lørdag 12. juli 2014

Die Mannschaft - noen tanker etter VM

I skrivende stund spilles bronsefinalen i Brasil. To skuffede lag håper på et resultat som kan lindre skuffelsen noe. Akkurat nå leder Nederland 2-0 og det ser ut til at den brasilianske kollapsen bare fortsetter. Tidlig i mesterskapet ble det jo ropt høyt om at dette var det beste VM som noengang har blitt spilt. Siden har åpent, offensivt og lekent spill blitt erstattet med den sedvanlige forsiktigheten vi alltid ser når det kommer til kvartfinale og semifinale. Nederland er kanskje det fremste eksempelet. Suveren kontringsfotball knuste den regjerende verdensmesteren Spania med fire mål i deres første kamp. I kvartfinalen og semifinalen scoret de ikke i det hele tatt. Så kan det likevel hende at det har vært det beste mesterskapet. Men det viser seg at motet avtar når risikoen øker. Og jeg konstaterer at tre av fire semifinalelag stor sett har fulgt den samme oppskriften: Hold tett bakover og sett din lit til at den store stjernespilleren skal ordne biffen. For et av dem har det til og med bært helt til finalen.

Det er rart det der med stjernespilleren. Mannen som kan gjøre ting på egen hånd. Som nesten kan være et lag alene. Som står fram og avgjør de jevne kampene. Som er den som blir den berømte tunga på vektskåla. Men stjernespilleren kan også være den som avslører sitt eget lag. Den dagen har har en dårlig dag. Den dagen han er skadet. Den dagen han blir markert ut av motstanderen. Et lag som blir avhengig v stjernen sin, fungerer ofte dårlig både med og uten denne spilleren. Norge spilte bedre uten John Carew da han var aktiv. Men vant mer da han var med, fordi han hadde det lille ekstra. Selv spilte jeg på lag med en som senere spilte på det øverste nivået i Norge. Men som lag var vi bedre uten han.

Det første VM i fotball hvor jeg fulgte med på alt, var i 1990 i Italia. Jeg hadde albumet med klistremerker sammen med søstera mi. Jeg kunne navnet på alle spillerne i troppene til Italia og England. Med nummer og klubb (tror faktisk jeg husker dem enda). Etterpå ble mesterskapet karakterisert som kjedelig og defensivt, men for meg var det stor stas å se de beste utfolde seg på den største arenaen. Og at England gikk helt til semien. Det ble mange 1-0 og 1-1-kamper, men for meg var likevel fotballen og spenningen stor, også fordi vi fikk se på helt uten kommentatorer (NRK-journalistene streiket, slik de alltid truer med å gjøre under fotball-VM) Parallellene til årets VM er påfallende. Ikke minst fordi de to samme lagene møtes i finalen. Tyskland og Argentina. Men også fordi det argentinske laget er påfallende likt. Det handler om et defensivt orientert, kynisk lag med en stor stjernespiller som ordner det meste. Maradona da, Messi nå.

For meg var Argentina et av de lagene jeg var mest spent på i år. Argentina under Jose Pekerman for åtte år siden var lekende, pasningssikkert og offensivt. Med Riquelme som maestro på midtbanen, mannen som alltid fant kreative pasningsalternativer. Dessverre røyk de for tidlig ut, slik som det dessverre ofte er. Det er som regel ikke lagene vi elsker som vinner VM. Defensivt på midtbanen regjerte Cambiasso, som scoret det vakreste målet jeg noen gang har sett. På samme sted på midtbanen i år, styrer Mascherano. Som aldri taper en tackling, men som heller aldri scoret et mål. Det er kanskje den beste måten å skildre forskjellen på. For årets utgave har skuffet meg. De har spilt kjedelig, profilløst og planløst. I den grad man har hatt en plan, har det vært å gi ballen til Messi og håpe på det beste. Men bevares, det har ført dem til finalen.

De møter altså Tyskland. Akkurat som i 1990. Dengang var Tyskland kjent som en maskin, og spillestilen nedsettende karakterisert som maskinfotball. De var ikke veldig kjedelige og defensive, som Argentina. Men de evnet ikke å begeistre heller. Man ble ikke veldig forelsket i spillere som Matthäus og Völler. Men de var gode og vant fortjent. Uten at de vant så mange hjerter. Mange lever i forvillelsen av at tyskerne fortsatt er som da. Blant annet var det en ellevårig (!) ekspert på Sommeråpent på NRK som hevdet det. Men Tyskland anno 2014 er noe helt annet.

Helt siden 1990-helten Jürgen Klinsmann (som heller ikke var altfor populær siden han sjelden gikk av veien for å filme seg til det ene og det andre) overtok det tyske landslaget, har det vært noe helt annet. Plutselig var det et lag med framdrift. Offensivt. Kreativt. Morsomt. Etter at assistenten Joachim Löw tok over, har utviklingen fortsatt. I semifinalen mot Brasil slo laget ut i full blomst. Og spilte en fotball som begeistrer.

For meg vil det være en katastrofe, om man kan bruke et slikt ord om fotball, om ikke Tyskland vinner i morgen. En argentinsk seier vil være nok en seier for den kyniske fotballen. For troen på stjernens betydning på bekostning av laget. Også tyskerne har stjerner, bevares. Toni Kroos og Thomas Müller har vært blant mesterskapets beste. Men det handler ikke om det. Tyskerne har brukt forskjellig spillere hver gang. Sentrale spillere har spilt i forskjellig posisjoner. uten at laget har blitt svekket. Fordi det ikke handler om enkeltspilleres dagsform eller evne til å komme seg fri fra oppasserne sine. Det handler om lagets evne til å spille som et lag. Uansett hvem som byttes inn eller ut. Det er slik fotball skal være. Det er det fotball er. Et lagspill.

Argentineren Pekerman med sin jubelfotball er nå trener for Colombia. Som var et av mesterskapets store overraskelseslag. Men også de måtte gi tapt for kynismen. Kanskje ble de også for avhengig av sin stjernespiller Rodriguez, som ble tacklet ut av kvartfinalen mot Brasil. Et av de mange bildene som har florert på Facebook, har vært illustrasjoner med tre av semifinalistene med titler som "Argentina have Messi, Brasil have Neymar, Holland have Robben" For det er liten tvil om at alle disse lagene er sammensatt av en mengde gråspraglete middelmådigheter. Pluss en stjernespiller. Et godt bilde er jo hvordan det gikk med Brasil uten Neymar. Konklusjonen blir uansett: "Germany have a team". Die Mannschaft.