torsdag 27. oktober 2011

Kjærleiken


Kjærligheten er den absolutte overgivelse , den totale kapitulasjon, - på nåde og unåde. 
Den kjenner intet forbehold, intet forsvar. 
Kjærligheten gir intet behov for å være den sterkeste; 
den kjenner ingen maktsyke, ingen personlighetskamp. 
Kjærligheten er ren hengivelse, absolutt selvoppgivelse

Jens Bjørneboe


Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Paulus fra Tarsus

mandag 24. oktober 2011

Angry conversations with God

Susan Isaacs er en semikjent skuespiller fra USA, som har skrevet en morsom og fascinerende bok. For de fleste av oss er hun nok helt ukjent, selv om hun hadde en bitteliten gjesterolle i Seinfeld. Boka er en selvbiografisk historie om hennes vei fra barndom til godt voksen alder. Det spesielle med boken er at hun tør å sette ord på mange ting mange tenker, men kanskje er litt redd for å sette ord på. Akkurat som Job i Bibelen, setter hun Gud på sett og vis på tiltalebenken.

Boken starter når Susan har nådd bunnen. Hun har ingen jobb, forloveden og hun har skilt lag. En livslang søken etter en menighet å føle seg hjemme i, har vært resultatløs. Det er ganske nærliggende for henne å legge skylden på Gud for alt som har gått galt. Og siden flere har brukt bildet på relasjonen med Gud som et ekteskap, tar hun konsekvensene av det og bestemmer seg for å ta med Gud i samtaleterapi for å få forholdet på rett kjøl igjen. Dette er tema for boken, ettersom Isascs bretter ut hele livet sitt for terapeuten Rudy og leseren.

Hun skildrer sine mange feilvalg og nedturer på en svært humoristisk måte, og det er umulig å ikke kjenne medfølelse med henne i det hun skriver. Med stor oppriktighet og ønske om å gjøre Guds vilje, går hun fra jobb til jobb, fra kirke til kirke og fra mann til mann. Så blir det liksom feil hver eneste gang. Og hun skjønner mindre og mindre av hvor Gud er hen i alt sammen. Til slutt går hele relasjonen i stå og hun kommer i det hun beskriver som "The dark night of the soul".

Situasjonen hennes har flere paralleller med det vi finner i Jobs bok. Og akkurat som Job, finnes det massevis av ubesvarte spørsmål i denne boken. Vendepunktet for Isaacs beskriver hun slik:

I felt an odd calm. One can speak a thousand words and say nothing. And yet with one word God said everything. He knew who I was. He knew where I was. He knew my name. And somehow, that was enough for now. I was going to be okay.

Boken anbefales sterkt for alle. En spennende, morsom og tankevekkende bok. Under kan du se Isaacs fortelle om boken sin på CNN.


lørdag 22. oktober 2011

What you want



Evanescence var et av mine definitive favorittband for noen år siden. Siden den gang har bandet mistet det meste av det som gjorde dem til en favoritt. Nå er de igjen ute med ny plate, så jeg får vel gi dem en sjanse til å overbevise. Dette er første singel.

fredag 21. oktober 2011

Den arabiske våren blir til høst

Mange har gledet seg over at mange av de arabiske diktaturene har falt det siste året. Det begynte i Tunisia, fortsatte i Egypt, og i går rullet bildene av en død eks-diktator fra Libya over skjermene og avissidene. Ghadafi ble regelrett lynsjet etter at han ble funnet i live i et rør. Reaksjonene på lovløsheten av den gamle despotens endelikt har uteblitt fra det internasjonale samfunnet. Samtidig ser vi at regimene i Syria og Jemen bruker like sterke virkemidler mot de politiske motstanderne sine som Ghadafi, uten at det internasjonale samfunnet griper inn. I Libya ble det satt inn store NATO-styrker for å hjelpe opprørsgruppene å bli kvitt Ghadafi.

Så hva står vi igjen med nå? Er det framveksten av store demokratiske bevegelser som vil føre til framgang og vekst i den arabiske verden? Mange tviler på det. I Egypt jublet folket over den mer moderate diktatoren Mubaraks fall. En gruppe av militære ledere skulle overta makten i en overgangsperiode til frie valg skulle holdes. Nå ser vi at det samme overgangstyret har utsatt vaget på ubestemt tid. Det samme regimet bruker vold for å slå ned på demonstrasjoner fra det kristne mindretallet i landet. Og da har vel ikke så mye blitt så mye bedre. Israel er forståelig nok bekymret over hvilken retning Egypt nå tar. Med Mubarak visste man hva man hadde. Nå frykter de og mange andre for et mer radikalt muslimsk Egypt. Selv om Egypt har vært av de mer moderate regimene, har det samtidig vært et arnested for flere radikale muslimske grupper. Den nåværende lederen for Ai Quaida, Al-Zarkhawi, kommer for eksempel fra Egypt.

I Libya er det nå over og ut for Ghadafi. Og da sulle man vel tro at det stod en demokratisk samlet bevegelse klar til å ta over. Slik er det ikke. Det er mer snakk om mange små grupperinger av halvkriminelle gjenger som sannsynligvis kan vise seg å være like maktsyke som Ghadafi selv. Konsekvensene får vi se i tiden som kommer, men gårsdagens lynsjing var ikke akkurat noe positivt omen. Så får man jo bare håpe at utviklingen i Syria, Bahrain og Jemen blir noe positivt.

Frykten er at vi vil se nye Ukraina. Der den såkalte oransjerevolusjonen fjernet den mislikte korrupte president Janutsjenko og innsatte folkets mann Jutsjenko. I dag er Janutsjenko tilbake ved makten og ting er verre enn før revolusjonen.

Vi får selvsagt håpe at vi vil se en demokratisering i den arabiske verden. men det er ingen grunn til å være blåøyd. Og kanskje har NATO gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å støtte opprørerne i Libya. Akkurat som USA gjorde med opprørsbevegelsen i Afghanistan i sin tid. Den som lever får se.

onsdag 12. oktober 2011

Naturens guddommelige tilfeldigheter

Fint uttrykk, ikke sant? Det "kom til meg" da vi satte oss ned og rastet i skogen på lørdag. Jeg elsker skogen, kanskje enda mer enn fjellet. Skogen er så mangfoldig og unik, hundrevis av arter, tre, busker, gress og sopp på bare et lite område. Og alt er liksom så tilfeldig arrangert. Et bjørketre som står litt på skakke. En annen bjørk som er død og bare litt av en råtten stubbe står igjen. Et ospetre som har blåst overende og ligger der det landet. Høyt gress og lavt gress, bregner. Mose på skogbunnen og lyng med noen overmodne blåbær. En maurtue ved siden av en rogn. Alt sammen så tilfeldig. Hvorfor landet ospen akkurat der? Hvorfor ligger maurtua der og ikke ved seljen to meter bortenfor? Hvor vokser det blåbær akkurat på den flekken mens tua bortenfor er full av krekling?

Det som slår meg er at dersom Gud har skapt alt dette, hvorfor er det så tilfeldig arrangert? Er ikke Gud systematisk, organisert og opptatt av orden? Vi mennesker er i alle fall det. Når vi får sette vårt preg på et landskap, organiserer og strukturerer vi det. Pen og ordentlig plen, velstelte tre og busker i mønster. Og selv om det er vakkert nok, kan det aldri bli som den frie, urørte naturen. Jeg skjønner så altfor godt naturvernere som opphøyer den urørte naturen til et av de største godene vi har,. For våre erstatninger kan aldri bli det samme, uansett hvor pent vi gjør det.

Presten Per Anders Nordengen tok for en tid tilbake til orde for at vi trenger en teologi for det tilfeldige. Hvorfor er det noen som overlever ulykker og kaller det englevakt, mens andre omkommer på en brutal måte? Hvorfor er det noen som ber om helbredelse og blir friske mens andre ber like mye og blir ikke det? Er det en mening med det? Eller er det tilfeldig? Er det ikke slik at vi lever i en virkelighet som er en blanding av disse tingene? At vi kan se røde tråder i livene våre, men også en mengde tilfeldige hendelser? At vi lever i et spenningsfelt mellom guddommelig og menneskelig innflytelse. Mellom mening og tilfeldigheter, mellom system og kaos.

For å dra dette litt videre: Er det slik at våre enorme behov for å organsisere, kontrollere og systematisere ikke gjenspeiler Guds vesen? At Gud er annerledes? At vårt behov i så måte er å få kontroll på det som ikke kan systematiseres og kontrolleres? At dette egentlig bare er uttrykk for vår enorme begrensning når det gjelder å forstå Gud og den verden han har skapt? Det er jo et paradoks at dersom du vil lære om Gud på et universitet, er "systematisk teologi" navnet på studiet. Vi snakker om 13 nådegaver, fem tjenestegaver, 13 Paulusbrev og så videre. Vi organiserer og systematiserer. Gjør Gud det? Jeg vet ikke, men kanskje er det slik at Gud ikke kan begrenses eller systematiseres?

Kanskje Gud er større enn det som kan rommes i en religion? Kanskje Gud er større enn det som kan rommes i en bok? Og kanskje Gud er større enn tankene til alle mennesker på jorden satt sammen? Det kan godt hende....

mandag 3. oktober 2011

Haustfargar

Ingen årstid har så mange flotte fargar som hausten. Og når veret her vest for ein gongs skuld viser seg frå si beste side, blir det mange flotte motiv, sjølv om eg ikkje akkurat har eit Canon 50-kamera (;))


Rognen i mange fargar


Kontrastar i gult og blått





Desse ospelauva skjelv ikkje lenger....



Også dei små grøvene blir fylde med mykje vatn på hausten..




Nokre av lauva klamrar seg framleis fast i toppen, der sola framleis skin....



Den gamle smia er eit flott motiv uansett årstid.....

søndag 2. oktober 2011

On the altar of love

For meg er det et definitivt musikalsk høydepunkt når Downhere kommer med ny plate. Deres plate Ending is beginning er en av de aller beste jeg har i samlingen min, og oser av lyrisk og musikalsk kvalitet. Forventningene til deres siste, On the altar of love, var derfor forståelig nok skyhøye her i gården. For en uke siden fikk jeg den, og nå har den surret og gått i bilen både på vei til jobben og på langtur til Oslo. Og selv om de kanskje ikke når like høyt denne gangen, er det fortsatt kvalitet tvers gjennom.

Musikken har den kvaliteten at den vokser for hver gjennomhøring. De første par gangene jeg hørte gjennom, må jeg innrømme at jeg var litt skuffa. Den fremste svakheten til denne plata, i forhold til Ending is beginning, er tekstene. Denne gangen har de gått inn i det sporet som forbausende mange kristne band går i i våre dager, at tekstene skal ligne på lovsanger som kan synges i menighetene, Selv om Downhere ikke lager tekster av typen "Å så høyt jeg elsker deg, Gud, det går bare ikke an å beskrive", synes jeg ikke følgende er av det mest lyriske bandet har produsert:

I'm asking for a miracle, because I believe
Only You can turn this around
I'm at the end and falling fast
A moment to redeem
Only You can turn this
Only You can turn this
Only You can turn this around

Musikalsk sett er det flere godbiter. Spesielt den country-aktige On the altar of love og den majestetiske lovsangen Holy skiller seg ut som gode spor. Den beste er nok likevel Let me rediscover you, som jeg tenker er en av de beste låtene Downhere har gjort. Teksten er undrende, spørrende og søkende, rett og slett spennende:




Let me rediscover You
And by Your grace I'll follow through
Reveal to me the God I thought I knew

Alt i alt et solid album som kanskje ikke er like godt som forrige gang, men bandet har etablert seg i min tanke som et band jeg vil følge spent med på videre. Nå har jo også resten av verden oppdaget vokalist Marc Martels stemmeprakt, det er jo morsomt. Selv gleder jeg meg til Downhere kommer til Rogaland i slutten av måneden!

lørdag 1. oktober 2011

Kor viktig er det eigentleg?

Når eg no har flytta tilbake til Hornindal og begynt å jobbe på skulen der, legg ein jo raskt merke til at nokre ting skiller seg ut frå der eg jobba før. Og kanskje er det som det skal vere. Då eg jobba på Vear, var det på ein skule som låg nær byen Tønsberg, ein by som husar det meste av det ein større by i Noreg inneheld. Hornindal er ei bygd der jordbruket framleis står sterkt, og der ein møbelfabrikk er hjørnesteinsbedrifta. Og når plassane er så ulike, er det vel kanskje naturleg at skulane er det og?


I går var vi på fjelltur med mesteparten av elevane, over det som kallast Kviven, frå Sunnmøre tilbake til Honndalen. Det var ein ganske lang tur, med flott utsikt og flott natur. Det var også den tredje fjellturen klassen vår har hatt i år. På Vear hadde vi knapt ein einaste fjelltur dei åra eg jobba der. Skilnaden i prioriteringar vart tydeleg for meg denne veka. Inspektøren forkynte for oss tidleg i veka at vi måtte halde av fredagen til fjelltur, for då var det meldt godver. Då eg fortalte at eg hadde planlagt nasjonale prøver den dagen, fekk eg beskjed om at det måtte eg flytte på. Det var eigentlig ikkje så farleg kor vi gjekk hen heller, berre vi kom oss av garde. Og sikkerheit var vel heller ikkje i høgsetet, eg tenkjer med gru på kva som hadde hendt om nokon av elevene hadde skada seg skikkeleg på dei glatte svedjene vi bevegde oss over. Så lenge det gjekk bra, er det få som klagar.

Ein av bussjåførane som køyrde oss til startpunktet for turen sa at "elevane lærer mykje meir på ein slik dag enn ved å sitte i klasserommet". Og det var i fullt alvor, altså. Og då lurer eg på om korfor slike holdningar er så nærværande her og så fråværande andre plassar. Og eg tenkjer at kanskje på ein plass som Hornindal, er ikkje det viktigaste å gjere det godt i skulefaga eller få seg ein høg akademisk utdanning. For det er ikkje det bygda treng mest. Her trengs det vanlege folk som er glad i jobbe og glade i naturen. Som kan overta gardar og halde liv i småbedriftene. Som kan bli verande her i staden for å reise vekk. Og kanskje ikkje er det så gale? Sjølv om eg protesterer med heile meg mot det bussjåføren sa. For eg er ikkje villeg til å forlate klasserommet for godt og berre gå på fjellet. Men utsikta frå toppen er god....