mandag 13. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #6 Kong Manasses omvendelse

Manasse forledet innbyggerne i Juda og Jerusalem til å gjøre enda mer ondt enn de folkeslagene som Herren hadde utryddet for israelittene. Da talte Herren til Manasse og hans folk, men de brydde seg ikke om det. Derfor lot Herren assyrerkongens hærførere komme mot dem. De fanget Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babylonia. Men da han var i nød, bønnfalt han Herren sin Gud om nåde og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud. Og Herren bønnhørte ham da han bad. Han lyttet til hans inderlige bønn og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt kongerike igjen. Da fikk Manasse sanne at det er Herren som er Gud.

Siden bygde han en ytre mur om Davids-byen, vest for Gihon, nede i dalen, fram til Fiskeporten. Han lot muren gå rundt Ofel og gjorde den meget høy. Og i alle de befestede byene i Juda innsatte han kommandanter. Alle fremmede guder og gudebilder fjernet han fra Herrens hus og like ens alle de altrene han hadde bygd på Herrens tempelberg og i Jerusalem. Han kastet dem utenfor byen. Så satte han i stand Herrens alter, og der bar han fram måltidsoffer og takkoffer. Og han sa til folket i Juda at de skulle tjene Herren, Israels Gud. 

2. Krønikebok 33, 9-16

Tilgivelse er et av de mest sentrale temaene i Bibelen. Ikke mange historier forteller om en ny sjanse bedre enn historien om Judakongen Manasse. Han blir framstilt som en av de verste kongene landet hadde hatt, og han "gjorde det som var ondt i Herrens øyne", som skriften beskriver det.. Ikke bare gjorde han ondskap selv, men han førte hele folket ut i ugudelighet. Han ignorerte de som prøvde å tale han til rett og gjorde som han ville. Man kan kanskje ane konturene av et ekstremt opprør mot sin far, den gudfryktige kong Hiskia. Til slutt finner kong Manasse seg altså i lenker i fiendens fengsel. Da skjønner han alvoret. Og får en sjanse til. Selv om han forlengst hadde brukt opp de sjansene han hadde. Det er tilgivelse.

søndag 12. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #7 Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego i ildovnen

«Hermed blir det kunngjort for dere, folk og stammer med ulike språk: Så snart dere hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, skal dere falle ned og tilbe gullbildet som kong Nebukadnesar har reist. Den som ikke faller ned og tilber, skal straks kastes i ovnen med flammende ild.»

Så snart alle folkene hørte lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt og alle andre slags instrumenter, kastet de seg ned – alle folk og stammer med ulike språk – og tilbad gullbildet som kong Nebukadnesar hadde reist. Straks etter kom noen kaldeere og klaget på judeerne. De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: «Kongen leve evig! Konge, du har gitt påbud om at enhver som hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, skal falle ned og tilbe gullbildet, og at den som ikke faller ned og tilber, skal kastes i ovnen med flammende ild. Det er noen judeere her som du har satt til å styre provinsen Babylon: Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Disse mennene bryr seg ikke om ditt påbud, konge. De dyrker ikke din gud og tilber ikke gullbildet som du har reist.»


Da ble Nebukadnesar rasende. Han bød at Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego skulle hentes, og mennene ble ført fram for kongen. Nebukadnesar tok til orde og sa til dem: «Er det sant, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, at dere ikke dyrker min gud og ikke tilber gullbildet jeg har reist? Nåvel, dersom dere, når dere hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle andre slags instrumenter, er villige til å falle ned og tilbe bildet jeg har laget, så er alt godt og vel. Men vil dere ikke tilbe det, skal dere straks kastes i ovnen med flammende ild. Finnes det da noen gud som kan frelse dere fra min hånd?»

Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: «Vi trenger ikke å svare deg et ord på dette. Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullbildet du har reist.» Da ble Nebukadnesar så harm på Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego at hans ansikt ble helt fordreiet. Han gav befaling om at ovnen skulle gjøres sju ganger hetere enn vanlig. Og han bød noen sterke menn i hæren å binde Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego og kaste dem i ovnen med flammende ild. Så ble mennene bundet og kastet i den glødende ovnen, med kappene, buksene, luene og de andre klærne på seg. Fordi ovnen etter kongens strenge befaling var så sterkt opphetet, ble de som førte Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego opp, drept av flammene. De andre tre, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, falt bundne ned i den glødende ovnen.

Da ble kong Nebukadnesar forferdet. Han reiste seg brått og sa til sine rådsherrer: «Var det ikke tre menn vi kastet bundne ned i ilden?» «Jo visst, konge,» svarte de. Så sa han: «Men jeg ser fire menn gå fritt omkring i ilden, og de har ikke tatt noen skade. Den fjerde ser ut som en gudesønn.» Nå gikk Nebukadnesar bort til døren i den glødende ovnen og ropte: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere som er tjenere for Den Høyeste Gud, kom ut!» Og Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego kom ut av ilden. 


Daniels bok 3, 4-26

Dette er en av fortellingen jeg husker best fra min barndom. Mamma pleide å lese denne for oss, og det var spennende og skremmende på en gang, samtidig som det heldigvis gikk bra til slutt. Jeg ble nok imponert av det mirakuløse i fortellingen, og av at Gud kunne få til noe sånt. Så ble jeg imponert av de standhaftige gutta, som valgte å gjøre det som var rett, uansett konsekvensene. Så var det spennende at Jesus selv satt der inne i ovnen sammen med dem. Først senere fant jeg jo ut at Jesus ikke var født enda.

I voksen alder ser jeg enda noen flotte poenger med denne historien. Først og fremst at de sier "...om han ikke gjør det...". De så altså muligheten for at Gud ikke kom til å redde dem, men de gjorde det samvittigheten sa uansett. Og det finnes mange eksempler på at Gud ikke har reddet sine folk fra ilden, folk som Jan Hus, for eksempel. Folk med karakter tjener ikke Gud for å få egne fordeler av det. Dessuten er det interessant at denne gudesønnen ikke dro dem ut av ilden, men gikk inn i ilden sammen med dem. Dette er den Gud som deler sitt folks lidelser mer enn å dra dem ut av dem. Og det eneste ilden brente bort, var tauene som bandt dem.

tirsdag 7. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #8 David og Jonatan

Da Jonatan hadde hørt samtalen mellom David og Saul, kjente han seg straks knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem. Jonatan sluttet en pakt med David, fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv. Han tok av seg kappen han hadde på, og gav den til David, og likedan krigsklærne, sverdet, buen og beltet. 

David drog ut i krigen, og han hadde lykken med seg i alle de oppdrag Saul gav ham. Derfor satte Saul ham over stridsmennene, og han var godt likt av hele folket, også av Sauls tjenere.Men så hendte det da de kom hjem, da David vendte tilbake etter at han hadde felt filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med sang og dans, med trommer, gledesrop og spill. Og mens de spilte og danset, sang de: «Saul slo tusener,men David har slått titusener.» 

Da ble Saul brennende harm. Han mislikte dette verset og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler det bare at han får kongedømmet.» Fra den dagen så Saul skjevt til David......

.....David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva ondt og galt har jeg gjort mot din far, siden han vil ta livet av meg?» Jonatan svarte: «Langt ifra! Du skal ikke miste livet! Min far gjør jo aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle han så skjule dette for meg? Slik er det ikke.» Men David svarte med en ed: «Din far vet godt at du har fått godvilje for meg. Derfor tenker han: Dette må ikke Jonatan få vite; det ville gjøre ham vondt. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.» 

Da sa Jonatan til David: «Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg.» David svarte: «I morgen er det nymånedagen. Da skulle jeg sitte til bords med kongen. Men gir du meg lov til å fare, går jeg og gjemmer meg ute på marken til tredje kvelden. Skulle så din far savne meg, må du si: David bad meg om lov til å dra hjem til Betlehem som snarest, for der holder hele ætten sin årlige offerfest. Sier han da: Det er bra, så kan din tjener være trygg. Men blir han sint, kan du være viss på at han er bestemt på å gjøre meg noe vondt. Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt meg tre inn i vennskapspakt med deg i Herrens navn. Men har jeg gjort meg skyldig i noen synd, så drep meg! Hvorfor skulle du vel føre meg til din far?» 

 Jonatan svarte: «Det skal aldri hende deg! Skjønner jeg at min far har besluttet å gjøre deg noe vondt, skal jeg nok si deg det.» Da spurte David: «Men hvem skal varsle meg dersom din far gir et avvisende svar?» Jonatan sa: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de to ut på marken.

Der sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: I morgen eller i overmorgen på denne tid skal jeg få greie på hva min far har i sinne. Enten det da ser bra ut for deg eller ikke, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis min far finner for godt å føre ulykke over deg, og jeg ikke varsler deg og hjelper deg til å komme unna, så du kan dra din vei i fred. Herren være med deg, som han har vært med min far. Så lenge jeg lever, må du vise godhet mot meg slik som Herren gjør. Og når jeg dør, ta da aldri din godhet fra min ætt! Når Herren har utryddet alle Davids fiender fra jorden, måtte da Jonatans navn ikke bli utryddet, men bestå sammen med Davids ætt! Måtte Herren ta hevn over Davids fiender!» Så sverget Jonatan enda en gang sin ed for David, fordi han holdt av ham; han hadde David inderlig kjær.

1. Samuelsbok 18, 1-9 & 20, 1-17

Vennskapet mellom David og Jonatan er bilde på et uendelig vakkert vennskap. David og Jonatan, sønn av kong Saul, stifter et vennskap som holder gjennom alt. Kong Saul legger David for hat, blir mer og mer paranoid og krever full lojalitet av sin sønn i sin krig mot David og hans menn, Jonatan prøver på det nærmest umulige, å være lojal mot sin far, samtidig som han ærer sitt vennskap mot David. I den endelige krigen mellom de to, mister Jonatan livet sammen med sin far, og David er utrøstelig. Lenge etter at Saul og Jonatan er borte, får David, som nå er konge, en mulighet til å ære Jonatans minne gjennom Jonatans handikappede sønn Mefibosjet.

En gang spurte David: «Mon tro om det ennå er noen igjen av Sauls ætt? Da vil jeg vise godhet mot ham for Jonatans skyld.» Nå hadde Sauls ætt en tjenestemann som hette Siba. Han ble kalt til David, og kongen spurte ham: «Er du Siba?» Han svarte: «Ja, herre konge.» Da spurte kongen: «Er det ennå noen igjen av Sauls ætt, så jeg kan vise godhet mot ham i Guds navn?» Siba svarte kongen: «Det lever ennå en sønn av Jonatan. Han er lam i føttene.» «Hvor er han?» spurte kongen. Siba svarte: «Han er hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.» Da sendte kong David bud og hentet ham hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.

Da Mefibosjet, sønn av Jonatan og sønnesønn av Saul, kom til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. David sa: «Mefibosjet!» Han svarte: «Ja, herre.» David sa til ham: «Vær ikke redd! Jeg vil vise godhet mot deg for din far Jonatans skyld. Du skal få igjen alle jordeiendommene som din farfar Saul hadde. Og du skal alltid spise ved mitt bord.» Da bøyde han seg igjen og sa: «Hva er vel jeg, din tjener? Hvorfor bryr du deg om en død hund som meg?»

Men kongen kalte på Siba, Sauls tjenestemann, og sa til ham: «Alt det som har hørt Saul og hele ætten hans til, gir jeg til din herres sønn. Men du og sønnene dine og tjenerne dine skal dyrke jorden og høste inn for ham. Det skal Mefibosjet, din herres sønn, leve av, og han skal alltid spise ved mitt bord.» Siba hadde femten sønner og tjue tjenere. Han svarte kongen: «Jeg skal gjøre alt det min herre kongen pålegger meg.» Siden spiste Mefibosjet ved Davids bord som om han var en av kongens sønner.

2. Samuelsbok 9, 1-11

mandag 6. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #9 Josef gjenforenes med sine brødre

Da orket ikke Josef lenger å legge bånd på seg for alle dem som stod omkring ham. Han ropte: «La alle de andre gå ut fra meg!» Så var det ingen andre til stede da Josef lot brødrene få vite hvem han var. Han satte i å gråte så høyt at egypterne hørte det, ja, de hørte det tilmed i faraos hus. 

Så sa han til brødrene sine: «Jeg er Josef! Er far i live ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, så forskrekket stod de der foran ham. 
Josef sa til dem: «Kom hit til meg!» Da de kom bort til ham, sa han: "Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere. Nå har vi hatt to uår i landet, og ennå i fem år til skal det verken pløyes eller høstes. Men Gud sendte meg i forveien for dere fordi han ville la en rest av dere være igjen på jorden og berge mange levende gjennom nøden. Så er det da ikke dere, men Gud som har sendt meg hit. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til styrer over hele Egypt. 

 Skynd dere nå og dra hjem til far og si: Så sier din sønn Josef: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, og dryg ikke! Du skal få bo i Gosen og være i nærheten av meg, både du og dine barn og dine barnebarn, med ditt småfe og storfe og alt det du eier. Og jeg skal sørge for deg der – for det kommer ennå fem uår – så verken du eller ditt hus eller noen av dine skal lide nød.» Nå ser dere med egne øyne, både dere og min bror Benjamin, hvem det er som taler til dere. Fortell da min far om all den ære og makt jeg har i Egypt, og om alt dere har sett! Og skynd dere å føre far hit ned."

Så kastet Josef seg om halsen på sin bror Benjamin og gråt; og Benjamin gråt i armene hans. Han kysset alle sine brødre og gråt mens han omfavnet dem. 

1. Mosebok 45, 1-14


Historien om Josef er helt ekstraordinær.  Pappagutten som drømmer store drømmer om seg selv, blir lagt for hat av brødrene sine og solgt som slave til handelsmenn. Faren Jakob blir fortalt at sønnen er blitt tatt av et vilt dyr. Josef havner hos mektige menn i Egypt, stiger i gradene ved å bruke sine gaver og ender opp som den nest mektigste i hele Egypt (les: verden). En dag kommer brødrene hans for å tigge om korn. De kjenner ham ikke igjen, men han kjenner dem. Men han avslører seg ikke, men spiller et spill for å få dem dit han vil. Scenen der han endelig gir seg til kjenne, er klimakset på denne utrolige fortellingen.

søndag 5. mai 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #10 Hagar og Ismael


Herrens engel fant henne ved en kilde ute i ødemarken, ved kilden på veien til Sjur. Han sa: «Hagar, Sarais trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor skal du hen?» Hun svarte: «Jeg har rømt fra Sarai, min matmor.» Da sa Herrens engel til henne: «Vend tilbake til din matmor, og bøy deg under hennes hånd!» Og han fortsatte: «Stor vil jeg gjøre din ætt, så tallrik at ingen kan telle den.» Så sa Herrens engel til henne:

«Nå er du med barn, og du skal føde en sønn;
du skal gi ham navnet Ismael,
for Herren har hørt hva du led.
Han skal bli et villesel av en mann.
Hans hånd skal være vendt mot alle
og alles hånd mot ham;
han skal slå seg ned
like for ansiktet på alle sine frender.»

Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?»

1. Mosebok 16, 7-13

Jeg merket i den siste serien min at det ble et veldig negativt og kritisk. Det er en tid for det og, men i denne serien vil jeg peke på det vakre i det vi finner i Bibelen. Jeg har lest mye i denne boka, helt siden jeg var gutt. Man kan jo lese Bibelen på mange ulike måter. Man kan lese den som en instruksjonsbok  som en lærebok eller som en historiebok. I denne serien vil jeg først og fremst peke på de litterære kvalitetene og de mange vakre fortellingene, både med tanke på form og innhold. At fortellingene er valgt ut fra en teologisk årsak, må også nevnes. Fortellingene viser en side av Gud som er imøtekommende, tilgivende og kjærlig. Først vil jeg presentere fortellingen om Hagar og Ismael.

Det er mye i denne fortellingen jeg liker. Hagar representerer outsideren. Hun er av feil folkeslag og har ingen sosial status. Samtidig har hun havnet i en konflikt som hun trolig har mye av skylden for selv. Konsekvensen av denne konflikten blir at hun føler seg tvunget til å rømme, ut i ødemarken, hvor hun ikke lenger klarer å holde liv i seg selv og gutten sin. Her er det Gud møter henne, og Hagar blir den første personen i Bibelen som får lov til å gi Gud navn.

onsdag 1. mai 2013

Kristin Lavransdatter

Og hun selv - ikke mange kvinner i hennes alder, nær op imot de halvhundrede år, nød slik helse, det hadde hun da merket på fjellferden sin. Herre, gi meg bare dette og dette og dette - så skal jeg takke dig og ikke be om mere enn dette og dette og dette - .

Hun hadde vel aldri bedt Gud om annet enn at han skulde la henne få sin vilje. Og alltid hadde hun fått det som hun vilde - mest. Og nu satt hun her med et sønderknust hjerte - ikke for hun hadde syndet mot Gud, men fordi hun var misnøyd med at hun hadde fått følge sin egen vilje til veiens ende. 

Hun var ikke kommet til Gud med kransen sin og ikke med sin synd og sin sorg - ikke så lenge som verden enda eide en dråpe av søtt å blande i hennes beger. Men nu kom hun, nu da hun hadde lært at verden er som et tavernhus - den som ikke har mer å gi ut av, blir satt utenfor døren. 

Hun følte ingen glede ved sin beslutning - men det tyktes Kristin at hun hadde ikke selv besluttet det. De fattige folkene som kom inn i hennes stue, var kommet for å byde henne ut. En annen vilje enn hennes egen hadde satt henne inn i flokken av de fattige og syke og budt henne gå med dem, bort fra det hjemmet hvor hun hadde styrt som husfrue og rådet som menns mor. Og når hun nu samtykket uten altfor stor uvilje, så visste hun at hun gjorde det for hun hadde skjønt Gaute vilde trives bedre når hun var borte fra gården. Hun hadde bøid skjebnen efter sin vilje, hun hadde fått slike kår som hun vilde - sønnene kunde hun ikke skape efter sin vilje, de var som Gud hadde skapt dem, og deres egensinn drev dem, mot dem kom hun tilkort....

.....Granskogen oppover kollen stod og drakk inn det silende sollys og suste så sakte, den lille kirken lå stille og stengt og svettet ut tjærelukt. Lengtende tenkte Kristin på den døde munken som hadde tatt hennes hånd og ført henne inn under lyset fra Guds kjærlighets kåpe, da hun var et menløst barn, rakt hånden ut for å føre henne hjem fra de ville stiene gang efter gang, både mens hun levde på jorden og siden -.

Sigrid Undset