torsdag 28. februar 2013

"Sannhetene" jeg ikke tror på lenger

Innlegget av Bjørn Stærk i Aftenposten, som jeg har skrevet om tidligere, fikk meg til å tenke over min egen tro på nytt. Samtidig som Donald Miller skrev dette innlegget om endringene i sin tro, begynte en tanke i meg å utvikle seg om at jeg også ville prøve å definere hvordan min tro har endret seg fra en barnetro, til en ungdomstro, til den voksentroen jeg lever med i dag. Jeg har ikke, slik som Bjørn Stærk, noe behov for å ta avstand til troen, eller definere meg utenfor den kristne leiren. Samtidig innser jeg at den troen jeg har i dag, skiller seg svært mye fra den troen jeg hadde da jeg for nesten tjue år siden tok valget om å begynne på bibelskole. Den gryende ungdomstroen fikk næring gjennom undervisning og praksis, både gjennom bibelskoleårene og årene som aktiv i menighetsliv.

Jeg vil i en del innlegg framover ta for meg etablerte "sannheter" som jeg ble opplært i i den pinsekarismatiske sammenhengen jeg vokste opp i. En del av disse "sannhetene" finnes nok ikke på samme måte i andre kristne sammenhenger. Men for meg var de dominerende i min trosforståelse og trosopplevelse. Noen er bibelske "sannheter" andre er mer erfaringsbasert. Enhver trossammenheng etablerer jo sine egne "dogmer", som ikke alltid er like bibelfundamentert. Slik som illustrasjonen viser, sannheter kan vise seg å være noe helt annet når man undersøker dem nærmere.

Jeg vil presentere ti slike "sannheter" i de neste ukene. En del vil kanskje provosere, men kanskje vil noen også finne ut at det er en lettelse at andre tenker det samme som dem. Mye av det bunner nok i at jeg har levd i en verden med skyhøye idealer og forventninger, som kan få selv den beste kristne til å slite. Det kan også handle om mangel på ærlighet, at man der som kartet ikke stemmer med terrenget, velger å stole på kartet og ikke stikke fingeren i jorda og si ting som de er. Det hadde vært ekstra spennende om disse innleggene kunne føre til at dere som leser kan være med å diskutere det jeg skriver. Alle tilbakemeldinger mottas med glede. Det jeg vil skrive handler i liten grad om kritikk av enkeltmennesker, men i større grad om en kultur eller ukultur, der en god del handler om å bevare fine fasader.

Om noen dager kommer det mer....

onsdag 27. februar 2013

Tilbake i Egypt

Som jeg har skrevet før, liker jeg å ta en pause fra den norske vinteren og dra til sydligere strøk en uke i februar. I år gikk turen tilbake til Sharm el Sheik, der jeg også var for tre år siden. Ekstra stas var det i år å dra sammen med Marianne. Hotellet var også en av en noe høyere standard enn sist. Denne gangen bodde vi litt lengre nord  i Nabq. Der var det svært rolig og behagelig og vi koste oss big time.

Turist-Egypt har ikke forandret seg så mye siden sist. Fortsatt er 90% av de som kommer russere, og fortsatt er det ingen som har noe positivt å si om disse. Fortsatt blir du overfalt av hysterisk ivrige selgere som spør hvor du er fra og prøver å imponere med norsken sin: "Fiskebolli" var et merkelig tilbakevendende tema i så måte. Fortsatt kan du blir lurt trill rundt til å gjøre eller kjøpe noe du ikke hadde planer om. Denne gangen ble vi lokket opp på kameler, med løfte om at fyren på ingen måte var interessert i pengene våre. Neida.

Selv om mye var likt  blir jo turen annerledes når man har annet reiseselskap. Kanskje ikke til å undres på at man må ha kvinnelig selskap for å innse at kvinnene er totalt fraværende i dette samfunnet. Alle som jobbet på hotellet, fra de som stod i resepsjonen  til servitørene, til "stuepikene", var menn. Det var også alle selgerne og sjåførene. Skjønner godt at sene taxiturer i mørket kan føles litt ukomfortabelt.

Selv om det ikke har forandret seg så mye å være turist i Egypt, har landet gått gjennom store politiske endringer sidene sist. Den såkalte arabiske våren førte til president Mubaraks fall og til et demokratisk fritt presidentvalg. Det har ført, noe overraskende for oss kanskje, en islamist fra det muslimske brorskapet til makten. De siste månedene har demonstrantene vært tilbake på gatene med krav om at også den nye presidenten må fjernes. Så hva er det som skjer?

Selv om selgerne var mindre aggressive inne på hotellområdet, fikk vi ikke være helt i fred. Selv var jeg ikke veldig innstilt på å snakke for lenge med dem, men Marianne var veldig klar for å prate og bli kjent med de pågående selgerne av massasje, manikyr og båtturer. En massasjemann som het Karim virket ikke å være helt vant til den type turister, og før han var klar over det, var vi langt borte fra snakk om massasje og inne i en politiske diskusjon om det som skjer i Egypt.

Det han fortalte var overraskende for meg. Vi har jo lett for å tro at det folk vil ha, er ledere valgt blant folket, i en demokratisk prosess. Men for egypterne flest, er drømmen om en ny Nasser mye sterkere. Nasser var den sterke generalen som tok makten ved et kupp på 50-tallet og viste alle at det gikk an å være stolt over å være araber. Karim fortalte om hvordan han pleide å si til sin far at denne var heldig som fikk oppleve Nasser. Han forklarte om hvordan valget av den islamistiske presidenten egentlig bare skjedde fordi det ikke fantes noen gode kandidater. Og noen må man jo velge. Karim var overbevist om at det ville komme en ny sterk mann fra det militære og ta makten igjen ganske snart.

For oss er det ganske vanskelig å skjønne at unge egyptere vil ha en ny sterk mann så kort etter Mubaraks fall. Kanskje vil den arabiske verden for oss alltid være eksotisk og underlig. Og landet har mange utfordringer. Den største er kanskje at halvparten av landets folk knapt får muligheten til å synes.

lørdag 2. februar 2013

Hver gang vi møtes

Sitter her og ser på TV2 en lørdagskveld. Da jeg var liten, var dette kvelden vi var samlet rundt fjernsynsapparatet, for å se på programmer som Cosby Show og LørDan. Men etter hvert ble det jo fredag som ble den typiske tv-kvelden, med den såkalte gullrekka. Men programmet Hver gang vi møtes overgår dem alle, spør du meg. Sjelden har jeg sett et underholdningsprogram som er så genuint interessant og samtidig så varmt og koselig å se på. Både fordi det er så mange flinke artister og mye flott musikk. Men også fordi man blir kjent med hver artists musikalske uttrykk og personlighet. Og fordi det er et program der de som er med er genuint hyggelige mot hverandre.

Så må jeg innrømme at jeg får et helt annet, oig mye bedre, inntrykk av noen av artistene enn de jeg hadde. Morten Abel har jeg sett på som en fullstendig klyse.I programmet fremstår han både sympatisk og interessant. Men aller mest overrasket bar jeg blitt av kveldens hovedperson, Magnus Grønneberg.

I 1989 var jeg før første og eneste gang med på Norway Cup. CC Cowboys hadde da nettopp gitt ut sin første kassett (!), og den gikk nonstop i bussen både til og fra Oslo, med sanger som Harry, Tigergutt og Vill, vakker og våt. Det er kanskje ikke rart at jeg dermed har tenkt på frontfigur Grønneberg som en rølpete rock'n roller fra Østfold. For, la oss være ærlige, selv om det kan komme noe bra fra Østfold også ((;), er området ikke akkurat kjent for høykultur og dype refleksjoner. Vi kjenner jo for eksempel til Ole i Dole, WigWam og Rune Rudberg. Men i dette programmet har jeg blitt kjent med en helt annen type østfolding.

Mer enn kanskje noen annen person i programmet har Grønneberg framstått som positiv, inkluderende, reflektert, vennlig og sympatisk. Av de mange gode programmene i serien, framstår kveldens program som et av de aller beste. Og jeg må innrømme at Magnus Grønneberg er en helt annen person enn jeg trodde. Selv om jeg ikke er blodfan av musikken hans.