søndag 12. februar 2012

Can you handle the taste?


Eit av dei store eksistensielle spørsmåla er: Kvifor må eg heilt til Sverige for å få fleire boksar av dette velsigna livsvatnet? Berre 27 stk igjen i kjøleskåpa.....

tirsdag 7. februar 2012

Den siste viking

De hadde inga salmebok, men denne kunne de utenat. Og nå sang de. Barnestemmen til Lars over de andres. Per Suzansa folda hendene med vottene på og sang. Kaneles Gomon stemte i og sang og tenkte på sin  gamle far. Det gule lyset i flaska skinte så godt det kunne i det vesle rommet og over karene, som satt her i full sjøhyre mot frosten. Men Lars syntes nå under under salma at de alle ble forvandla. De ble til disipler - slik som fiskerne en gang var. Og salma passa så til livet her i øydemarka, på den sjuke fiskarn og på dem som satt i ei husmannsstue langt der sør og skulle bli uten forsørger.
Da salma var slutt, tok Henrik handa ut av votten og la den over panna til den sjuke.
"Har du noe du vil ha sagt oss, Elezeus?"
"Ja"
"Har du kanskje gjort no mot non, som du synes er slemt, og som vi kan prøve å gjer godt igjen?"
"Ja. Hels a Beerit."
"Var det itj nå anna?"
"Nei. Prøv å hjelp a Berit."
"Det lover vi deg, Elezeus. Hu Berit skal ha mat og klea så lenge det fins i mitt hus."
"Det...det var bra det."
Det varte ei stund, så spurte Henrik igjen: "Trur du på Vårherre da, Elezeus?"
"Ja."
"Og angrer du det du har gjort, som itj var som det skulle?"
"Ja - åh! Ja!"
Litt etter fortsatte Henrik, mens handa stadig lå på panna til den andre.
"Så tilsei eg deg, på Gud den allmektiges vegne - alle dine synders nådige forlatelse, i navnet Gud Faders, Guds Sønns og Gud den Helligånds."
Så gav han ham den vesle brødbiten og en sup av koppen.
Og så sang de salmevers igjen.
Etterpå satt de ei stund og tidde og så fram.
Det var Arnt Åsan som endelig sa: "Det blir itj så godt for a Berit."
Kristaver svarte: "Vi får gi a ei handsrekning så godt vi kan."
"Hm!" sa de andre og var enige.
Da Per Suzansa skulle gå, bøyde han seg over den sjuke og sa: "Farvel da, Elezeus!"
"Farvel."
"Du....du får hels i forvegen da. Eg kjem snart etter."
Så snudde han seg mot de andre, sa god natt og gikk bøyd ut av den vesle døra.


Johan Bojer

lørdag 4. februar 2012

Topp 25 - mine favorittplater - en oppdatering

For litt over to år siden lanserte jeg mine 25 favorittplater. Siden den gang har jeg jo hørt noen flere plater og tenkte det var tid for en oppdatering. Også denne gangen har jeg begrenset meg til en plate fra hver artist. De som er nye på listen, har jeg satt i kursiv.

1. Written on the Wind - Chuck Girard. 1977.
For en fantastisk plate. Har hørt den sikkert 500 ganger, men er like imponert fortsatt. Flotte tekster, gjennomførte arrangementer, og den har denne posisjonen selv om det faktisk er et par låter her som ikke er så bra. Finnes dessverre ikke på CD.

2. Ending is beginning - Downhere. 2008.
Denne plata er på stadig opptur på denne lista, spesielt etter at jeg hørte bandet live. Dype og reflekterte tekster og melodier som sitter og blir sittende. Det enkle er ofte det beste, ikke mye overarrnagering og symfoniorkestre her.

3. Fallen - Evanescence. 2003.
Fantastisk flott plate hvor omtrent alle sangene er fulle av nerve, følelse og fantastiske arrangementer. Dette er moderne musikk slik den skal lages, gjennomarbeidet og spennende. Platen er dyster, men full av engasjement.

4. Comatose - Skillet. 2006.
Plate som har mye til felles med den forrige, kraftige gitarer og piano/keyboard i en flott mix. Gjennomførte arrangementer og kraftige tekster. Fengende musikk som ikke taper seg mye etter et par hundre gjennomhøringer.

5. Back home again - John Denver. 1974.
Jeg elsker Denvers varme sanger om hjemmeliv, amerikansk natur og kjærlighet til mennesker og land. Vakre melodier framhever de poetiske tekstene.

6. Ten new songs - Leonard Cohen. 2000.
Leonard Cohen er vel først og fremst kjent som en stor poet og tekstforfatter. Jeg liker lyden av ordene hans, selv om jeg ikke skjønner så mye av meningen i dem. Denne platen er vakker og stemningsfull med lekre melodier og nydelig koring.

7. Legacy - Michael Card. 1983.
Michael Card er et geni av en låtskriver og beskriver bibelske emner og personer på en fantastisk måte til sine veldig melodiøse melodier. På denne plata, som er hans andre av veldig mange, er han på sitt beste. Klassikere som "El Shaddai" og "Love crucified arose" finner du her.

8. A thousand true stories - Silje Nergaard. 2009.
En nydelig vakker plate med et lekkert lydbilde. Siljes stemme omgitt av stemningsfullt akkompagnement, ganske minimalistisk, men melodisk og stemningsfullt. Spesielt "Frozen" er fantastisk vakker.

9. Desire - Bob Dylan. 1975.
Bob Dylan hører til langt oppe på en slik liste. Her er han på sitt mest melodiøse og på sitt lengste, med sanger på 8 og 11 minutter. Jeg elsker slikt. Her finner du blant annet klassikeren "Hurricane".

10. Now do you understand - Randy Matthews. 1975.
Beste live-plata jeg har hørt. En mann, en gitar, fantastisk publikum, morsomme historier, rørende fortellinger og geniale, enkle sanger. Skulle ønske jeg var der.

11. Viktoria - Maria Mena. 2011.
På denne platen har ikke Maria bare en par hits med en del platefyll, slik hun ofte har hatt før, men platen er gjennomført melodisk og nydelig. Tekstmessig kan hun fortsatt noen ganger overdrive ordbruken, men hun er på mange måter et musikalsk geni. Flott at det blir laget så vakker musikk fremdeles.

12. The unforgiven - Within Temptation. 2011.
Herlig melodiøs hardrock med assosiasjoner til 80-tallet. Utrolig fengende låter som man blir glad av å høre. På denne platen har bandet valgt å tone ned sin bruk av kor og symfoniorkester. Det kler dem, og dette er deres beste plate, full av potensielle hits.

13. Tell 'em again - Dallas Holm. 1978.
Dallas Holm har en inderlighet og pasjon som det er vanskelig å finne hos noe andre. Han synger med sterk følelse og har et klart budskap å komme med. Dette er varm musikk som gir deg en god følelse, selv om dette ikke er så veldig avansert.

14. More power to ya - Petra. 1982.
Mange minner knytter seg til denne. Etter min mening er dette gruppen på sitt definitive høydepunkt, og her finner du klassikere som Judas Kiss og Road to Zion

15. Brother of the son - Don Francisco. 1976.
Kunne tatt med flere av platene hans her. Fantastisk storyteller, har en evne til å fortelle lange historier som berører kraftig selv om melodiene kan være noe enkle. Og stemmen hans er ikke den beste. Men en ener på sitt felt.

16. Everybody needs a little help - David Meece. 1979.

17. Karla Bonoff - Karla Bonoff. 1977.

18. No greater sacrifice - Ray Boltz. 1996.

19. Quiet revolution - Telecast. 2008.

20. Maple room - Wayne Kirkpatrick. 2000.

21. Oden Fong - Come for the children. 1979.

22. Daniel Amos - Shotgun angel. 1977.

23. No room in the middle - Greg X Volz. 1990.

24. Even this - Wayne Watson. 2007.

25. All stand together - Bloodgood. 1991.


Føl deg gjerne fri til å kommentere dersom du føler jeg mangler noe essensielt her ;)

fredag 3. februar 2012

Ein hyllest til tante Sigrid


Heilt frå eg var liten har tante Sigrid vore ein person eg har forholdt meg til. Ho var liksom Tante med stor t. Ho hadde aldri mann og barn og ho budde i Drammen, langt vekk. Men kvar ferie kom ho med bussen. Det var stas når vi visste at tante skulle kome. Då pappa skulle hente henne på bussen, ville og og søstrene mine ofte vere med. Og når ho endeleg kom, var det eit høgdepunkt. Ikkje fordi at ho hadde så mange og dyre gåver til oss. Stort sett var det skiver med fårepølser, eit par eple, ei avis og eit par vekeblad. Men det var noko spesielt, det var Drammens-brød, Drammens-pølse og Drammens-eple. Og det smakte sjølvsagt ekstra godt.

Då eg vart eldre, vart fleire av tante sine eigenskapar meir synlege. Og då var det ikkje alltid like stor stas lenger. For du verden så ho kunne skravle. Og så sta og bestemt ho kunne vere. Å få ho til å skifte meining var umogleg, uansett kva det gjaldt. Og ein del av eigenskapane passa dårlig med tenåringar i delvis opprør. Å dra på handletur kunne vere litt flaut, for ho kunne fint rope over heile butikken med spørsmål om vi ville ha bananar.

I vaksen alder begynte ein å sjå tante Sigrid i eit nytt lys. For kor enkelt var det eigentleg å vekse opp utan far i dei harde tredveåra? Kor lett var det å reise bort og søkje arbeid som hushjelp? Og kor enkelt var det å etablere seg i ein heilt ny by som tredveåring? Og kva tenkte ho eigentleg om at ho aldri fekk stifte familie? Det er mykje eg ikkje veit om tante Sigrid. Men eg skjønar at det ikkje alltid var like enkelt å vere henne.

Tante var ei nøysom dame. Ho såg ikkje nokon grunn til å bruke så mykje pengar til seg sjølv. Ho var flink til å gi til dei som trengte det. Og kvar jul baka ho hundrevis av krumkaker og delte ut til venner og naboar. Då eg var 20 år, student og utan bil (han hadde rusta i hel) var tante den eg kunne ty til for hjelp. Både med pengar og med hjelp til å finne fram til potensielle selgarar i bilbyen Drammen. For Drammen kjende ho godt. Og eg trur at også Drammen kjende henne godt. Eg hadde med meg ein venn for å hjelpe meg å finne rett bil. Og han oppsummerte det vel ganske godt på sitt klingande bergensk: "Du verden som hon tyter, hon tanten din. Men hon e jo koselig og". Og bil blei det.

For tre år sidan var ho heime på Maurset for siste gong og feira jul med familien. Biletet er derifrå. Då var allerede demensen skremande verkeleg, og vi var bekymra og redde for kva ho kunne gjere. Og vi forstod at no var tida for å reise heim snart over. Det neste året var det klart at ho måtte flytte ut frå leiligheta si og inn på ein aldersheim. Der levde ho dei siste to og et halvt åra. Sjølv om demensen vart verre, kunne ho framleis ha stunder der ho hugsa godt, spesielt om alle heime i Nordfjord.

I november vart ho ramma av det dei fleste trur var eit slag. Deretter gjekk det fort nedvover. Overraskande fort. For det kom som eit sjokk likevel då telefonen kom den 12. januar. For no var livsdagen til tante Sigrid over. Fred over minnet.



onsdag 1. februar 2012

Brand

Vårt nasjonale forfatterikon Henrik Ibsen hadde sitt store gjennombrudd med Brand for omtrent 150 år siden. Ibsen skrev drama, noen ganger på rim, som i denne fortellingen. Hovedpersonen er presten Brand, en av den norske litteraturens mest diskuterte og omstridte figurer.

Handlingen går i korte trekk ut på at presten Brand blir tilsatt som sogneprest i hjembygda si. Han viser seg å være en driftig mann med høye prinsipper og høye mål, preget av kompromissløshet. I alle hans relasjoner kommer hans høye krav både til seg selv og andre til syne. Dette fører til at han opplever store personlige tap, og at han får få venner. Samtidig er han respektert og beundret. På slutten av boken kommer det hele til et stort oppgjør, både med seg selv, sine overordnede og folket han er satt til å tjene.

Den karikerte versjonen av Brand er at han er en prest med gammeltestamentlige idealer, med sans for det loviske og strenge, men med en mangel på forståelse for Bibelens budskap om nåde og nestekjærlighet. Dette er en forenkling, og det kommer klart fram at Brand er mer sammensatt enn dette. Mye av det han gjør er preget av tøffe valg, der hans vilje til å kompromisse er helt fraværende. Han kompromissløshet er på mange måter hans viktigste karaktertrekk, på godt og vondt. På godt i forhold til den korrumperte geistligheten over ham. På vondt i forhold til seg selv og hans egne.

I det Brand trer inn i historien, blir hans motto raskt presentert: Det, som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt. For Brand er denne hellige offerviljen alt livet handler om. Det man har forpliktet seg til, må man følge til døden. I alle hans samtaler kommer dette fram; dersom du ikke er villig til å ofre livet ditt, er du ikke hel i din ferd. Prinsippene hans fører til at han mister sin mor uten å forsone seg med henne. Han mister sitt syke barn fordi han ikke er villig til å flytte fra sitt sognekall for å redde det. Og til sist mister han også sin kone.

I bokens siste del blir han besatt på at han skal bygge en ny og større kirke i bygda. Han går til verket med dødsforakt, men når bygget står ferdig, oppdager han at det ikke gir den tilfredsstillelse han hadde trodd. Denne delen av boken er nok den mest interessante, fordi den viser en mer sammensatt Brand. Hans kompromissløshet kommer til syne i møte med prosten, som representerer kompromisset som Brand hater. Samtidig møter han igjen den unge Einar, som i bokens begynnelse var en av de unge, lystige som på mange måter var Brands motsetning. Nå har han utviklet seg til å bli enda mer kompromissløs enn Brand selv, og han roser Brand for de valg han har tatt. Dette får Brand ut av fatning, og det mest interessante i bokens avslutning er nok denne reaksjonen. Kanskje Brand selv ser sine valg i et nytt lys?

Boken slutter med en Brand som er forlatt av alle. Kanskje er det noe som han har ført over seg selv. samtidig kan man ikke fri seg fra å synes syns på den stakkars presten.