mandag 30. september 2013

Politikk og framtid

Heilt sidan Stortingsvalet 10. september har det vore stor spenning rundt kva slags samansetning landet si nye regjering vil få. Vil vi få Framstegpartiet i regjering for første gong? Vil Høgre-leiaren Erna Solberg klare å samle dei ulike politiske synspunkta og kulturelle skilnadane frå sentrumspartia til det populistiske partiet på ytre høgre? Vil Venstre og Krf halde saman eller gå kvar sin veg? Aller mest spenning har det knytt seg til kva som skjer i Krf. Vil partiet verkeleg gå i regjerning saman med Frp, sjølv om dei alltid har sagt at den politiske avstanden mellom dei to har vore for stor til at det skal kunne skje?

Når resultatet av dei to veker lange forhandlingane begynner å tikke inn, har vi fått svara. Frp går i regjering for første gong. Men det blir utan sentrum. Vi får ei blåblå regjering med sentrumspartia som støtteparti, kva no det enn vil innebære i praksis. Uansett vil det bli ei mindretalsregjering, i motsetnad til det vi har hatt dei siste åtte åra. Med dette er det både for- og bakdelar. Regjeringa kan nok bli mindre styringsdyktig  Samstundes vil mykje av dei viktige debattane igjen foregå på Stortinget, der dei høyrer heime, i staden for i lukka rom i regjeringa. Dert viktigaste uansett blir kva slags politikk vi vil sjå.

Det er vel ikkje noko stor løyndom at eg alltid har vore Krf-veljar. Så også sist val. Egentlig har det vel aldri vore tvil om kva eg skulle stemme. Men det spørs om framtida blir annleis. For no er eg i tvil. Både fordi partiet opna for eit Framstegsparti i regjerning. Og fordi ein vurderte å sitje saman med dei i regjering. Men kanskje aller mest no, der ein skal vere støtteparti for ei regjering der Frp er med, og ikkje ein sjølv. Hadde ein site i ei slik regjering, kunne ein i alle fall ha ein liten finger på rattet, trass sine fem prosent. Ein har rett nok fått nokre gode garantiar i spørsmål om miljøpolitikk og asylpolitikk, men no skal ein altså sitje og støtte ei regjering ein er så ueinig med at ein ikkje kan regjere saman med. Skal tru korleis det skal bli.

Kristenfolket har jo i store tal allerede forlatt partiet. Dei fleste av dei har gått til partia på høgresida. Etter at partiet hadde statsministeren og 12 prosent av stemmene, har det berre gått ein veg. Og mange har ropa om at ein må ta eit vegval. Det er det ein no har gjort. Konsekvensane blir at ein mistar seg sjølv og neste gong forsvinn under sperregrensa og blir heilt irrelevant. For korleis skal ein kunne hevde sine "mjuke"verdiar som nestekjærleik, omsorg, avhold og livsvern som støtteparti for eit høgrepopulistisk parti? Det er meir enn eg kan forstå.

For dei neste fire åra, la meg kome med eit ønskje: Finne tilbake til det gode samarbeidet ein hadde med Senterpartiet i mange år. Finn så saman med Arbeiderpartiet, slik at ein kan styre etter der tyngdpunktet bør ligge i norsk politikk. For at fløypartia med ekstreme synspunkt som Sv og Frp skal influere landets politikk slik vi har sett dei siste åra, og kjem til å sjå framover, er ei ulukke. Både for landet og for omdømmet vårt i utlandet.


lørdag 28. september 2013

Fordommer

Behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.
(Robert Goddard)

Når et innlegg har tittelen fordommer, vil vel de hundrevis (he-he) som leser dette innlegget anta at jeg skal dundre i vei mot fordommene som skaper et kaldt og ekskluderende samfunn. Men denne gangen er det ikke det jeg har tenkt, selv om det sikkert kunne vært skrevet mye om det. Fordommer er nok et av de mest negativt ladede ordene man kan bruke. Faktum er likevel at det ikke alltid har vært sånn. Det fantes faktisk en tid, fram mot 1700-tallet, der dette begrepet var et positivt ladet begrep. Da så man på fordommer som nye nyttig og verdifullt, en forhåndskunnskap som kunne hjelpe deg til å forstå situasjonen du kom i. Ikke for at du skulle bruke forhåndskunnskapene til å felle dom, men for at du skulle kunne ha en forventning om det du skulle møte. Etterhvert fikk jo uttrykket et mye mer negativt fortegn.

Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer satte seg som mål å reformere og rehabilitere begrepet fordommer. For Gadamer var fordommer noe verdifullt. Bare ved å ha fordommer, forutkunnskap ut fra vår egen kultur og vårt eget ståsted, kan man begynne å forstå andre kulturer og mennesker. I følge Gadamer er fordommer en forutsetning for å forstå fortiden, positive forutsetninger for forståelse. Så spesifiserte han også hva han la i begrepet fordommer, og skilte mellom legitime og ikke-legitime fordommer. Men uansett så var poenget hans at våre fordommer er noe positivt, noe vi kan bruke konstruktivt.

Når vi snakker om fordommer og historien, er fristelsen stor til å dra fram den negative assosiasjonen til ordet igjen. For, som sitatet jeg nevnte i går sier, de aller fleste har et negativt forhold til fortiden. Enten blir man anklaget for å være nostalgisk eller drømmende, fordi man mener at en del ting var bedre før. Eller så har man gjort så mye feil eller har et negativt forhold til fortida, slik at man helst vil legge den bak seg og se framover i stedet. Vi lever i en kultur der ord som framtidsrettet og visjonær er honnørord, mens ord som historisk og gammel ofte får assosiasjoner som utdatert eller gammeldags. I det hele tatt forteller samfunnet oss at historiens løp er en retning alene, at allting blir bedre etterhvert som tida går. Men samtidig som vi får nye tekniske duppeditter mellom fingrene og kommuniserer på helt utrolige nye måter, ser det ut som vi har glemt det eldste og viktigste av alt: Planeten vi bor på, og lufta vi puster.

Jeg har jo alltid vært historieinteressert, og mener at det er viktig at vi lærer om historien. Både for å forstå hvordan samfunnet vi lever i har blitt til, og ikke minst for å lære av de feil som har blitt gjort før oss. Jeg tror at vår tids negative forhold til fortida kan få negative konsekvenser. Vi ser det i storpolitikken, der stormaktene igjen lar seg lokke til å involvere seg i krigføring i Midtøsten, til tross for at det har vært full krise hver gang de har prøvd før. Vi ser det på det mellommenneskelige nivå, der gamle verdier som høflighet, folkeskikk og respekt ikke er i høysete for alle lenger. Jeg har jobbet som lærer og jeg vet hva jeg snakker om. (Synes du jeg låter som en gammel grinebiter? Har du fordommer? ;))

Også i kristne sammenhenger ser vi det samme. Paulus snakket jo om å legge det  gamle bak seg, og strekke seg framover. Og den enorme plassen tradisjoner har hatt tidligere, har jo ført til at mange har kastet babyen ut med badevannet, og hivd ut alt som kan minne om tradisjoner og historie, Resultatet har blitt en rotløshet som gjør at mange av de nye menighetene som har vokst fram de siste tredve åra, har forsvunnet like fort som de kom. Mye handler om å være relevant, oppdatert og aktuell. Så kan man kanskje si at det bør handle både om å grave i menighetens røtter, samtidig som man kan "høre hva Ånden sier til menigheten" i dag.

Jeg vil med dette slå et slag for fortiden og for fordommene. Ikke at alt var bedre før, men at alt ikke var verre heller. For der, i fortiden, ligger begynnelsen. Til verden vi lever i, til deg og meg, til alt vi er glad i. Og få ting er så vakkert som begynnelser.

fredag 27. september 2013

Mer sommerlesing

Man kan jo ikke bare lese seriøs litteratur hele tiden, i alle fall ikke når man har ferie. En av mine favoritter når det kommer til det mer lettfordøyelige, er briten Robert Goddard. Han er faktisk en av få forfattere av krim- og spenningsbøker som viser litterære kvaliteter i det han skriver. I tillegg er ikke heltene typiske alkoholiserte privatdetektiver eller arbeidsnarkomane politietterforskere, men derimot helt vanlige, og ofte under snittet intelligente mennesker. Dermed blir det ikke vanskelig å kunne identifisere seg med heltene, som knapt kan kalles helter. Goddard er også flink til å porsjonere spenningen ut, slik at bøkene blir noen skikkelige "page-turnere".

I sommer har jeg lest en av de få av Goddards bøker som er oversatt til norsk "Fanget i lyset". Som vanlig er det her handlinger i en mer eller mindre fjern fortid som innhenter personene i nåtiden, med fatale og dødelige konsekvenser. Denne gangen er det en tilfeldig bilulykke som innhenter hovedpersonen, og snur hele hans verden opp ned. Den andre boken, "Beyond recall", er et justismord, et selvmord og en forsvunnet datter sentrale ingredienser. Og det er herfra jeg vil komme med et sitat, som virkelig satte tankene i sving hos meg. For Goddard gir oss ikke bare spenning og litterære opplevelser, her finner vi også en god del hverdagsfilosofi. Dette sitatet er utgangspunktet for mitt neste innlegg. Som kanskje kommer i morgen.

Living in the past. It's always said pejoratively, as if the past is necessarily inferior to the future, or at any rate less important; nobody's ever condemned for looking forward, only back. But the truth is that we do live in the past, whether we like it or not. That's where our life takes shape. Somewhere ahead, however near or far, is the end. But behind, shrouded in clouds of forgetting, lies the beginning.

mandag 16. september 2013

Sommerens lektyre


Sommeren er, som alle andre årstider, tid for lesing. Jeg har pløyd meg gjennom en del bøker i løpet av sommeren, med vekslende underholdningsverdi og utbytte. Noe av det aller beste var de to bøkene til Brian McLaren The secret message of Jesus og Why did Jesus, Moses, the Buddha, and Mohammed Cross the Road? I motsetning til tidligere er det ikke så mange bøker med religiøst eller teologisk innhold jeg bruker tiden på å lese lenger. McLaren er et unntak. Det han skriver har på mange måter hjulpet meg til å finne fotfeste for en ny måte å være kristen på og en ny måte å definere troen på. Jeg skulle ønske at disse bøkene kunne bli oversatt til norsk, slik at flere kunne få tak i disse hemmelighetene og rikdommene. Jeg sendte en e-mail her om dagen til noen kristne forlag. De hadde ikke hørt om McLaren, men lovte å sjekke han ut. Vi kan jo håpe.

I boka Why did Jesus, Moses, the Buddha, and Mohammed Cross the Road?(lang tittel?) tar McLaren opp problematikken rundt det å ha en klar kristen identitet og samtidig forholde seg til mennesker i andre religioner. Han mener at man altfor ofte har havnet i en av to grøfter i slike møter. Enten har man tonet ned sin trosidentitet for å komme andre i møte, eller så har man frontet en sterk kristen identitet som har skapt konfrontasjoner med andre. McLarens budskap er at man kan ha en sterk og offensiv trosidentitet samtidig som man er åpen og imøtekommende mot mennesker i andre religioner. Faktisk så hevder han at en slik måte å tro på er en fordel i møte med annerledes troende. Han peker på hvordan bibelske prinsipper kan være med på å berike mennesker med annerledes tro, uten at man sier noe om hvem som tror rett eller feil.

Han seier noe både om hvordan man skal forholde seg til lære og liturgi, og ikke minst det faktum at de fleste store religionene er misjonerende religioner. Som vanlig er det sikkert mange som vil finne McLarens synspunkter kontroversielle, men jeg tror enda flere vil si at boka er inspirerende. Det gjør i alle fall jeg. Egentlig tror jeg dette er en bok som alle kristne kunne ha godt av å lese. Å se at det faktisk går an å være en klar og sterk kristen uten å skulle ekskludere andre.

I boka The secret message of Jesus er McLarens agenda å dykke dypere ned i hva Jesus' budskap egentlig var og handler om, og hvordan dette er fundamentalt annerledes enn hva kristne mennesker i dag tror det er. Mye av skildringene av "dagens kristendom" passer nok kanskje best i en amerikanske kontekst, men selv kjente jeg meg likevel igjen i mye. McLarens karikatur av den moderne kristendommen handler om at man tror på det rette i dette livet for å sikre seg for evigheten. Selv om dette er en karikatur, er dette fortsatt en dominerende oppfatning av hva kristendom er, og hva Jesus budskap var, spesielt blant de såkalt evangeliske kristne.

McLaren viser at dette er helt misforstått. Jesus forkynte Guds rike. ikke som noe som kommer etter døden, men noe som er her og nå, noe som er på vei og som likevel er kommet, noe som handler mer om dette livet enn det neste. Men når Jesus selv snakket om dette riket, gjorde han det aldri med punkter og lister på hva det inneholdt. Han gjorde det ved å fortelle historier og enker og fedre og talenter og perler. Hvorfor gjorde han det slik i stedet for å si det rett ut? Og hvorfor sier han selv at han gjorde dette for at folk ikke skulle forstå? Dette er noe av det McLaren forsøker å svare på i boka. Selv om han kaller budskapet "secret" er han også åpen på at han ikke er den første som kommer med disse tankene. Han har selv også vært inne på dette i sine tidligere bøker.

Mye av McLarens poeng er at man må sette Jesus og hans budskap inn i den tida han levde her på jorda, forstå hvordan han ble oppfattet og hvorfor. Han viser også hvordan Paulus fulgte opp Jesus budskap, og ikke brakte en annen lære slik det har blitt hevdet. Selv synes jeg dette var det aller mest interessante å lese om i denne boka, og dette kapittelet var også det som gjorde mest inntrykk på McLaren selv. Han skriver: I need to tell you that part of this chapter has been written through tears. I'm not excactly sure why I have felt so moved as I've written. I think it's a glimpse of the beauty of the secret messsage of Jesus.

Selv om de første halvdelen av boken er best, er nok dette noe av det aller beste Brian McLaren har skrevet. Det er friskt og nytt, samtidig velbegrunnet og bibelfundert. For hva var det Jesus forkynte? Var det at ved å tro på ham kunne man komme bort fra denne verden og komme til himmelen? Eller var det at man kunne forandre denne verden ved å bli en del av Guds rike? Har våre kulturelle briller ført til at vi har gått glipp av hva Jesus' budskap egentlig var? Les og lær, herved er bøkene anbefalt.

søndag 15. september 2013

Feriebilder - del 3

Sjøgata i Mosjøen har den eldste bevarte trehusbebyggelsen i hele Nord-Norge. Og flere koselige kafeer, butikker og gallerier. Her finner du også Norges eldste bensinstasjon.




lørdag 14. september 2013

Feriebilder - del 2

Det som er spesielt og unikt med fjellet Torghatten er at det er et stort hull tvers gjennom det. Hullet er som en stor grotte man kan gå tvers gjennom. I vest har man en flott utsikt utover havet. Her er noen av bildene fra fjellet, som ligger ved Brønnøysund.







fredag 13. september 2013

Feriebilder - del 1

Mange flotte bilder ble tatt i mye flott natur på Helgeland i sommer. Selv om jeg stort sett var der nord hver sommer i barndommen, var det sjelden vi var ute på kysten og så alt det vakre der. Desto flottere å få gjøre det nå. Disse bildene er fra Vega, som er en del av UNESCOs verdensarv-liste. Ikke vanskelig å forstå når man har vært der. Flott natur, spennende museum og den friske sjøluften og den blå himmelen da vi stakk hodet ut av teltet på morningen.










torsdag 12. september 2013

Pesten


Tarrou mumlet at det var aldri over. og at det enda en gang ville bli ofre, for det hørte til naturens orden. Det er mulig, svarte legen, men De skjønner, jeg føler mer solidaritet med de overvunne enn med helgnene. Jeg tror ikke jeg har sans for heroisme og hellighet. Det som interesserer meg, er å være et menneske.
(Albert Camus)

søndag 1. september 2013

Solnedgangen - dagens arv til mennesket

Årets ferie er en av de beste jeg har hatt noen gang. Det har mye med selskapet å gjøre, men også mye med det vi fikk se og oppleve. Øverst av alt det flotte står en sen kveld på nordsiden av øya Dønna på Helgeland. Solnedgangen her er noe av det alle vakreste jeg noen gang har sett. Den siste halvannen timen mens solen sakte druknet i sjøen denne sommerkvelden tok helt pusten fra meg, for å bruke en klisjé.  Og synet var ikke begrenset til vest, der sola gikk ned. I øst kunne vi se fjellene De syv søstre, i nord øya Løkta. I sør var det åpne havet, og i vest, midt i solnedgangen, fugleøya Lovund. Noen av de andre som var der spurte de som jobbet på kafeen der oppe om dette var et syn de fikk se hver kveld. Og det var det tydeligvis ikke, for også servitørene kom ut og tok bilder med telefonene sine.

Det er jo umulig å fange slike ting med et kamera. Man skulle fått med hele horisonten og fargene blir ingenting imot virkelighetens farger. Men her er noen av bildene jeg tok med min gamle SonyEricsson-telefon, fra vi kom og til vi dro halvannen time senere.