå var det fryktelig lenge siden sist, og jeg tenker at det er på tide å begyne å skrive litt igjen. For det har jo skjedd en god del siden sist, og jeg tenkte jeg skulle bruke de neste dagene til å skrive litt om hva som har skjedd i sommer, for det har skjedd en god del. Og i neste uke begynner jeg i ny jobb. Håper du er interessert i hvordan mitt nye liv vil bli. Jeg tar gjerne imot tips underveis.

I juni sa jeg farvel til Vear skole, Tønsberg og Vestfold. Femten år er det siden jeg flyttet til Vestfold. Unødvendig å si kanskje, men det føles ikke så lenge siden. Men jeg merker i alle fall at jeg har forandret meg mye siden høsten 1996. Og det har nok verden også.

Det var også spesielt å si farvel til klassen jeg har jobbet med de siste årene. Avslutningen ble flott og høytidelig. Alle elevene fikk utdelt sine vitnemål, det ble holdt taler og sunget. Jeg har alltid syntes det var rart det der med at man skal være sammen med de samme menneskene omtrent hver dag i tre år, og så ser man  dem plutselig ikke lenger. Heldigvis har man Facebook i våre dager, slik at man kan følge litt med. Spesielt var det også for oss lærerne å si noen siste ord til elevene før de spres ut i hele verden. Jeg avsluttet min tale med ordene fra sangen "A rose is a rose"


Their flowers are fading
In time's bitter garden
But yours is only
Beginning to bloom
So keep on that same road
And keep on your toes
And just keep your heart steady as she goes
And let them call you what they will
Just remember
A rose by any name is still a rose


Landet har vært fylt av slike roser den siste tiden. Rosene er overalt rundt oss. Og 95-elevene på Vear er slike roser som drar ut i verden. Lykke til!