tirsdag 14. august 2012

Deep water faith in the shallow ends

Kristen populærmusikk er big business i USA. Indiustrien omsetter for enorme summer hvert år, har sine egne hitlister og sine egne prisutdelinger. For dem som er så heldig å komme gjennom nåløyet inn i bransjen, er framtiden sikret og vel så det. Men det handler ikke bare om talent og gode sangstemmer i denne bransjen. Det handler vel egentlig ikke først og fremst om det. Akkurat som i den vanlige musikkbransjen, er det flere forventninger som skal innfris, selv om det hander om andre ting. I denne bransjen handler det om livsstil. Det handler om å holde sin sti ren og sitt rulleblad plettfritt. Riktignok kan bransjen tilgi og gi nye sjanser, så sant det ikke handler om de verste syndene (les: de som har med sex å gjøre).

Mange har gjort det godt i bransjen og tjent sine penger på ærlig vis ved å jobbe hardt. Andre har blitt kjørt fram av mer eller mindre kyniske managere og produsenter. Mange av de første kristne artistene som slo gjennom, har vendt bransjen ryggen. Chuck Girard, som var en av dem, sa blant annet at han ikke gadd å høre på kristen musikk. Men det var før han flyttet til Nashville, hvor bransjen har sitt hovedsete, og lagde en sang om hvor viktig det var at Amerika vendte tilbake til Gud. Slikt liker bransjen. Den største stjerna innenfor CCM (Christian Contemporary Music) er Michael W Smith. Han er utvilsom en flink fyr som lager god musikk. Men nyskapende er han knapt. Ekstra stjerner i boka fikk han nok da han ble bestis og dro på ferie med George Bush. Og da snakke vi om senioren, som er over tredve år eldre enn artisten selv.

Industriens yndling var Amy Grant. Hun lagde egne sanger om Gud og seg selv. Så ble hun skilt og slo gjennom utenfor bransjen. Så var hun ingen yndling lenger. Michael English var en "up and coming man". Så ble hans utenomekteskapelige sidesprang med artistkollega Marabeth Jordon avslørt. English ble behandlet som en spedalsk i årevis, før han ble tatt inn i varmen igjen av Bill Gaither. Verst gikk det med Ray Bolz. Han passet perfekt inn i rollen og bransjen. Pompøs musikk med evangeliske og patriotiske tekster, som tidvis flommet over av sentimentalitet. Så stod han fram som homofil og det var takk og farvel. Det er påfallende at det er nærmest umulig å få tak i platene hans og musikken hans både på nettbutikker og streamingtjenester.

Casting Crown er en av gruppene som er mest populære i bransjen i dag. De skriver tekster som faller i smak hos den evangeliske kristne befolkningen i Amerika og resten av verden. Det handler om lovsang til Gud fordi man var i rennesteinen og Gud frelste, om frykten for å falle i synd, og for at Amerika ikke skal våkne opp. Og så kan jeg sette punktum og bare fylle innlegget med kritikk.

Men det er ikke poenget, eller grunnen til at jeg skriver dette. For til og med innenfor en slik tvilsom bransje, fins det noe som skiller seg ut. At musikk er noe mer enn toner, noe mer enn følelser. At musikk er mer enn underholdning. Da jeg opplevde dette som ung, bestemte jeg meg for bare å høre på "kristen musikk". Sånn er det ikke lenger. men likevel er det fortsatt slik at noe av den "kristne musikken" kan berøre meg på en måte ikke annen musikk kan. Kanskje er det åndelig. Kanskje er det nostalgi. Kanskje handler det om en lengsel. Men noe er det...

Casting Crown sin sang "Somewhere in the middle" er ganske typisk for dette bandet, og er ikke veldig original. Men denne sangen satte ord på noe som jeg trengte hjelp til å sette ord på . Det skal jeg skrive mer om snart. Men du kan høre sangen nå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar