tirsdag 12. juni 2012

De fire store

Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie er blitt kalt de fire store i den norske litteraturen. De fleste tror vel at dette er fordi de fire regnes for å være de fremste forfatterne vi har, og kanskje er de det. Men mange vil nok hevde at folk som Undset, Hamsun, Skram og Garborg på mange måter er like store. Uansett så ble de kalt de fire store mer som et salgsframstøt fra forlaget Gyldendal, enn for å sette de over andre samtidige forfattere.

Nå har jeg lest et verk av hver av de fire store. Henrik Ibsens Brand har jeg skrevet om før her på bloggen. I tillegg har jeg pløyd meg gjennom Lies Gå på, Kiellands Skipper Worse og nå sist Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken. Over hundre år etter at de ble skrevet er det fortsatt mye leseverdig å finne blant de fire store.

Alexander Kielland er nok den mest lettleste av de fire. I historien om skipper Worse skildrer forfatteren møtet mellom en røff sjømannskultur og den pietistiske haugianerbevegelsen, om skipperen som blir fanget mellom disse to ved sitt giftermål med den unge haugianerkvinnen Sara. Kielland lar sin kritikk mot datidens religiøse vesen skinne rimelig klart gjennom, og man synes synd på den stakkars skipper Worse.

Jonas Lie er nok den mest glemte av de fire store. Etter å ha lest hans bok Gå på, kan man til dels forstå dette. Han er nok den av de fire som har tålt tidens tann dårligst. Historien handler om den unge og ambisiøse ungkaren Rejer Jansen Juhl og hans vei gjennom livet. Jeg slet litt med å finne en rød tråd i fortellingen. Måten han skriver på er ganske pompøs, og lange skildringer som er blitt mer vanlig i litteraturen er ganske så fraværende. Å si at han ikke er leseverdig, er likevel å gå for langt.

Om Bjørnstjerne Bjørnson har jeg vel sagt akkurat det, etter å ha forsøkt meg på hans Fiskerjenten tidligere. Det er svært sjelden at jeg gir opp bøker, men det gjorde jeg altså med denne. Det fine med Bjørnsons fortellinger er at de er så korte. Dermed bestemte jeg meg for å gi han en ny sjanse, og jeg fikk en helt annerledes opplevelse med Synnøve Solbakken. Jeg synes fortellingen har mange likhetstrekk med Hamsuns Victoria, som ble skrevet en del år seinere, selv om utgangen er lykkeligere. Hamsuns bok ble skrevet i den realistiske perioden, hvor lykkelige slutter på bøker var heller sjeldent. Man blir fascinert av kjærlighetshistorien mellom den yndige Synnøve og rabagasten Torbjørn. I boken finner vi også flere vakre, poetiske skildringer fra Bjørnsons penn, blant annet denne:


Hun plukket ikke mere bær nå. "Vil du ha dem der," sa hun og rakte ham strået. "Takk," sa han, og holdt hånden som rakte bærene. "Så er det vel best det blir ved det gamle," sa han litt svak i målet. "Ja," hvisket hun neppe hørlig og vendte seg bort; de gikk videre fremover, og så lenge hun tidde, torde han ikke røre ved henne, heller ikke tale; men han følte liksom ingen vekt i kroppen, og var derfor noe nær ved å tumle overende. Det brente for øyet, og da de i det samme kom på en haug, hvorfra Solbakken godt såes, var det ham som han hadde bodd der all sin levetid og lengtes dit hjem. "Jeg følger henne likeså godt over straks," tenkte han og gikk og drakk mot i seg av synet, så han ble sterkere i sitt forsett for hvert skritt. "Far hjelper meg, " tenkte han; "jeg holder ikke dette ut lenger, jeg må over - må!" Og han gikk fortere og fortere, bare så like frem; det lyste over bygden og gården. "Ja idag; aldri en time lenger venter jeg," og han følte seg så sterk, at han visste ikke hvorhen ha skulle vende seg. "Du går rent ifra meg" hørte han en blid stemme like bak seg; det var Synnøve som slett ikke kunne følge ham, og nå måtte gi tapt. Han ble skamfull og vendte om, kom tilbake med utstrakt arm og tenkte: jeg skal løfte henne over hodet på meg; men da han kom nær henne, gjorde han det slett ikke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar