søndag 6. november 2011

Absoluttismen

Jeg vet ikke helt om dette er et ord, i så fall betyr det sikkert noe helt annet. Men jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Et kjennetegn på mye av den karismatiske kristendommen, er at man på en måte tar "himmelen på forskudd" Man tror og tenker at det man definerer som Bibelens løfter, ikke bare gjelder i det hinsidige, men her og nå. Og ikke bare for noen, men for alle. Dersom jeg ber til Gud og blir helbredet, kan alle bli det. Dersom en får et bønnesvar, betyr det at Gud vil og kan gi alle det samme bønnesvaret her og nå. Man har en absolutt forståelse av det man kaller Guds løfter, de gjelder for alle, her og nå.

Det er her det blir vanskelig å finne samsvar mellom kartet og terrenget for mange. For vi vet jo at ikke alle får bønnesvar. Vi vet jo at ikke alle som ber om helbredelse, blir friske. Vi vet faktisk at ikke engang de beste "helbredelsespredikantene" har mer enn 10% "uttellling" på sine kampanjer og møter. Så da går man i gang med å finne årsakene. Og siden man har et absolutistisk syn  Gud og hans løfter, kan det jo ikke være her feilen ligger. Altså må feilen ligge hos oss. Og slike forklaringer gir seg mange utslag: Vi har ikke nok tro. Vi ber ikke med nok autoritet eller utholdenhet. Vi må faste mer. Vi mangler kraften som vi må be mer til Gud om at han må gi oss. Felles for alle slike forklaringer er at det fører oss inn i et endeløst religiøst strev. Noen velger heller å ikke snakke om det, men heller argumentere med at  de heller vil snakke om det som skjer enn det som ikke skjer. Jeg blir ofte forundret over hvordan flere av de såkalte "helbredelsespredikantene" aldri vil snakke om alle de ubesvarte bønnene fra lidende mennesker.

Noe som egentlig alltid har undret meg, er hvordan mange kristne ser på Guds løfter som noe den enkelte kristne må være med å oppfylle. Noen sier rett ut at det er den kristnes ansvar for å be om oppfyllelse av løftene. Noen nøyer seg med å si at man må "holde fast på løftene" også når man ikke ser resultater. Men alvorlig talt: Er det ikke den som gir et løfte som også har ansvaret for å holde det denne lover?

Et av de bibelversene som har voldt meg mest problemer er dette:

Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. 
Johannes evangelium

Mange vil sikkert finne hundrevis av forklaringer for å forsvare Jesus og si på en eller annen måte "det var ikke slik han mente det". For å si det med sangeren John Michael Talbot:


Yet how many times have you quoted from your Bible
To justify your eye for your eye and your tooth for your tooth?
You say that He didn't mean what He was plainly sayin'
But like the Pharisee, my friend, you're an educated fool! 


Uansett står det der. Og terrenget stemmer ikke med dette kartet. Alle som ber i Jesus'navn får ikke det de ber om. Så hva tenker jeg?

Jeg lurer på om jeg heller velger å ikke forholde meg til dette som et løfte. Dersom min tro skal kunne forholde seg til det, blir det for vanskelig. For da blir Jesus fort en person som bryter løftene sin tusenvis av ganger hver dag. Og en slik mann er vanskelig å stole på. Det må bety noe annet, jeg vet ikke hva. Enda i alle fall. Men jeg kan ikke forholde meg til dette som et absolutt løfte. Jeg tror fortsatt at Gud kan svare på bønner, og at det stadig skjer. Men jeg tror ikke at det skjer hver gang. Og jeg tror ikke vi kan tro og forvente at det skal skje hver gang heller. Men jeg tror på at det går an å se glimt av en Gud for oss alle. På en skyfri himmel. I møte med andre mennesker. Når livet smiler. Og når vi får bønnesvar. Men ikke hver eneste gang. Bjørn Eidsvåg uttrykker dette på en fantastisk fin måte i sin sang Evig hvile, om de gangene det ikke skjer :


Livet er så sårbart og så skjørt, før det står i blomst kan det vær over
Historier om undre har vi hørt, trass i liv som trosser alle lover
Men ikke denne gangen, ikke nå
Vi så livet reise seg å gå

Så reiser selvsagt dette nye spørsmål. Og spørsmålene blir man aldri kvitt. Troen er i bevegelse, den forandrer seg. Vi ser annerledes på Gud. ikke fordi Gud forandrer seg, men fordi vi gjør det. Og så ser vi stykkevis og delt. Og kanskje litt klarere. Men sikkert er det ikke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar