tirsdag 19. november 2013

Eg - ein nasjonalist?

Dette halvåret er nasjonsbygging og nasjonalisme noko av det eg har på pensumlista. Sentralt står perioden frå 1814 til 1905, der vi nordmenn gjekk frå å være eit dansk distrikt til å bli eit stolt og sjølvstendig folk. I denne perioden skjedde enormt mykje, både politisk og kulturelt., Det vaks fram ei kjensle at det å vere norsk var noko ein kunne vere stolte av. Vi var folket som hadde fostra store kongar som Harald Hårfagre og kong Sverre. Vi var djerve og stolte krigarar. Og vi var ikkje lenger underlegne våre naboland. Det Noreg som kom ut av 1800-talket, var eit heilt anna enn det som gjekk inn.

I oppgåva eg nettopp har levert inn vart det spurt om kva rolle kyrkje og religion hadde i denne prosessen. Konklusjonen var då uunngåeleg slik at medan kyrkja og trua spelte ei sjølvsagt og sentral rolle i 1814 då grunnlova vart vedtatt, var kyrkja i 1905 på sidelinja og observerte kritisk det som hende. Framveksten av pietistiske vekkjingsrørsler på 1800-talet fekk stadig større brodd mot den nasjonale rørsla. Ein historikar hevdar at i 1814 var religionen limet i den norske nasjonsforståinga. I 1905 var dette limet ei heilt anna, nemleg nasjonalismen.

Og då begynte eg å tenke. Religion vart erstatta med nasjonalkjensle. Alt det nasjonale, om det var natur, målarkunst, eventyr og forteljingar eller klesdrakter, vart hylla og framelska på slutten av 1800-talet, i ei tid der religion vart sett under stadig større press i det offentlege liv. Og då begynner eg å lure: Er det det same som har skjedd med meg? Er det ikkje så tilfeldig at interessa mi for slektsforsking og gardshistorie har vore aukande? At det er ein grunn til at eg har oppdaga dei gamle store norske forfattarane som Bjørnson, Collett og Kielland? Og endå verre: At eg er hekta på gamle norske serviser og muggar frå Egersund fayance og Figgjo flint? Har det same skjedd med meg som med nordmenn flest på 1800-talet? Har min dalande religiøse aktivitet gjort meg til ein nasjonalromantiker?

Litt spøkefullt kan ein jo seie at eg ser ein parallell. Så kan ein vel også seie at religionen ikkje forsvann med nasjonalromantikken, den inntok berre andre former. Og det er kanskje det han har gjort hos meg og ;)

mandag 28. oktober 2013

Ein hyllest til Magne Hoseth

Eg har jo skrive ein del innlegg om dustete og barnslige idrettsfolk  med ein skiløpar frå Trøndelag som det beste eksempelet. Men heldigvis fins det idrettsfolk som kan overraske positivt, ikkje berre med sine prestasjonar, men også med det dei seier. I dag er det Magne Hoseth det handlar om.

Då den 18-årige nordmøringen slo gjennom med eit brak og sende lille Molde til Champions League i 1999, var vel grunnlaget lagt for eit ego som var i største laget for Averøya, og for Molde og. Det vart ikkje betre av at mannen elska å kle seg med dyre designerkle og uttale seg med ganske stor sjølvtillit  Landslagsplass, proffkontrakt i Danmark og kjendisstatus var dei neste stega på vegen mot himmelen.

Men så skjedde det noko. Mannen spelte dårlige landskampar, mista plassen på laget, kom heim til Noreg og etterkvart heim til Molde igjen. Og i denne prosessen framstod Magne Hosteh som ein ny mann som hadde mykje viktig å seie. Farmleis med ein fantastisk skudd- og pasningsfot som overgikk dei fleste. Men like mykje som ein talsmann, eit forbilde. Som hadde sjølvironi. Som viste storsinn. Og som turte ta bladet fra munnen og snakke om viktige ting.

Av TV2 sin mann Davy Wathne blei han hylla som ein fanebærer av Fair Play etter at han unnskyldte ein linjemann som dumma seg ut. Han tok eit betimelig oppgjør med hetsen som kvar veke blir slengt mot spelarane av stadig yngre tilskodarar. Han har engasjert seg mot mobbing også ellers. Stor sjølvironi og latter vart resultatet då han fortalde at han ikkje hadde oppfatta at motstandarlaget hadde fått ein mann utvist heilt i starten av ein kamp mot Brann. No sist stod han gråtande fram på tv etter toppkampen mot Rosenborg og fortalte om sin kreftsjuke kjæreste.

Kanskje var det hendelsen der Hoseth vart vitne til at ein tilskodar fall ned frå tribuna og døydde som skapte denne endringa hos Hoseth. I alle fall er eg glad for at vi har førebilete innanfor idretten og. Som er ein fantastisk fotballspelar. Og eit reflektert menneske. Med eit flott namn ;)

søndag 27. oktober 2013

KRLE - ei oppfølging

Svært få av mine innlegg har fått så stor merksemd som det forrige innlegget mitt om at den nye regjeringa vil endre religionsfaget i skulen frå RLE til KRLE. Dei fleste reaksjonane var positive, og eg valde å legge ut innlegget mitt på Verdidebatt.no , som eg av og til gjer med nokre av innlegga mine. Responsen her var ein heil anna. Eg registrerer at dette spørsmålet skaper sinne hos mange, og eg registrerer at ønsket mitt om ein fordomsfri debatt ikkje vart oppfylt i særleg stor grad. Eg blir framleis oppgitt over korleis enkelte oppfattar dette som "overgrep" eller "middelaldersk" eller "bakstreversk". Dersom det er å gå bakover i tida, er det i så fall ikkje med meir enn fem år. 

Eg registrerer tre argument som går igjen mot denne nye endringa. Eg opplever ikkje at nokon av desse argumenta er spesielt gode, og eg skal fortelje kvifor. For det første handlar det om desse 55% som skal brukast til å undervise om kristendom, og at det dermed berre blir igjen 45 % til alle dei andre religionane, livssyn og etikk. For meg er ikkje dette hovudsaka, men eg meiner samstundes at denne delinga ikkje er urimeleg på nokon måte. Av dei store verdsreligionane, er det stort sett berre kristendom og islam dei fleste av oss kjem til å behøve ein inngåande kjennskap til. Dette betyr ikkje at ein ikkje skal lære om dei andre, men det er ikkje naturleg å bruke like mykje tid til dette. Etikk er viktig, men mykje av etikken kan knytast til religionar, så mykje av etikken vil kome innanfor dei 55%. Når det gjeld livssyn, er mykje av verksemda her knytt til eit samfunn, Human Etisk Forbund. Så skal ein sjølvsagt lære om etiske modellar og aktuelle filosofar. Eg kan likevel ikkje gå med på at ein treng meir enn 45% av tida til dette. Så kan eg jo og minne om at då det vart gjort ei innstilling om denne delinga, vart det også forutsett at timetalet i faget skulle aukast.

For det andre handlar det om at enkelte meiner at ein på nytt vil få rettsaker og dommar mot den norske staten  slik ein fekk mot KRL-faget. Reelt nok vart det nevnt at prosentdelinga var problematisk, og at dette kunne oppfattast som ei kvalitativ skilnad. Men namnet på faget var aldri eit argument. Hovudproblemet var at faget var knytt til skulen sin kristne formålsparagraf. Dette var hovudgrunnen til dommane mot faget. Utan denne, er eg heilt sikkert på at ingen ville gitt dei klagande medhold. Difor trur eg heller ikkje på at slike klager vil få medhald no, med ei presiseringa av kvantitativ og ikkje kvalitativ skilnad på religionane.

Debatten på NRK i etterkant av mitt forrige innlegg, var slik som desse debattane brukar å være. Til å representere dei kristne, hadde dei hanka inn artisten Kjell Elvis, som knapt kan vere spesielt representativ for kristne i Noreg. Avtroppande kunnskapsminister Kristin Halvortsen sitt hovudpoeng var følgande: Vi treng ikkje ein ny debatt, ein runde til om dette spørsmålet. Og her er vi ved det tredje argumentet, og etter mitt syn det viktigaste. For når KRL-faget vart innført i 1997, kom det etter ein brei fagleg og politisk debatt. Utval vart sett ned, rapportar vart skrivne. Då RLE-faget ersatta KRL i 2008, skjedde dette heilt utan debatt. Departementet avgjorde at slik skulle det være. Grunnen var dommane mot faget.

Så er det sjølvsagt sant at ein måtte gjere noko etter dommane. Men kva ein skulle gjere vart aldri debattert. Som nevnt, er eg overbevist om at det hadde vore nok å fjerne den kristne formålsparagrafen. I tillegg fjerna dei K-en frå namnet, slik at vi hausten 2008 altså for første gang sidan 1789 hadde skulestart utan eit kristendomsfag på timeplanen. Så kan ein seie at namnet meir er eit symbol, men at det er eit kraftig symbol er det ingen tvil om. Meir dramtisk var endringane i faget sitt innhald som vart innført. Eg siterer frå semesteroppgåva mi:

Dersom vi samanliknar læreplanane i KRL frå 2005 og RLE i 2008, er det nokre viktige skilnader. Referansen til paragraf 2 i grunnlova er fjerna. Ein annan viktig skilnad er at formuleringa ”personlig utvikling og bevissthet om egen identitet” er borte. Linken til menneskerettane er meir markert, det same er ord som objektiv, kritisk, pluralistisk, saklig og upartisk. Teksten om at religionar og livssyn skal presenterast ut frå sin eigenart, er fjerna.

Med andre ord vart faget endra frå eit identitets- og dialogfag til eit reint informasjonsfag. Utan ein debatt. Det er denne debatten eg hadde håpa vi kunne få no.

onsdag 2. oktober 2013

Fra RLE til KRLE

Eit av punkta i avtalen om den nye regjeringsdanninga som vart lagt fram på mandag, handlar om at ein igjen vil endre namnet på religionsfaget i skulen, frå RLE til KRLE, i tillegg til at kravet om minst 55% kristendom i faget blir gjeninnført. Det begynner å bli ein del bokstavar etterkvart, og det er tydeleg at dette har vore ei viktig symbolsak i soneringane forut for den nye regjeringsdanninga. Etter at nyheita vart kjend, har rekasjonane kome, forutsigbart nok. Human-Etisk forbund kjem med eit av sine klassiske melodramatiske ramaskrik, og Jens Brun Pedersen fresar mot vedtaket og meiner at ein likegodt kan tvangsdøype alle norske barn. Dagbladet har, ikkje uventa, gått i spissen for å formidle reaksjonane, og skrive fleire artiklar om saka Dagbladets redaktør John Olav Egeland kallar vedtaket bakstreversk og respektlaust.

Eg skulle kanskje ikkje bry meg, men eg blir likevel ganske oppgitt over desse reaksjonane. Først og fremst fordi ein legg så stor betydning i noko som ikkje vil skape noko stor endring i faget. Rammene og innhaldet i faget står fast. Det er sjølvsagt ikkje snakk om at kristendommen skal "prioriterast" slik som det blir sagt, ei heller er det snakk om at kristendommen skal forkynnast eller formidlast som betre eller meir utvikla enn andre livssyn. I praksis er alle lærebøkene i faget lagt opp med ei overvekt av tema innanfor kristendom. Faktum er at det har vore så hyppige endringar i faget, at ein ikkje har rekke å lage så mange nye lærebøker etterkvart. Dei fleste av desse er relativt like lærebøkene som kom i 1997, då KRL-faget vart innført. Dette er ei symbolsak for Krf, som dei andre partia, klokeleg nok, ikkje såg noko stort poeng i å lage bråk om.

Eg er samstundes oppgitt over at det ser ut som veldig mange ser på religion og å lære om religion som noko negativt og farleg. Det er vanskeleg å tolke reaksjonane annleis. Faget er per i dag redusert til eit reint informasjonsfag, der det berre skulle mangle om ein ikkje vart betre informert om kristendommen enn dei andre religionane, sidan denne religionen har spelt ei så stor rolle i vår historie og kultur. Eg undrar meg stort over at ikkje dette er sjølvsagt. Så er det sjølvsagt også å lære om andre religionar, sidan vi i stadig større grad kjem i kontakt med menneske frå andre religionar. Faget bør handle om identitet og dialog, slik som var meninga i 1997. Men dommane fra menneskerettsdomstolen førte til ei panisk fjerning av alt som kunne lukte av ei prioritering av kristendommen. Difor vart også namnet endra.

Så seier jo nokon at no vil vi få nye søksmål mot staten. Og det kan godt hende. Men eg tvilar sterkt på at slike vil nå fram no. Mykje av årsaka til at søksmåla nådde fram før, var koblinga mellom faget og paragrafen i grunnlova som påbaud alle å oppdra barna i den kristne tru, samt skulen sin kristne formålsparagraf. Desse  er no endra, og problemet er borte. At ein får meir informasjon om kristendom enn andre religionar, kan umulig være eit overgrep. I så fall er det heilt meiningslaust.

Eg synes det er bra og spennande at nokon tør å reversere ei utviklinga som har gått berre ein veg. Og dette veit eg litt om sidan eg i vår skreiv semesteroppgåve på masterstudiet mitt om utviklinga av religionsfaget sidan starten. Det faget som vi har hatt sidan 2008 har vore blodlaust, uinteressant og politisk korrekt. Sjølv miner eg at ein må gå lenger i reverseringa, og nærme seg slik faget var tenkt i 1997. At det bør handle om å kjenne sin eigen identitet og kultur grundig og godt, at ein kan lære å sjå på både sin eigen og andre sin religion som ein ressurs i staden for eit problem, og at ein dermed kan bli menneske som både er trygg på sin eigen identitet og inkluderande over for dei som har ein heilt anna.

Ein kan snakke om tre typar av religionsundervisning. Den gamle typen, opplæring i og til ein religion, er det få som ønskjer seg tilbake til. Det er kyrkja si oppgåve å drive trusopplæring, ikkje skulen si. Den andre typen, informasjon om religionar, er den vi har i dag. Men vårt fag manglar totalt den tredje dimensjonen, som er framtredande i religionsundervisninga i fleire andre land, mellom anna Storbritannia. Dette er læring av religionane. Med andre ord: Kva kan vi lære av religionane? Korleis kan religionane være ein ressurs? Kva slags etikk og moral kan vi finne i religionane som kan anvendast i dag? Element av dette fantes i det gamle KRL-faget, men har vorer fråværande i læreplanen for RLE.

Eg håpar på at vi får ein levande og open debatt, utan karikaturar av andre sine ståstader og ei meir open haldning hos alle til at religion kan vere noko som framleis kan bidra positivt til samfunnsutviklinga. NRK1 skal ha debatt om saka i morgon. Men eg fryktar at debatten ikkje blir heilt slik som eg skulle ønskje.


En politisk analyse - dagen derpå

Då avtalen mellom dei fire partia på "borgarleg" side ble lagt fram i går, satt ordet historisk ganske laust. -Dette var ein historisk avtale, vart det sagt. Og på sett og vis var det jo det, all den tid Framstegspartiet vart tatt inn i varmen på denne måten. Eigentleg er det historisk det vi har sett sidan århundreskiftet: At dei radikale partia på fløyane begge no har vore i regjering, er noko vi ikkje har sett sidan samlingsregjeringa etter andre verdskrigen. Det kan sjå ut som vi har hatt ei rørsle mot meir ytterleggåande politikk.

Men dette er nok mest på utsida. Fakta er at dei partia som er mest vant til å stå på utsida og klage, no har kvitta seg med sine mest ekstreme synspunkt og blitt stovereine. I det store og heile merkar dei fleste av oss liten skilnad på om det er SV eller Frp som sit i regjeringa. Å styre landet handlar mest om å administrere og håpe på at landet styrer seg sjølv. Vi ser og har sett ei klar endring i det politiske landskap dei siste åra. Likevel heng dei gamle forestillingane om ei "sosialistisk" og ei "borgarleg side i politikken att.

Omgrepa heng saman med framveksten av arbeidarrørsla, og er i fremste rekke marxistisk tankegods. Trass i dette, ser vi at omgrepa blir brukt av begge sider. For folk flest er det kanskje godt å kunne setje namn på dei ulike sidene, men faktum er at det er Høgre og Arbeidarpartiet som stemmer mest likt i Stortinget. Dei store ideologiske skiljelinjene har blitt meir og meir utviska etterkvart som sentrumsorienterte politikarar som Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg har site ved roret i Arbeidarpartiet.

Kjell Magne Bondevik gjorde sitt beste for å lansere eit tredje alternativ i si tid: Sentrum som politisk tyngdepunkt. Han lukkast delvis med si eiga sentrumsregjering i det som var dei beste åra i Krf si historie. Verdiar var i skotet, og partiet tok steget ut frå bedehuset og vart eit meir vidtfamnande parti. Gleda vart kortvarig. I 2001 vart partiet igjen klistra til høgresida ved den andre Bondevik-regjeringa. Sidan har det gått nedover. I sum kan ein nok seie at partiet har vore for regjeringskåte, i staden for å byggje seg opp i opposisjon. Det kan ein kanskje sjå ei endring på no? Eg tvilar likevel på særleg vekst for partiet, sidan ein no har valt å vere garantist for ei blåblå regjering.

Så kva med framtida? Eg trur at dei gamle skiljelinjene blir meir og meir uklare. Kanskje ser vi om nokre tiår at vi får ei regjering av Høgre og Arbeidaerpartiet? Slik eg ser det, er det berre SV, Frp og kanskje Høgre av partia på Stortinget som ikkje er klare sentrumsparti. Bondevik har fått tyngdepunktet sitt, men ikkje ved at sentrumspartia har blitt større, men ved at alle partia har bevega seg mot sentrum. Då meiner eg og at landet bør ha ei sentrumsbasert regjering, utan fløypartia. Det er her det politiske tyngdepunktet bør ligge. Kanskje bør politikarane i større grad vere realitetsorientert i staden for å fokusere på gamle skillelinjer mellom klassar.

Dei neste åra vil vi sikkert sjå ei ny regjering som startar med friskt mot, for etterkvart å møte kritikk og fallande oppslutning. Sjølv håpar eg på ei samling i det reelle sentrum fram mot neste val, der Krf og Senterpartiet kan lage ein avtale med Arbeidarpartiet om regjeringssamarbeid etter neste val. Venstre? Eg er i tvil. Endå meir i tvil vart eg då eg såg dokumentavtalen som vart lagt fram i går. Der manglar Venstre si underskift i eit spørsmål. I eit spørsmål som er og skal vere eit av dei viktigaste for Krf.

mandag 30. september 2013

Politikk og framtid

Heilt sidan Stortingsvalet 10. september har det vore stor spenning rundt kva slags samansetning landet si nye regjering vil få. Vil vi få Framstegpartiet i regjering for første gong? Vil Høgre-leiaren Erna Solberg klare å samle dei ulike politiske synspunkta og kulturelle skilnadane frå sentrumspartia til det populistiske partiet på ytre høgre? Vil Venstre og Krf halde saman eller gå kvar sin veg? Aller mest spenning har det knytt seg til kva som skjer i Krf. Vil partiet verkeleg gå i regjerning saman med Frp, sjølv om dei alltid har sagt at den politiske avstanden mellom dei to har vore for stor til at det skal kunne skje?

Når resultatet av dei to veker lange forhandlingane begynner å tikke inn, har vi fått svara. Frp går i regjering for første gong. Men det blir utan sentrum. Vi får ei blåblå regjering med sentrumspartia som støtteparti, kva no det enn vil innebære i praksis. Uansett vil det bli ei mindretalsregjering, i motsetnad til det vi har hatt dei siste åtte åra. Med dette er det både for- og bakdelar. Regjeringa kan nok bli mindre styringsdyktig  Samstundes vil mykje av dei viktige debattane igjen foregå på Stortinget, der dei høyrer heime, i staden for i lukka rom i regjeringa. Dert viktigaste uansett blir kva slags politikk vi vil sjå.

Det er vel ikkje noko stor løyndom at eg alltid har vore Krf-veljar. Så også sist val. Egentlig har det vel aldri vore tvil om kva eg skulle stemme. Men det spørs om framtida blir annleis. For no er eg i tvil. Både fordi partiet opna for eit Framstegsparti i regjerning. Og fordi ein vurderte å sitje saman med dei i regjering. Men kanskje aller mest no, der ein skal vere støtteparti for ei regjering der Frp er med, og ikkje ein sjølv. Hadde ein site i ei slik regjering, kunne ein i alle fall ha ein liten finger på rattet, trass sine fem prosent. Ein har rett nok fått nokre gode garantiar i spørsmål om miljøpolitikk og asylpolitikk, men no skal ein altså sitje og støtte ei regjering ein er så ueinig med at ein ikkje kan regjere saman med. Skal tru korleis det skal bli.

Kristenfolket har jo i store tal allerede forlatt partiet. Dei fleste av dei har gått til partia på høgresida. Etter at partiet hadde statsministeren og 12 prosent av stemmene, har det berre gått ein veg. Og mange har ropa om at ein må ta eit vegval. Det er det ein no har gjort. Konsekvensane blir at ein mistar seg sjølv og neste gong forsvinn under sperregrensa og blir heilt irrelevant. For korleis skal ein kunne hevde sine "mjuke"verdiar som nestekjærleik, omsorg, avhold og livsvern som støtteparti for eit høgrepopulistisk parti? Det er meir enn eg kan forstå.

For dei neste fire åra, la meg kome med eit ønskje: Finne tilbake til det gode samarbeidet ein hadde med Senterpartiet i mange år. Finn så saman med Arbeiderpartiet, slik at ein kan styre etter der tyngdpunktet bør ligge i norsk politikk. For at fløypartia med ekstreme synspunkt som Sv og Frp skal influere landets politikk slik vi har sett dei siste åra, og kjem til å sjå framover, er ei ulukke. Både for landet og for omdømmet vårt i utlandet.


lørdag 28. september 2013

Fordommer

Behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.
(Robert Goddard)

Når et innlegg har tittelen fordommer, vil vel de hundrevis (he-he) som leser dette innlegget anta at jeg skal dundre i vei mot fordommene som skaper et kaldt og ekskluderende samfunn. Men denne gangen er det ikke det jeg har tenkt, selv om det sikkert kunne vært skrevet mye om det. Fordommer er nok et av de mest negativt ladede ordene man kan bruke. Faktum er likevel at det ikke alltid har vært sånn. Det fantes faktisk en tid, fram mot 1700-tallet, der dette begrepet var et positivt ladet begrep. Da så man på fordommer som nye nyttig og verdifullt, en forhåndskunnskap som kunne hjelpe deg til å forstå situasjonen du kom i. Ikke for at du skulle bruke forhåndskunnskapene til å felle dom, men for at du skulle kunne ha en forventning om det du skulle møte. Etterhvert fikk jo uttrykket et mye mer negativt fortegn.

Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer satte seg som mål å reformere og rehabilitere begrepet fordommer. For Gadamer var fordommer noe verdifullt. Bare ved å ha fordommer, forutkunnskap ut fra vår egen kultur og vårt eget ståsted, kan man begynne å forstå andre kulturer og mennesker. I følge Gadamer er fordommer en forutsetning for å forstå fortiden, positive forutsetninger for forståelse. Så spesifiserte han også hva han la i begrepet fordommer, og skilte mellom legitime og ikke-legitime fordommer. Men uansett så var poenget hans at våre fordommer er noe positivt, noe vi kan bruke konstruktivt.

Når vi snakker om fordommer og historien, er fristelsen stor til å dra fram den negative assosiasjonen til ordet igjen. For, som sitatet jeg nevnte i går sier, de aller fleste har et negativt forhold til fortiden. Enten blir man anklaget for å være nostalgisk eller drømmende, fordi man mener at en del ting var bedre før. Eller så har man gjort så mye feil eller har et negativt forhold til fortida, slik at man helst vil legge den bak seg og se framover i stedet. Vi lever i en kultur der ord som framtidsrettet og visjonær er honnørord, mens ord som historisk og gammel ofte får assosiasjoner som utdatert eller gammeldags. I det hele tatt forteller samfunnet oss at historiens løp er en retning alene, at allting blir bedre etterhvert som tida går. Men samtidig som vi får nye tekniske duppeditter mellom fingrene og kommuniserer på helt utrolige nye måter, ser det ut som vi har glemt det eldste og viktigste av alt: Planeten vi bor på, og lufta vi puster.

Jeg har jo alltid vært historieinteressert, og mener at det er viktig at vi lærer om historien. Både for å forstå hvordan samfunnet vi lever i har blitt til, og ikke minst for å lære av de feil som har blitt gjort før oss. Jeg tror at vår tids negative forhold til fortida kan få negative konsekvenser. Vi ser det i storpolitikken, der stormaktene igjen lar seg lokke til å involvere seg i krigføring i Midtøsten, til tross for at det har vært full krise hver gang de har prøvd før. Vi ser det på det mellommenneskelige nivå, der gamle verdier som høflighet, folkeskikk og respekt ikke er i høysete for alle lenger. Jeg har jobbet som lærer og jeg vet hva jeg snakker om. (Synes du jeg låter som en gammel grinebiter? Har du fordommer? ;))

Også i kristne sammenhenger ser vi det samme. Paulus snakket jo om å legge det  gamle bak seg, og strekke seg framover. Og den enorme plassen tradisjoner har hatt tidligere, har jo ført til at mange har kastet babyen ut med badevannet, og hivd ut alt som kan minne om tradisjoner og historie, Resultatet har blitt en rotløshet som gjør at mange av de nye menighetene som har vokst fram de siste tredve åra, har forsvunnet like fort som de kom. Mye handler om å være relevant, oppdatert og aktuell. Så kan man kanskje si at det bør handle både om å grave i menighetens røtter, samtidig som man kan "høre hva Ånden sier til menigheten" i dag.

Jeg vil med dette slå et slag for fortiden og for fordommene. Ikke at alt var bedre før, men at alt ikke var verre heller. For der, i fortiden, ligger begynnelsen. Til verden vi lever i, til deg og meg, til alt vi er glad i. Og få ting er så vakkert som begynnelser.

fredag 27. september 2013

Mer sommerlesing

Man kan jo ikke bare lese seriøs litteratur hele tiden, i alle fall ikke når man har ferie. En av mine favoritter når det kommer til det mer lettfordøyelige, er briten Robert Goddard. Han er faktisk en av få forfattere av krim- og spenningsbøker som viser litterære kvaliteter i det han skriver. I tillegg er ikke heltene typiske alkoholiserte privatdetektiver eller arbeidsnarkomane politietterforskere, men derimot helt vanlige, og ofte under snittet intelligente mennesker. Dermed blir det ikke vanskelig å kunne identifisere seg med heltene, som knapt kan kalles helter. Goddard er også flink til å porsjonere spenningen ut, slik at bøkene blir noen skikkelige "page-turnere".

I sommer har jeg lest en av de få av Goddards bøker som er oversatt til norsk "Fanget i lyset". Som vanlig er det her handlinger i en mer eller mindre fjern fortid som innhenter personene i nåtiden, med fatale og dødelige konsekvenser. Denne gangen er det en tilfeldig bilulykke som innhenter hovedpersonen, og snur hele hans verden opp ned. Den andre boken, "Beyond recall", er et justismord, et selvmord og en forsvunnet datter sentrale ingredienser. Og det er herfra jeg vil komme med et sitat, som virkelig satte tankene i sving hos meg. For Goddard gir oss ikke bare spenning og litterære opplevelser, her finner vi også en god del hverdagsfilosofi. Dette sitatet er utgangspunktet for mitt neste innlegg. Som kanskje kommer i morgen.

Living in the past. It's always said pejoratively, as if the past is necessarily inferior to the future, or at any rate less important; nobody's ever condemned for looking forward, only back. But the truth is that we do live in the past, whether we like it or not. That's where our life takes shape. Somewhere ahead, however near or far, is the end. But behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.

mandag 16. september 2013

Sommerens lektyre


Sommeren er, som alle andre årstider, tid for lesing. Jeg har pløyd meg gjennom en del bøker i løpet av sommeren, med vekslende underholdningsverdi og utbytte. Noe av det aller beste var de to bøkene til Brian McLaren The secret message of Jesus og Why did Jesus, Moses, the Buddha, and Mohammed Cross the Road? I motsetning til tidligere er det ikke så mange bøker med religiøst eller teologisk innhold jeg bruker tiden på å lese lenger. McLaren er et unntak. Det han skriver har på mange måter hjulpet meg til å finne fotfeste for en ny måte å være kristen på og en ny måte å definere troen på. Jeg skulle ønske at disse bøkene kunne bli oversatt til norsk, slik at flere kunne få tak i disse hemmelighetene og rikdommene. Jeg sendte en e-mail her om dagen til noen kristne forlag. De hadde ikke hørt om McLaren, men lovte å sjekke han ut. Vi kan jo håpe.

I boka Why did Jesus, Moses, the Buddha, and Mohammed Cross the Road?(lang tittel?) tar McLaren opp problematikken rundt det å ha en klar kristen identitet og samtidig forholde seg til mennesker i andre religioner. Han mener at man altfor ofte har havnet i en av to grøfter i slike møter. Enten har man tonet ned sin trosidentitet for å komme andre i møte, eller så har man frontet en sterk kristen identitet som har skapt konfrontasjoner med andre. McLarens budskap er at man kan ha en sterk og offensiv trosidentitet samtidig som man er åpen og imøtekommende mot mennesker i andre religioner. Faktisk så hevder han at en slik måte å tro på er en fordel i møte med annerledes troende. Han peker på hvordan bibelske prinsipper kan være med på å berike mennesker med annerledes tro, uten at man sier noe om hvem som tror rett eller feil.

Han seier noe både om hvordan man skal forholde seg til lære og liturgi, og ikke minst det faktum at de fleste store religionene er misjonerende religioner. Som vanlig er det sikkert mange som vil finne McLarens synspunkter kontroversielle, men jeg tror enda flere vil si at boka er inspirerende. Det gjør i alle fall jeg. Egentlig tror jeg dette er en bok som alle kristne kunne ha godt av å lese. Å se at det faktisk går an å være en klar og sterk kristen uten å skulle ekskludere andre.

I boka The secret message of Jesus er McLarens agenda å dykke dypere ned i hva Jesus' budskap egentlig var og handler om, og hvordan dette er fundamentalt annerledes enn hva kristne mennesker i dag tror det er. Mye av skildringene av "dagens kristendom" passer nok kanskje best i en amerikanske kontekst, men selv kjente jeg meg likevel igjen i mye. McLarens karikatur av den moderne kristendommen handler om at man tror på det rette i dette livet for å sikre seg for evigheten. Selv om dette er en karikatur, er dette fortsatt en dominerende oppfatning av hva kristendom er, og hva Jesus budskap var, spesielt blant de såkalt evangeliske kristne.

McLaren viser at dette er helt misforstått. Jesus forkynte Guds rike. ikke som noe som kommer etter døden, men noe som er her og nå, noe som er på vei og som likevel er kommet, noe som handler mer om dette livet enn det neste. Men når Jesus selv snakket om dette riket, gjorde han det aldri med punkter og lister på hva det inneholdt. Han gjorde det ved å fortelle historier og enker og fedre og talenter og perler. Hvorfor gjorde han det slik i stedet for å si det rett ut? Og hvorfor sier han selv at han gjorde dette for at folk ikke skulle forstå? Dette er noe av det McLaren forsøker å svare på i boka. Selv om han kaller budskapet "secret" er han også åpen på at han ikke er den første som kommer med disse tankene. Han har selv også vært inne på dette i sine tidligere bøker.

Mye av McLarens poeng er at man må sette Jesus og hans budskap inn i den tida han levde her på jorda, forstå hvordan han ble oppfattet og hvorfor. Han viser også hvordan Paulus fulgte opp Jesus budskap, og ikke brakte en annen lære slik det har blitt hevdet. Selv synes jeg dette var det aller mest interessante å lese om i denne boka, og dette kapittelet var også det som gjorde mest inntrykk på McLaren selv. Han skriver: I need to tell you that part of this chapter has been written through tears. I'm not excactly sure why I have felt so moved as I've written. I think it's a glimpse of the beauty of the secret messsage of Jesus.

Selv om de første halvdelen av boken er best, er nok dette noe av det aller beste Brian McLaren har skrevet. Det er friskt og nytt, samtidig velbegrunnet og bibelfundert. For hva var det Jesus forkynte? Var det at ved å tro på ham kunne man komme bort fra denne verden og komme til himmelen? Eller var det at man kunne forandre denne verden ved å bli en del av Guds rike? Har våre kulturelle briller ført til at vi har gått glipp av hva Jesus' budskap egentlig var? Les og lær, herved er bøkene anbefalt.

søndag 15. september 2013

Feriebilder - del 3

Sjøgata i Mosjøen har den eldste bevarte trehusbebyggelsen i hele Nord-Norge. Og flere koselige kafeer, butikker og gallerier. Her finner du også Norges eldste bensinstasjon.




lørdag 14. september 2013

Feriebilder - del 2

Det som er spesielt og unikt med fjellet Torghatten er at det er et stort hull tvers gjennom det. Hullet er som en stor grotte man kan gå tvers gjennom. I vest har man en flott utsikt utover havet. Her er noen av bildene fra fjellet, som ligger ved Brønnøysund.







fredag 13. september 2013

Feriebilder - del 1

Mange flotte bilder ble tatt i mye flott natur på Helgeland i sommer. Selv om jeg stort sett var der nord hver sommer i barndommen, var det sjelden vi var ute på kysten og så alt det vakre der. Desto flottere å få gjøre det nå. Disse bildene er fra Vega, som er en del av UNESCOs verdensarv-liste. Ikke vanskelig å forstå når man har vært der. Flott natur, spennende museum og den friske sjøluften og den blå himmelen da vi stakk hodet ut av teltet på morningen.










torsdag 12. september 2013

Pesten


Tarrou mumlet at det var aldri over. og at det enda en gang ville bli ofre, for det hørte til naturens orden. Det er mulig, svarte legen, men De skjønner, jeg føler mer solidaritet med de overvunne enn med helgnene. Jeg tror ikke jeg har sans for heroisme og hellighet. Det som interesserer meg, er å være et menneske.
(Albert Camus)

søndag 1. september 2013

Solnedgangen - dagens arv til mennesket

Årets ferie er en av de beste jeg har hatt noen gang. Det har mye med selskapet å gjøre, men også mye med det vi fikk se og oppleve. Øverst av alt det flotte står en sen kveld på nordsiden av øya Dønna på Helgeland. Solnedgangen her er noe av det alle vakreste jeg noen gang har sett. Den siste halvannen timen mens solen sakte druknet i sjøen denne sommerkvelden tok helt pusten fra meg, for å bruke en klisjé.  Og synet var ikke begrenset til vest, der sola gikk ned. I øst kunne vi se fjellene De syv søstre, i nord øya Løkta. I sør var det åpne havet, og i vest, midt i solnedgangen, fugleøya Lovund. Noen av de andre som var der spurte de som jobbet på kafeen der oppe om dette var et syn de fikk se hver kveld. Og det var det tydeligvis ikke, for også servitørene kom ut og tok bilder med telefonene sine.

Det er jo umulig å fange slike ting med et kamera. Man skulle fått med hele horisonten og fargene blir ingenting imot virkelighetens farger. Men her er noen av bildene jeg tok med min gamle SonyEricsson-telefon, fra vi kom og til vi dro halvannen time senere.










lørdag 31. august 2013

Sommerens siste dag


Du må finne deg i regnet hvis du vil se regnbuen.
(Dolly Parton)

søndag 25. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #1 Røveren på korset

En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre bebreidet ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Og han sa: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Lukas' evangelium 23, 39-43

Det finnes altså mange vakre fortellinger i Bibelen, både sett fra et  teologisk og litterært ståsted. Denne fortellingen har  likevel alltid vært den som har gjort det aller dypeste inntrykk på meg, helt fra jeg var en liten gutt. Her ramler det altså en tilsynelatende tilfeldig kriminell inn på scenen til verdenshistoriens viktigste begivenhet. Plutselig henger han på et romersk kors ved siden av Guds egen sønn. I skriften står det at han var en røver, hva nå det enn betyr. Kanskje var han en politisk opprører eller en smålig lommetyv. Det skulle ikke så mye til for å få dødsstraff på denne tiden. Så henger han der, og det siste han får høre før han trekker sitt siste pust, er altså disse evige ordene fra Jesus: I dag skal du være med meg i paradis. Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Sangeren Don Francisco har skrevet en sang om denne mannen. Der maler han ut historien på en utrolig måte, fra mannen våkner denne dagen til han drar sitt siste åndedrag. Hver gang jeg hører eller synger denne sangen, får jeg alltid gåsehud over hele kroppen når teksten sier: He answered me, and even then his love was undisguised. He said: Before the sun has set today, you'll be with me in paradise.

lørdag 24. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #2 På veien til Emmaus

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de samtalte om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som hette Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Dette med Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte. Likevel har noen kvinner som hører til hos oss, gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i morges, men de fant ikke hans legeme. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Da gikk noen av våre til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt; men ham selv så de ikke.»

Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.

De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de bad ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. Da sa de til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»

Lukas' evangelium 24, 13-32

Er det et sted jeg kunne tenkt meg å ha vært i Bibelen, må det være på denne veien, de elleve kilometerne fra Jerusalem til til Emmaus. Det er noe uendelig vakkert over de tre mennene på veien, to av dem lyttende til den tredje, uten å forstå hvem han var. Å få del i og innsikt i alt det denne mannen fortalte, om meningen og hemmeligheten bak alt i det gamle testamente. Kanskje det var en av disse to som la ut noen av disse hemmelighetene da han skrev Hebreerbrevet? Turen ender med et måltid. Jesus bryter brødet som han har gjort så mange ganger før. Og kanskje sier det også noe at det ikke var ordene hans som skapte gjenkjennelsen, men at han brøt brødet. Sammen rundt måltidet ble det klart hvem han var. Men da ble han også borte...

torsdag 22. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #3 Peters gjenopprettelse


Simon Peter sa til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi kommer også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten, men den natten fikk de ingen ting. Da morgenen kom, stod Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Dere har vel ikke noe fisk, barn?» sa Jesus til dem. «Nei,» svarte de. «Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,» sa Jesus. De kastet noten ut, og nå klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått. Da sa den disippelen som Jesus hadde kjær, til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av seg – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk noten i land. Den var full av stor fisk, et hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke noten. Jesus sa til dem: «Kom og få mat.» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» Men de visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø mine lam!» Igjen, for annen gang sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?»«Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær hyrde for mine sauer!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø mine sauer!

Johannes' evangelium 21, 3-17

Mange av de vakreste fortellingen i det nye testamentet er fra tiden etter Jesus' oppstandelse. Og det er Johannes som forteller de fleste av dem. For meg er dette først og fremst fortellingen om Peters gjenopprettelse. Peter var disippelen som nektet tre ganger på at han kjente Jesus. Her får han tre ganger sjansen til å erklære sin kjærlighet til mesteren. Fornektelsen skjedde i mørket ved en kullild. Nå er lyset og morgenen kommet, og igjen sitter Peter ved en kullild (ordet "kullild" forekommer bare disse to gangene i Bibelen).

Det den norske oversettelsen ikke får frem i teksten er hvordan Jesus' spørsmål ikke er det samme alle tre gangene. Første gang spør Jesus om Peter elsker ham med en guddommelig kjærlighet mer enn de andre. Andre gang spør han om han elsker han med denne guddommelige kjærligheten, uten referanse til de andre. Begge gangene svarer egentlig Peter nei. Hans svar er at han er glad i Jesus som en venn, men de store ordene vil han ikke bruke lenger. Siste gangen bøyer Jesus seg ned på Peter sitt nivå og spør om han er glad i han som en venn. Og da må Peter si det som det er: Du vet alt. Jesus' kall til Peter står fast. Som den finske predikanten Kaj Holti sa det: -Aldri har noen fått et større kall med en lavere bekjennelse. Og slik er det visst i Guds rike.

onsdag 21. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #4 Maria Magdalena ved graven

Men Maria ble stående og gråte like utenfor graven. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven, og fikk se to engler i skinnende hvite klær som satt der Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sa de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sier Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester.

Johannes' evangelium 20, 11-16

Dette er definitivt en vakker tekst. Kontrastene mellom den sorgtunge Maria og den oppståtte Jesus. Det svake morgenlysene og stillheten i en morgen hvor dagens lyder ennå ikke har våknet. Jesus som bare sier det ene ordet som er alt han trenger å si, navnet hennes. Og at Jesus valgte en kvinne til å være det første vitne til oppstandelsen. Man skulle kanskje tro at Jesus ville valgt et mer troverdig vitne. Kvinners vitnemål hadde ingen verdi på denne tiden. Vitner av typen Nikodemus eller Simon fra Kyrene, kanskje, ville nok vært mer naturlige valg. Men Guds rike er ikke slik. Heldigvis.

tirsdag 20. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #5 Jesus og kvinnen grepet i ekteskapsbrudd

Tidlig neste morgen kom han til templet igjen. Folkemengden samlet seg om ham, han satte seg ned og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. 

Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først. 

Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Johannes' evangelium 8, 2-11

Få tekster har blitt løftet fram så mye for å vise Jesus' sanne vesen som denne. Denne Jesus begeistrer de fleste av oss. Han viser en grensesprengende nåde og tilgivelse. Han setter de religiøse på plass ettertrykkelig på deres egen hjemmebane. Samtidig inneholder fortellingen et mystisk element Hvorfor skriver han på jorden? Og hva skriver han? Dette er faktisk det eneste eksempelet vi har på at Jesus skrev noe som helst. Finnes det en parallell til den gangen Gud skrev på en steintavle med fingeren sin? At den gamle loven på steintavler ble erstattet av en ny med overskriften: "Heller ikke jeg fordømmer deg"? For den som hadde muligheten til å kaste den første steinen, var jo Jesus. Og han gjorde det ikke. Heldigvis.

onsdag 17. juli 2013

Vredens druer

-En million acres? Å i all verden kan han gjøra med en million acres?
-Veit ikke. Han bare har dem. Driver med noen få krøtter, har vakter overalt for å holde folk ute, rir rundt i en pansra bil. Jeg har sett bilder a'n. Feit, blaut kar med små, jævlie øier og en munn som fy fan. Redd han kommer tel å daue. Har en million acres og er redd for å daue.
Casy spurte: -Å tel helvete kan han gjøra med en million acres?

Mannen tok de rynkete hendene ut av vannet og slo ut med dem, og han strammet underleppen og la hodet ned på skulderen. -Jeg veit ikke, sa han. -Tenker han er gæeren. Har sett bilde a'n. Han ser ut som han er gæern. Gæern og simpel.
-Er'n redd for å dø? spurte Casy.
-Det hørte jeg.
-Å bryr han seg om det? sa faren. .Høres ikke ut som han har det noe morro.
-Bestefar var ikke redd, sa Tom. -Bestefar hadde det mest morro når han holdt på å bli drept. Engang kom bestefar og en annen kar inn i en flokk ville hester om natta. Dem hadde det så morro som dem aldri hadde hatt det, men livet dems var ikke verdt en cent.

Casy sa: -Ser ut som det er sånn. Når en kar har det morro her i verden, så gir han pokker. Men en kar som er vond og ensom og gammal og skuffa, han er redd for å daue.
Faren spurte: -Å er han skuffa for når han har en million acres?

Predikanten smilte, han så betenkt ut. Han plasket et flytende insekt vekk med hånden. -Hvis han trenger en million acres for å føle seg rik, trenger'n dem vel for det han er fattig innvendig, og en million acres gjør'n ikke rikere. Og kanskje er'n skuffa for det at ingenting kan få'n tel å føle seg rik, ikke rik som Sairy Wilson var da hu' lånte bort teltet da bestefar døe. Jeg prøver ikke å preke, men jeg har aldri sett noen som ikke var skuffa når dem samla sammen som et ekorn.

John Steinbeck

mandag 13. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #6 Kong Manasses omvendelse

Manasse forledet innbyggerne i Juda og Jerusalem til å gjøre enda mer ondt enn de folkeslagene som Herren hadde utryddet for israelittene. Da talte Herren til Manasse og hans folk, men de brydde seg ikke om det. Derfor lot Herren assyrerkongens hærførere komme mot dem. De fanget Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babylonia. Men da han var i nød, bønnfalt han Herren sin Gud om nåde og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud. Og Herren bønnhørte ham da han bad. Han lyttet til hans inderlige bønn og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt kongerike igjen. Da fikk Manasse sanne at det er Herren som er Gud.

Siden bygde han en ytre mur om Davids-byen, vest for Gihon, nede i dalen, fram til Fiskeporten. Han lot muren gå rundt Ofel og gjorde den meget høy. Og i alle de befestede byene i Juda innsatte han kommandanter. Alle fremmede guder og gudebilder fjernet han fra Herrens hus og like ens alle de altrene han hadde bygd på Herrens tempelberg og i Jerusalem. Han kastet dem utenfor byen. Så satte han i stand Herrens alter, og der bar han fram måltidsoffer og takkoffer. Og han sa til folket i Juda at de skulle tjene Herren, Israels Gud. 

2. Krønikebok 33, 9-16

Tilgivelse er et av de mest sentrale temaene i Bibelen. Ikke mange historier forteller om en ny sjanse bedre enn historien om Judakongen Manasse. Han blir framstilt som en av de verste kongene landet hadde hatt, og han "gjorde det som var ondt i Herrens øyne", som skriften beskriver det.. Ikke bare gjorde han ondskap selv, men han førte hele folket ut i ugudelighet. Han ignorerte de som prøvde å tale han til rett og gjorde som han ville. Man kan kanskje ane konturene av et ekstremt opprør mot sin far, den gudfryktige kong Hiskia. Til slutt finner kong Manasse seg altså i lenker i fiendens fengsel. Da skjønner han alvoret. Og får en sjanse til. Selv om han forlengst hadde brukt opp de sjansene han hadde. Det er tilgivelse.

søndag 12. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #7 Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego i ildovnen

«Hermed blir det kunngjort for dere, folk og stammer med ulike språk: Så snart dere hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, skal dere falle ned og tilbe gullbildet som kong Nebukadnesar har reist. Den som ikke faller ned og tilber, skal straks kastes i ovnen med flammende ild.»

Så snart alle folkene hørte lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt og alle andre slags instrumenter, kastet de seg ned – alle folk og stammer med ulike språk – og tilbad gullbildet som kong Nebukadnesar hadde reist. Straks etter kom noen kaldeere og klaget på judeerne. De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: «Kongen leve evig! Konge, du har gitt påbud om at enhver som hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, skal falle ned og tilbe gullbildet, og at den som ikke faller ned og tilber, skal kastes i ovnen med flammende ild. Det er noen judeere her som du har satt til å styre provinsen Babylon: Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Disse mennene bryr seg ikke om ditt påbud, konge. De dyrker ikke din gud og tilber ikke gullbildet som du har reist.»


Da ble Nebukadnesar rasende. Han bød at Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego skulle hentes, og mennene ble ført fram for kongen. Nebukadnesar tok til orde og sa til dem: «Er det sant, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, at dere ikke dyrker min gud og ikke tilber gullbildet jeg har reist? Nåvel, dersom dere, når dere hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, er villige til å falle ned og tilbe bildet jeg har laget, så er alt godt og vel. Men vil dere ikke tilbe det, skal dere straks kastes i ovnen med flammende ild. Finnes det da noen gud som kan frelse dere fra min hånd?»

Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: «Vi trenger ikke å svare deg et ord på dette. Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullbildet du har reist.» Da ble Nebukadnesar så harm på Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego at hans ansikt ble helt fordreiet. Han gav befaling om at ovnen skulle gjøres sju ganger hetere enn vanlig. Og han bød noen sterke menn i hæren å binde Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego og kaste dem i ovnen med flammende ild. Så ble mennene bundet og kastet i den glødende ovnen, med kappene, buksene, luene og de andre klærne på seg. Fordi ovnen etter kongens strenge befaling var så sterkt opphetet, ble de som førte Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego opp, drept av flammene. De andre tre, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, falt bundne ned i den glødende ovnen.

Da ble kong Nebukadnesar forferdet. Han reiste seg brått og sa til sine rådsherrer: «Var det ikke tre menn vi kastet bundne ned i ilden?» «Jo visst, konge,» svarte de. Så sa han: «Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og de har ikke tatt noen skade. Den fjerde ser ut som en gudesønn.» Nå gikk Nebukadnesar bort til døren i den glødende ovnen og ropte: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere som er tjenere for Den Høyeste Gud, kom ut!» Og Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego kom ut av ilden. 


Daniels bok 3, 4-26

Dette er en av fortellingen jeg husker best fra min barndom. Mamma pleide å lese denne for oss, og det var spennende og skremmende på en gang, samtidig som det heldigvis gikk bra til slutt. Jeg ble nok imponert av det mirakuløse i fortellingen, og av at Gud kunne få til noe sånt. Så ble jeg imponert av de standhaftige gutta, som valgte å gjøre det som var rett, uansett konsekvensene. Så var det spennende at Jesus selv satt der inne i ovnen sammen med dem. Først senere fant jeg jo ut at Jesus ikke var født enda.

I voksen alder ser jeg enda noen flotte poenger med denne historien. Først og fremst at de sier "...om han ikke gjør det...". De så altså muligheten for at Gud ikke kom til å redde dem, men de gjorde det samvittigheten sa uansett. Og det finnes mange eksempler på at Gud ikke har reddet sine folk fra ilden, folk som Jan Hus, for eksempel. Folk med karakter tjener ikke Gud for å få egne fordeler av det. Dessuten er det interessant at denne gudesønnen ikke dro dem ut av ilden, men gikk inn i ilden sammen med dem. Dette er den Gud som deler sitt folks lidelser mer enn å dra dem ut av dem. Og det eneste ilden brente bort, var tauene som bandt dem.

tirsdag 7. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #8 David og Jonatan

Da Jonatan hadde hørt samtalen mellom David og Saul, kjente han seg straks knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem. Jonatan sluttet en pakt med David, fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv. Han tok av seg kappen han hadde på, og gav den til David, og likedan krigsklærne, sverdet, buen og beltet. 

David drog ut i krigen, og han hadde lykken med seg i alle de oppdrag Saul gav ham. Derfor satte Saul ham over stridsmennene, og han var godt likt av hele folket, også av Sauls tjenere.Men så hendte det da de kom hjem, da David vendte tilbake etter at han hadde felt filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med sang og dans, med trommer, gledesrop og spill. Og mens de spilte og danset, sang de: «Saul slo tusener,men David har slått titusener.» 

Da ble Saul brennende harm. Han mislikte dette verset og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler det bare at han får kongedømmet.» Fra den dagen så Saul skjevt til David......

.....David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva ondt og galt har jeg gjort mot din far, siden han vil ta livet av meg?» Jonatan svarte: «Langt ifra! Du skal ikke miste livet! Min far gjør jo aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle han så skjule dette for meg? Slik er det ikke.» Men David svarte med en ed: «Din far vet godt at du har fått godvilje for meg. Derfor tenker han: Dette må ikke Jonatan få vite; det ville gjøre ham vondt. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.» 

Da sa Jonatan til David: «Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg.» David svarte: «I morgen er det nymånedagen. Da skulle jeg sitte til bords med kongen. Men gir du meg lov til å fare, går jeg og gjemmer meg ute på marken til tredje kvelden. Skulle så din far savne meg, må du si: David bad meg om lov til å dra hjem til Betlehem som snarest, for der holder hele ætten sin årlige offerfest. Sier han da: Det er bra, så kan din tjener være trygg. Men blir han sint, kan du være viss på at han er bestemt på å gjøre meg noe vondt. Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt meg tre inn i vennskapspakt med deg i Herrens navn. Men har jeg gjort meg skyldig i noen synd, så drep meg! Hvorfor skulle du vel føre meg til din far?» 

 Jonatan svarte: «Det skal aldri hende deg! Skjønner jeg at min far har besluttet å gjøre deg noe vondt, skal jeg nok si deg det.» Da spurte David: «Men hvem skal varsle meg dersom din far gir et avvisende svar?» Jonatan sa: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de to ut på marken.

Der sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: I morgen eller i overmorgen på denne tid skal jeg få greie på hva min far har i sinne. Enten det da ser bra ut for deg eller ikke, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis min far finner for godt å føre ulykke over deg, og jeg ikke varsler deg og hjelper deg til å komme unna, så du kan dra din vei i fred. Herren være med deg, som han har vært med min far. Så lenge jeg lever, må du vise godhet mot meg slik som Herren gjør. Og når jeg dør, ta da aldri din godhet fra min ætt! Når Herren har utryddet alle Davids fiender fra jorden, måtte da Jonatans navn ikke bli utryddet, men bestå sammen med Davids ætt! Måtte Herren ta hevn over Davids fiender!» Så sverget Jonatan enda en gang sin ed for David, fordi han holdt av ham; han hadde David inderlig kjær.

1. Samuelsbok 18, 1-9 & 20, 1-17

Vennskapet mellom David og Jonatan er bilde på et uendelig vakkert vennskap. David og Jonatan, sønn av kong Saul, stifter et vennskap som holder gjennom alt. Kong Saul legger David for hat, blir mer og mer paranoid og krever full lojalitet av sin sønn i sin krig mot David og hans menn, Jonatan prøver på det nærmest umulige, å være lojal mot sin far, samtidig som han ærer sitt vennskap mot David. I den endelige krigen mellom de to, mister Jonatan livet sammen med sin far, og David er utrøstelig. Lenge etter at Saul og Jonatan er borte, får David, som nå er konge, en mulighet til å ære Jonatans minne gjennom Jonatans handikappede sønn Mefibosjet.

En gang spurte David: «Mon tro om det ennå er noen igjen av Sauls ætt? Da vil jeg vise godhet mot ham for Jonatans skyld.» Nå hadde Sauls ætt en tjenestemann som hette Siba. Han ble kalt til David, og kongen spurte ham: «Er du Siba?» Han svarte: «Ja, herre konge.» Da spurte kongen: «Er det ennå noen igjen av Sauls ætt, så jeg kan vise godhet mot ham i Guds navn?» Siba svarte kongen: «Det lever ennå en sønn av Jonatan. Han er lam i føttene.» «Hvor er han?» spurte kongen. Siba svarte: «Han er hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.» Da sendte kong David bud og hentet ham hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.

Da Mefibosjet, sønn av Jonatan og sønnesønn av Saul, kom til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. David sa: «Mefibosjet!» Han svarte: «Ja, herre.» David sa til ham: «Vær ikke redd! Jeg vil vise godhet mot deg for din far Jonatans skyld. Du skal få igjen alle jordeiendommene som din farfar Saul hadde. Og du skal alltid spise ved mitt bord.» Da bøyde han seg igjen og sa: «Hva er vel jeg, din tjener? Hvorfor bryr du deg om en død hund som meg?»

Men kongen kalte på Siba, Sauls tjenestemann, og sa til ham: «Alt det som har hørt Saul og hele ætten hans til, gir jeg til din herres sønn. Men du og sønnene dine og tjenerne dine skal dyrke jorden og høste inn for ham. Det skal Mefibosjet, din herres sønn, leve av, og han skal alltid spise ved mitt bord.» Siba hadde femten sønner og tjue tjenere. Han svarte kongen: «Jeg skal gjøre alt det min herre kongen pålegger meg.» Siden spiste Mefibosjet ved Davids bord som om han var en av kongens sønner.

2. Samuelsbok 9, 1-11

mandag 6. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #9 Josef gjenforenes med sine brødre

Da orket ikke Josef lenger å legge bånd på seg for alle dem som stod omkring ham. Han ropte: «La alle de andre gå ut fra meg!» Så var det ingen andre til stede da Josef lot brødrene få vite hvem han var. Han satte i å gråte så høyt at egypterne hørte det, ja, de hørte det tilmed i faraos hus. 

Så sa han til brødrene sine: «Jeg er Josef! Er far i live ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, så forskrekket stod de der foran ham. 
Josef sa til dem: «Kom hit til meg!» Da de kom bort til ham, sa han: "Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere. Nå har vi hatt to uår i landet, og ennå i fem år til skal det verken pløyes eller høstes. Men Gud sendte meg i forveien for dere fordi han ville la en rest av dere være igjen på jorden og berge mange levende gjennom nøden. Så er det da ikke dere, men Gud som har sendt meg hit. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til styrer over hele Egypt. 

 Skynd dere nå og dra hjem til far og si: Så sier din sønn Josef: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, og dryg ikke! Du skal få bo i Gosen og være i nærheten av meg, både du og dine barn og dine barnebarn, med ditt småfe og storfe og alt det du eier. Og jeg skal sørge for deg der – for det kommer ennå fem uår – så verken du eller ditt hus eller noen av dine skal lide nød.» Nå ser dere med egne øyne, både dere og min bror Benjamin, hvem det er som taler til dere. Fortell da min far om all den ære og makt jeg har i Egypt, og om alt dere har sett! Og skynd dere å føre far hit ned."

Så kastet Josef seg om halsen på sin bror Benjamin og gråt; og Benjamin gråt i armene hans. Han kysset alle sine brødre og gråt mens han omfavnet dem. 

1. Mosebok 45, 1-14


Historien om Josef er helt ekstraordinær.  Pappagutten som drømmer store drømmer om seg selv, blir lagt for hat av brødrene sine og solgt som slave til handelsmenn. Faren Jakob blir fortalt at sønnen er blitt tatt av et vilt dyr. Josef havner hos mektige menn i Egypt, stiger i gradene ved å bruke sine gaver og ender opp som den nest mektigste i hele Egypt (les: verden). En dag kommer brødrene hans for å tigge om korn. De kjenner ham ikke igjen, men han kjenner dem. Men han avslører seg ikke, men spiller et spill for å få dem dit han vil. Scenen der han endelig gir seg til kjenne, er klimakset på denne utrolige fortellingen.

søndag 5. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #10 Hagar og Ismael


Herrens engel fant henne ved en kilde ute i ødemarken, ved kilden på veien til Sjur. Han sa: «Hagar, Sarais trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor skal du hen?» Hun svarte: «Jeg har rømt fra Sarai, min matmor.» Da sa Herrens engel til henne: «Vend tilbake til din matmor, og bøy deg under hennes hånd!» Og han fortsatte: «Stor vil jeg gjøre din ætt, så tallrik at ingen kan telle den.» Så sa Herrens engel til henne:

«Nå er du med barn, og du skal føde en sønn;
du skal gi ham navnet Ismael,
for Herren har hørt hva du led.
Han skal bli et villesel av en mann.
Hans hånd skal være vendt mot alle
og alles hånd mot ham;
han skal slå seg ned
like for ansiktet på alle sine frender.»

Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?»

1. Mosebok 16, 7-13

Jeg merket i den siste serien min at det ble et veldig negativt og kritisk. Det er en tid for det og, men i denne serien vil jeg peke på det vakre i det vi finner i Bibelen. Jeg har lest mye i denne boka, helt siden jeg var gutt. Man kan jo lese Bibelen på mange ulike måter. Man kan lese den som en instruksjonsbok  som en lærebok eller som en historiebok. I denne serien vil jeg først og fremst peke på de litterære kvalitetene og de mange vakre fortellingene, både med tanke på form og innhold. At fortellingene er valgt ut fra en teologisk årsak, må også nevnes. Fortellingene viser en side av Gud som er imøtekommende, tilgivende og kjærlig. Først vil jeg presentere fortellingen om Hagar og Ismael.

Det er mye i denne fortellingen jeg liker. Hagar representerer outsideren. Hun er av feil folkeslag og har ingen sosial status. Samtidig har hun havnet i en konflikt som hun trolig har mye av skylden for selv. Konsekvensen av denne konflikten blir at hun føler seg tvunget til å rømme, ut i ødemarken, hvor hun ikke lenger klarer å holde liv i seg selv og gutten sin. Her er det Gud møter henne, og Hagar blir den første personen i Bibelen som får lov til å gi Gud navn.

onsdag 1. mai 2013

Kristin Lavransdatter

Og hun selv - ikke mange kvinner i hennes alder, nær op imot de halvhundrede år, nød slik helse, det hadde hun da merket på fjellferden sin. Herre, gi meg bare dette og dette og dette - så skal jeg takke dig og ikke be om mere enn dette og dette og dette - .

Hun hadde vel aldri bedt Gud om annet enn at han skulde la henne få sin vilje. Og alltid hadde hun fått det som hun vilde - mest. Og nu satt hun her med et sønderknust hjerte - ikke for hun hadde syndet mot Gud, men fordi hun var misnøyd med at hun hadde fått følge sin egen vilje til veiens ende. 

Hun var ikke kommet til Gud med kransen sin og ikke med sin synd og sin sorg - ikke så lenge som verden enda eide en dråpe av søtt å blande i hennes beger. Men nu kom hun, nu da hun hadde lært at verden er som et tavernhus - den som ikke har mer å gi ut av, blir satt utenfor døren. 

Hun følte ingen glede ved sin beslutning - men det tyktes Kristin at hun hadde ikke selv besluttet det. De fattige folkene som kom inn i hennes stue, var kommet for å byde henne ut. En annen vilje enn hennes egen hadde satt henne inn i flokken av de fattige og syke og budt henne gå med dem, bort fra det hjemmet hvor hun hadde styrt som husfrue og rådet som menns mor. Og når hun nu samtykket uten altfor stor uvilje, så visste hun at hun gjorde det for hun hadde skjønt Gaute vilde trives bedre når hun var borte fra gården. Hun hadde bøid skjebnen efter sin vilje, hun hadde fått slike kår som hun vilde - sønnene kunde hun ikke skape efter sin vilje, de var som Gud hadde skapt dem, og deres egensinn drev dem, mot dem kom hun tilkort....

.....Granskogen oppover kollen stod og drakk inn det silende sollys og suste så sakte, den lille kirken lå stille og stengt og svettet ut tjærelukt. Lengtende tenkte Kristin på den døde munken som hadde tatt hennes hånd og ført henne inn under lyset fra Guds kjærlighets kåpe, da hun var et menløst barn, rakt hånden ut for å føre henne hjem fra de ville stiene gang efter gang, både mens hun levde på jorden og siden -.

Sigrid Undset

tirsdag 30. april 2013

10 "sannheter" jeg ikke tror på lenger: #1 Alle er positive til Jesus

I hele min aktive tid som kristen var dette en sentral sannhet. Målet var å dra fram Jesus  og få vekk alt som kunne skygge for ham. Dersom bare folk fikk se Jesus i det vi gjorde og sa, ville ingen være negative. For ingen var negative til Jesus  bare de fikk rett bilde av hvem han var og er. Hele tiden kjente jeg på at dette ikke var så svart/hvitt som mange trodde, mannen fra Nasaret som vi kan lese om i evangeliene var slett ikke problemfri. Ei heller det han sa.

La meg presisere  Jeg sier ikke at Jesus ikke er Guds sønn. Jeg sier ikke at han ikke ofret sitt liv for oss. Jeg sier heller ikke at han ikke var og er en fantastisk person på mange måter. Men jeg sier også at han slett ikke er ukontroversiell. For mange ting av det han sa, fikk folk på hans egen tid til å reagere  og det kan man sannelig si om vår tid også.

Jeg opplever at det har blitt vanlig å framstille Jesus som noe han ikke er, for å fremme sin egen agenda. Jesus blir framstilt som "en av oss" av mange ulike grupper. Noen har sagt at Jesus var den første sosialist. Enda mer populært har det blitt å løsrive Jesus fra den kristne religion, og framstille det som om han ikke har noe med religion å gjøre, men som en motsetning til religionens vesen. Det klarer man ved å framheve alt det man liker av det Jesus sa og gjorde, og ignorere resten. For en tid tilbake ble det lagt ut en video på YouTube med tittelen "Why I hate religion, but love Jesus". Videoen ble del  av massevis på Facebook av mine venner. Selv valgte jeg litt på trass å dele en annen video som kom litt etter, "Why I love religion, and I love Jesus". Men jeg var selv en av de som mente at religion var bad, og Jesus var toppers. Men jeg og veldig mange andre hopper bukk over det faktum at mye av den kristne religionen er bygget på det Jesus sa.

Hva er det så som er så problematisk med Jesus? La meg nevne noe. Flere ganger delte han mennesker inn i to, de som var innenfor og de som var utenfor. Han sa at de som ikke var for ham, var mot ham. Flere ganger dømte han mennesker til helvetes pinsler. Av flere krevde han at de som skulle følge ham, måtte hate sine foreldre. Måten han snakket til sin mor og sine brødre, virker svært lite respektfulle. Han vakte reaksjoner på det meste av et han sa. Vi liker det når han gikk i rette med de hyklerske fariseerne. Men det virker samtidig som han brukte de mulighetene han hadde til å kritisere vanlige mennesker for lite tro de hadde. Det er vanskeligere å svelge, ikke sant?

Jesus er kontroversiell. Jeg liker det med ham, men jeg sliter også med deler av det. Mitt hovedanliggende her er likevel å påpeke at Jesus ikke er noen snill gutt, ei heller en som bare drikker øl med gutta, som i David Åleskjærs film "Asfaltevangeliet". Mye av den moderne kristendommen er omtrent som samfunnet ellers: Man lager sin egen lære ut fra det man liker og ignorer resten. Her er jeg redd Bibelens Jesus ikke passer helt inn. Han lar seg ikke fange av våre rammer, uansett om den rammen heter snill, kul, forståelig, religiøs eller ureligiøs. Kanskje det er derfor han er den han er, Guds sønn.