lørdag 13. oktober 2012

Skammen

Mens skyldfølelsen kommer når vi har gjort noe vi ikke burde ha gjort, eller ikke gjort noe vi burde ha gjort, forteller skamfølelsen mer om hvem vi er. Marit Landrø sa en gang at for oss nordmenn er skamfølelsen mye større enn skyldfølelsen. Ikke vanskelig å være enig med henne. Kanskje nordmenn har et slags mindreverdighetskompleks? I det siste har jeg lest om hvordan svenskene, for eksempel, opplever nordmenn ofte som veldig i behov av å hevde seg. Kanskje er det noe som ligger dypt i oss, jeg vet ikke. Hva er det vi skammer oss over?

Mye av det som var kilder for skam tidligere, er det ikke lenger. Alkoholisme er blitt oppgradert til å være en sykdom, og selv om det fremdeles kan være skamfullt, er det ikke lenger alkoholikerens egen feil. "Feil" seksuelle legning er mer enn akseptert i vår tid. Den sosiale statusen spiller mye mindre rolle i et land hvor de aller fleste har til mye mer enn salt i grøten. En nyhetssak for noen uker siden viser oss kanskje hva som er det siste skambelagte tabuemne: Fedme. Det finnes i alle fall de som ikke viser et fnugg av empati eller aksept for at mange sliter med  både de fysiske og psykiske sidene av dette. Jeg tenker på "trimdronningen" Kari Jaquesson. Hun gjør i hvert fall det hun kan for å legge stein til byrden for de som sliter med dette, i det hun adresserer Jørgen Foss i Landsforeningen for overvektige bloggen sin:

Grunnen til at ble så svær, Jørgen, er ikke fordi du ikke forstår kostråd, det er fordi du av grunner bare du kjenner har gjemt bort ditt egentlige jeg i et lass av fett. Vær i det minste ærlig: du ble ekstremt overvektig fordi du spiste altfor mye og beveget deg minimalt. Det har kanskje vært funksjonelt som buffer for noe som har vært vanskelig, det er ganske vanlig for sykelig overvektige. 

Fedme er vel kanskje mer et problem som knytter seg til vår tid og vår overflod, og kanskje har vi ikke fått en kultur for å håndtere dette, annet enn å skylde på dem som blir overvektige, slik som Jaquesson gjør. Jeg kan ikke se at dette skiller seg så mye fra for eksempel alkoholisme eller narkomani. Og slike mennesker er det som regel synd på, uansett hvem du spør.

I tidligere tider var det andre ting som brakte skam over mennesker. Den sosiale statusen var mye mer vesentlig enn den er nå. Det var status å ha visse yrker, å komme fra de rette familier. Skammen knyttet seg ofte til fattigdom og hvem du var i familie med. For ikke lenge siden leste jeg en av de store verkene i norsk litteratur, nemlig Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Verket blir regnet for å være det fremst i den norske diktingen i realismen. De realistiske forfatternes hovedhensikt var å skildre samfunnets skyggesider. Det klarer Skram til gangs, i en trilogi hvor alkoholismefamilievold, selvdrap og livsløgner er sentrale begreper. Det er ikke mange skjebner som blir skildret som lykkelige og gode. Sentralt står skammen.

I den første boken er det Sjur Gabriel som skammer seg over sin alkoholiserte kone, Oline. Dette kommer til uttrykk ved at han banker henne opp når hun kommer full hjem. I løpet av boken øyner Sjur Gabriel og leseren et håp om bedring, som brutalt blir tatt livet av. Boken slutter med sitatet som kanskje er det mest kjente fra trilogien: Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren. I den andre boken er det barnebarnet Sivert som bærer skammen over bestemoren, som stadig viser seg full på torget i Bergen, og går under navnet Småfylla. Sivert rømmer til sjøs, men skammen forfølger ham når en av skipskameratene finner ut at han er sønnesønn til Småfylla. Til sist dreper Sivert bestemoren i vanvare. Uten at livet for Sivert forbedrer seg markert.

I den siste boka er det Siverts barn som må bære på skammen. Skammen over en far og en mor som krangler. Over en far som bruker familiens penger på mislykkede investeringer og til slutt havner i gjeldsfengsel. Over en mor som aldri kommer med et oppmuntrende ord eller gir barna noe godt, skammen de føler når de sammenligner deres egen mor med andres. Skammen over at de hver dag må vise seg i gamle og hullete klær. Og til sist: Sønnen Severins skam og skyld da han blir så desperat at han stjeler penger fra sin beste venn for å overleve og så blir avslørt. Den skammen er mer enn han kan leve med

Boka inneholder mange hjerteskjærende episoder. En av de verste er da Sjur Gabriel ligger død i senga, barna og svigerbarna hans samler seg for å begrave han, mens moren ligger full i samme seng som liket i flere dager.

Faster Ingeborg syntes det var for galt, at farmoren skulde ligge og snorke ved siden av liket. Den sorte bylten langs med veggen oppe i sengen, var altså henne. Han hadde sett at der lå noe. Moren mente at det var rettest å la henne sove rusen ut. Så holdt faster Ingeborg en lang likskjorte opp foran seg, og så sa Jens, at det ikke var rådelig å røre ved liket, da det alt var begynt å løse seg opp (.......) Magnefarbror går utstøtt. - "Ta i vare der" Han trår i kvittelen og stuper forover, mens han tviholder om likets ben. Det gir et rykk i faren og Lars, de tumler og tramper med føttene, farfaren glir på armene deres og i neste sekund skjærer et hårdt klask, som efter fallet av en tung stokk dumpt gjennom stuens tunge luft. Liket ligger på gulvet, -Et skrik av redsel, de roper med underlig fremmede stemmer i munnen på hverandre: "Gud forlate dokkes syndige sjeler! Å for en uløkke! Kors i Jesu navn! Der har vi for drukkenskapen hans! Å Gud Fader og Guds Sønn"!  -"Dokker slår han forderve", hulker Sivert og styrter fram. Håret stritter på hans hode; han må se, om farfaren er blitt levende igjen etter fallet. Anefaster synker bakover og siger ned langs veggen, mørkegul i ansiktet, idet hun rauter som en syk ku (.......) Tønnesen gikk rundt og skjenket brennevin og muskatell i kopper og glass. Til sist syntes Ingeberg det ble for meget, og rev flasken fra ham. Tønnesen satte fingrene sprikende op foran sin nese og sa, der var flere, hvor den kom fra. Magne, som nu hadde drukket seg aldeles full, satt og småsang borte i gruen. Marthe talte med Lars-Ane om, at broren Niels, som var på sommerfiske, skulde hatt efterretning om farens død, mens hun med en foldekniv skar den spekede røkesild i småstykker og putter i munnen. Inne i stuen, hvor likkisten stod, snorket farmoren fremdeles oppe i sengen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar