tirsdag 30. desember 2014

Masteroppgåva

Jobbmessig har det siste året vore svært så oppstykka. Eg er no i gang med min tredje lærarjobb i år, og forhåpentlegvis vil det neste året gir meir kontinuitet og større ro. Det om har bunde det siste året saman for meg, har vore arbeidet med masteroppgåva mi. Den fekk etterkvart tittelen "Frå helgingsrørsle til marknadsrørsle? - endringar i pinserørsla sidan 1977". Å skrive masteroppgåva har vore kjekt, rett og slett, fordi eg har fått mulighet til å sjå i eit større perspektiv, eit utanfråperspektiv, den rørsla som eg har levd i gjennom heile livet mitt. Så har det vore slitsomt samstundes, fordi mykje av det eg skriv om er ting eg helst vil legge bak meg.

Fokuset i oppgåva mi har vore å sjå rørsla i møte med ei ny tid med nye tankar og idear. Slik har eg prøvd å sette meg inn i kva som kjennetikner den tida vi lever i, ikkje minst med tanke på kva plass religion har i vårt postmoderne samfunn. Sekularisering har vore det viktigaste omgrepet i arbeidet, og det er tydeleg at sekularisering har prega også den rørsla eg har skildra. Det å skulle prøve å forstå tida ein lever i, er vanskelegare enn å forstå fortida, men også endå meir spanande. Eg vil difor i nokre innlegg framover sjå litt på kva som kjenneteikner denne tida, og kva slags mottrekk som kan gjerast for å snu det eg ser på som ei dårleg utvikling. Eg vil også sitere delar av oppgåva mi som handlar om sekularisering og analyser av tida vi lever i.

Men først vil eg skrive litt om kvifor eg for første gong sidan det året eg vart, fødd, ikkje lenger er ein ein del av pinserørsla. Meir om det i neste innlegg.


mandag 8. desember 2014

Sidan sist

Det har ikkje skjedd så mykje på denne bloggen det siste halve året. Det handlar mest om at eg har fått dekka behovet for å skrive gjennom arbeidet med masteroppgåva mi. No er den levert, og dersom det går etter planen, får eg ein god karakter og kan kalle meg lektor.

Det er ingen tvil om at avgjerda om å slutte som lærar og begynne å studere igjen, hadde mest bakgrunn i at det å vere i denne jobben rett og slett vart for krevande. Å vere lærar er verdens beste jobb og verdens verste. Når det blir for mykje av det siste, er det vanskeleg å finne motivasjon til å halde fram. Når eg no igjen skal attende til fulltids lærarjobb, er det med eit håp om at vidaregåande skal passe meg betre. Men også med ei frykt om at det ikkje skal gjere det.

Arbeidet med oppgåva har vore både spennande og utfordrande, på meir enn ein måte. Å skrive om pinserørsla, har også vore å skrive om seg sjølv og sin arv. Det har vore godt å kunne sjå utanfrå det eg har sett innanfrå tidlegare. Og då ser ein også ting annleis. Eg kjem nok på bloggen framover til å skrive litt om det eg har funne ut i prosessen med å skrive om pinserørsla. Samstundes som eg har site lange ettermiddagar og lese og skrive, har eg det siste halve året vore tilbake i ungdomsskulen. Og følt på det same verdens beste og verste-paradokset som så mange lærarar opplever.

Blant høgdepukta denne sommaren og hausten har vore dei mange naturopplevingane i form av toppturar til fjells. Bilete er frå den lengste av dei, til Skarsteinsfjellet på 1566 moh. Så sliten har eg aldri vore før :) Men utsikta er fin!

søndag 7. desember 2014

Øyesetra

Nabosetra vår er Øyesetra. Ho ligg omtrent på same høgde, men har ein litt brattare veg opp. Kanskje litt galskap å gå dit og vade i ankelhøg snø denne første snødagen i desember, men fine bilete vart det i alle fall frå Mariannes Canon-kamera. To sel og ein fjøs står att, det var fleire før også der. For meg var denne setra utgangspunkt for dei årlege sauesankingsdagane kvar haust. Herifra gjekk vi austover i passeleg avstand frå kvarandre for å finne sauene som var igjen i skogen. No er det mest ein mellomstasjon på vegen til Øyenibba. Setra ligg idyllisk til med ei kvie attmed, der husmannen Elling i Åsa slo graset i gamle dagar.






lørdag 12. juli 2014

Die Mannschaft - noen tanker etter VM

I skrivende stund spilles bronsefinalen i Brasil. To skuffede lag håper på et resultat som kan lindre skuffelsen noe. Akkurat nå leder Nederland 2-0 og det ser ut til at den brasilianske kollapsen bare fortsetter. Tidlig i mesterskapet ble det jo ropt høyt om at dette var det beste VM som noengang har blitt spilt. Siden har åpent, offensivt og lekent spill blitt erstattet med den sedvanlige forsiktigheten vi alltid ser når det kommer til kvartfinale og semifinale. Nederland er kanskje det fremste eksempelet. Suveren kontringsfotball knuste den regjerende verdensmesteren Spania med fire mål i deres første kamp. I kvartfinalen og semifinalen scoret de ikke i det hele tatt. Så kan det likevel hende at det har vært det beste mesterskapet. Men det viser seg at motet avtar når risikoen øker. Og jeg konstaterer at tre av fire semifinalelag stor sett har fulgt den samme oppskriften: Hold tett bakover og sett din lit til at den store stjernespilleren skal ordne biffen. For et av dem har det til og med bært helt til finalen.

Det er rart det der med stjernespilleren. Mannen som kan gjøre ting på egen hånd. Som nesten kan være et lag alene. Som står fram og avgjør de jevne kampene. Som er den som blir den berømte tunga på vektskåla. Men stjernespilleren kan også være den som avslører sitt eget lag. Den dagen har har en dårlig dag. Den dagen han er skadet. Den dagen han blir markert ut av motstanderen. Et lag som blir avhengig v stjernen sin, fungerer ofte dårlig både med og uten denne spilleren. Norge spilte bedre uten John Carew da han var aktiv. Men vant mer da han var med, fordi han hadde det lille ekstra. Selv spilte jeg på lag med en som senere spilte på det øverste nivået i Norge. Men som lag var vi bedre uten han.

Det første VM i fotball hvor jeg fulgte med på alt, var i 1990 i Italia. Jeg hadde albumet med klistremerker sammen med søstera mi. Jeg kunne navnet på alle spillerne i troppene til Italia og England. Med nummer og klubb (tror faktisk jeg husker dem enda). Etterpå ble mesterskapet karakterisert som kjedelig og defensivt, men for meg var det stor stas å se de beste utfolde seg på den største arenaen. Og at England gikk helt til semien. Det ble mange 1-0 og 1-1-kamper, men for meg var likevel fotballen og spenningen stor, også fordi vi fikk se på helt uten kommentatorer (NRK-journalistene streiket, slik de alltid truer med å gjøre under fotball-VM) Parallellene til årets VM er påfallende. Ikke minst fordi de to samme lagene møtes i finalen. Tyskland og Argentina. Men også fordi det argentinske laget er påfallende likt. Det handler om et defensivt orientert, kynisk lag med en stor stjernespiller som ordner det meste. Maradona da, Messi nå.

For meg var Argentina et av de lagene jeg var mest spent på i år. Argentina under Jose Pekerman for åtte år siden var lekende, pasningssikkert og offensivt. Med Riquelme som maestro på midtbanen, mannen som alltid fant kreative pasningsalternativer. Dessverre røyk de for tidlig ut, slik som det dessverre ofte er. Det er som regel ikke lagene vi elsker som vinner VM. Defensivt på midtbanen regjerte Cambiasso, som scoret det vakreste målet jeg noen gang har sett. På samme sted på midtbanen i år, styrer Mascherano. Som aldri taper en tackling, men som heller aldri scoret et mål. Det er kanskje den beste måten å skildre forskjellen på. For årets utgave har skuffet meg. De har spilt kjedelig, profilløst og planløst. I den grad man har hatt en plan, har det vært å gi ballen til Messi og håpe på det beste. Men bevares, det har ført dem til finalen.

De møter altså Tyskland. Akkurat som i 1990. Dengang var Tyskland kjent som en maskin, og spillestilen nedsettende karakterisert som maskinfotball. De var ikke veldig kjedelige og defensive, som Argentina. Men de evnet ikke å begeistre heller. Man ble ikke veldig forelsket i spillere som Matthäus og Völler. Men de var gode og vant fortjent. Uten at de vant så mange hjerter. Mange lever i forvillelsen av at tyskerne fortsatt er som da. Blant annet var det en ellevårig (!) ekspert på Sommeråpent på NRK som hevdet det. Men Tyskland anno 2014 er noe helt annet.

Helt siden 1990-helten Jürgen Klinsmann (som heller ikke var altfor populær siden han sjelden gikk av veien for å filme seg til det ene og det andre) overtok det tyske landslaget, har det vært noe helt annet. Plutselig var det et lag med framdrift. Offensivt. Kreativt. Morsomt. Etter at assistenten Joachim Löw tok over, har utviklingen fortsatt. I semifinalen mot Brasil slo laget ut i full blomst. Og spilte en fotball som begeistrer.

For meg vil det være en katastrofe, om man kan bruke et slikt ord om fotball, om ikke Tyskland vinner i morgen. En argentinsk seier vil være nok en seier for den kyniske fotballen. For troen på stjernens betydning på bekostning av laget. Også tyskerne har stjerner, bevares. Toni Kroos og Thomas Müller har vært blant mesterskapets beste. Men det handler ikke om det. Tyskerne har brukt forskjellig spillere hver gang. Sentrale spillere har spilt i forskjellig posisjoner. uten at laget har blitt svekket. Fordi det ikke handler om enkeltspilleres dagsform eller evne til å komme seg fri fra oppasserne sine. Det handler om lagets evne til å spille som et lag. Uansett hvem som byttes inn eller ut. Det er slik fotball skal være. Det er det fotball er. Et lagspill.

Argentineren Pekerman med sin jubelfotball er nå trener for Colombia. Som var et av mesterskapets store overraskelseslag. Men også de måtte gi tapt for kynismen. Kanskje ble de også for avhengig av sin stjernespiller Rodriguez, som ble tacklet ut av kvartfinalen mot Brasil. Et av de mange bildene som har florert på Facebook, har vært illustrasjoner med tre av semifinalistene med titler som "Argentina have Messi, Brasil have Neymar, Holland have Robben" For det er liten tvil om at alle disse lagene er sammensatt av en mengde gråspraglete middelmådigheter. Pluss en stjernespiller. Et godt bilde er jo hvordan det gikk med Brasil uten Neymar. Konklusjonen blir uansett: "Germany have a team". Die Mannschaft.

fredag 16. mai 2014

Tante Sigrids bokhylle

Då mi no avdøde tante Sigrid skulle flytte på pleieheim for nokre år sidan, måtte eg og søstrene mine rydde ut av leiligheita hennar før den vart lagt ut for sal. Der var det litt av kvart som hadde samla seg opp gjennom åra, og i dag angrar eg på at vi ikkje tok med oss meir av det som var der. Mykje gjekk til Fretex og ein god del vart nok kasta.

Tante Sigrid hadde ei bokhylle. Det var ikkje veldig mange bøker der, en som så mange nadre var ho i mange år medlem av bokklubben. Dersom du tek ein tur på ein bruktbutikk i dag, finn du alltid mange av desse bøkene. Mange av dei er uleste av dei tidlegare eigarane. Eg veit ikkje kor mange av dei tante Sigrid las, men i fleire har eg funne eit postkort eller eit anna slags bokmerke midt inne i bok. Tydelegvis har ho kome dit og ikkje lenger. Ho hadde nok ikkje den staheita som eg har at eg aldri stoppar midt i ei bok. Nesten aldri, i alle fall.

Desse bøkene frå boklubben er ei samling av bøker og forfattarar som få har høyrt om lenger. Det vil seie, nokre av dei er framleis relativt godt kjende. Aksel Sandemose, Tarjei Vesaas og Knut Hamsun er vel godt kjent av dei fleste. Men kva med Oskar Braaten, Johan Borgen, Torborg Nedreaas og Sigbjørn Hølmebakk? Den siste tida har eg lese nokre av desse, og eg har forstått at her er det mykje flott litteratur som har gått i gløymeboka. Barndomsskildringane i Oskar Braatens "Uleviet" og Johan Borgens "Lillelord" for eksempel. Skildringane av det beinharde lofotfisket i Johan Bojers "Den siste viking". Og Trygve Gulbrandsens trilogi om gamle-Dag og unge-Dag, som var det einaste mannen skreiv. Og det slår meg at det langt i frå er dei mest kjende forfattarane som skriv dei beste bøkene. For å ta eit døme: No held eg på med den kjende "En flyktning krysser sitt spor" av Aksel Sandemose. Ei  karikert og rimelig uinteressant skildring av ein imaginær oppvekst. Før denne las eg "Karjolsteinen" av Sigbjørn Hølmebakk. Ei perle av ei bok om dei store spørsmåla i livet. Eg veit kva for ei av desse to eg ville ha anbefalt.

Konklusjonen er at det fins mange litterære skattar som du ikkje får i pocket-utgåve. Hugs det neste gong du er på bruktbutikken.

tirsdag 13. mai 2014

Karjolsteinen

Jeg er ingen prest. Jeg kan ikke belære andre om det jeg ikke har lært selv. Når jeg ser tilbake på livet og spør: hva har jeg lært? - blir svaret alltid det samme: ingenting. Ingenting har jeg lært - uten dette ene: at jeg ingenting vet, ingenting forstår, at alt det jeg har fått det er gitt meg ufortjent - av nåde. 

Sigbjørn Hølmebakk

mandag 12. mai 2014

Pinseoriatoriet

I nesten eit år har vi øvd. I helga var det endeleg premiere på verket "Pinseoriatoriet" av kollegaen min frå kulturskulen, Bjarte Sætre, i kyrkjene i Stryn og Volda. For ein opplevelse det vart, både for oss som var med, og eg trur og for dei som høyrde på. Nydelege melodiar, fantastiske musikarar, og eg trur heller ikkje vi i koret gjorde ein dårleg jobb. Orkesteret inneheldt både gitarar, bratsjar og klarinettar pluss mykje anna, og eit par instrument eg aldri har sett før. Å vere med på dette er heilt annleis enn noko eg har vore med på før. Så enormt mange store, samt ulike, talent og kompetansar på ein gong, i ein felles innsats for eit felles mål.

Lokalavisa Fjordingen sin utsende var også begeistra. Sjølv er eg glad for å ha vore med på eit slikt storslått prosjekt, samt litt letta over at det er over :) Bileta er frå konserten i Stryn og den eminente dirigenten, Magnar Åm.



fredag 9. mai 2014

Av måneskinn gror det ingenting

Har du opplevd våren noen gang - fra den gale siden, spurte hun sakte. Jeg mener - har du noensinne kjent, hvor ond våren kan være, mot den som har det vondt? Om morgenen, tidlig, tidlig om morgenen begynner fuglene å synge. Første en ensom en, mens det ennå er om natten. Du hører den juble der ute, og natten er perlemor og blod. Og stillheten hvisker, den hvisker og tisker om elskov og glede - bare ikke for deg. Det perler og fløyter i en fuglestrupe, men det er gråt også i den strupen, det er så vakkert, og det kjennes som en sviende hån mot din ensomhet. Alt som er vakkert, er grusomt somme tider. -Nesten alltid har våren vært grusom for meg. Bare når det regner kan jeg holde den ut, som regel. Høsten liker jeg best. Den har noe svalt og lint ved seg. Høsten er den ensommes beste tid.

Torborg Nedreaas

fredag 21. mars 2014

Oppussing av gjesterom

Da har eg lagt siste handa på eit soverom til, med god hjelp av Marianne. Her gjorde vi det litt annleis enn på det første rommet, vi tapetserte veggane og la laminat på golvet. Taket fekk seg to nye malingstrøk. Resultatet var igjen upåklagelig ;) Eit av bilete viser mønsteret på det gamle, gule golvbelegget. Det ligg under der framleis, så ein kan ta det fram igjen om ein vil ;)












lørdag 15. mars 2014

Kaffiservise

Då eg vaks opp, budde to gamle damer i andre etasjen. Det var besta Anna, og grandtante Pernille, som vi kalte faster. Dei hadde kvart sitt kaffiservise som eg har overteke. Så har eg også supplert litt. Det eine er frå Figgjo og heiter Helle, det andre er frå Stavanger Flint.



mandag 10. mars 2014

Kvardagsservise

Etter at eg har oppdaga verdien av flotte koppar og kar, har eg supplert kvardagsservisa frå barndommen med fleire delar. Dei gule er frå Stavangerflint og heiter Bambus. Dei blå veit eg ikkje, men dei er frå Egersund.




søndag 26. januar 2014

Meir oppussing

Etter å ha gjort første etasje meir eller mindre ferdig oppussa i fjor, har eg no begynt på den andre. Det første av soverommet var ferdig oppussa og innflytta no i januar. Bileta viser prosessen frå riving av plater og rosa tapet via maling av veggar og golv i diverse fargar (eg enda opp med same farge på alle veggane til slutt ;)) til ferdig oppussa soverom. Og resultatet vart faktisk meget bra, om eg får lov til å seie det sjølv ;)