søndag 28. oktober 2012

Pietismen er tilbake

I disse dager har den attenhundretallske, pietistiske kristendomsformen gjort et noe overraskende comeback i den norske bevisstheten. Anledningen er den TV2-sendte reality-serien Farmen, hvor en av deltakerne, Andreas Nørstrud, har gitt uttrykk for synspunkt som de fleste trodde var ganske utdødd i være dager, spesielt blant folk i den aldersgruppen. Reaksjonene på Nørstruds synspunkter har selvsagt ikke uteblitt, og blant deltakerne på Farmen er han ikke akkurat den mest populære. Synspunktene går blant annet på hvordan kvinner skal kle seg, sex utenfor ekteskapet og hvordan kvinnen skal være underordnet mannen. De som har fulgt med, har nok sett Nørstrud liggende alene på rommet, lesende i en 1930-oversettelse av Bibelen.

I et intervju med avisen VG utdyper han sine synspunkter. Og noe av det han seier må vel karakteriseres som ekstremt:

Tukt er ikke det samme som vold, men dersom en kone ikke vil ta til seg mine beslutninger, er jeg ikke fremmed for fysiske reaksjoner.

Avisen Dagen har også gjort et intervju med Andreas. Her presiserer han blant annet sitt syn på det gamle testamentet:

Det er mange aktører i kristen-Norge som er flinke til å forkynne evangeliet, men når Guds strenge lov forsvinner så faller jo hele evangeliet sammen. Det går hånd i hånd. Og vi ser i Norge i dag at vi har et veldig sårt behov for å lære om moral (.......)Bibelen har alle svara vi trenger for å oppnå frelse og et godt liv. Da må vi tilbake til Det gamle testamente og se hva Gud åpenbarte den gangen. Blant annet nevner Det nye testamente flere ganger at «hor» ikke er noe vi skal drive, men for å forstå hva ordet betyr må vi se på Moseloven som helhet. Derfor mener jeg Moseloven fortsatt er veldig viktig for at vi skal forstå Guds vilje og den moralen vi må tufte landet på framover også.

Her kunne jeg skrevet mye av hva jeg tror ekte kristen tro handler om, men det er ikke poenget. Poenget mitt er at en lovisk form for religion synes å ha en underlig tiltrekningskraft for mange mennesker. Vi ser det i dag spesielt hos de ekstreme muslimene, men også i andre religiøse retninger. Historiske sett har vi sette det i stor monn i den kristne religionen. La meg ta et eksempel som gjorde inntrykk på meg.

Da jeg gikk på lærerskolen leste jeg Frank McCourts selvbiografiske bok Angela's ashes, som var en av pensumbøkene på engelsk grunnfag. Her forteller forfatteren om hvordan hans oppvekst i Irland var preget av de strenge kravene fra den katolske kirken og religionen. Som så mange andre strevde han og mislykkes i å leve opp til alle kravene. Han forteller om et møte med en prest som fortalte ham om at det fantes en annen side av religionen, som handlet om nåde og tilgivelse. Hvordan reagerte McCourt på dette? Jo, ved å forlate sin religion, for dersom ikke Gud var så streng, kunne det jo være det samme. Som en ung og offensiv kristen, virket dette som et slag i magen. Var det ikke en nådig og forsonende Gud folk ville ha?

I litteraturen finnes utallige eksempler på hvordan en ekstremt streng form for religion kunne få uttrykk. Enda mer interessant er det hvordan en slik religion kunne virke på folk. I Amalie Skrams Hellemyrsfolket skildres det hvordan det blir holdt "oppbyggelser " i hjemmet hos unge Sivert Jensen. Og her ble det ikke spart  kruttet. Predikanten oppfordret alle til å tenke på "de fordømtes pine i helvedes evige luer, hvor dereses orm ikke dør og dereses ild ikke udslukkes" Og for å unngå dette måtte man "dagligen døde og drepe dig selv, og have alle dine tanker henvendt på det ene fornødne, ikke at begå ondskapssynd"

Vel, slike beskrivelser blir kanskje litt karikert. men det er enda mer interessant hvordan reaksjonen er hos Siverts mor etter at predikanten har gått: Okk, for en deilig Gu's mann. Og resten av forsamlingen: Alle trengte sig hen for å si farvel til Tofte og takke for hans styrkende ord. Hva er det som gjør at det loviske, kravstore og anklagende i religionen har slik tiltrekningskraft på noen mennesker?

lørdag 27. oktober 2012

Love wins

Rob Bells Love wins var utvilsomt fjorårets mest omtalte kristne bok i USA. En av de fremadstormende evangeliske lederne i USA skrev om det velkjente temaet himmel og helvete, men kom til litt andre konlusjoner enn det som er vanlig i slike kretser. Reaksjonene i det erkekonservative Amerika lot selvfølgelig ikke vente på seg, blant annet ble det gitt ut en slags "svar-bok" med navnet God wins.

Bell er ikke noe typisk universialist, han seier ikke at alle går til himmelen, ferdig med det. Han vektelegger forsatt den enkeltes personlige valg, men han åpner for flere muligheter. Blant annet mener han at døden i dette livet, ikke nødvendigvis betyr at det er for sent. Heller ikke utelukker han folk fra andre religioner. Helvete beskriver han mer som et sted her på jorden, i det dennesidige, som en konsekvens av de dårlige valgene vi tar. Han mener kort sagt at helvete er godt synlig her og nå på mange steder og i mange situasjoner. Ikke vanskelig å være enig med ham der.

Rob Bell har en spesiell måte å skrive på, det er ikke bygd opp av argumenter og motargumenter, men mer som vers og poesi. Til tider kan det bli litt oppstykket, og i deler hamrer han på med bibelvers. Samtidig er det spennende at han bruker Bibelen til å vise at de "bibeltro" tar feil.

Noe av det mest spennende i boka, er delen der han tar for seg det mest typiske verset for de som avviser den type tanke han forfekter, verset der Jesus sier at ingen kan komme til Gud uten gjennom ham selv. Bell forstår ikke dette som ekskluderende uttalelse av Jesus, men det stikk motsatte, som inkluderende:

What he doesn't say is, or when, or in what manner the mechanism functions that gets people to God through him. He doesn't even state that those coming to the father through him will even know that they are coming exclusively through him. He simply claims that whatever God is doing in the world to know and redeem and love and restore the world, is happening through him.

Interessant. Ei bok verdt å lese.

søndag 14. oktober 2012

Kjempens fall

Den store nyheten innenfor idrett denne uka, har vært avsløringene om sykkel-stjernen Lance Armstrong som en systematisk doper gjennom hele karrieren. Mange har tvilt, mange har hatt vanskelig for å tro at en så stor helt kan være en simpel bedrager. Nå er det få som tviler lenger. Folk som tidligere har støttet Armstrong, vender han nå ryggen. Det er lite ære igjen for mannen som har funnet sykkelsportens store utstillingsvindu Tour de France sju ganger.

La oss gå tilbake til mars 1995. Lance Armstrong har vunnet verdensmesterskapet i sykkel i Oslo halvannet år tidligere, og slått blant andre tidligere lagkamerat Dag Otto Lauritzen, som måtte ta til takke med 7. plass. Sykkeleliten er samlet til årets første klassiker Milano-San Remo. Armstrong og resten av Motorola-laget blir fullstendig frakjørt av de beste europeiske lagene. En rasende syklist krever overfor lagkamerater og lagledelse at de setter i gang å bruke de samme produktene som de andre lagene bruker. Han er en vinner, og nekter å bli ydmyket på denne måten. Det er her dopingfortellingen om Lance starter, selv om han sikkert hadde forsøkt produkter før også. Men det nye superdopet EPO er av en annen klasse. Og det er umulig å avsløre i tester. Men det er ikke gratis. 

Resultatene lar ikke vente på seg. Noen måneder senere vinner han sin første etappe i Tour de France.  Dopingen gir umiddelbare resultater. En av lagkameratene til Lance på denne tiden, er George Hincapie. Han blir den nærmeste vennen og støttespilleren gjennom hele karrieren til Lance. Han er en av dem som nå har stått fram og innrømt at det meste av både hans egen og bestevennens karriere er basert på systematisk doping. En annen lagkamerat i 1995 er nordmannen Bjørn Stenersen. Noen få år senere får han et illebefinnende og omkommer under et sykkelritt. Noen sammenheng med doping blir aldri fastslått.

Karrieren til Lance får seg en alvorlig knekk da testikkelkreftsykdommen slår han helt ut i 1996. Legene gir han små sjanser for å overleve, en fortsatt karriere som proffsyklist virker utopisk. Men Lance kjemper seg tilbake. Og det er nå Lance vinner en hel verdens beundring og sympati. Han er er helten som har overlevd mot alle odds. Ikke bare har han overlevd, men i 1999 går han til og med til topps sammenlagt i Tour de France. Folk undrer seg og hyller supermannen fra Texas. Men bak sceneteppet har det skjedd mye. Og det handler om systematisk doping.

Lance kommer tilbake etter sykdommen og begynner å sykle for US Postal i 1998. Også her er dopingen en viktig faktor, administrert av den spanske legen Celaya. Armstrong er derimot ikke fornøyd. Han mener Celaya er altfor defensiv og opptatt av rytternes helse i de preparatene han gir dem. Celaya forlater laget sammen med sportssjefen, dansken Welz, som ikke kommer overens med Armstrong. Inn kommer en ny sportsjef, Johan Bruyneel og en annen spansk lege, ironisk nok ved navn Moral. De to har lært av de beste spanske lagene hvordan blodoverføringer systematisk utført kan skape enorme konkurransefortrinn. I tillegg starter Armstrong å arbeide med den beryktede italienske legen Ferrari. Fra nå av setter US Postal en ny standard for systematisk doping, i bresjen går Armstrong og Bruyneel.

Lagledelsen med Bruyneel i spissen, er omtrent sykelig overvåkende på rytterne sine. Blodprosenter og hemakroditverdier blir testmålt daglig. Blodoverføringene blir foretatt på hotellrom og i lagbusser, helt åpent for de fleste på laget. Et av vitnene, tidligere lagkamerat Floyd Landis, hevder at ved et tilfelle kjørte lagbussen langt av gårde slik at alle ni deltakerne i touren 2003 kunne få blodoverføringer samtidig. Lagkameratene til Lance må innfinne seg med de nye kravene. Noen er vant til at det må være slik etter en lang karriere. De nye, som David Zabriskie, lar seg fortvilet presse til å delta i opplegget. Samtidig er det andre på laget, som norske Steffen Kjærgaard, som hevder at de ikke ante noe om det som foregikk. Samtidig begynner andre lag å ta etter US Postal, for å ta igjen forspranget US Postal hår fått. Det verste året er kanskje 2003, hvor det er omtrent umulig å finne en dopfri rytter blant de beste.

Bare noen få tør å si fra om at noe er galt. Da tar Lance på seg rollen som vaktbikkje. Han skal ikke ha noe av at folk anklager ham for noe, eller at noen gjør seg til talsmenn for anti- doping. Noe for eksempel italieneren Filippo Simeoni får merke. Han fortalte at det var Armstrongs legevenn Ferrari som hadde forsynt ham selv med dopingprodukter:

Jeg var den eneste som var ærlig om en doktor som dopet ryttere og som dopet meg. Jeg tilsto og ble utestengt. En gruppe av andre ryttere var ikke ærlige og ingenting skjedde med dem. De bare fortsatte som normalt. Og som om ikke det var ille nok, så forfulgte Armstrong meg og jeg fikk ingen støtte fra UCI. Folk skrev om det, og det ble litt storm, men det var ingen som virkelig forsto hvor seriøst det var: skremming av et vitne.

Fram til nå har Armstrong kunnet forsvare seg med at han aldri har avlagt en positiv dopingprøve. Av det som er kommet fram, er det noen som hevder at han avla positive prøver både 1999 og 2001, men at han fikk sykkelforbundet til å overse det. Det er også blitt hevdet at Armstrong og laget alltid fikk beskjed på forhånd dersom de skulle testes, slik at de rakk å ta forehåndsregler. Så kan man undre seg over hvor stor makt denne mannen faktisk hadde. Folk som la seg ut med Armstrong, måtte ta konsekvensene. Og det kunne ofte bety at man kunne se langt etter nye kontrakter som kunne forlenge karrieren. Dette gjaldt ikke bare for Lance, det har lenge vært en taushetskultur, hvor enhver som innrømmer, og i verste fall angir andre, blir fryst ut av miljøet.

Armstrong selv har ikke uttalt seg om de overveldene vitnemålene mot ham, annet enn at han er "uberørt". Det er vanskelig å tro på. Avsløringene har i hvert fall rystet en hel idrettsverden. I dag er de fleste fra laget hans og epoken borte fra sykkelsirkuset. Også de som fortsatt er aktive av disse doperne, hevder at de har sluttet med doping for lenge siden. Men det er ikke mer enn en uke siden en fransk rytter fra et annet lag avla positiv prøve. I et av vitnemålene i saken mot Armstrong, blir noen av de beste av dagens ryttere, stemplet til Ferrari. Fortsatt sitter det mange tidligere dopere i lederposisjoner på de ulike lagene. Johan Bruyneel har faktisk vært sportssjef for sykkellag helt til han endelig fikk sparken på fredag. De omtalte legene er også utestengt på livstid fra sporten. 

Så får vi håpe at sporten er i stand til å rydde opp i det grumset som er igjen. Det er nok en stund før ryktet til denne sporten kan sies å være gjenopprettet. Ryktet til Lance Armstrong blir det nok aldri.

lørdag 13. oktober 2012

Skammen

Mens skyldfølelsen kommer når vi har gjort noe vi ikke burde ha gjort, eller ikke gjort noe vi burde ha gjort, forteller skamfølelsen mer om hvem vi er. Marit Landrø sa en gang at for oss nordmenn er skamfølelsen mye større enn skyldfølelsen. Ikke vanskelig å være enig med henne. Kanskje nordmenn har et slags mindreverdighetskompleks? I det siste har jeg lest om hvordan svenskene, for eksempel, opplever nordmenn ofte som veldig i behov av å hevde seg. Kanskje er det noe som ligger dypt i oss, jeg vet ikke. Hva er det vi skammer oss over?

Mye av det som var kilder for skam tidligere, er det ikke lenger. Alkoholisme er blitt oppgradert til å være en sykdom, og selv om det fremdeles kan være skamfullt, er det ikke lenger alkoholikerens egen feil. "Feil" seksuelle legning er mer enn akseptert i vår tid. Den sosiale statusen spiller mye mindre rolle i et land hvor de aller fleste har til mye mer enn salt i grøten. En nyhetssak for noen uker siden viser oss kanskje hva som er det siste skambelagte tabuemne: Fedme. Det finnes i alle fall de som ikke viser et fnugg av empati eller aksept for at mange sliter med  både de fysiske og psykiske sidene av dette. Jeg tenker på "trimdronningen" Kari Jaquesson. Hun gjør i hvert fall det hun kan for å legge stein til byrden for de som sliter med dette, i det hun adresserer Jørgen Foss i Landsforeningen for overvektige bloggen sin:

Grunnen til at ble så svær, Jørgen, er ikke fordi du ikke forstår kostråd, det er fordi du av grunner bare du kjenner har gjemt bort ditt egentlige jeg i et lass av fett. Vær i det minste ærlig: du ble ekstremt overvektig fordi du spiste altfor mye og beveget deg minimalt. Det har kanskje vært funksjonelt som buffer for noe som har vært vanskelig, det er ganske vanlig for sykelig overvektige. 

Fedme er vel kanskje mer et problem som knytter seg til vår tid og vår overflod, og kanskje har vi ikke fått en kultur for å håndtere dette, annet enn å skylde på dem som blir overvektige, slik som Jaquesson gjør. Jeg kan ikke se at dette skiller seg så mye fra for eksempel alkoholisme eller narkomani. Og slike mennesker er det som regel synd på, uansett hvem du spør.

I tidligere tider var det andre ting som brakte skam over mennesker. Den sosiale statusen var mye mer vesentlig enn den er nå. Det var status å ha visse yrker, å komme fra de rette familier. Skammen knyttet seg ofte til fattigdom og hvem du var i familie med. For ikke lenge siden leste jeg en av de store verkene i norsk litteratur, nemlig Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Verket blir regnet for å være det fremst i den norske diktingen i realismen. De realistiske forfatternes hovedhensikt var å skildre samfunnets skyggesider. Det klarer Skram til gangs, i en trilogi hvor alkoholismefamilievold, selvdrap og livsløgner er sentrale begreper. Det er ikke mange skjebner som blir skildret som lykkelige og gode. Sentralt står skammen.

I den første boken er det Sjur Gabriel som skammer seg over sin alkoholiserte kone, Oline. Dette kommer til uttrykk ved at han banker henne opp når hun kommer full hjem. I løpet av boken øyner Sjur Gabriel og leseren et håp om bedring, som brutalt blir tatt livet av. Boken slutter med sitatet som kanskje er det mest kjente fra trilogien: Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren. I den andre boken er det barnebarnet Sivert som bærer skammen over bestemoren, som stadig viser seg full på torget i Bergen, og går under navnet Småfylla. Sivert rømmer til sjøs, men skammen forfølger ham når en av skipskameratene finner ut at han er sønnesønn til Småfylla. Til sist dreper Sivert bestemoren i vanvare. Uten at livet for Sivert forbedrer seg markert.

I den siste boka er det Siverts barn som må bære på skammen. Skammen over en far og en mor som krangler. Over en far som bruker familiens penger på mislykkede investeringer og til slutt havner i gjeldsfengsel. Over en mor som aldri kommer med et oppmuntrende ord eller gir barna noe godt, skammen de føler når de sammenligner deres egen mor med andres. Skammen over at de hver dag må vise seg i gamle og hullete klær. Og til sist: Sønnen Severins skam og skyld da han blir så desperat at han stjeler penger fra sin beste venn for å overleve og så blir avslørt. Den skammen er mer enn han kan leve med

Boka inneholder mange hjerteskjærende episoder. En av de verste er da Sjur Gabriel ligger død i senga, barna og svigerbarna hans samler seg for å begrave han, mens moren ligger full i samme seng som liket i flere dager.

Faster Ingeborg syntes det var for galt, at farmoren skulde ligge og snorke ved siden av liket. Den sorte bylten langs med veggen oppe i sengen, var altså henne. Han hadde sett at der lå noe. Moren mente at det var rettest å la henne sove rusen ut. Så holdt faster Ingeborg en lang likskjorte opp foran seg, og så sa Jens, at det ikke var rådelig å røre ved liket, da det alt var begynt å løse seg opp (.......) Magnefarbror går utstøtt. - "Ta i vare der" Han trår i kvittelen og stuper forover, mens han tviholder om likets ben. Det gir et rykk i faren og Lars, de tumler og tramper med føttene, farfaren glir på armene deres og i neste sekund skjærer et hårdt klask, som efter fallet av en tung stokk dumpt gjennom stuens tunge luft. Liket ligger på gulvet, -Et skrik av redsel, de roper med underlig fremmede stemmer i munnen på hverandre: "Gud forlate dokkes syndige sjeler! Å for en uløkke! Kors i Jesu navn! Der har vi for drukkenskapen hans! Å Gud Fader og Guds Sønn"!  -"Dokker slår han forderve", hulker Sivert og styrter fram. Håret stritter på hans hode; han må se, om farfaren er blitt levende igjen etter fallet. Anefaster synker bakover og siger ned langs veggen, mørkegul i ansiktet, idet hun rauter som en syk ku (.......) Tønnesen gikk rundt og skjenket brennevin og muskatell i kopper og glass. Til sist syntes Ingeberg det ble for meget, og rev flasken fra ham. Tønnesen satte fingrene sprikende op foran sin nese og sa, der var flere, hvor den kom fra. Magne, som nu hadde drukket seg aldeles full, satt og småsang borte i gruen. Marthe talte med Lars-Ane om, at broren Niels, som var på sommerfiske, skulde hatt efterretning om farens død, mens hun med en foldekniv skar den spekede røkesild i småstykker og putter i munnen. Inne i stuen, hvor likkisten stod, snorket farmoren fremdeles oppe i sengen.

fredag 12. oktober 2012

Abortdebatten i gang igjen?

En eneste gang i livet mitt har jeg gått i demonstrasjonstog. Det var et av mine første år som lærer, Høyre var i regjering, og det langvarige spørsmålet om hvem som skulle forhandle om lærerens lønn, ble avgjort av statsråden uten noen form for forhandlinger. Det ble avgjort at fra nå av skulle lærerne forhandle med kommunene, altså de samme som betalte lærernes lønn. Lærerne var sinte og dro inn til et vinterkaldt Oslo for å demonstrere mot statsråden. Vi møttes på Youngstorget og gikk derifra i flokk. På bussturen innover diskuterte vi hva som ville være gode slagord å rope i toget. En foreslo spøkefullt at vi kunne rope: "Clemet er hemmet". For statsråden vi protesterte mot var Kristin Clemet. I ettertid er jeg ganske flau av å være med på en slik markering. For at de som betaler lønnen også skal være med å forhandle om lønnen, er vel bare rett og rimelig. Men kanskje det var måten det ble gjort på som provoserte. Uansett kommer det til å bli for noe viktigere neste gang jeg demonstrerer.

Etterpå har jeg registrert at Clemet har mye bra på hjertet. I dagens Vårt Land tar hun til orde for at abortdebatten bør vekkes til liv igjen. For et par uker siden skrev hun også om dette på bloggen sin. Hun mener at det bør være like god grunn til at debatten er like aktuell nå som på 70-tallet:

Vi trenger en slik debatt, som er kontinuerlig og åpen, om det etiske rundt abort (......).Jeg ble intervjuet av en avis, og snakket om mine meninger om abort. Det var som en demning brast, og jeg fikk enormt med oppmerksomhet etterpå. Nå merker jeg en spirende interesse for temaet.

bloggen utdyper hun:

Jeg støtter loven om selvbestemt abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Men: Jeg gjør det ikke i begeistring - snarere av nød - og jeg gjør det ikke fordi jeg mener at kvinner har "rett til å bestemme over egen kropp".Etter min mening er dette en voodoo-debatt, som dekker over det essensielle: Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet. Det er selvsagt en ubehagelig tanke, men et samfunn som må pynte på sannheten ved å late som om det er en fundamental forskjell på et foster før og etter 12 uker, er igrunnen feigt (.......) La oss heller se sannheten i øynene: Abortloven er etisk veldig problematisk, men nødvendig. Å innrømme dette, gjør det nemlig mye lettere å unngå det berømte skråplanet: Selv om vi har fattet en etisk problematisk beslutning (som f. eks. å tillate selvbestemt abort til 12.uke), behøver vi ikke å fatte nok en etisk problematisk beslutning (som f.eks. å tillate enda senere aborter).


For nøyaktig et år siden, skrev jeg selv et innlegg her på bloggen, hvor jeg etterlyste en slik debatt. Statistikken på bloggen viser at dette innlegget er blant de mest leste av de jeg har skrevet. Det kan jo også indikere at temaet interesserer.
Jeg mener ikke å si at abort er et lett spørsmål, eller at det svart/hvitt. Kanskje er også dagens abortlov det beste alternativet. Men når over 15000 barn ikke blir født i Norge hvert år, er det mye. Og når barn som har en sykdom eller skavank av noe slag, får de ikke sjansen til å prøve livet. Når alt kommer til alt, bunner det vel i spørsmålet om hvem som har gitt oss rett til å bestemme over liv og død. Det er faktisk et viktig spørsmål.
Kanskje jeg blir bønnhørt?

torsdag 11. oktober 2012

Riving

Eg fann ut for ei tid sidan at tilbygget på låven, som før var høytørke, kunne eg godt rive ned. Taket var lekk og dessutan blei utsikten frå huset skygga. Prosessen er no omtrent fullført, og her er nokre før- og etterbilete.







onsdag 10. oktober 2012

Barndomsminner

Når ein ryddar litt på låven, ser ein ymse som vekkjer ein del minne frå ei enklare tid :) Her er tre ting eg såg på i dag.



Her er sykkelen eg lærte meg å sykle på. Jentesykkel var det jo sjølvsagt, men eg trur ikkje det la ein veldig dempar på opplevinga ;)









På eit eller anna tidspunkt fekk vi turnringar på låven. Eg hadde vel aldri det store talentet, eller spesielt stor kraft i armane. Søster mi var nok ein betre turnar enn eg. Ein av ringane heng der framleis, den andre er borte.











Sykkelvogna brukte vi til å køyre rundt på kvarandre. Den brunmåla grinda som låg oppi, der der endå. Men dekka har nok blitt skifta ein gong eller to.



mandag 8. oktober 2012

Umbra

Då eg var liten, kjøpte far min eit trekkspel. Planen var at eg eller systrene mine skulle lære å spele på det. Slik vart det aldri. Han sjølv spelta av og til nokre akkordar på det, men mest stod det ubrukt til det vart selt. Trekkspelmusikk vart aldri heilt noko for meg. No ser det derimot ut som eg kan bli nøydd til å revurdere dette. Kollega Linda Gytri si ny plate med eigenprodusert trekkspelmusikk er både stemningsfull og vakker, og langt frå den bedehusmusikken eller gammeldansen eg assosierte med instrumentet. Her kan du høyre opningsmelodien "Vakje". Sjekk gjerne ut resten av plata "Umbra" på Spotify eller Wimp.

tirsdag 2. oktober 2012

Oppussing - ei ny oppdatering


Oppussinga av første etasjen er nesten i mål. Her er nokre bilete av den nye og forbetra gongen min. Sjølv syntest eg det vart ganske fint.