fredag 21. desember 2012

Anbefalt julemusikk

Desember er, i alle fall for meg, tida for å bytte ut den musikken man vanligvis hører på, med ny og gammel julemusikk. Det fins etterhvert et utall av julesanger, og de fleste artister med respekt for seg selv har laget en julesang, eller til og med en egen juleplate. Noen artister, som Carola og Amy Grant, har nærmest gjort karriere av å gi ut juleplater og har en fire-fem på samvittigheten. Kvaliteten på juleplater er selvsagt svært så variert, de fleste nøyer seg med å spille inn julesanger du har hørt tusen og en ganger før, i verste fall i en egen versjon, som er mye dårligere enn originalen, i et forsøk på å være kreativ.

De gode juleplatene inneholder en blanding av det beste fra en lang tradisjon av sanger, samt nye og gjerne egenkomponerte sanger. Personlig synes jeg også at det er et pluss om man unngår å ta med de amerikanske "crooner"-sangene, som man gjerne blir småkvalm av når man har hørt dem noen ganger. Her følger de fem juleplatene jeg vil anbefale i denne førjusltiden.

1. Casting crowns "Peace on earth"



Dette har nok vært min favorittjuleplate de siste årene. Plata er en fin blanding av gamle slagere som er presentert mest mulig lik sin originale form, samt nye og vakre sanger. Fokuset er på stallen og Jesusbarnet, men her er også plass til sosiale og politiske aspekter ved julen i sanger som "I heard the bells on christmas day" og "While you were sleeping". Alt sammen er pakket inn i nydelige arrangemneter hvor strykere er sentrale. Dette er en usedvanlig vakker juleplate. Her kan du høre mer




2. Graham Kendrick "Rumours of angels"

Lenge var dette den platen jeg hørte mest på i tiden før jul. Men det var før jeg fikk meg CD-spiller, for denne har jeg bare på kassett. Plata inneholder bare egenkomponerte snger, og ingen av de gode, gamle. Likevel er dette en utrolig vakker og variert plate, med et tydelig lovsangspreg. Hør mer her




l

3. Peter Jöback "Jag kommer hem igjen til jul"

Svensken med den fantastiske stemmen ble vel først kjent for oss nordmenn gjennom denne juleplata. En samlig av gamle og nye sanger i en vakker blanding, sentrert rundt mannens fantastiske stemmeprakt. Denne ruller og går i bilen i desember hvert år. Her er et eksempel




4. Randi Hansen og Olav Stedje "Stille natt"

Ingen plate skaper julestemning som denne. Etter at den kom ut i 1983 har denne vært spilt hjemme hos oss mer enn noen annen juleplate, og når denne settes i kassetspilleren, velter julestemingen inn over oss. Inneholder stort sett kjente ting, pluss noen oversatte sanger fra Amerika.






5. Matthew West "The heart of christmas"

Under tvil får denne den siste plassen på lista. Den beste juleplata jeg har fra de siste par årene. Her skiller de nye sangene seg ut, som "One more christmas" og "The day after christmas". En munter og samtidig rørende plata som setter meg i god stemning før jul. Lytt her

lørdag 15. desember 2012

På konsert med Ida

At salen i Stryn kulturhus i går knapt var halvfull, brydde ikke Ida Jenshus og musikerne seg om. Hun leverte en konsert som jeg er sikker på kunne vært holdt en hvilken scene i verden og skapt begeistring hos de fleste. For det vi fikk i går, var faktisk en stor musikalsk opplevelse, den beste jeg har hatt på det jeg kan huske. Det er synd ikke denne artisten får mer oppmerksomhet, når man ser på hva slags andre fjortis-artister fra inn-og utland som gjør akkurat det.

Jeg har ikke studert katalogen til Ida Jenshus spesielt nøye, så det var i grunn bare "Someone to love" jeg klarte å synge med på. Men det var helt greit å sitte bare og lytte og nyte også. Selv om jeg følte at lyden bare ble høyere og høyere etterhvert som kvelden skred frem. På slutten var det litt høyt for 37 år gamle ører ;)

Så hva var det som var så bra? Det handler om stor spilleglede,  stor kreativitet og stor låtskriving. For meg handlet det også om utrolig spennende lydbilder. Bandet til Ida hadde sikkert med seg ti forskjellige gitarer som de byttet på på nesten hver låt. I tillegg hadde med seg en egen gitarstemmer som løp ut og inn på scenen med gitarer. Noen av strengeinstrumentene de brukte, har jeg aldri sett før, og jeg aner ikke engang hva de heter.

Gitarist Alexander Pettersen stod i sentrum for lyden. De mange gitarene han trakterte og de mange lydene han klarte å få ut av dem, var et orkester i seg selv. Han dro med seg resten av bandet i endeløse, viritouse soloer og improvisasjoner. Som Ida Jenshus selv informerte om, den siste plata hennes handlet mye om eksperimenter med elektrisk gitarlyd. Det hørtes ut som kreativiteten har vært helt grenseløs.

Helt fra begynnelsen koste jeg meg maksimalt. Høydepunktet for meg var nok "My baby's gone" og nevnte "Someone to love". Bare synd ikke flere fikk med seg dette.

tirsdag 27. november 2012

Dei gamle merkesteinane

I forrige veke var eg og far min ein tur til skogs for å sjå om vi kunne finne nokre aktuelle juletre. Det kan jo vere greit før dei snøar nede. Juletre fann vi, og samstundes fann vi nokre av dei steinane som markerer skilje mellom eigedomane til folket på Maurset. Nokre er vanskeleg å få auge på fordi dei er nesten borte i bakken. Denne, derimot, var enkel å få auge på. Han stod ved utkanten av eit granfelt. Rett ved sida av hadde fleire graner måtte gi tapt for stormen "Dagmar" i jula i fjor. Men dei gamle merkesteinane, som kjent, "dei standa like traust".

Skogeigedomane er eit uforståelig lappeteppe. Teigane ligg hulter til bulter, nokre er store, andre er mindre, men det verkar ikkje å være noko logikk bak korleis dei er plassert i forhold til kven som eig dei. Truleg har det likevel vore det, då dei vart inndelte. Men i dag framstår det som er merkeleg levning frå ei tid med heilt andre verdiar og prioriteringar. For geografien har spelt ei birolle her, ein har prøvd å dele inn slik at alle kan få ei blanding av god og dårleg jord og skog.

Opprinneleg skal Maurset ha bestått av to gardar, Inigard og Utigard. Når slektsboka for Hornindal begynner på 1600-talet, har Utigard blitt delt i to, slik at det er tre gardar på Maurset. Husa til desse tre ligg tett samla, noko som var vanleg før, medan jorda ligg sør og vest for husa. Men vi ser at når Utigard har blitt delt i to, har også teigane blitt fordelt slik at jorda til dei to gardane ikkje ligg samla, men er blanda. Den beste jorda skulle fordelast, uansett kor denne låg. På 1800-talet vart begge dei to gardane i Utigard igjen delt i to, slik at det vart fire gardar. På denne måten gjenoppstod logikken i teigblandinga, slik at heimjorda til den enkelte garden stort sett er samla. Seinare vart det reist ein femte gard, samt at også Innigard vart delt i to. I dag er det altså sju gardar på Maurset.

Fleire av gardane vart oppkalt etter bøndene som hadde budd der. Dei to gardane i Utigard er blitt kalt for Magne-bruket og Lars-bruket, men har for meg alltid vore kjent som "Mekjelane" (etter Mikal som budde her på andre halvdel av 1800-talet) og Berentane (etter Berent som levde omtrent samtidig som Mikal). Grunnen til at gardane igjen vart delt, har nok vore økonomi. Ein har frådelt ein del som har blitt selt. Mekjelane vart altså delt i to, og ein tredel vart til garden Myra , som eg bur på. Eg har faktisk papir på at garden vart frådelt og selt rundt midten av 1800-talet. Berent-garden var eigd av den kjente spelemannen Magne Maurset. Han var nok meir interessert i musikk enn gardsdrift, og slikt blir ein ikkje rik av. Han delte garden i to, men selde faktisk begge to, og flytta til ei husmannstova på garden sin, der han vart gamal saman med søstra Gunhild.

Berent-grden er den første av gardane på Maurset som vart lagt ut for sal i løpet av dei siste hundre åra, som et resultat av at den dåverande eigaren hadde sett seg i eit økonomisk uføre. På slutten av 90-talet vart garden kjøpt av eit yngre ektepar, som har drive med hestar og ridning. Det er nok ikkje lett å kome som innflyttar til ei så etablert bygd. Lenge gjekk det vel ganske bra, men etter kvart vart det meir vanskeleg.

Å ha gode naboar er noko vi alle ønskjer oss. Dessverre verkar det som har Berent-naboen har lagt både meg og familien for hat. Det er vanskeleg, også fordi eg ikkje forstår at eg skal har gjort noko som skulle forårsake ei slik kjensle. Framleis håpar eg at det går an å finne ei felles forståing, men det har sett vanskeleg ut så langt. Uansett, om relasjonar og tilhøve endrar seg, dei gamle merkesteinane står der som vitne om nærleik, men også om skiljer. Det er ikkje sikkert det var så mykje enklare før.

søndag 18. november 2012

Farshuset

Tradisjonen med at både mor og far skal ha sin eigen dag, er ein god skikk. Alle dei som jobbar og slit for å få endane til å møtast, enten det gjeld pengar eller tid, eller begge deler, fortener den hyllesten dei får. Min far har og feira sin 86-års dag denne veka, så han har fått dobbel merksemd. Han er ikkje så sprek og klar som han var ein gong, men det må ein vel rekne med i den alderen.

Biletet av farshjertet og farshuset har ei betydning som nok ikkje kan overdrivast. Den første gongen eg heldt ein tale for ei større menighet, var overskrifta mi "Gud er de farløses far". Det eg ikkje visste var at at det sat en ung gutt der som hadde mista far sin, og bar på ei stor sorg på grunn av det. Etter talen kom han gråtande fram. Eg blei nok lit satt ut, men eg tok tid til å be for han. Da eg snakka med han senere, fortalde han at det skjedde noko spesielt med han den kvelden. Slike ting går på djupet.

Mitt bilde av min egen far skiljer seg nok ikkje veldig frå det dei fleste har. Far min har gjort så godt han kunne. Noko fekk han til, andre ting fekk han ikkje til. Men han var der, i alle fall. Det såg eg nok ikkje betydninga av då. Men eg har forstått det seinare, at foreldre kan være svært så ufullkomne, men det at dei er til stades, betyr enormt mykje. At dei har tid.

Den siste tida har Tim McGraw si plate Southern voice rulla og gått i bilen min. Han har også fleire songar om dette emnet, fedre som sviktar og forsvinn, og barna som må bære konsekvensane. Her er for eksempel en del av teksten fra You had to be there:

He sat down, picked up the phone and said: Boy, I'm your old man. 
He touched the glass between the two, as if to shake his hand 
The boy he didn't budge, not even so much as a blink 
The man said: oh come on, better late than never, don't ya think. 

He said: I read it in the paper, can't believe you're 21, 
I can't believe some son of mine could do the things I hear you've done. 
He went on like some big hero, who flew in to save the day 
And the boy said: if your here, to steer me right, man, its too late 

You had to be there, and I'm talkin from from day one. 
That's the only time a man should talk through glass to his new son 
And you'd have to go back, and teach me how when I was nine 
Cause my mama couldn't throw a ball even if she had the time. 
I should have been learning how to fish, instead of learning how to smoke. 
I bet if you'd of whoopped my tail, I'd never thought it was a joke 
He said sometimes the will for doing wrong is way too strong for any mama's prayers 
You had to be there. 

Han avslutter plata med den gripande I love you, goodbye, som fortel at det er rom for forsoning og tilgivelse også når ein har blitt svikta og forlatt. Ta deg tid til å høyre på denne!

lørdag 17. november 2012

På konsert med Marit

Etter å ha vært på turné i ti måneder i inn- og utland, valgte Marit Larsen og hennes musikere å avslutte det hele med en fredagskveld i Stryn. Konserten var nesten helakkustiusk, bare noen få innslag av litt elgitar var unntaket, og det ble en trivelig kveld i kulturhuset for de som hadde funnet veien. Og det var ikke altfor mange. Det så artisten ikke ut til å bry seg nevneverdig om, hun smilte og lo og virket kjempefornøyd. Nesten så hun virket litt som en fnisete tenåring fortsatt, slik hun var da hun ble kjent gjennom superduoen M2M.

Selv har jeg ikke noe spesielt forhold til Marit Larsens musikk, og det var ikke mange sanger jeg kunne synge med på. Bare på et par refrenger kunne jeg teksten sånn noenlunde. Lyden var heller ikke den aller beste. Likevel koste jeg meg skikkelig. Det er flott å høre på artister og musikere som både er kreative og nyskapende, og ikke minst dyktige på instrumentene sine. Trioen bestod, ved siden av artisten selv som viste at hun var like dyktig på både gitar og piano, cellisten Kaja Pettersen og mulitstrengeinstrumentalisten Marius Graff.

Marit Larsen var superkjendis i perioden hun spilte i tenåringsbandet M2M samen med Marion Ravn. Selv skjønte jeg hvor populære bandet var en gang jeg dro med fly i Russland. Inniblant merkverdig russisk popmusikk på skjermene i flyet, kom plutselig Don't save me med det norske tenåringsbandet. Samme låt var for øvrig en av låtene Marit Larsen framførte på konserten. Men siden M2M-tiden har hun bevist at hun står fjellstøtt på egne bein. Det var mange høydepunkter på konserten, ikke minst fordi både cello, banjo og mandolin er blant mine favorittinstrumenter  I tillegg til hennes egne låter fant hun også plass til låter av Gillian Welch, og Erik Byes kjente Vår beste dag var ekstranummer. Mange av hennes egne låter kjenner jeg ikke navnet på (men jeg planlegger å ta meg tid til å høre dem flere ganger på Spotify). Uansett var kanskje høydepunktet da hun framførte sin kanskje beste sang Under the surface uten annet akkompagnement enn sitt eget pianospill.

Alt i alt en flott konsertopplevelse fra en dyktig og kreativ artist.

søndag 4. november 2012

Rolling home......



Kvar gong Jesu namn eg nemner
ser eg kvite segl mot sky.
Høgt velsigna skuta stemner
mot Jerusalem, det ny.
Ankre der, ankre der,
høgt velsigna gå 
med landlov,
gå med landlov høgt velsigna
inn i livsens morgongry.

Kvar gong Jesu namn kjem til meg,
kjenner eg hans broderhand,
og eg veit at alt han vil meg
er å lose meg i land
til den stad, til den stad,
staden som på berget lyser
høgt på berget der han lyser
mot den gylne himmelrand.

Namnet Jesus, fullt av nåde,
denne enkle sjømannssong
dikta er i havsens våde
på ei einsam vakt ein gong.
Rolling home, rolling home,
heim frå sjø og stride stormar,
mønstre av til evig landlov,
mønstre av frå naud og trong.
(Jakob Sande)


lørdag 3. november 2012

Medmenneske

Ho stal seg ut i kammerse. Der hørte ho Håkon sov. Han måtte ha vaka lenge i natt når han sov slik. Der hørte ho Hallvard, slik sov han. - Enno seier eg ikkje farvel her, tenkte ho. Då Håkon kom ut i kjøkene, lest ho som ho ikkje kom i hug nokon ting særskilt. Ho fortalde ho hadde vore hos hestane, og fresta å få tak i auga hans. Dei var ikkje å finne i dag, dei heldt seg langt unda henne. - Ja, sa ho med ein liten lått, enno har eg ikkje rømt huse, som du ser.

Han sat og såg fram i tomromme, med brunene høgt oppe, og gjorde som han blistra. - Og ikkje rømmer eg, heller, la ho til. For så smått trur eg ikkje om deg, Håkon, at det skulde vera naudsynt.

Då endelig fanga ho auga hans og da først såg ho kva det vilde seie at ho hadde teke liv. Visst hadde det vore djupt å sjå ned i dei før og. Det hadde røynt på. Men ho stod da på faste landet med ho såg ned i botnløysa, det var berre å tåle det. For Håkon var det avgrunnen og helvete som hadde opna seg under han, det var live som hadde rømt frå han. Der for noko som likna ein hånsmil over andlete hans, men auga ropa på henne ut frå yttaste mørket og klaga seg. Måle hans var tørt og trøytt: - Du ser visst kva du skal gjera.

Olav Duun

søndag 28. oktober 2012

Pietismen er tilbake

I disse dager har den attenhundretallske, pietistiske kristendomsformen gjort et noe overraskende comeback i den norske bevisstheten. Anledningen er den TV2-sendte reality-serien Farmen, hvor en av deltakerne, Andreas Nørstrud, har gitt uttrykk for synspunkt som de fleste trodde var ganske utdødd i være dager, spesielt blant folk i den aldersgruppen. Reaksjonene på Nørstruds synspunkter har selvsagt ikke uteblitt, og blant deltakerne på Farmen er han ikke akkurat den mest populære. Synspunktene går blant annet på hvordan kvinner skal kle seg, sex utenfor ekteskapet og hvordan kvinnen skal være underordnet mannen. De som har fulgt med, har nok sett Nørstrud liggende alene på rommet, lesende i en 1930-oversettelse av Bibelen.

I et intervju med avisen VG utdyper han sine synspunkter. Og noe av det han seier må vel karakteriseres som ekstremt:

Tukt er ikke det samme som vold, men dersom en kone ikke vil ta til seg mine beslutninger, er jeg ikke fremmed for fysiske reaksjoner.

Avisen Dagen har også gjort et intervju med Andreas. Her presiserer han blant annet sitt syn på det gamle testamentet:

Det er mange aktører i kristen-Norge som er flinke til å forkynne evangeliet, men når Guds strenge lov forsvinner så faller jo hele evangeliet sammen. Det går hånd i hånd. Og vi ser i Norge i dag at vi har et veldig sårt behov for å lære om moral (.......)Bibelen har alle svara vi trenger for å oppnå frelse og et godt liv. Da må vi tilbake til Det gamle testamente og se hva Gud åpenbarte den gangen. Blant annet nevner Det nye testamente flere ganger at «hor» ikke er noe vi skal drive, men for å forstå hva ordet betyr må vi se på Moseloven som helhet. Derfor mener jeg Moseloven fortsatt er veldig viktig for at vi skal forstå Guds vilje og den moralen vi må tufte landet på framover også.

Her kunne jeg skrevet mye av hva jeg tror ekte kristen tro handler om, men det er ikke poenget. Poenget mitt er at en lovisk form for religion synes å ha en underlig tiltrekningskraft for mange mennesker. Vi ser det i dag spesielt hos de ekstreme muslimene, men også i andre religiøse retninger. Historiske sett har vi sette det i stor monn i den kristne religionen. La meg ta et eksempel som gjorde inntrykk på meg.

Da jeg gikk på lærerskolen leste jeg Frank McCourts selvbiografiske bok Angela's ashes, som var en av pensumbøkene på engelsk grunnfag. Her forteller forfatteren om hvordan hans oppvekst i Irland var preget av de strenge kravene fra den katolske kirken og religionen. Som så mange andre strevde han og mislykkes i å leve opp til alle kravene. Han forteller om et møte med en prest som fortalte ham om at det fantes en annen side av religionen, som handlet om nåde og tilgivelse. Hvordan reagerte McCourt på dette? Jo, ved å forlate sin religion, for dersom ikke Gud var så streng, kunne det jo være det samme. Som en ung og offensiv kristen, virket dette som et slag i magen. Var det ikke en nådig og forsonende Gud folk ville ha?

I litteraturen finnes utallige eksempler på hvordan en ekstremt streng form for religion kunne få uttrykk. Enda mer interessant er det hvordan en slik religion kunne virke på folk. I Amalie Skrams Hellemyrsfolket skildres det hvordan det blir holdt "oppbyggelser " i hjemmet hos unge Sivert Jensen. Og her ble det ikke spart  kruttet. Predikanten oppfordret alle til å tenke på "de fordømtes pine i helvedes evige luer, hvor dereses orm ikke dør og dereses ild ikke udslukkes" Og for å unngå dette måtte man "dagligen døde og drepe dig selv, og have alle dine tanker henvendt på det ene fornødne, ikke at begå ondskapssynd"

Vel, slike beskrivelser blir kanskje litt karikert. men det er enda mer interessant hvordan reaksjonen er hos Siverts mor etter at predikanten har gått: Okk, for en deilig Gu's mann. Og resten av forsamlingen: Alle trengte sig hen for å si farvel til Tofte og takke for hans styrkende ord. Hva er det som gjør at det loviske, kravstore og anklagende i religionen har slik tiltrekningskraft på noen mennesker?

lørdag 27. oktober 2012

Love wins

Rob Bells Love wins var utvilsomt fjorårets mest omtalte kristne bok i USA. En av de fremadstormende evangeliske lederne i USA skrev om det velkjente temaet himmel og helvete, men kom til litt andre konlusjoner enn det som er vanlig i slike kretser. Reaksjonene i det erkekonservative Amerika lot selvfølgelig ikke vente på seg, blant annet ble det gitt ut en slags "svar-bok" med navnet God wins.

Bell er ikke noe typisk universialist, han seier ikke at alle går til himmelen, ferdig med det. Han vektelegger forsatt den enkeltes personlige valg, men han åpner for flere muligheter. Blant annet mener han at døden i dette livet, ikke nødvendigvis betyr at det er for sent. Heller ikke utelukker han folk fra andre religioner. Helvete beskriver han mer som et sted her på jorden, i det dennesidige, som en konsekvens av de dårlige valgene vi tar. Han mener kort sagt at helvete er godt synlig her og nå på mange steder og i mange situasjoner. Ikke vanskelig å være enig med ham der.

Rob Bell har en spesiell måte å skrive på, det er ikke bygd opp av argumenter og motargumenter, men mer som vers og poesi. Til tider kan det bli litt oppstykket, og i deler hamrer han på med bibelvers. Samtidig er det spennende at han bruker Bibelen til å vise at de "bibeltro" tar feil.

Noe av det mest spennende i boka, er delen der han tar for seg det mest typiske verset for de som avviser den type tanke han forfekter, verset der Jesus sier at ingen kan komme til Gud uten gjennom ham selv. Bell forstår ikke dette som ekskluderende uttalelse av Jesus, men det stikk motsatte, som inkluderende:

What he doesn't say is, or when, or in what manner the mechanism functions that gets people to God through him. He doesn't even state that those coming to the father through him will even know that they are coming exclusively through him. He simply claims that whatever God is doing in the world to know and redeem and love and restore the world, is happening through him.

Interessant. Ei bok verdt å lese.

søndag 14. oktober 2012

Kjempens fall

Den store nyheten innenfor idrett denne uka, har vært avsløringene om sykkel-stjernen Lance Armstrong som en systematisk doper gjennom hele karrieren. Mange har tvilt, mange har hatt vanskelig for å tro at en så stor helt kan være en simpel bedrager. Nå er det få som tviler lenger. Folk som tidligere har støttet Armstrong, vender han nå ryggen. Det er lite ære igjen for mannen som har funnet sykkelsportens store utstillingsvindu Tour de France sju ganger.

La oss gå tilbake til mars 1995. Lance Armstrong har vunnet verdensmesterskapet i sykkel i Oslo halvannet år tidligere, og slått blant andre tidligere lagkamerat Dag Otto Lauritzen, som måtte ta til takke med 7. plass. Sykkeleliten er samlet til årets første klassiker Milano-San Remo. Armstrong og resten av Motorola-laget blir fullstendig frakjørt av de beste europeiske lagene. En rasende syklist krever overfor lagkamerater og lagledelse at de setter i gang å bruke de samme produktene som de andre lagene bruker. Han er en vinner, og nekter å bli ydmyket på denne måten. Det er her dopingfortellingen om Lance starter, selv om han sikkert hadde forsøkt produkter før også. Men det nye superdopet EPO er av en annen klasse. Og det er umulig å avsløre i tester. Men det er ikke gratis. 

Resultatene lar ikke vente på seg. Noen måneder senere vinner han sin første etappe i Tour de France.  Dopingen gir umiddelbare resultater. En av lagkameratene til Lance på denne tiden, er George Hincapie. Han blir den nærmeste vennen og støttespilleren gjennom hele karrieren til Lance. Han er en av dem som nå har stått fram og innrømt at det meste av både hans egen og bestevennens karriere er basert på systematisk doping. En annen lagkamerat i 1995 er nordmannen Bjørn Stenersen. Noen få år senere får han et illebefinnende og omkommer under et sykkelritt. Noen sammenheng med doping blir aldri fastslått.

Karrieren til Lance får seg en alvorlig knekk da testikkelkreftsykdommen slår han helt ut i 1996. Legene gir han små sjanser for å overleve, en fortsatt karriere som proffsyklist virker utopisk. Men Lance kjemper seg tilbake. Og det er nå Lance vinner en hel verdens beundring og sympati. Han er er helten som har overlevd mot alle odds. Ikke bare har han overlevd, men i 1999 går han til og med til topps sammenlagt i Tour de France. Folk undrer seg og hyller supermannen fra Texas. Men bak sceneteppet har det skjedd mye. Og det handler om systematisk doping.

Lance kommer tilbake etter sykdommen og begynner å sykle for US Postal i 1998. Også her er dopingen en viktig faktor, administrert av den spanske legen Celaya. Armstrong er derimot ikke fornøyd. Han mener Celaya er altfor defensiv og opptatt av rytternes helse i de preparatene han gir dem. Celaya forlater laget sammen med sportssjefen, dansken Welz, som ikke kommer overens med Armstrong. Inn kommer en ny sportsjef, Johan Bruyneel og en annen spansk lege, ironisk nok ved navn Moral. De to har lært av de beste spanske lagene hvordan blodoverføringer systematisk utført kan skape enorme konkurransefortrinn. I tillegg starter Armstrong å arbeide med den beryktede italienske legen Ferrari. Fra nå av setter US Postal en ny standard for systematisk doping, i bresjen går Armstrong og Bruyneel.

Lagledelsen med Bruyneel i spissen, er omtrent sykelig overvåkende på rytterne sine. Blodprosenter og hemakroditverdier blir testmålt daglig. Blodoverføringene blir foretatt på hotellrom og i lagbusser, helt åpent for de fleste på laget. Et av vitnene, tidligere lagkamerat Floyd Landis, hevder at ved et tilfelle kjørte lagbussen langt av gårde slik at alle ni deltakerne i touren 2003 kunne få blodoverføringer samtidig. Lagkameratene til Lance må innfinne seg med de nye kravene. Noen er vant til at det må være slik etter en lang karriere. De nye, som David Zabriskie, lar seg fortvilet presse til å delta i opplegget. Samtidig er det andre på laget, som norske Steffen Kjærgaard, som hevder at de ikke ante noe om det som foregikk. Samtidig begynner andre lag å ta etter US Postal, for å ta igjen forspranget US Postal hår fått. Det verste året er kanskje 2003, hvor det er omtrent umulig å finne en dopfri rytter blant de beste.

Bare noen få tør å si fra om at noe er galt. Da tar Lance på seg rollen som vaktbikkje. Han skal ikke ha noe av at folk anklager ham for noe, eller at noen gjør seg til talsmenn for anti- doping. Noe for eksempel italieneren Filippo Simeoni får merke. Han fortalte at det var Armstrongs legevenn Ferrari som hadde forsynt ham selv med dopingprodukter:

Jeg var den eneste som var ærlig om en doktor som dopet ryttere og som dopet meg. Jeg tilsto og ble utestengt. En gruppe av andre ryttere var ikke ærlige og ingenting skjedde med dem. De bare fortsatte som normalt. Og som om ikke det var ille nok, så forfulgte Armstrong meg og jeg fikk ingen støtte fra UCI. Folk skrev om det, og det ble litt storm, men det var ingen som virkelig forsto hvor seriøst det var: skremming av et vitne.

Fram til nå har Armstrong kunnet forsvare seg med at han aldri har avlagt en positiv dopingprøve. Av det som er kommet fram, er det noen som hevder at han avla positive prøver både 1999 og 2001, men at han fikk sykkelforbundet til å overse det. Det er også blitt hevdet at Armstrong og laget alltid fikk beskjed på forhånd dersom de skulle testes, slik at de rakk å ta forehåndsregler. Så kan man undre seg over hvor stor makt denne mannen faktisk hadde. Folk som la seg ut med Armstrong, måtte ta konsekvensene. Og det kunne ofte bety at man kunne se langt etter nye kontrakter som kunne forlenge karrieren. Dette gjaldt ikke bare for Lance, det har lenge vært en taushetskultur, hvor enhver som innrømmer, og i verste fall angir andre, blir fryst ut av miljøet.

Armstrong selv har ikke uttalt seg om de overveldene vitnemålene mot ham, annet enn at han er "uberørt". Det er vanskelig å tro på. Avsløringene har i hvert fall rystet en hel idrettsverden. I dag er de fleste fra laget hans og epoken borte fra sykkelsirkuset. Også de som fortsatt er aktive av disse doperne, hevder at de har sluttet med doping for lenge siden. Men det er ikke mer enn en uke siden en fransk rytter fra et annet lag avla positiv prøve. I et av vitnemålene i saken mot Armstrong, blir noen av de beste av dagens ryttere, stemplet til Ferrari. Fortsatt sitter det mange tidligere dopere i lederposisjoner på de ulike lagene. Johan Bruyneel har faktisk vært sportssjef for sykkellag helt til han endelig fikk sparken på fredag. De omtalte legene er også utestengt på livstid fra sporten. 

Så får vi håpe at sporten er i stand til å rydde opp i det grumset som er igjen. Det er nok en stund før ryktet til denne sporten kan sies å være gjenopprettet. Ryktet til Lance Armstrong blir det nok aldri.

lørdag 13. oktober 2012

Skammen

Mens skyldfølelsen kommer når vi har gjort noe vi ikke burde ha gjort, eller ikke gjort noe vi burde ha gjort, forteller skamfølelsen mer om hvem vi er. Marit Landrø sa en gang at for oss nordmenn er skamfølelsen mye større enn skyldfølelsen. Ikke vanskelig å være enig med henne. Kanskje nordmenn har et slags mindreverdighetskompleks? I det siste har jeg lest om hvordan svenskene, for eksempel, opplever nordmenn ofte som veldig i behov av å hevde seg. Kanskje er det noe som ligger dypt i oss, jeg vet ikke. Hva er det vi skammer oss over?

Mye av det som var kilder for skam tidligere, er det ikke lenger. Alkoholisme er blitt oppgradert til å være en sykdom, og selv om det fremdeles kan være skamfullt, er det ikke lenger alkoholikerens egen feil. "Feil" seksuelle legning er mer enn akseptert i vår tid. Den sosiale statusen spiller mye mindre rolle i et land hvor de aller fleste har til mye mer enn salt i grøten. En nyhetssak for noen uker siden viser oss kanskje hva som er det siste skambelagte tabuemne: Fedme. Det finnes i alle fall de som ikke viser et fnugg av empati eller aksept for at mange sliter med  både de fysiske og psykiske sidene av dette. Jeg tenker på "trimdronningen" Kari Jaquesson. Hun gjør i hvert fall det hun kan for å legge stein til byrden for de som sliter med dette, i det hun adresserer Jørgen Foss i Landsforeningen for overvektige bloggen sin:

Grunnen til at ble så svær, Jørgen, er ikke fordi du ikke forstår kostråd, det er fordi du av grunner bare du kjenner har gjemt bort ditt egentlige jeg i et lass av fett. Vær i det minste ærlig: du ble ekstremt overvektig fordi du spiste altfor mye og beveget deg minimalt. Det har kanskje vært funksjonelt som buffer for noe som har vært vanskelig, det er ganske vanlig for sykelig overvektige. 

Fedme er vel kanskje mer et problem som knytter seg til vår tid og vår overflod, og kanskje har vi ikke fått en kultur for å håndtere dette, annet enn å skylde på dem som blir overvektige, slik som Jaquesson gjør. Jeg kan ikke se at dette skiller seg så mye fra for eksempel alkoholisme eller narkomani. Og slike mennesker er det som regel synd på, uansett hvem du spør.

I tidligere tider var det andre ting som brakte skam over mennesker. Den sosiale statusen var mye mer vesentlig enn den er nå. Det var status å ha visse yrker, å komme fra de rette familier. Skammen knyttet seg ofte til fattigdom og hvem du var i familie med. For ikke lenge siden leste jeg en av de store verkene i norsk litteratur, nemlig Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Verket blir regnet for å være det fremst i den norske diktingen i realismen. De realistiske forfatternes hovedhensikt var å skildre samfunnets skyggesider. Det klarer Skram til gangs, i en trilogi hvor alkoholismefamilievold, selvdrap og livsløgner er sentrale begreper. Det er ikke mange skjebner som blir skildret som lykkelige og gode. Sentralt står skammen.

I den første boken er det Sjur Gabriel som skammer seg over sin alkoholiserte kone, Oline. Dette kommer til uttrykk ved at han banker henne opp når hun kommer full hjem. I løpet av boken øyner Sjur Gabriel og leseren et håp om bedring, som brutalt blir tatt livet av. Boken slutter med sitatet som kanskje er det mest kjente fra trilogien: Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren. I den andre boken er det barnebarnet Sivert som bærer skammen over bestemoren, som stadig viser seg full på torget i Bergen, og går under navnet Småfylla. Sivert rømmer til sjøs, men skammen forfølger ham når en av skipskameratene finner ut at han er sønnesønn til Småfylla. Til sist dreper Sivert bestemoren i vanvare. Uten at livet for Sivert forbedrer seg markert.

I den siste boka er det Siverts barn som må bære på skammen. Skammen over en far og en mor som krangler. Over en far som bruker familiens penger på mislykkede investeringer og til slutt havner i gjeldsfengsel. Over en mor som aldri kommer med et oppmuntrende ord eller gir barna noe godt, skammen de føler når de sammenligner deres egen mor med andres. Skammen over at de hver dag må vise seg i gamle og hullete klær. Og til sist: Sønnen Severins skam og skyld da han blir så desperat at han stjeler penger fra sin beste venn for å overleve og så blir avslørt. Den skammen er mer enn han kan leve med

Boka inneholder mange hjerteskjærende episoder. En av de verste er da Sjur Gabriel ligger død i senga, barna og svigerbarna hans samler seg for å begrave han, mens moren ligger full i samme seng som liket i flere dager.

Faster Ingeborg syntes det var for galt, at farmoren skulde ligge og snorke ved siden av liket. Den sorte bylten langs med veggen oppe i sengen, var altså henne. Han hadde sett at der lå noe. Moren mente at det var rettest å la henne sove rusen ut. Så holdt faster Ingeborg en lang likskjorte opp foran seg, og så sa Jens, at det ikke var rådelig å røre ved liket, da det alt var begynt å løse seg opp (.......) Magnefarbror går utstøtt. - "Ta i vare der" Han trår i kvittelen og stuper forover, mens han tviholder om likets ben. Det gir et rykk i faren og Lars, de tumler og tramper med føttene, farfaren glir på armene deres og i neste sekund skjærer et hårdt klask, som efter fallet av en tung stokk dumpt gjennom stuens tunge luft. Liket ligger på gulvet, -Et skrik av redsel, de roper med underlig fremmede stemmer i munnen på hverandre: "Gud forlate dokkes syndige sjeler! Å for en uløkke! Kors i Jesu navn! Der har vi for drukkenskapen hans! Å Gud Fader og Guds Sønn"!  -"Dokker slår han forderve", hulker Sivert og styrter fram. Håret stritter på hans hode; han må se, om farfaren er blitt levende igjen etter fallet. Anefaster synker bakover og siger ned langs veggen, mørkegul i ansiktet, idet hun rauter som en syk ku (.......) Tønnesen gikk rundt og skjenket brennevin og muskatell i kopper og glass. Til sist syntes Ingeberg det ble for meget, og rev flasken fra ham. Tønnesen satte fingrene sprikende op foran sin nese og sa, der var flere, hvor den kom fra. Magne, som nu hadde drukket seg aldeles full, satt og småsang borte i gruen. Marthe talte med Lars-Ane om, at broren Niels, som var på sommerfiske, skulde hatt efterretning om farens død, mens hun med en foldekniv skar den spekede røkesild i småstykker og putter i munnen. Inne i stuen, hvor likkisten stod, snorket farmoren fremdeles oppe i sengen.

fredag 12. oktober 2012

Abortdebatten i gang igjen?

En eneste gang i livet mitt har jeg gått i demonstrasjonstog. Det var et av mine første år som lærer, Høyre var i regjering, og det langvarige spørsmålet om hvem som skulle forhandle om lærerens lønn, ble avgjort av statsråden uten noen form for forhandlinger. Det ble avgjort at fra nå av skulle lærerne forhandle med kommunene, altså de samme som betalte lærernes lønn. Lærerne var sinte og dro inn til et vinterkaldt Oslo for å demonstrere mot statsråden. Vi møttes på Youngstorget og gikk derifra i flokk. På bussturen innover diskuterte vi hva som ville være gode slagord å rope i toget. En foreslo spøkefullt at vi kunne rope: "Clemet er hemmet". For statsråden vi protesterte mot var Kristin Clemet. I ettertid er jeg ganske flau av å være med på en slik markering. For at de som betaler lønnen også skal være med å forhandle om lønnen, er vel bare rett og rimelig. Men kanskje det var måten det ble gjort på som provoserte. Uansett kommer det til å bli for noe viktigere neste gang jeg demonstrerer.

Etterpå har jeg registrert at Clemet har mye bra på hjertet. I dagens Vårt Land tar hun til orde for at abortdebatten bør vekkes til liv igjen. For et par uker siden skrev hun også om dette på bloggen sin. Hun mener at det bør være like god grunn til at debatten er like aktuell nå som på 70-tallet:

Vi trenger en slik debatt, som er kontinuerlig og åpen, om det etiske rundt abort (......).Jeg ble intervjuet av en avis, og snakket om mine meninger om abort. Det var som en demning brast, og jeg fikk enormt med oppmerksomhet etterpå. Nå merker jeg en spirende interesse for temaet.

bloggen utdyper hun:

Jeg støtter loven om selvbestemt abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Men: Jeg gjør det ikke i begeistring - snarere av nød - og jeg gjør det ikke fordi jeg mener at kvinner har "rett til å bestemme over egen kropp".Etter min mening er dette en voodoo-debatt, som dekker over det essensielle: Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet. Det er selvsagt en ubehagelig tanke, men et samfunn som må pynte på sannheten ved å late som om det er en fundamental forskjell på et foster før og etter 12 uker, er igrunnen feigt (.......) La oss heller se sannheten i øynene: Abortloven er etisk veldig problematisk, men nødvendig. Å innrømme dette, gjør det nemlig mye lettere å unngå det berømte skråplanet: Selv om vi har fattet en etisk problematisk beslutning (som f. eks. å tillate selvbestemt abort til 12.uke), behøver vi ikke å fatte nok en etisk problematisk beslutning (som f.eks. å tillate enda senere aborter).


For nøyaktig et år siden, skrev jeg selv et innlegg her på bloggen, hvor jeg etterlyste en slik debatt. Statistikken på bloggen viser at dette innlegget er blant de mest leste av de jeg har skrevet. Det kan jo også indikere at temaet interesserer.
Jeg mener ikke å si at abort er et lett spørsmål, eller at det svart/hvitt. Kanskje er også dagens abortlov det beste alternativet. Men når over 15000 barn ikke blir født i Norge hvert år, er det mye. Og når barn som har en sykdom eller skavank av noe slag, får de ikke sjansen til å prøve livet. Når alt kommer til alt, bunner det vel i spørsmålet om hvem som har gitt oss rett til å bestemme over liv og død. Det er faktisk et viktig spørsmål.
Kanskje jeg blir bønnhørt?

torsdag 11. oktober 2012

Riving

Eg fann ut for ei tid sidan at tilbygget på låven, som før var høytørke, kunne eg godt rive ned. Taket var lekk og dessutan blei utsikten frå huset skygga. Prosessen er no omtrent fullført, og her er nokre før- og etterbilete.







onsdag 10. oktober 2012

Barndomsminner

Når ein ryddar litt på låven, ser ein ymse som vekkjer ein del minne frå ei enklare tid :) Her er tre ting eg såg på i dag.



Her er sykkelen eg lærte meg å sykle på. Jentesykkel var det jo sjølvsagt, men eg trur ikkje det la ein veldig dempar på opplevinga ;)









På eit eller anna tidspunkt fekk vi turnringar på låven. Eg hadde vel aldri det store talentet, eller spesielt stor kraft i armane. Søster mi var nok ein betre turnar enn eg. Ein av ringane heng der framleis, den andre er borte.











Sykkelvogna brukte vi til å køyre rundt på kvarandre. Den brunmåla grinda som låg oppi, der der endå. Men dekka har nok blitt skifta ein gong eller to.



mandag 8. oktober 2012

Umbra

Då eg var liten, kjøpte far min eit trekkspel. Planen var at eg eller systrene mine skulle lære å spele på det. Slik vart det aldri. Han sjølv spelta av og til nokre akkordar på det, men mest stod det ubrukt til det vart selt. Trekkspelmusikk vart aldri heilt noko for meg. No ser det derimot ut som eg kan bli nøydd til å revurdere dette. Kollega Linda Gytri si ny plate med eigenprodusert trekkspelmusikk er både stemningsfull og vakker, og langt frå den bedehusmusikken eller gammeldansen eg assosierte med instrumentet. Her kan du høyre opningsmelodien "Vakje". Sjekk gjerne ut resten av plata "Umbra" på Spotify eller Wimp.

tirsdag 2. oktober 2012

Oppussing - ei ny oppdatering


Oppussinga av første etasjen er nesten i mål. Her er nokre bilete av den nye og forbetra gongen min. Sjølv syntest eg det vart ganske fint.





søndag 16. september 2012

Tunnelgudsteneste i Kviven

Frå uminnelege tider har folket i Hornindal gått over fjellet Kviven for å handle og byte med folket på Sunnmøre. Far min fortel at hans bestefar pleidde å ta turen over fjellet med ljåar han hadde smidd, for å byte dei i fisk sunnmørsbøndene hadde fiska. Mange andre tok same turen. På slutten av 1800-talet begynte ein del å ta til orde for at det burde bli laga veg her, slik at ein kunne kome seg lettare fram. Etter kvart som teknologien gjorde framsteg, vart innsatsen meir organisert. Men ikkje før no står altså vegen klar, den såkalla Kvivsvegen fra Hornindal til Volda. På kartet kan du sjå kor vegen går. Den største jobben har vore med den såkalte Kvivstunnelen fra Kalvatn til Lødemel, ein tunnel på 6,5 km. Neste søndag blir tunnelen vegen høgtideleg opna med besøk av stastråder og direktørar. Men allereie i dag vart tunnelen opna for folket. Og dagen vart markert på ein original måte.


Det er nok første og siste gongen eg får vere med på ei tunnelgudsteneste. Men midt i tunnelen, 75o meter under toppen av Kviven, der fylkesgrensa mellom Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane går, hadde dei rigga opp scene og lydanlegg. Prestane stod i kø, og kor fylte opp scena. Folk strøymde til, gåande og syklande, frå begge sider av tunnelen. Dei samla seg sitjande og ståande framfor scena. Sjefen for tunnelarbeidet ønskte alle velkomme, så overtok prestane.


Eg må seie at dette er ein av dei finaste gudstenesteopplevingane eg har hatt på lenge.Tunnelbor vart brukt til å ringe inn. Nokre spelte lur, andre på saksofon. Prestane kom fram, den eine etter den andre, for å bidra med sitt. Naturleg nok var det kontrasten ljos/mørke som var gjort til hovudtema for gudstenesten. Om korleis folket var i mørket og fekk sjå eit stort ljos. At lyset fins i enden av tunnelen. Presten som helt preika, minte også om enden av livets tunnel, at også det er noko å tenkje på, kva som møter oss ved enden av den tunnelen. Forfriskande preike, i forhold til den sosialetiske svadaen du ofte høyrer frå dei kyrkjelege talarstolane. Eg kjente faktisk at det var fint å vere der. Både fordi det var symbolsk fint å merkere samanknytinga av to distrikt på denne måten. Men også fordi kyrkja hadde ein bodskap til folket.

Etterpå vart det gratis, pølser, brus og marsipankake til alle. Og det vart underhaldning frå alle kommune i nærleiken. Mest inntrykk gjorde nok elevane frå Austefjorden som spelte I Dovregubbens hall med elektrikerrør og brøytestikker (!) Så fekk eg treffe og prate med vener og kjente frå begge sider av fjellet. Og snart kan eg køyre bilen min gjennom og. I dag fekk eg i staden ein fin gåtur på 7 km. Ikkje dumt det heller.

lørdag 8. september 2012

En løs kanon

Den rødgrønne regjeringen har, tross mørke spådommer fra enkelte, styrt landet i sju rake år. Såvidt jeg husker, har ingen statsminister sittet så lenge sammenhengende som Jens, siden Einar Gerhardsen på 50-tallet. Populariteten ser derimot ut til å være synkende, og neste år blir det nok et skifte. Hvis ikke regjeringen blir sprengt av en løs kanon på dekk. For en av statsrådene har gitt en ny dimensjon til begrepet, nemlig energiminister Ola Borten Moe.

Helt siden Per Bortens barnebarn gjorde sitt inntog i rikspolitikken, har han gjort det til en vane å komme med kontroversielle utspill. Selv om partiet hans satt i en rødgrønn regjering, snakket Borten Moe varmt om å gjenopplive det gamle "sentrum" med Sp, V og KrF. Det første han gjorde da han ble statsråd, var å gi klar beskjed om at han kom til å gi totalt blaffen i hva miljøbevegelsen mente i saker han hadde ansvaret for. Nå har han altså fulgt opp med følgende, sitert fra Aftenposten:

Jeg mener at den norske fremtiden gjenspeiler seg i fortiden. For 30 år siden hadde vi ikke åpnet områdene nord for Nordsjøen, og det var en stor diskusjon. Ettersom hvert som vi utvikler ny teknologi, blir vi mer sikre på oss selv..,......Nytt areal vil bli åpnet. Det er ingen grunn til å stoppe nå. Norges grenser slutter nesten helt opp mot Nordpolen......Noen ser ut til å tro at du må velge mellom boring i Arktis og miljøet. Den første brønnen ble boret i dette området for mer enn 100 år siden. Det er ikke et nytt fenomen. Vi har oljeselskap som har mye erfaring, og de har et partnerskap som strekker seg til nordområdene..... Jeg har stor tro på at vi kan løse disse utfordringene sammen. Det er ikke et spørsmål om vi kan gjøre det, men om hvordan.

SV var raskt ute med å understreke at dette ikke var regjeringens politikk. FRP uttalte at dette var typisk FRP-politikk. Selv har jeg aldri vært begeistret for rød-grønn politikk. Men lojalitet er en verdi jeg setter høyt. Spesielt når man er sammen om et brubyggingsprosjekt som en koalisjonsregering er. Og de synspunktene Borten Moe forfekter, er noe jeg trodde de fleste hadde forlatt for tjue år siden. Ikke siden Stoltenberg selv var energiminister på 90-tallet har vi sett en slik utvinningskåthet. Så slike synspunkt har jeg svært liten sans for. Enda mindre sans har jeg for måten statsråden opptrer.

onsdag 5. september 2012

Innhøstningen

Kornproduksjon er det ikke mye av der jeg bor. Likevel må jeg si at det er få ting som er vakrere enn gule bygg-åkre som vaier i vinden. I helgen fikk jeg være med å se litt på innhøstningen i Østfold, og å være med og sitte på treskeren. Samtidig fikk jeg utfyllende info både om høstingen og treskeren. Spennende og interessant for en som bor på et lite småbruk på Vestlandet. Her er noen inntrykk :)







torsdag 23. august 2012

Den nye kvardagen min

Etter å ha jobba elleve år som lærar i den norske grunnskulen i 100%, er kvardagen min no blitt heilt annleis. Eigentleg trur eg det kan vere sunt å gjere noko anna i periodar, så ein ikkje stagnerer og gror fast. Som ferdigutdanna lærar i 2001, var eg nok på ingen måte førebudd på alle dei utfordringane jobben inneheld. Utdanninga, i alle fall slik det var då, handla mest om fag og teoriar. Men dei fleste som har prøvd seg, veit at jobben først og fremst handlar om andre ting. For å vere lærar handlar like mykje om å vere ein  leiar for store grupper av menneske. Det handlar om å vere ein motivator for trøtte tenåringar. Det handlar om å vere terapeut for unge som slit med seg sjølv og verda rundt seg. Det handlar om å vere artist for dei som forventar at alt skal vere kjekt og underhaldande.Det handlar om å vere vaktmeister og halde orden i nedslitte bygg. Det handlar om å vere administrator for alt som skal gjennomførast og planleggast. Og då tenkjer eg ikkje først og fremst på prøver og tentamenar, men på henting av mjølk og frukt, rydding av klasserom, låsing av dører, passe på at elevene held seg der dei skal og ikkje gjer noko dei ikkje skal.

Lærarjobben er den beste og den verste i verda. Gjerne i løpet av same veka og jamvel same dagen. Det kan handle om faglege møte med modne og motiverte elevar som sug til seg det du prøver å formidle. Som behandlar læraren med respekt og er interesserte. Det kan handle om eit kollegium som trivs med å vere saman både på jobben og fritida. Om ei leiing som veit kva dei vil, held stø kurs og som trør til med hjelp når læraren treng det. Som tek seg tid til å sjå den enkelte tilsette og kome med konstruktiv og positiv tilbakemelding. Det kan handle om foreldre som følgjer opp barna sine og som tek seg tid til å gi positive tilbakemeldingar til læraren og sjå jobben denne gjer,

Men jobben kan og handle om det motsette. Det kan handle om ei leiing som sit på kontora sine og ikkje tek del i den enkelte lærar si verksemd i klasserommet. Som verken veit kva dei vil eller korleis dei kan nå dit. Det kan handle om foreldre som støttar barnet sitt ukritisk om denne er ueinig med læraren eller som trur dei veit betre enn læraren i det meste. Det kan handle om elevar som ikkje er interessert i anna enn seg sjølv og dei andre som er populære i klassen. Som behandlar læraren som eit rusk i auget, som eit forstyrrande element i elevens livsutfolding, og som behandlar fleirtalet av klassekameratane på same måten. Som tek seg til rette og berre gidd å følgje dei reglane dei er einige i.

I løpet av elleve år har eg sett begge sider av jobben. Det kan vere fantastisk og det kan vere grusomt. Utan å gå i detalj, opplevde eg vel at det siste året baud på litt for mykje av det siste. Så eg bestemte meg for å gå vidare. Alle snakkar jo om lærarmangel i desse tider, men å få ein tilsvarande jobb var ikkje mogleg no. Så då må ein sjå andre vegar. Og no kjenner eg at det er godt. Eg gler meg til ein ny kvardag, sjølv om det er litt skræmande å ikkje ha tryggleiken i ei god inntekt..

For det første skal eg setje meg på skulebenken igjen og studere historie fordjuping. Her skal eg få større innsikt i emne som "Norske kystsamfunn" og "Den kalde krigen". Eg har såvidt starta på pensumlitteraturen og kjenner at dette skal bli kjekt. Kanskje held eg fram til Bachelor og Master etterkvart, vi får sjå. For det andre skal eg jobbe som gitarlærar i kulturskulen to dagar i veka. For det tredje skal eg fortsette å rive og bygge på huset og garden. Målet er å bli ferdig med første etasjen i løpet av eit par månader, det er ikkje mykje att. Så held eg på å rive ein del av låven. For det fjerde har eg meir tid til å besøkje og vere saman med kjæresten min i Oslo. Det har eg heller ikkje noko imot :) Den største utfordringa denne hausten blir nok økonomien, men det skal nok gå rundt :)

tirsdag 21. august 2012

Vuelta - sykkel på sitt beste

Sesongens tredje GT er i gang og jeg gleder meg! De siste årene har vueltaen vært vel så jevn og underholdende som de to andre treukersrittene. Det kan godt hende at det samme vil skje i år, i hvert fall har rittet åpnet forrykende med angrepsvillig sykling og stor dramatikk. Profilen er ikke av de tøffeste, og etappene er også noe kortere enn i for eksempel TDF. Likevel har de funnet fram til hele ti toppfinisher og det kan godt hende det bli vel så undertholdende med korte og intense etapper som lange og utmattende.
Alberto Contador er tilbake, og han er en garantist for angrepsvillig og offensiv sykling. I gammel form er han skyhøy favoritt, men spørsmålet er om han er i den formen allerede etter utestengelsen. Størst konkurranse vil han ventelig få av Chris Froome, som imponerte enormt i TDF. Kan han ha bevart den sensasjonelle formen fram til nå? Profilen favoriserer også Joaquin Rodriguez som ikke er så god i de lengste stigningene og lange tempoetappene. de slipper han nå. Fjorårsvinner Juan Jose Cobo må også regnes med, selv om han ikke har vist toppform så langt i år. Det blir også spennende å se om Igor Antonendelig kan innfri de enorme forventingene man har har hatt til ham i flere år. Uhell og sykdom har vært følgesvenner for baskeren så langt. I tillegg vil nok Rabobank-duoen Bauke Mollema og Robert Gesink revansjere et mislykket TDF. Blant disse navnene har vi nok helt sikkert årets vinner.
Det kan selvsagt komme overraskelser. Flere har nevnt Garmins Andrew Talansky, som er en ung og temposterk mann. Er han moden for å prestere i GT allerede? Thomas De Gendt var en sensasjon i giroen, kan han vise noe lignende igjen? Og hva med de unge colomibianerne Quintana, Uran og Henao? Eller franskmannen Jeannesson?
Blant spurterne er det litt mer tynt. Ingen av de aller største stjernene stiller. Det gir mulighet for folk som Nacer BouhanniJohn Degenkolb og Elia Viviani å vise seg fram. Det samme kan man si om briten Ben Swift. En annen faktor er at flere av de beste lagene ikke satser på sprintene, noe som vil gjøre det enklere for brudd å gå inn. FDJ og Argos vil nok likevel sette sine folk fram for å prøve å kontrollere de flatere etappene.
Så kommer de alltid nye navn og presenterer seg. Kanskje fra et av de mindre, spanske lagene? Noen hete navn som jeg ikke kjenner til? Uansett, god fornøyelse!  Den norske representanten i rittet er Gabriel Rasch, som sier at han er i sitt livs form. Kan bli moro, det og ;)