lørdag 31. august 2013

Sommerens siste dag


Du må finne deg i regnet hvis du vil se regnbuen.
(Dolly Parton)

søndag 25. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #1 Røveren på korset

En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre bebreidet ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Og han sa: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Lukas' evangelium 23, 39-43

Det finnes altså mange vakre fortellinger i Bibelen, både sett fra et  teologisk og litterært ståsted. Denne fortellingen har  likevel alltid vært den som har gjort det aller dypeste inntrykk på meg, helt fra jeg var en liten gutt. Her ramler det altså en tilsynelatende tilfeldig kriminell inn på scenen til verdenshistoriens viktigste begivenhet. Plutselig henger han på et romersk kors ved siden av Guds egen sønn. I skriften står det at han var en røver, hva nå det enn betyr. Kanskje var han en politisk opprører eller en smålig lommetyv. Det skulle ikke så mye til for å få dødsstraff på denne tiden. Så henger han der, og det siste han får høre før han trekker sitt siste pust, er altså disse evige ordene fra Jesus: I dag skal du være med meg i paradis. Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Sangeren Don Francisco har skrevet en sang om denne mannen. Der maler han ut historien på en utrolig måte, fra mannen våkner denne dagen til han drar sitt siste åndedrag. Hver gang jeg hører eller synger denne sangen, får jeg alltid gåsehud over hele kroppen når teksten sier: He answered me, and even then his love was undisguised. He said: Before the sun has set today, you'll be with me in paradise.

lørdag 24. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #2 På veien til Emmaus

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de samtalte om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som hette Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Dette med Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte. Likevel har noen kvinner som hører til hos oss, gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i morges, men de fant ikke hans legeme. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Da gikk noen av våre til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt; men ham selv så de ikke.»

Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.

De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de bad ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. Da sa de til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»

Lukas' evangelium 24, 13-32

Er det et sted jeg kunne tenkt meg å ha vært i Bibelen, må det være på denne veien, de elleve kilometerne fra Jerusalem til til Emmaus. Det er noe uendelig vakkert over de tre mennene på veien, to av dem lyttende til den tredje, uten å forstå hvem han var. Å få del i og innsikt i alt det denne mannen fortalte, om meningen og hemmeligheten bak alt i det gamle testamente. Kanskje det var en av disse to som la ut noen av disse hemmelighetene da han skrev Hebreerbrevet? Turen ender med et måltid. Jesus bryter brødet som han har gjort så mange ganger før. Og kanskje sier det også noe at det ikke var ordene hans som skapte gjenkjennelsen, men at han brøt brødet. Sammen rundt måltidet ble det klart hvem han var. Men da ble han også borte...

torsdag 22. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #3 Peters gjenopprettelse


Simon Peter sa til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi kommer også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten, men den natten fikk de ingen ting. Da morgenen kom, stod Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Dere har vel ikke noe fisk, barn?» sa Jesus til dem. «Nei,» svarte de. «Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,» sa Jesus. De kastet noten ut, og nå klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått. Da sa den disippelen som Jesus hadde kjær, til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av seg – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk noten i land. Den var full av stor fisk, et hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke noten. Jesus sa til dem: «Kom og få mat.» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» Men de visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø mine lam!» Igjen, for annen gang sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?»«Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær hyrde for mine sauer!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø mine sauer!

Johannes' evangelium 21, 3-17

Mange av de vakreste fortellingen i det nye testamentet er fra tiden etter Jesus' oppstandelse. Og det er Johannes som forteller de fleste av dem. For meg er dette først og fremst fortellingen om Peters gjenopprettelse. Peter var disippelen som nektet tre ganger på at han kjente Jesus. Her får han tre ganger sjansen til å erklære sin kjærlighet til mesteren. Fornektelsen skjedde i mørket ved en kullild. Nå er lyset og morgenen kommet, og igjen sitter Peter ved en kullild (ordet "kullild" forekommer bare disse to gangene i Bibelen).

Det den norske oversettelsen ikke får frem i teksten er hvordan Jesus' spørsmål ikke er det samme alle tre gangene. Første gang spør Jesus om Peter elsker ham med en guddommelig kjærlighet mer enn de andre. Andre gang spør han om han elsker han med denne guddommelige kjærligheten, uten referanse til de andre. Begge gangene svarer egentlig Peter nei. Hans svar er at han er glad i Jesus som en venn, men de store ordene vil han ikke bruke lenger. Siste gangen bøyer Jesus seg ned på Peter sitt nivå og spør om han er glad i han som en venn. Og da må Peter si det som det er: Du vet alt. Jesus' kall til Peter står fast. Som den finske predikanten Kaj Holti sa det: -Aldri har noen fått et større kall med en lavere bekjennelse. Og slik er det visst i Guds rike.

onsdag 21. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #4 Maria Magdalena ved graven

Men Maria ble stående og gråte like utenfor graven. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven, og fikk se to engler i skinnende hvite klær som satt der Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sa de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» sier Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester.

Johannes' evangelium 20, 11-16

Dette er definitivt en vakker tekst. Kontrastene mellom den sorgtunge Maria og den oppståtte Jesus. Det svake morgenlysene og stillheten i en morgen hvor dagens lyder ennå ikke har våknet. Jesus som bare sier det ene ordet som er alt han trenger å si, navnet hennes. Og at Jesus valgte en kvinne til å være det første vitne til oppstandelsen. Man skulle kanskje tro at Jesus ville valgt et mer troverdig vitne. Kvinners vitnemål hadde ingen verdi på denne tiden. Vitner av typen Nikodemus eller Simon fra Kyrene, kanskje, ville nok vært mer naturlige valg. Men Guds rike er ikke slik. Heldigvis.

tirsdag 20. august 2013

Bibelens vakreste fortellinger: #5 Jesus og kvinnen grepet i ekteskapsbrudd

Tidlig neste morgen kom han til templet igjen. Folkemengden samlet seg om ham, han satte seg ned og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. 

Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først. 

Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Johannes' evangelium 8, 2-11

Få tekster har blitt løftet fram så mye for å vise Jesus' sanne vesen som denne. Denne Jesus begeistrer de fleste av oss. Han viser en grensesprengende nåde og tilgivelse. Han setter de religiøse på plass ettertrykkelig på deres egen hjemmebane. Samtidig inneholder fortellingen et mystisk element Hvorfor skriver han på jorden? Og hva skriver han? Dette er faktisk det eneste eksempelet vi har på at Jesus skrev noe som helst. Finnes det en parallell til den gangen Gud skrev på en steintavle med fingeren sin? At den gamle loven på steintavler ble erstattet av en ny med overskriften: "Heller ikke jeg fordømmer deg"? For den som hadde muligheten til å kaste den første steinen, var jo Jesus. Og han gjorde det ikke. Heldigvis.