fredag 20. juli 2012

Oppussing - oppdatering

Det er kanskje nokre som er interesserte i å vite korleis det går med oppussingsprosjektet mitt. Vel, det går framover, og eg har godt håp om å bli ferdig med førstetasjen i haust. Først og fremst har eg fått det nye badet nesten heilt ferdig. I tillegg har eg måla og fått nye dører i gangen, samt støypt golv. Og når eg skriv eg, betyr nok ikkje det at eg har gjort alt dette sjølv ;) Etterkvart er det meininga at det skal kome fliser io gangen også. Det gjenstår ein del listing i tillegg, men ellers begynner det å likne på noko. Bileta er av dei nye dørene i gangen og av det nye badet.













torsdag 19. juli 2012

Maktmennesket

Markedet flyter over av dokumentariske bøker om andre verdenskrig, enten det handler om de store slagene, enkeltepisoder, eller alle biografiene om Hitler, Himmler, Eichmann og hva de heter alle sammen. Selv føler jeg at vet mer enn nok om de tyske monstrene og deres avskyelige handlinger. Det jeg derimot har visst mye mindre, er italienernes rolle i krigen og hva slags mann deres beryktede leder Benito Mussolini egentlig var. Etter å ha lest svenske Göran Häggs biografi, føler jeg at jeg vet en god del mer. Häggs bok er usedvanlig velskrevet og spennende. Jeg har lest såpass mange biografier at jeg vet forskjell på en god og en dårlig. Denne er absolutt blant de gode, selv om kanskje forfatterens egne oppfatninger kommer vel klart til syne (ordene "ufyselig" og "motbydelig" er mye anvendt for å beskrive flere av Il Duces medsammensvorne). Mussolini selv blir ikke beskrevet på denne måten. Vi skjønner at vi har med et veldig sammensatt menneske å gjøre.

Det mest karakteristiske trekket ved Mussolini, i følge forfatteren, er hans opportunisme, hans vilje til makt for maktens egen skyld. Ideologi og en overordnet politisk retning er underordnet, målet er er makt. Vi kan jo også kjenne igjen dette fra vår egen tid i Italia, hvor Silvio Berlusconi har vært den mest sentrale politikeren. Også hos han er det vanskelig å få øye på noen overordnet politikk, og partiet hans heter jo også Forza Italia (Heia Italia). Faktisk var Mussolini i sine første politiske aktive år en del av kommunistpartiet. Men etter å ha røket uklar med ledelse og politiske motstandere innenfor partiet, ble han kastet ut. Sammen med flere av sine meningsfeller, startet han etterhvert de velkjente fascistpartiet. Uttrykket fascist hadde ikke den entydige negative betydningen vi tenker på i dag. Mussolini appellerte stort sett til folks sunne fornuft. Selv gjorde hans seg mest bemerket som skribent, og han viste et usedvanlig talent for politisk argumentasjon. Meningene hans kunne gå i alle retninger, men han evnet å skrive overbevisende.

Makten til Il Duce og partiet økte utover på 20-tallet. Mussolini behersket det politiske spillet, hvem man skulle alliere seg med, og når man skulle bryte alliansene. Veien til makten skjedde demokratisk, og på denne tiden var mannen ganske så populær blant det italienske folk. Det vokste etterhvert fram en oppfatning om at mannen alltid hadde rett, og på begynnelsen av tredve-tallet hadde han nærmest posisjon som landsfader. Ikke minst fordi han stiftet fred i den langvarige konflikten med den katolske kirken og ryddet opp i mafiaen på Sicilia. Synspunktene hans var heller ikke spesielt radikale, slik som den etterhvert voksende nazibevegelsen i Tyskland forfektet.

Forfatteren beskriver året 1936 som det store vendepunktet for Mussolini. Mens han stort sett hadde valgt gode beslutninger fram til det, gjorde han nå det meste feil. Forfatteren peker på at han nå var mer isolert fra sine medarbeidere og tok beslutninger på egen hånd. Det mest skjebnesvangre var likevel tilnærmingen til Nazi-Tyskland. Fram til dette hadde han stort sett uttrykt forakt for den tyske pratmakeren Hitler. Men etterhvert som Hitlers makt økte, ble Mussolini mer opptatt av å være på den vinnende siden i en framtidig krig. Han valgte dermed å ta imot Hitlers utstrakte hånd, noe som skulle vise seg å bli en katastrofe for begge landene. Beslutningen til Mussolini ble preget av Hitlers innflytelse, han innførte blant annet raselover, noe som var helt uhørt for de fleste italienere. Italienerens krigsinnsats var katastrofal, og egentlig mer en belastning enn en hjelp for tyskerne.

Mussolinis popularitet dalte, og han ble avsatt av sine egne medarbeidere. Desillusjonert og ferdig var han klar for å dra i eksil og trekke seg ut av politikken. Slik skulle det ikke gå. Hitler hentet ham til Berlin, innsatte ham som marionett for tyskerne i Italia, og sendte ham tilbake. Mussolini brukte de siste årene av sitt liv til å være Hitlers quisling, og hans popularitet fra tidligere år vendte seg til total forakt fra de fleste italienere. Til slutt ble han henrettet av den italienske motstandbevegelsen og hengt opp ned til spott og spe på torget i Milano.

tirsdag 17. juli 2012

Min barndoms ferieparadis

I barndommen min reiste vi omtrent kvar sommar til Hattfjelldal i Nordland, til mor mi sin barndomsheim ved Røssvatnet. Då eg vart eldre, derimot, vart det sparsomt med besøka dit. Men i sommar drog alle vi søskena saman med svoger og onkelbarn, tilbake til Vesterbukt.

Huset på biletet er mor mi sin barndomsheim. Her budde bestefar og bestemor. I dette huset budde også vi då vi kom på besøk om somrane på åttitalet. Vi hadde soverom på loftet, der sengene var korte og golvet usannsynleg skeivt. I dag er huset falleferdig, og det er litt vemodig med tanke på alt vi opplevde her.

Vi fikk bu i eit av dei andre husa på garden og hadde ei deilig veke med mykje fred og ro, men også med besøk til mange av dei utallige slektningane vi har der oppe. Og sjølvsagt eit par fiskturar utan fisk. Av dei femten søskenbarna våre, fekk vi møte ni. Utrulig koselig å treffe igjen så mange av dei etter så mange år.

Mange øyeblikk skaper ei god ferieoppleving. Fisking i Laukskartjønna med mange myggstikk og få fisk. Draging av garn med fetteren min medan han fortalte om korleis han har takla å gå gjennom skilsmisse etter å ha vore gift i 25 år. Bading i det iskalde Røssvatnet. Og ikkje minst dei to små niesene mine som gaula "Viktoria" saman med Maria Mena i bilen heim. Ja, det var godt å vere tilbake igjen. Og det går nok ikkje så lenge før eg er der igjen.