torsdag 29. mars 2012

Resirkulér!

Sjølv om eg har gitt opp å få mine gamle foreldre til å klare å sortere søppelet rett, bør dei fleste av oss kunne klare å få det til. No får vi også hjelp av sjølvaste Didrik Solli Tangen og ein gjeng av tilfeldig samanraska kjendisar. We can do more!

lørdag 24. mars 2012

Veimerker

Ikke dette gjør ensomheten til en pine:
at ingen finnes som deler min byrde. 
Men dette:
at jeg bare har min egen byrde å bære


Jeg er kalken. Drikken er Guds. Og det er Gud som tørster


Den som er glad i mennesker overvinner den som forakter dem


"Å tilgi seg selv" - ? Nei, det går ikke, vi må få tilgivelse. 
Men tilgivelsen kan vi bare tro på om vi selv tilgir.


Jesu "holdningsløshet": Han satt til bords med med toldere og syndere, han omgikkes skjøger. Var det for å vinne i hvert fall deres stemmer? Trodde han å kunne omvende dem ved et slikt "appeasement"? Eller var det fordi hans menneskelighet var dyp nok og rik nok til at han også i dem skulle oppnå kontakt med det allmenne, uforgjengelige som må være fremtidens grunnvoll?


Veien, du skal følge den
Lykken, du skal glemme den
Kalken, du skal tømme den
Smerten, du skal dølge den
Svaret, du skal lære det
Det siste, du skal bære det


Dag Hammarskjöld





torsdag 22. mars 2012

Israel Loves Iran




I fjor var det faktisk noen som mente at nettsted som Facebook og Twitter burde få Nobels fredspris, blant annet for rollen de spilte i det som ble kalt den arabiske våren. Tidligere har vi også sett at de såkalte sosiale mediene har vært den eneste kanalen for å formidle folkelige opprør mot regimer som har hatt mediene under full kontroll. Nå har altså det blitt startet grupper på Facebook for å få slutt den mest spente av alle verdens konflikter for øyeblikket, den mellom Israel og Iran. Regimene i de to landene, og de fleste andre, mener at en krig er uunngåelig. Og da snakker vi om atomkrig.

Men nå har mennesker i de to landene tatt til motmæle, ved å fortelle sine medmennesker at de slett ikke vil krige mot hverandre og ødelegge hverandres land. Den mest populære er gruppen på Facebook kalt  Israel-Loves-Iran. Gruppen har nå over 21000 medlemmer og siden jeg sjekket siden tidligere i dag, har den fått over fire tusen nye. Jeg håper virkelig at i alle fall et av landene viser seg som et sant demokrati, og lytter til hva folket sier. Og at steinalderregimet i Iran faller til jorden. Det har folket i begge landene fortjent. Og dersom dette fører fram, har i alle fall ikke jeg noe imot at Facebook får fredsprisen.

lørdag 3. mars 2012

"En nasjon av Charter-Svein-er"

Hva er det som kjennetegner tiåret vi har lagt bak oss? Når vi nå begynner å få det litt på avstand, ser vi det kanskje litt klarere. Og jeg tviler på at noen vil komme med en bedre analyse enn det komiker Sigrid Bonde Tusvik kommer med i Dagbladet:


00-tallet er tiåret som står i velværets tegn. Det er egentid og avspaseringer. Og førtidspensjoneringer uten grunn. Foreldrene til dagens noen-og-tjue-åringer har så lenge deres barn kan huske, kunnet ta ovale helger, året rundt. Jeg husker reguleringstannlegen min hadde fri fredag og hviledag på mandag. Å ha vært tjueåring i løpet av dette tiåret har vært deilig. Alt er blitt proffere, mer effektivt og individorientert rundt oss. Ønsker vi brusen Urge tilbake i butikken, er en protestgruppe på Facebook med 10.000 medlemmer den letteste måten å få den tilbake på.

Det er tiåret vi har satt oss i grupper og snakket ut om det. Antall selvutviklingsbøker, motivasjonsforedrag og spa-seminarer har tatt helt av. Kolleger har sittet i steambad og teambuildet til de har fått skrukkehud. De har leid inn Arne Brimi som motivator og kokk. De har hatt standupkomikere i stedet for personlige taler i 30-årslaget sitt. De har hatt temafester som skal likne på Petter Stordalen sin kostymefestival. Det er folk av 00-tallet som har en egen dag der de skal være bare for seg selv, uten barn og mann, for å leve. Eller fast barnevakt en gang i uka for å gå ut og kose seg litt ekstra, sånn at overskuddet er der til påskeferien.

Resten av den morsomme og tankevekkende kronikken kan du lese her

fredag 2. mars 2012

Topp 25 - mine favorittfilmer - en oppdatering

Tid for å oppdatere denne også. Siden sist har jeg sett en god del filmer, men ikke veldig mange som får plass på lista. Det skal noe til å lage en historie som skiller seg ut i mengden. men noen gode filmer har det blitt. De nye står i kursiv. Og for å gjenta det jeg sa da jeg presenterte den første listen:

Her kommer en veldig subjektiv liste over hvilke filmer jeg mener er de beste som er produsert. Selvsagt vil mange savne sine favoritter her, derfor utfordrer jeg dere til å lage deres egne lister. Og bare så det er sagt: Jeg er ikke noe fan av gamle svart/hvitt-filmer eller science fiction. Så de finnes ikke på denne lista. Og ja da, jeg liker best amerikanske filmene. Og siden den første filmen jeg så på kino var Hot Shots i 1991, vil de fleste filmene være fra etter det. Vil nok være få actionfilmer også. Rangeringen kan jeg nok være villig til å gjøre om på...her er lista:

1. Almost famous. 2000.

Vet ikke helt hva som gjør denne filmen så fantastisk. Men det er vel en kombinasjon av musikk, gutteaktig naivitet og sjarm og 70-tall. Filmen er for meg en stor hyllest til musikk og til en tid hvor musikken fortsatt hadde et snev av uskyld. Handler om en ung gutt som drømmer om å bli musikkjournalist og som får dra på turné med et av sine favorittband. Du kan se en av scenene fra filmen i vinduet over.

2. Forest Gump. 1994.

En fantastisk film om en fantastisk person. Vi får også en flott oversikt over den amerikanske nyere historien. Tom Hanks gjør en fabelaktig rolle som Forest. Denne har det meste.

3. Schindler's liste. 1993.

Steven Spielbergs mesterverk som viser oss nazismen og Holocaust i all sin grusomhet. Kanskje filmhistoriens fremst historiske drama.

4. Alive. 1993.

Historien om fotballaget som overlevde flere uker i Andesfjellene ved å spise hverandre, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortvilelse, håp og kameratskap skaper en unik atmosfære.

5. Danser med ulver. 1990.

Fantastisk filmepos med fantstiske bilder fra USA på 1800-tallet. Gripende historie om en amerikanske soldats møte med de innfødte indianerne.

6. Seven pounds. 2008.

En usedvanlig sterk og gripende film om å ville gjøre opp for seg og å ofre seg for andre. Gradvis i løpet av filmen forstår vi hva hovedpersonen, spilt glimrende av Will Smith, forsøker å oppnå med alle menneskene han oppsøker og forsøker å hjelpe. Til slutt kommer det endelige valget om å redde seg selv eller den han elsker.

7. Bibelen: Josef. 1995.

Finnes det særlig mer fantastiske historier enn denne? Historien om gutten som ble solgt av sine brødre, fengslet, og som endte opp som nestkommandrenede etter farao i Egypt.

8. Slumdog millionaire. 2008.

En fantastisk historie fra veien fra slummen til milllionærstatus. Fantastisk spilt og fortalt, med et utall av gripende scener.

9. Dumb and dumber. 1994.

Dette er vel en litt annen kategori enn de første, men dette er komedie på sitt aller beste med Jim Carrey i storform.

10. Never let me go. 2010.

Filmatiseringen av Kazuo Ishiguros bok har klart å ta vare på den fantastiske atmosfæren i boken. En vakker og rørende skildring av livets sårbarhet.

11. Groundhog day. 1993.

Hysterisk morsom film om en mann som våkner opp til den samme dagen hver eneste dag.

12. Love actually. 2003.

Den beste av et utall romantiske komedier som har slått an de siste årene. Romantisk, søt og godhjertet.

13. The Shawshank redemption. 1994.

Fantastisk historie om en mann som blir uskyldig dømt for drap og om livet i fengselet fram til den totalt overraskende slutten.

14. Me, myself & Irene. 2000.

En annen av Jim Carreys glimrende, elleville komedier. Denne gang som schizofren politimann.

15. Shutter island. 2009.

Leonardo Di Caprio spiller som alltid glimrende i denne filmen om snikende galskap. Overraskende vendinger og en guffen atomsfære skaper en førsteklasses thriller.

16. Pirates of the caribbean: The curse of the Black Pearl. 2003.

17. Passion of the Christ. 2004.

18. Volcano. 1997.

19. Kopps. 2003.

20. Clockwise 1986.

21. Ben Hur. 1959.

22. Hotel Rwanda. 2004.

23. Walk the line. 2005.

24. Hawaii Oslo. 2004.

25. Black hawk down. 2001.

torsdag 1. mars 2012

Krim og det bestialske

Denne uken er det krimfestival i Oslo. Krim er i skuddet som aldri før og noen av de bestselgende forfatterne i dag, er krimforfattere. Spesielt suksessen til Jo Nesbø blir lagt merke til både nasjonalt og internasjonalt. Nå har en annan norsk krimforfatter, Gert Nygårdshaug kastet en brannfakkel inn i krim-idyllen. I et oppslag i Dagbladet karakteriserer han norsk krim som "en orgie i tortur og fullstendig urealistiske drapsmetoder":

Med den volumøkningen vi ser på krimutgivelser i dag, hausset opp av forlagene, strekker ikke fantasien hos mange til for å skape en god krimhistorie. Dette kompenseres ved å klekke ut enkle plot, der det eneste nye blir en orgie i bestialske nyskapninger i form av tortur og fullstendig urealistiske drapsmetoder. Jeg har vel sjelden lest så mye - unnskyld uttrykket - søppel som det som utgis mellom to permer i dag, benevnt som krim. Det hjelper lite å skrive om bukspretting, avhogde lemmer og avflekking av hud når språk og komposisjon, for ikke å si plottets troverdighet, er under lavmål,

Selv leste jeg enormt mye krimlitteratur da jeg gikk på ungdomsskolen. For meg var det en åpenbaring å komme til det kommunale biblioteket og for første gang møte voksenlitteraturen. Ofte kunne jeg sluke 3-4 bøker i uka, og veldig mye av det jeg leste var krim. Ikke var jeg spesielt kresen heller, selv om jeg også oppdaget at det fantes gode og dårligere bøker også i denne sjangeren. Some en ung kristen gutt, hadde jeg jo noen kvaler med å lese så mye om drap og grusomheter. Blant annet gikk jeg og noen venner for å snakke med leirpresten da vi var på leir, for å finne ut om det var greit for kristne å lese så mye krim. Jeg husker ikke helt hva han svarte, men han ble ganske forbløffet da jeg fortalte hvor mye jeg leste. Men etterhvert nådde jeg et metningspunkt. Siden har jeg knapt rørt sjangeren. På en måte kan man forstå hva dramatikeren Jon Fosse sier når han sier om krim at "Det er ikke litteratur", selv om han kanskje går litt langt. For det finnes selvsagt krim som er god litteratur.

Uavhengig av det Nygårdshaug sier, må jeg også si at jeg har lagt merke til det samme som han. For meg virker det som man må gå lenger i beskrive grusomheter og bestialiteter for å vekke oppmerksomhet. Med bakgrunn i suksessen til Jo Nesbø og Stieg Larsson, som jeg forøvrig bevisst har unngått, og deres beskrivelser av det bestialske, kan man jo forstå at mange vil følge samme lest. Også i Tv-serier som CSI og spesielt Criminal Minds ser man dette tydelig. Og jeg har flere ganger spurt meg selv når jeg har sett på sistnevnte: Hvorfor vil du sitte her og se på hvordan grusomhetene blir utbrodert og malt på denne måten? Gjør det seriene mer underholdende og bedre? Jeg tviler.

Krimforfattere har selvsagt lat seg provosere av Nygårdshaugs uttalelser. En av dem er Jørgen Brekke:

Jeg kan være enig i at det er for mye overfladisk vold, men når det er sagt synes jeg denne typen kritikk nærmer seg sensur. Han har bestemt seg på forhånd for hva en bok kan inneholde og ikke, og den type litteraturkritikk hører hjemme på 1700-tallet,

Selv om jeg nærmest aldri leser krim lenger, har jeg faktisk lest Brekkes debutbok "Nådens omkrets", som fikk veldig gode anmeldelser. Selv valgte jeg den på grunn av den spennende tittelen. Etterpå følte jeg meg rimelig snytt. Og helt uforstående til at så mange anmeldere falt for boken. Og Brekke følte seg nok truffet av Nygårdshaugs kritikk, for boken er et kroneksempel på det han kritiserer. Bestialske drap, mangel på spenning og framdrift, et syltynt plott og en sløvt klimaks.

Selv lurer jeg på om utviklingen har blitt slik fordi det er det folk vil ha? Foretrekker vi det bestialske og skremmende framfor den blodløse Poirot-krimmen fra gamle dager? Må vi bli sjokkert for å bli underholdt? Og blir vi egentlig sjokkert av noe lenger? Jeg vet ikke. Men jeg foretrekker å lese andre bøker enn krim.