onsdag 30. januar 2013

Ekstremismens kilder

Et av emnene jeg studerer dette halvåret er "Brennpunkt Midtøsten". Sentralt i dette emnet står naturlig nok framveksten av ulike muslimske grupperinger og det som gjerne blir kalt "islamister", grupper som har Koranen som den viktigste (og noen ganger eneste) rettesnor for hvordan livet skal leves og samfunnet skal se ut. Selv om disse gruppene har hatt lite verdslig makt i de fleste muslimstatene (med unntak av Saudi-Arabia og de siste tiårene Iran og Afghanistan), har de likevel hatt stor innflytelse på mange rettroende muslimer.

Mange undrer seg nok over hvorfor hatet er så sterkt blant mange islamister, og hvorfor hatet blir rettet mot USA spesielt. Noe av dette skyldes selvsagt det som mange mener er innblanding fra amerikanerne i de arabiske landene, og deres ensidige støtte til Israel, som mange arabere ser på som USA sin trojanske hest i Midtøsten. Men det finnes også andre grunner. Noe av det mest interessante jeg leste om i Eugene Rogans bok "Araberne", var det han skrev om Sayyid Qutb.

Mange islamister, fra grunnleggerne av Hamas til Osama Bin Laden, har funnet inspirasjon i egypteren Qutb sine skrifter  Her tar han avstand fra "vestlige verdier" og taler for at araberfolkene må gå tilbake til sin islamske røtter. Enda mer interessant er det at tankene ble formulert etter at han hadde studert to år i USA og besøkt amerikanske kirker. Det han møtte der, sjokkerte ham:

Han var særlig sjokkert over å finne disse lastene i amerikanske kirker. -I de fleste kirker er det klubber hvor begge kjønn er sammen, og prestene prøver å trekke så mange mennesker som mulig til sin kirke, særlig fordi det er hard konkurranse mellom kirker av ulike trosretninger, skrev Qutb. Han mente denne typen atferd, ved at man prøvde å få stappet flest mulig mennesker inn i kirken, egnet seg bedre for en teatersjef enn for en åndelig leder. I essayet forteller Qutb at han en kveld var til stede ved en gudstjeneste som ble etterfulgt av en dansetilstelning. Han var svært sjokkert over hva pastoren fikk seg til å gjøre for at kirken skulle se mer "romantisk og innbydende ut". 

Pastoren spilte til og med en heftig plate for å få opp stemningen. I Qutbs beskrivelse av låten - "en kjent amerikansk sang som het Baby it's cold outside" - gir han uttrykk for kløften mellom ham selv og amerikanske populærkultur. -Sangen består av en dialog mellom en gutt og en jente som kommer hjem etter et stevnemøte. Gutten tar henne med seg hjem, for det er sent og moren venter, men hver gang hun finner på nye unnskyldninger, svarer han: -But baby, it's cold outside. Qutb syntes åpenbart at sangen var motbydelig, men han var enda mer sjokkert over at en religiøs mann kunne velge en slik upassende låt som de unge i menigheten skulle danse til. Ingenting kunne være fjernere fr moskeens samfunnsrolle, der kjønnene er atskilt og anstendighet er kravet både til klesdrakt og oppførsel. Qutb vendte hjem til Egypt, fast bestemt på å rykke sine landsmenn ut av den behagelige beundringen som Amerika representerte.

Selv om mya av USA-hatet kan stamme fra Qutbs skrifter, finnes det selvsagt også andre grunner som har med amerikanernes involvering i ulike kriger i området å gjøre. Men det som er interessant, er at Qutb ikke går til angrep på den kristne religion, men det faktum at denne religionen var infisert av "verdslig tankegang". Med andre ord er det ikke det kristne USA som er hovedfienden, men det verdsliggjorte USA.

søndag 27. januar 2013

Idiol-Tone

Det er kanskje i overkant å kalle vår kjære "Idol-Tone", eller "Skal vi danse-Tone" eller "kjendis-Tone" eller "kjæresten til Aksel Hennie-Tone" for en idiot, men jeg lar det stå til. På mange måter er Tone et symbol på alt det syke med hvordan samfunnet idoliserer de pene, rike og vellykkede. For hva kan man si om denne smellvakre jenta fra Sogndal?

Nå har jeg blitt så gammel at jeg foretrekker å se på QuizDan i stedet for Idol på fredagskveldene. Mesteparten av Norges befolkning prioriterer derimot helt annerledes, og i denne sesongen har Tone Damli Aaberge vært en av de fire dommerne. Så kan man spørre hva slags kvalifikasjoner hun har for å være en slik. Det er nesten så man mistenker at mens de andre tre skal finne musikalske talenter, er Tone der for å sjekke om de er pene nok til å bli kjendiser.

Her om dagen zappet jeg innom en reprisesending av en Idol-audition. Der var det en ung gutt med gitar og god stemme som sang for dommerne. Før det sa han at han alltid hadde drevet med musikk og at han ville fortsette med det. Eter sangen skrøt Tone av at han hadde karakter og personlighet, at han var ydmyk og at han var good-looking. Så sa hun vel at han hadde en bra stemme også. Utrolig hva Tone fant ut om gutten ved å høre ham synge en sang og svare på et spørsmål. Dersom man er dyktig og pen er det lett å slenge på noen andre gode egenskaper også.

Tone har vel overtatt rollen som "mest kjent for å være kjent" etter Pia Haraldsen. En svært middelmådig popartist med et pent ansikt har gjort geniale karrieremoves. Meldt seg på Idol, så Skal vi danse, delta i masse reklamer, for så å bli kjæreste med en av Norges mest kjente skuespillere, Aksel Hennie. Og nå har hun jammen fått sitt eget TV-program på TV2 der hun visstnok okker seg over hvor fæl kjendispressen er som skriver usannheter om henne. Hvem i himmelens navn er det som syns at slike programmer er gode? Det må jo være nok av dem til at TV2 ser det bryet verdt å lage og sende slike programmer?

Selv holdt jeg på å få hakeslepp da Tone i en alder av noenogtjue ga ut en samleplate(!) i fjor og annonserte at hun skulle legge opp som artist. Sikkert for å være kjendis på heltid, det er nok slitsomt nok. Idoliseringen av folk som Tone vitner om en utrolig fordumming av samfunnet og viser hvor utrolig grunne mange av oss her. No offense.

lørdag 26. januar 2013

Konservativ og kristen

I et samfunn som blir stadig mer sekularisert blir de ulike religiøse gruppene stadig mer marginalisert. Spesielt gjelder dette de gruppene som nekter å la seg fange av tidsånden, som har en sterkere overbevisning enn bare hva som er akseptabelt av den tiden vi lever i. Men også konservative kristne følger med i tiden. Kvinnelige prester og biskoper er stort sett akseptert og det er få som tolker skildringene av helvete som bokstavelig skildringer av et evig inferno.

Når konservative kristnes tro og overbevisning blir mer og mer uforståelig for mange, da vokser også fordommene fram, som det alltid gjør der uvitenheten råder. Ord som "mørkemann" er typisk for å skildre slike. Men vet man hva man snakker om? Selv om jeg kanskje ikke vil beskrive meg som en konservativ kristen lenger, har jeg enorm respekt for mange av dem som gjør det. Og jeg vet at på 99% av de som kaller seg konservative kristne vil "mørkemann" være en fullstendig malplassert beskrivelse.

Dette er også tema for Bjørn Stærks kronikk i Aftenposten før jul, som skapte stor oppmerksomhet i ulike media. Stærk er selv oppvokst i Frikirken, men er ingen troende i dag. Selv om jeg selv fortsatt er det, kjenner jeg meg veldig igjen i mye av det han skriver. Spesielt når hans skildrer hvordan han begynte å lese Bibelen:

Bibelen var for meg mest en samling med fortellinger, og de beste fortellingene var de som hadde minst med den kristne troen å gjøre, fortellingene om kriger og kongerekker i det Gamle Testamentet. Jeg var for ung til å sette pris på ideene i Paulusbrevene og poesien i salmene. Men krig og episk drama, det forstod jeg.

Kronikken er veldig god på mange måter og forteller om en gruppe i samfunnet som er blitt mer marginalisert slik som utviklingen har blitt. Kronikken kan du lese i sin helhet her, noe som absolutt anbefales, selv om den er på tolv sider.

Stærk hovedanliggende virker å være å tale de konservatives sak, å poengtere at de ikke er verken homofiendlige, dømmende eller mørkemenn. Noe han har helt rett i.

Det kan være vanskelig å forstå hva konservative og liberale kristne egentlig er uenige om. På overflaten ser det ut som om alt handler om sex. På en måte er det riktig. Frontlinjen mellom konservative og liberale går gjennom spørsmål som har med seksualitet og kjønn å gjøre: Kvinnelige prester, samboerskap, sex utenfor ekteskapet, skilsmisse, og homofili. Men det er ikke fordi disse spørsmålene i seg selv er så viktige. I stedet er de symptomer på en dypere konflikt, som handler om hvordan du skal lese Bibelen, og hvor langt du kan endre tolkningen etter hva du selv føler er riktig.

Det sekulære samfunnet har skiftet mening om homofili. Vi ser det ikke lenger som en mental sykdom, eller en perversjon, men et likeverdig alternativ til å være heterofil. Dette er lett for oss å si, vi som ikke har hellige skrifter og flere tusen år lange teologiske tradisjoner å bygge på. Vi sier bare: «ja, dette mente mange før, men nå ser vi at det var feil, så nå er det noe annet som er riktig». Men hva skal de kristne gjøre med skriftstedene de tidligere har tolket som at homofilt samliv er en synd? Er det slik at kristne teologer leste feil for 100, 200 eller 1800 år siden? Skal endringer i det sekulære samfunnet styre hvordan kristne leser Bibelen? Skifter Gud mening når folket gjør det?


Det er dette spørsmålet faren min og andre konservative kristne stiller seg. Gud er evig, og det viktigste han har å fortelle oss sa han for 2000 år siden. Det er sikkert mulig at teologene har misforstått alt dette helt til nå nylig, men er det ikke mistenkelig beleilig at vi velger å lese Bibelen på nytt akkurat nå, når tidsånden snur?

(.....)

Det er tanker som dette som gjør at kristne som faren min velger en konservativ teologi, ikke at de personlig misliker homofile, eller lider av noen form for sex-hysteri. Motstanden mot homofili, gjengifte, og kvinnelige prester, er ikke essensen i deres forhold til Gud. Det er en konsekvens av å tro at Gud er en høyere autoritet enn mennesket. Det er deres måte å ta Guds ord på alvor.

Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative.

Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt. Faren min er veldig opptatt av at troen ikke må bli en humørløs pietisme, hvor du går rundt med pekefingeren, og sier at dette er ikke lov, og dette er ikke lov, og dette er ikke lov. Og så glemmer man omsorgen, nåden, tilgivelsen, og kjærligheten.


(......)

Og Guds ord er ikke kun et hyggelig budskap som avgrenses til søndag formiddag mellom kl 11 og 12, det er et påbud om en radikal livsendring. Min oldemor var en streng kristen, en pietist. Men da en nabofamilie ble alvorlig syke, forlot hun sine egne barn, og stelte med naboen til de ble friske, med fare for sitt eget liv. Jesus har sagt at du skal hjelpe de svake, og da skal du gjøre det.

Få kristne lever opp til de radikale påbudene i Bibelen. De erkjenner at mennesket er syndig og feilbarlig, og avhengig av Guds nåde for å unngå fortapelsen. Ingen lever slik de skal. Men spør du kristne om hva som inspirerer dem, så er det fortellinger om de som ofret alt, de som virkelig gjorde mot «disse mine minste» slik Jesus befalte. Ikke en sint pietist som holder tordentaler om homofili. Dette gjelder både for konservative og liberale kristne.

Jeg forstår at det er vanskelig å tro det jeg skal fortelle nå, fordi det strider mot karikaturen av sex-fikserte konservative. Men det er helt sant: I min egen oppvekst i Frikirken, som sønn av en pastor som senere skulle si opp i protest mot kvinnelige prester, tenkte jeg svært lite på de kristenkonservative kjernesakene. Jeg kan ikke komme på at jeg noensinne tenkte over hva jeg mente om homofili i den tiden jeg var kristen. Aldri. (......) At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser.

(......)

Når jeg skriver alt dette om konservative kristne, er det delvis for å belyse dem, slik at du forstår dem bedre og frykter dem mindre. Men det ligger også noe mer her. Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv.


Så langt Bjørn Stærk. Selv om jeg ikke har tatt et oppgjør med troen min slik som han har gjort, har det han skriver, sammen med dette blogginnlegget fra Donald Miller, inspirert meg til å se litt tilbake på min egen ungdomstid og hvordan troen min har endret seg siden det.. Mer om det senere.

mandag 21. januar 2013

Sekularismens ansikter

Jeg har begynt på masterstudium! De neste to årene skal jeg studere noe som kalles "Kulturmøte" ved Høgskulen i Volda. Jeg kjenner at jeg gleder meg veldig, spesielt med tanke på hvor interessant og aktuelt emnet er. De to emnene dette halvåret er "Brennpunkt Midtøsten" og "Den sekulære skolen". En av pensumbøkene i det siste emnet heter "Sekularismens ansikter". Derav overskriften.

Det har jo blitt slik i vår tid og i vår del av verden at man møter utfordringen med flere kulturer og flere religioner med en økende sekularisering. Man fjerner religionens framtredende rolle fra det offentlige liv og erstatter den med religionsnøytrale alternativ. I vårt land har vi sett dette blant annet ved at kristendomsfaget i skolen er erstattet med et religions- og livssynsfag og ved at Den norske kirke nå ikke lenger er en statskirke. Sekularisering er en vanskelig øvelse, og mange reagerer på at man enten går for langt eller for kort. Også blant religiøse kristne er det ulike meninger. Noen mener at båndene mellom kirke og stat er uheldige, fordi staten legger føringer på religionsutøvelsen. Andre er redd for det man kaller "avkristningen" av samfunnet og de konsekvenser det kommer til å få at kristne verdier og symboler ikke lenger blir løftet fram.

Det såkalte Stålsett-utvalget (bildet) la for noen uker fram sin innstilling til hvordan det nye Norge uten en statskirke skal se ut. Blant forslagene de kommer med, er at kirken skal fratas sin rett til å vie folk og ha ansvaret for begravelser. Utvalget uttaler seg dessuten om fengselsimamer, hijab i politiet og bruken av prester i forsvaret. KRFs Dagfinn Høybråten  reagerer sterkt på en del av forslagene:


Utvalget fremmer en rekke forslag som svekker kirkens og kristendommens plass og som gir et mer sekularisert samfunn uten et klart verdigrunnlag. Det er en farlig linje. Uten tydelige fellesverdier, for Norges del basert på vår kristne og humanistiske kulturarv, risikerer vi et verdivakuum med feilslått integrering og etablering av parallellsamfunn. Et av forslagene er å fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer. Det er et oppsiktsvekkende forslag, kort tid etter at kirken viste seg som en samlende institusjon i forbindelse med terrorangrepet 22. juli.

Likevel er det ikke veldig radikale forslag utvalget kommer med. Det meste vil nok fortsette å være som nå. Samtidig sier utvalget at 
Målet bør være en endelig oppheving av de særskilte bånd mellom staten og Den norske kirke. Med andre ord vil da kirken mer eller mindre bli overlatt til seg selv? Hvordan vil det da bli for Den norske kirke? Og ikke bare for den, også andre trossamfunn er mer eller mindre avhengig av støtten fra den norske stat.

Rent prinsipielt vil nok de fleste kristne, i alle fall, se det fornuftige i at ingen trossamfunn får fordeler framfor andre. Likevel er det store konsekvenser det vil være snakk om.

Tenk om kirken måtte lønne alle sine ansatte selv? Tenk om kirken selv måtte finansiere sine kirker og vedlikehold av disse? Jeg forstår at mange i kirken frykter en slik virkelighet. Men et spørsmål som er enda mer interessant er dette: Tror kirken at man har noe som er sterkt nok til å klare seg uten statens krykker? Har man tro på at det evige budskapet fra Gud er noe som folket trenger og vil ha? Tror man at det er sterkt nok til å tåle alle slike utfordringer? Jeg er redd for at svaret er nei. For hvor mye av det kirken driver med er sentrert rundt dette budskapet om synd, nåde og forsoning? Ikke så altfor mye, er jeg redd. Kommer kirken da til å bli en ren seremonimester som må ta skyhøye priser for bryllup og begravelser for å få endene til å møtes?

Spørsmålet vi kommer til å høre mer om, forhåpentligvis, er hva slags sekulært samfunn vi ønsker oss, om dette skal være et religionsfritt samfunn. Mange frykter nok for det, spesielt de som lever i sterk kontakt med sin tro og sin kirke. Mer om det i neste innlegg.

fredag 18. januar 2013

Norske fiasko-trenere

Fotball nå. Vi har de siste årene fått fram en ny generasjon av fotballtrenere som kommer fra den suksessfulle generasjonen av spillere som hadde slik suksess på 90-tallet. Flere av dem var med på det fantastiske landslaget under Drillo. Felles for alle er at de har fått sparken som trenere. Og noen av dem opptil flere ganger. Status nå er at vi ikke har noen fotballtrenere av betydning i klubber utenfor Norge. Det er i grunn ganske spesielt, og forteller om en tilnærming til jobbene som har vært en totalt fiasko.

Folk som Kåre Ingebrigtsen, Frode Grodås og Ola By Rise tok raskt konsekvensen av at de fikk spraken som hovedtrener, og fant sin plass som assistenter for andre trenere. Stig Inge Bjørnebye forsvant fra trenerrollen etter sin fiasko i Start. Steinar Nilsen hadde suksess i Tromsø, men fikk sparken i Brann og fant ut at det var lettere å være "ekspert" på tv, slik som Mini Jakobsen. Kjetil Rekdal har hatt litt suksess, men har stort sett også fått sparken, mest på grunn av hans dårlige personalbehandling. Likevel har han fått nye jobber, nå sist i Vålerenga.

De trenere fra denne generasjonen som har fått mest oppmerksomhet er nok likevel trioen Martin Andresen, Henning Berg og Ståle Solbakken. Andresen ble lansert med brask og bram som den som skulle gjøre Vålerenga til en storklubb. Noen år seinere er klubben like middelmådig som den var da han tok over. Henning Berg fikk noe ut av lite i Lyn, men ingenting ut av mer i Lillestrøm og nå sist i Blackburn  Ståle Solbakken gjorde det skarpt i velstående København, men mislyktes med små midler i Køln og Wolverhampton.

Så kommer naturlig spørsmålet: Hvorfor går det så dårlig for de norske trenere? Og spesielt de som prøver seg i utlandet? Mye handler nok om penger. Det er mye lettere å lykkes dersom man har penger å bruke på de spillerne man vil ha. Det kunne Solbakken i København. Et poeng er også at man har fått for lite tid på seg. Men jeg tror også det finnes en annen viktig faktor.

Da den islandske "stjernen" Veigar Pall Gunnarson begynte å klage til pressen om at han fikk for lite spilletid i Vålerenga, fikk han beskjed av trener Martin Andresen at han burde glede seg "på vegne av den som ikledde rollen hans" på laget. Med andre ord handler det om en filosofi der den enkelte spiller på laget skal fylle definerte roller på et lag. Man tilpasser altså ikke spillet etter spillerne, men det blir opp til spillerne å fylle forhåndsdefinerte roller. Dette er langt fra Nils Arne Eggens godfotteori som handlet om å utnytte den enkelte spillers sterkeste sider.

Jeg tror det handlet mest om at de nevnte trenerne hadde en forhåndsfilosofi om hvordan spillet skulle være. Så prøvde man å finne spillere som kunne fylle disse rollene,  men som viste seg å enten ikke passe inn eller være gode nok. Og dersom man da ikke hadde muligheter til å kjøpe de spillerne man ville ha, gikk det som det måtte gå. Man trente det laget man skulle ønske man hadde, i stedet for det laget man hadde.

Gode trenere får det beste ut av det laget man har, uansett hvor man er eller hva man har til rådighet. Dermed har de norske trenerne fortsatt mye å bevise for at man kan kalle dem gode trenere.

tirsdag 15. januar 2013

Integritet og sykkelsport

Dramaet rundt Lance Armstrong ser ut til å nå nye høyder når hans enormt mye omtalte innrømmelses-intervju med Oprah Winfrey blir sendt verden rundt kl 03 natt til fredag norsk tid. Vi har kunnet følge dramaet rundt Lance og hans tidligere lagkamerater i mange år allerede, men det er først det siste året det har tatt av, med Tyler Hamiltons selvbiografi og de amerikanske dopingmyndighetene sin etterforskning. Mange mener at man bør la gamle skjeletter bli liggende, og spørsmålet er om vi noen gang får vite hvor omfattende dopingbruken og korrupsjonen har vært i sykkelsporten. Og om alt er så mye bedre nå enn før. For det finnes tegn på det motsatte.

Med Lance sin eventuelle innrømmelse, har vi fått nok en mann som står fram. Sannsynligvis vil hatet mot mannen bli vendt til sympati ettersom tårene faller hos Oprah og han forteller hvordan han ble presset til å gjøre ting han ikke ville. Også her regisserer mannen hendelsene etter sin egen hjerne. Det er underlig hvordan forakt kan bli til sympati når folk som har gjort så mye galt, nektet for det i årevis, for så å komme med en bekjennelse. Vi setter pris på ærlighet, og for mange er kanskje ærlighet viktigere enn integritet. For integriteten til de nevnte syklistene er borte for alltid. Men de fortjener kanskje en ny sjanse?

For hvem står igjen med noe integritet i det hele tatt i denne saken? La oss se.

Armstrong selv er ribbet for alt som kan minne om noe slikt, uansett hva han innrømmer. Det samme kan man si om lagkameratene Tyler Hamilton, Floyd Landis, Steffen Kjærgaard, Levi Leipheimer og George Hincapie. Årevis med benektelser avløses av åpne bekjennelser. Men hva med Frankie Andreu, som riktignok dopet seg med Armstrong, men som tidlig innrømmet misbruken? Eller Jonathan Vaughters, som i dag holder en klar antidoping-profil for laget sitt, men som benektet egen doping som de andre i mange år? Eller hva med Benoit Joachim som sier at han aldri dopet seg, men at han angrer på det nå, siden alle andre gjorde det? Er det integritet?

Eller for å ta noen av syklistene etter denne epoken til Armstrong. For eksempel SKY-laget som har kjørt en beinhard linje mot tidligere dopere i sitt lag. Er det integritet å sparke alle som har innrømmet doping tidligere? Fortjener folk en ny sjanse? Og hva med legen som var ansatt i 2011 hos laget, og som Levi Leipheimer har vitnet var en av dem som forsynte han med dopingmidler? Sier ansettelsen av denne noe om lagets integritet? Hva med vår egen Thor Hushovd, som alltid har vært klar i sin holdning til doping, men som nå vegrer seg veldig for å ta avstand til Lance Armstrong? Bør vi kunne kreve mer?

Noen som ser ut til å miste all troverdighet og integritet, er UCI-pampene Hein Verbruggen og Pat McQuaid. Den største spenningen rundt Oprah-intervjuet er nok om Lance vil trekke de to ned i søla sammen med seg selv. De har lenge versert rykter om at Lance fikk informasjon fra høyeste hold om hvordan han kunne unngå å teste positivt for doping.  Dersom ryktene blir bekreftet, handler ikke dette lenger bare om svindel, men om den verste korrupsjonsskandalen idretten har sett.

Det er trist det vi ser i sykkelsporten. Jeg mener at man fortsatt må grave om man vil komme til bunns. Flere mener at doperne har et forsprang og at det fins midler som enda ikke kan avsløres på tester. Det fins flere grunner til å mistenke også fjorårets TDF-vinner for doping. Integriteten til alle hovedaktørene i sporten er borte.

Jeg vil likevel nevne to mann som har bevart integriteten gjennom det hele. Felles for de er at de har fått smake vreden fra Lance Armstrong. Christophe Bassons var en fransk syklist som skrev om det alarmerende ved Lances første TDF-seier i 1999. Han syntes det var underlig at man skulle se så suverene syklister, året etter at flere trodde at Festina-skandalen hadde skremt doperne til å slutte å dope seg. Han fikk så hatten passet av Lance. I en tid der ingen turte å si fra, stod Bassons fram. Karrieren tok fort slutt, og lenge var han en ensom stemme. Senere fikk han følge av flere.

Den andre er den irske journalisten Paul Kimmage. Lenge før verden mistenkte Lance, la journalisten fram indisier som sterkt talte for at Armstrong var en doper. Mitt tidligere innlegg om Lance bygger også det dette. Trass sterk motbør og søksmål, har han stått på sitt. På en pressekonferanse sa Lance i all offentlighet at Kimmage "ikke var verdt stolen han satt på". Nå får Kimmage endelig oppreising. I sin siste uttalelse pekte Kimmage på det mistenkelige i at laget til Bradley Wiggins var så suverent i fjorårets TDF. Vi får se om han får rett i sine mistanker.

Sykkelsport og integritet er jo akkurat nå to ord som ikke passer i samme setning. Dessverre.

torsdag 10. januar 2013

Cross roads

"You are alone", hissed the other. "Who would lower themselves to be with you?"

"Jesus!" It surprised Tony to hear himself say it, out loud. "Jesus!" He said it again and added, "and the Holy Spirit and the Father of Jesus."

"The father of Jesus". The hulking creature spit the words. "You hate the father of Jersus. He killed your parents; he crushed your mother." He took a step closer, gloating. "He murdered your only son, took him screaming and kicking into oblivation. He ignored every prayer you prayed. How can you trust such an evil being who would kill your innocent son like he did his own?"

"I don't!" bellowed Tony, and as he said it, he knew it was true. 

A look of triumph crossed the monster's face. 

Tony lowered his gaze, glancing quickly again at Grandmother, who still stood like a statue, unwavering. "I don't know him well enough to trust him, but Jesus trusts his father, and that's good enough for me."

The false Tony, large and formidable, began to shrink. His features caved in on themselves, his clothing hanging loosely from his body, until he stood a mere shadow of his former self.

Wm. Paul Young