mandag 28. november 2011

Ikkje lett å passe inn....

Heilt frå vi er små, går det med mykje tid og energi på å prøve å passe inn. Eigentleg held vi vel på med dette heile livet, med vekslande hell. Nokre lukkast og andre mislukkast. Andre lukkast i peridar, for så å ramle av karusellen. Ofte er det tilfeldig kor ein hamnar. Nokre har enklare utgangspunkt enn andre.

Sjølv har eg også jobba for å passe inn. Eg voks opp i Hornindal, der dei to grupperingane var "inidøl" og "framidøl". Vi som ikkje var nokon av delene, vi som tok Kjøsabussen, passa ikkje heilt inn. Vi var eigentleg litt stryningar. For meg vart det ikkje enklare når eg var kristen og pinsevenn. For slike grupperingar fanst ikkje. Pinsevennar møtte eg om sommaren då eg var på leir på Sunnmøre. Men det var ikkje heilt lett å passe inn der heller, sidan eg ikkje var frå Ålesund, slik dei fleste andre var.

Seinare i livet vart det tur til bibelskule. Der var det ikkje så mange som var interessert i kva bås du passa inn i. Og gode år var det. Det viktigste der var om du var smitta av "misjonsviruset". Så eg passa ikkje heilt inn der heller. Så blei det fleire pinsemenigheiter. Med mine kritiske spørsmål og kompliserte tru var det ikkje så lett å passe inn der heller.- Det har med modenhet å gjere, blei eg fortalt. Så blei eg vel kanskje aldri heilt moden.

Ettersom eg vart eldre og alle jamnaldringane mine gifta seg og stifta familiar, vart det nok ein plass eg ikkje passa heilt inn. Eg var jo ikkje gift med familie. Då kunne eg liksom ikkje treffe venner og dra ein plass på laurdagskvelden. Utanom ein sjeldan gong. For det måtte planleggast og vere etter leggetid for barna.

No har eg vel kanskje ein del skuld i dette sjølv. Eg har nok alltid likt å gå mine eigne vegar og vere sjølvstendig. Og då blir det ofte slik at du blir mistilpass i den båsen du prøvar å passe inn i. Til slutt finn du ut at det er like greit å ikkje vere i ein bås. Så no er eg utan bås. Eg er verken inidøl eller framidøl. Eg er ikkje gift og har ikkje stifta familie. Og eg er ikkje lenger pinsevenn, sjølv om eg framleis er medlem av ei pinsekyrkje. Og eigentlig kjenner eg at eg passar betre inn enn nokon gong.

Men det betyr nok ikkje at eg er ferdig med å prøve å passe inn. For eg kjem nok til å søke å finne nye båsar. Kanskje fordi eg treng det. Kanskje fordi livet blir for einsamt og vanskeleg for ein som ikkje er sett i bås.

søndag 27. november 2011

Pan

Det er noko fascinerande med bøkene til Knut Hamsun. Dei indre spenningane han klarer å skildre i hovudpersonane sine er ganske unike. Slik er det også med den stakkars løytnant Glahn i Pan. Ein naturens og skogens mann som elskar å dra inn i skogen og vere i einsemd og jakte, saman med hunden sin Æsop. Her er han i sitt ess, her lukkast han med alt hans set seg fore. Det motsette kan vel seiast i relasjonane hans med andre menneske. Her er han mistenksam og irrasjonell. Spesielt i forhold til den unge og vakre Edvbarda, som verkar å vere like irrasjonell som han sjølv. Sjølv om han elskar henne, prøver han stadig å overtyde seg sjølv om at han ikkje bryr seg. Det same ser ho også ut til å gjere. Det blir ein evig runddans, som ein gøyme- og leiteleik der ingen finn kvarandre. I bakgrunnen lurar den trufaste Eva, som er Edvardas rake motsetnad. Men ho klarer aldri å vinne Glahns hjarte, sjølv om ha gjerne vil. Og ein del av han vil det nok og, sjølv om hjartet hans er hos ei anna.

Det går som det ofte går med Hamsuns tragiske, ofte sjølvbiografiske heltar. Med sakn, oppbrudd, sjalusi og død. Meir er det vel ikkje å seie om det. Anna enn at Hamsuns forfattarskap er eit rikt bekjentskap. Noko av det beste i Pan, er korleis Hamsun skildrar løytnantens forhold til naturen, som ein kjær venn. Spesielt synes eg dette avsnittet var overmåte vakkert skrive:

Det monotone sus og de kjendte trær og stener blir for meget for meg, jeg blir fuld av en sælsom takknemlighet, alt indlater seg med mig, blander seg med mig, jeg elsker alt. Jeg tar opp en tørkvist og holder den i hånden og ser på den mens jeg sitter der og tænker på mine ting, kvisten er nesten rotten, den fattige bark gjør indtryk på mig, en medynk vandrer gjennem mitt hjærte. Og når jeg reiser mig og går, kaster jeg ikke kvisten langt bort, men lægger den ned og og står og synes om den; tilslut ser jeg på den en siste gang med våte øine før jeg efterlater den der.

fredag 25. november 2011

På konsert med Kurt

Sesongen for julekonsertar er for lengst i gang, og denne veka fekk eg sjansen til å vere med på julekonsert med Kurt Nilsen i Operahuset på Nordfjordeid. Saman med kolleger frå jobben og fleire hundre andre kunne vi kose oss i vellyden i Operahuset. Til ein blanding av amerikanske "crooners" og meir eller mindre kjende norske julesongar. På fremste rad, sjølvsagt. Ei lun og fin oppleving vart det, og valuta for billetten fekk vi og. Over 90 minutt med fantastiske musikarar og ein fantastisk stemme, frå heile Noregs rørleggar-artist.

Når eg likevel ikkje er heilt i ekstase over det musikalske, kan det vel forklarast på fleire måtar. Juleplata til Kurt, som kom i fjor, klarte ikkje å begeistre så mange anmeldarar. Når ein gjev ut songar som er kjende for dei aller fleste frå før, forventar ein nesten at artisten skal tilføre songane noko nytt og kreativt. Det gjer i grunnen ikkje Kurt. Dei blir stort sett framført slik vi har høyrt dei før. Med unntak av ein ting: stemmeleie. Og sjølv synes eg at songar som "When you wish upon a star" og "White christmas" fungerar mykje betre i sine originalversjonar med ein bassstemme, enn med falsettstemmen til Kurt. Han legg rett og slett dei fleste songane i eit altfor høgt toneleie. Kanskje er det slik han mest får imponert med stemmeprakten sin, men han er like flink i dei lave stemmeleia. Han kunne faktisk tene på å synge heilt vanleg av og til, utan å skulle imponere.

Best fungerte det faktisk då Kurt song sin eigen "I kveld". At Marion Ravn også dukka opp på scenen, løfta heller ikkje konserten nevneverdig, sjølv om ho framførte Joni Mitchells nydelige "River". Alt i alt ein fin og hyggelig kveld i Operahuset, men ikkje ein stor musikalsk opplevelse. Sjølv om det var umulig å ikkje bli imponert over musikarane Kurt Nilsen hadde med seg. Men for meg vil nok rørleggaren frå Arna framleis først og fremst vere mannen som urinerte på sykkelen til svogeren min.

søndag 13. november 2011

Hva i helvete tror du på?

For et par år siden bestemte jeg meg for å dykke dypere ned i et av de mest problematiske spørsmålene for de fleste kristne, nemlig spørsmålet om en evig fortapelse. Mitt inntrykk var, og er, at de aller fleste kristne valgte å ikke undersøke dette nærmere, fordi det rett og slett er enklere å la være. Kan en god og kjærlig Gud virkelig dømme folk til "gråt og tenners gnissel", som Jesus beskriver det? Mange har sett for seg Dantes inferno som et billedgjøring av det Jesus snakker om. Det jeg ville finne ut, er om det finnes troverdige alterntiv til denne forestillingen.

Mitt inntrykk er at det er to rådende syn blant de kristne i dag. Det ene er dem som ikke regner helvete som noe alternativ. De ser ikke på det som relevant, fordi de har fokus på livet her og nå. Man ser for seg at Gud får ordne med de greiene der, så får vi ta oss av det dennesidige. Det andre er dem som tror på livets to ulike utganger, men man vegrer seg for å omfavne de bokstavelige sidene av det Bibelen sier. Man snakker heller om helvete som et sted uten Guds nærvær, der mennesket er overlat til seg selv. Man ser dermed på Bibelens skildringer som kun billedlige. Så finnes det selvfølgelig de som holder fast på Bibelens malende skildringer som noe håndfast og virkelig. Og en haug med liberalere som hevder at helvete er et fantasifoster.

Sunniva Gylver er en representant for den andre gruppen og skriver mye interessant om emnet:

Jeg fastholder alltid at Bibelen snakker om to utganger på livet så mange steder og på så mange måter at vi ikke uten videre kan avvise det....Jeg understreker samtidig at Bibelens materiale når det gjelder kriterier for himmelriket, er svært sammensatte og til dels motsetningsfylte. Noen steder snakkes det bare om tro, andre steder om gjerninger, andre steder om Guds kosmiske frelsesplan hvor han vil sammenfatte alt i himmel og på jord i Kristus. den eneste vi leser om i NT at kommer til paradis, er røveren på korset, som bare sa "tenk på meg når du kommer i ditt rike." og den fattige Lasarus, som vi ikke vet noe annet om enn at han var fattig......Jeg undres: vi bekjenner en allmektig Gud, som er kjærlighet, som har skapt alle i sitt bilde og elsker alle. det er litt rart om da svært mange av Guds elskede skapninger skulle ende i evig pine. hvorfor skulle Gud ønske det? og hvis Gud ikke ønsker det - hvordan kan da Djevelens makt være så stor når Gud en dag nyskaper alt? dessuten: hvor frie er våre valg egentlig? det er mange ulike grunner til at mennesker ikke tror på Gud. jeg kjenner flere som har bedt Gud om en tro, over lang tid, men som ikke finner den. hva med dem? jeg tror vi har ansvar for våre liv og våre valg - men jeg tror også at Guds allmakt strekker seg og favner evigheten.....

Jeg begynte med å bestille og lese boka "The gospel of inclusion" av Carlton Pearson. Pearson var en kjent pastor i de karismatiske miljøene før han ble en universalist, og ble frosset ut av de fleste av sine tidligere venner. Universialismens hovedtese er at Jesus frelste alle mennesker, troende som ikke-troende, da han ofret seg. Selv ble jeg litt nysgjerrig da Åge Åleskjær advarte mot boken og sa han var helt uenig i det Pearson stod for. Sånt vekker jo min nysgjerrighet ;) Pearson beskriver i boka hvordan personlige opplevelser fikk han til å tenke gjennom disse spøsrmålene og komme til en annen konklusjon. Mange interessante ting å lese. Selv om jeg tenker at han går for langt når han beskriver det onde som en del av Gud. Men et spørsmål beit jeg meg merke i: Dersom det viktigste valget av alle, nemlig om vi skal bli født eller ikke, er for viktig til at vi skal ta det selv, hvorfor er det valget som er omtrent like viktig, nemlig hvor vi skal hen når vi dør, overlatt til menneskets skrøpelige vilje?

Den andre boka var enda mer hjelpende i spørsmålet, selv om konklusjonen var den samme. Boken var "The last word and the word after that". Her skriver forfatteren Brian McLaren om at det helt fra kirkens barndom har vært en stor del av kristenheten som har trodd på en universialistisk tilnærming. At dette faktisk var en av de største retningene i kirken i mange år, før den ble stemplet som kjettersk. Han skriver det hele som en fortelling, der konklusjonen er at den kristne kirke har plass til ulike synspunkter, også i dette spørsmålet.

Jeg innser at det er mange vers i Bibelen som man må se bort fra dersom man skal omfavne en universialistisk tilnærming til dette spørsmålet. Spørsmålet om hvorfor man driver misjon, må også finne nye svar. Men for meg ble tanken på en Gud som behandler alle mennesker bare på grunnlag av ett eneste spørsmål, for vanskelig. Ja til Jesus betyr evig herlighet og salig sang i himmelen. Nei til Jesus betyr evig fortapelse med sorg og elendighet i djevelens selskaop. Alt annet vi har gjort her på jorda, blir ganske ubetydelig. Bare en eneste ting betyr noe. Og hva med dem som ikke har hørt om det? Hva med dem som har fått presentert et forvrengt evangelium? Hva med dem som har blitt offer for idiotiske, overivrige kristne (som jeg selv har vært en gang)?

Så hva tror jeg? Jeg har nok landet på universialismen, selv om jeg ikke har funnet alle svarene. En gjenopprettelse av alle ting, ikke bare de som tror. At Jesus kom for å frelse verden, ikke bare de kristne. Og at vi alle må svare for det vi har gjort her på jorden, men at dette ikke betyr at det er kun to utganger på livet. Men at det finnes en, eller massevis. Men også at ingen av utgangene byr på en gudløs virkelighet i all evighet.

torsdag 10. november 2011

Bibelens autoritet

Da jeg begynte på bibelskole for en god del år siden, var dette det første emnet som ble tatt opp og vi lærte om dette hele den første uka. Utgangspunktet var at Bibelen er Guds ord og ikke bare inneholdt Guds ord, at hele skriften er "innblåst av Gud" som Paulus uttrykker det. På den tida samstemte det godt med det jeg stod for selv, og jeg kan ikke huske at det var noen kontroverser. I dag hadde jeg nok hatt flere spørsmål.

Alle kristne, garantert, har problemer med mye av det som står i Bibelen. En Gud i det gamle testamente som starter kriger, henretter folk og sender pester og plager, harmonerer veldig dårlig med det gudsbildet om blir presentert i kristne kirker og bedehus i dag. Man kan også finne motsetninger og enkeltvers som skaper problemer. Bibelens ord har blitt brukt til å forsvare kriger, korstog og rasisme. Problemet blir dersom hele Bibelen skal tillegges like mye vekt og at alt som står der er uttrykk for Guds vilje og natur.

Den kristne filosofen Henrik Syse fikk litt oppmerksomhet da han uttalte i en debatt i Vårt Land nylig at "Jeg tror ikke på Bibelen". Overskriften skapte naturlig nok noen hevede øyenbryn og Syse gikk ut og skrev et innlegg for å presisere hva han mener. Der skriver han blant annet:

Jeg tror på Gud, og ikke på Bibelen som sådan. Bibelen ser jeg på som Guds ord, formidlet til oss mennesker i det språk som den tidens mennesker kunne forstå -- et språk som er like levende og utfordrende for oss den dag i dag. For meg er Bibelen den viktigste veiviser til Gud, og den utgjør et levende Ord som vi skal ha dyp respekt for og bygge vår tro på. Men Bibelen er også vanskelig, noen ganger tilsynelatende inkonsistent og noen ganger med et gudsbilde vi har vanskelig for å gripe. Da er det viktig å huske at det ikke er de konkrete ordene i Bibelen som sådan vi tror på, men den guddommelige virkelighet de peker mot.

Og her er Syse på linje med det standpunkt jeg selv har landet på. Bibelen er ikke Gud. Den er heller ikke ufeilbarlig. Jeg ser ikke på Bibelen slik som muslimer ser på Koranen, som en bok som er for hellig til å berøre. Jeg tror den uttrykker menneskets møte med Gud sett fra menneskets synspunkt og narrasjon. Og da kan den aldri bli ufeilbarlig. Jeg tror heller ikke at den er Guds siste åpenbaring, slik som muslimene tror om Koranen. Jeg tror at Gud kan åpenbare seg på mange måter også i dag. Jeg tror at han oftest gjør det ved å bruke Bibelen. Men ikke alltid. Det betyr ikke at jeg vil lese Bibelen og mener at den bør leses med historisk-kritiske briller, selv om jeg er overbevist om at store deler av Bibelen også står seg imot en slik tilnærming. Bibelen er en religiøs bok, som må leses som det. Som Syse sier: Bibelens hovedhensikt er å vise oss hvem Gud er.

Egentlig tror jeg de fleste av oss har dette bibelsynet, selv om noen vil protestere og si at de er mer "bibeltro" enn som så. Men dersom vi skal legge sammen alt Bibelen forteller oss om Gud, får vi et Gudsbilde de færreste av oss kan leve med. Vi får en Gud som er både nådig og hevngjerrig, elskende og hatende, legende og drepende, mild og hard. Og Gud er nok sammensatt, men dersom han skal bli en del av vår tro og vår verden, er vi nødt til å sile fra Bibelen. Og vi gjør det hele tiden. Slik er det bare.

søndag 6. november 2011

Absoluttismen

Jeg vet ikke helt om dette er et ord, i så fall betyr det sikkert noe helt annet. Men jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Et kjennetegn på mye av den karismatiske kristendommen, er at man på en måte tar "himmelen på forskudd" Man tror og tenker at det man definerer som Bibelens løfter, ikke bare gjelder i det hinsidige, men her og nå. Og ikke bare for noen, men for alle. Dersom jeg ber til Gud og blir helbredet, kan alle bli det. Dersom en får et bønnesvar, betyr det at Gud vil og kan gi alle det samme bønnesvaret her og nå. Man har en absolutt forståelse av det man kaller Guds løfter, de gjelder for alle, her og nå.

Det er her det blir vanskelig å finne samsvar mellom kartet og terrenget for mange. For vi vet jo at ikke alle får bønnesvar. Vi vet jo at ikke alle som ber om helbredelse, blir friske. Vi vet faktisk at ikke engang de beste "helbredelsespredikantene" har mer enn 10% "uttellling" på sine kampanjer og møter. Så da går man i gang med å finne årsakene. Og siden man har et absolutistisk syn  Gud og hans løfter, kan det jo ikke være her feilen ligger. Altså må feilen ligge hos oss. Og slike forklaringer gir seg mange utslag: Vi har ikke nok tro. Vi ber ikke med nok autoritet eller utholdenhet. Vi må faste mer. Vi mangler kraften som vi må be mer til Gud om at han må gi oss. Felles for alle slike forklaringer er at det fører oss inn i et endeløst religiøst strev. Noen velger heller å ikke snakke om det, men heller argumentere med at  de heller vil snakke om det som skjer enn det som ikke skjer. Jeg blir ofte forundret over hvordan flere av de såkalte "helbredelsespredikantene" aldri vil snakke om alle de ubesvarte bønnene fra lidende mennesker.

Noe som egentlig alltid har undret meg, er hvordan mange kristne ser på Guds løfter som noe den enkelte kristne må være med å oppfylle. Noen sier rett ut at det er den kristnes ansvar for å be om oppfyllelse av løftene. Noen nøyer seg med å si at man må "holde fast på løftene" også når man ikke ser resultater. Men alvorlig talt: Er det ikke den som gir et løfte som også har ansvaret for å holde det denne lover?

Et av de bibelversene som har voldt meg mest problemer er dette:

Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. 
Johannes evangelium

Mange vil sikkert finne hundrevis av forklaringer for å forsvare Jesus og si på en eller annen måte "det var ikke slik han mente det". For å si det med sangeren John Michael Talbot:


Yet how many times have you quoted from your Bible
To justify your eye for your eye and your tooth for your tooth?
You say that He didn't mean what He was plainly sayin'
But like the Pharisee, my friend, you're an educated fool! 


Uansett står det der. Og terrenget stemmer ikke med dette kartet. Alle som ber i Jesus'navn får ikke det de ber om. Så hva tenker jeg?

Jeg lurer på om jeg heller velger å ikke forholde meg til dette som et løfte. Dersom min tro skal kunne forholde seg til det, blir det for vanskelig. For da blir Jesus fort en person som bryter løftene sin tusenvis av ganger hver dag. Og en slik mann er vanskelig å stole på. Det må bety noe annet, jeg vet ikke hva. Enda i alle fall. Men jeg kan ikke forholde meg til dette som et absolutt løfte. Jeg tror fortsatt at Gud kan svare på bønner, og at det stadig skjer. Men jeg tror ikke at det skjer hver gang. Og jeg tror ikke vi kan tro og forvente at det skal skje hver gang heller. Men jeg tror på at det går an å se glimt av en Gud for oss alle. På en skyfri himmel. I møte med andre mennesker. Når livet smiler. Og når vi får bønnesvar. Men ikke hver eneste gang. Bjørn Eidsvåg uttrykker dette på en fantastisk fin måte i sin sang Evig hvile, om de gangene det ikke skjer :


Livet er så sårbart og så skjørt, før det står i blomst kan det vær over
Historier om undre har vi hørt, trass i liv som trosser alle lover
Men ikke denne gangen, ikke nå
Vi så livet reise seg å gå

Så reiser selvsagt dette nye spørsmål. Og spørsmålene blir man aldri kvitt. Troen er i bevegelse, den forandrer seg. Vi ser annerledes på Gud. ikke fordi Gud forandrer seg, men fordi vi gjør det. Og så ser vi stykkevis og delt. Og kanskje litt klarere. Men sikkert er det ikke.

lørdag 5. november 2011

Ungdomstro og voksentro

For de fleste forandrer mye seg fra man er barn til man er ungdom til man blir voksen. He he, den var vel ganske logisk. Også for det religiøse mennesket og det kristne menneske er det ganske vanlig at man forandrer syn på en del ting. Mens man som barn har en enkelt og tillitsfull tilnærming til troen og livet, blir man som regel radikalisert i ungdommen. Både i synet på verden og i synet på troen. I voksen alder tar livet og troen mange retninger og mange søker tilbake til røttene sine.

Jeg, for eksempel, var relativt politisk interessert i tenårene. Og jeg ble inspirert av en del ganske radikale venner og politiske synspunkt. Jeg husker for eksempel at at samfunnsfaglæreren min på gymnaset spurte meg om hva som var viktigst for et samfunn, likhet eller frihet. Likhet, svarte jeg. Dersom noen hadde sagt noe lignende i dag, hadde jeg steilet og stemplet dem som gamle stalinister. Oppfatningene forandrer seg ettersom livet forandrer seg.

Slik også med troen. Mange opplever en radikalisering i ungdomstida. Mye blir svart eller hvitt. Det handler om kristen eller ufrelst. Himmel eller helvete. Alt eller ingenting. Misjonær eller misjonsmark. Men når det ungdomsradikale kartet vi har med oss ikke lenger passer inn med det post-ungdoms terrenget beveger oss i, hva gjør vi? Og her provoserer jeg kanskje noen, men jeg tror vi alle tilpasser kartet til virkeligheten. Og for en kristen heter jo kartet Bibelen eller teologien.

Opplevelsen av at det man har trodd på stemmer så dårlig overens med verden man lever i, er vanskelig. Man lurer på om hva som ikke stemmer. Er troen forsvunnet? Er det den som leser kartet det er noe feil med? Eller har man mistet kontakten med virkeligheten? Selv har jeg nok vært i denne situasjonen en stund nå, men jeg tror kanskje jeg begynner å se ting klarere. Og det jeg ser, er nok at mye av den radikale, ungdommelige troen er i ferd med å byttes ut med en annerledes, voksnere tro. Troen tilpasses den verden jeg ser. Kartet forandres. Det tilpasses virkeligheten sik jeg ser den. Det er den eneste måten å bevare seg selv samtidig som man bevarer troen. Ellers blir troen og virkeligheten så fundamentalt forskjellige at man står i fare for å miste enten seg selv eller troen.

Derfor er min tro i endring. Mange av de tingene jeg har trodd på, tror jeg ikke på lenger. Mange av de tingene jeg så foraktfullt på før, både forstår og omfavner jeg nå. Den naive barnetroen holder ikke i møte med livet. Og jeg tror ikke den radikale ungdomstroen gjør det heller. I alle fall ikke for meg. De neste dagene vil jeg skrive litt om de konkrete utslagene av denne endringen.

onsdag 2. november 2011

Downhere - one more concert....

For the second time in my life I had the chance to attend a concert of one of my favourite bands, Downhere from Canada. This time in a sport hall in Vikeså in Rogaland. Not the best of locations, not the best of sounds. Not the biggest of audiencens, either, there could not be more than a couple of hundreds inside. And very few of them my age or older. Maybe people had not heard. Or maybe they did not care. And surely they'll never know what they missed. But the ones who were actually there, got the treatment of kings.

There's just something about this band. The lyrics, the melodies. The authencity, the honesty. It is real music made by real people. Not by superstars or superstars' songwriters. Although they tried to act as evangelists a couple of times during the concert, it was clear that this was not their best. But the band, well played together, giving their best to a luke warm audience that came most to life when Marc Martel bragged about the Norwegian countryside and the Norwegian people.

Surely, there were songs I missed. And there were songs I wouldn't have missed if they chose not to play them. I wonder why they played "Living the dream" from their latest album while they did not play the beautiful "Holy" and the rocky "Only the beginning". And as their extra number they chose to play "Bleed for this love" instead of all the other wonderful songs from "Ending is beginning". But it's ok. They came. They played. They entertained. And we all felt richer afterwards. This band is a secret that is hidden from too many.

Maybe that is changing, though. Marc Martel has appeared on YouTube and The Ellen Show, with his "sound like and look like Freddy Mercury" act. And he has a blending voice. But the band is so much more than that.

The band took time to write autographs and talk to people afterwards. My "perfect British speaking" brother-in-law talked to all of them for quite some time, as I talked with Jason Germain a bit about songwriting and why they didn't play their best songs (in my view anyway) in concert. Now it's much about the Queen stuff, he said. And didn't sound too pleased with that. Or maybe that's just my interpretation. I still had a blast. And the next time they come, I'll be there, too!