søndag 13. mai 2012

Skipper Worse

Da senker himmelen seg så lavt, at skyene sleper langs jorden, og regn og sjørokk fyker langt innover landet; dagen er lysegrå med brandgule uværsglimer og natten så svart og tett som en likkiste.

Da er det verst, når man ligger naken og hjelpeløs i sin seng, og stormen presser seg inn i små, krokete gater, rusker i takrennene og kaster taksten ned.

Når man så ikke har sovet ordentlig i flere netter, og dagen er gått med å kikke fra barometeret opp i den grå forrevne himmel eller ut på den øde gate, hvor der hist og her er en rød flekk i sølen efter en knust taksten, eller med å høre fortellinger om ulykker i byen på vinduer og tak eller på havnen, - eller om om hvor nær det var ved å bli ildebrand inatt - brand i sådan en storm! - da er det en og annen begynner å tvile om alt går riktig til, om ikke verden er kommet litt i ustand, om ikke alt vil rives istykker, rotes sammen og havet velte inn over de lave skjær og skylle hus og kirker og hele stellet ut i fjorden som fyrstikkesker.

"Guds vrede er over landet," sa haugianerne og holdt på sine hatter, når de gikk til forsamlingen; ved inngangen hvirvlet vinden snippen av kastetørkleet over hodet på kvinnene, så de kom ganske fortumlet inn i den lave, halvlyse forsamlingssal.

Der satt de og trykket seg tett sammen; mens han som leste, måte heve stemmen eller endog helt slutte, når stormen tok et kjempetak i asketrærne utenfor og rystet vinduer og dører.

I stillheten som fulgte, når flagen var over, begynte han så igjen å lese; men stemmen var svak, uten liv og uten frimodighet. Og de så fra den ene til den annen; men intet sted var der frimodighet å se; kvinnene for sammen ved hvert nytt vindstøt, og mennene hadde meget å tenke på.

Alexander Kielland

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar