mandag 16. november 2015

Den voldelige guden

Mer enn noen gang før preges den daglige samfunnsdebatten av koblingen mellom religion og vold. De siste års selvmordaksjoner med forvridde, religiøse begrunnelser sjokkerer og skaper frykt. Og for de fleste av oss er de fremmedelementer, levninger fra en helt annen tid og en helt annen verden. For koblingen mellom religion og vold er ikke ny. Den er like gammel som religionen selv.

Det er lett å glemme vår egen historie når vi ser aksjoner som den vi så i Paris i helgen. Mennesker som er overbevist om at de gjør Guds ærend ved å ta livet av uskyldige i hellig krig. Men de av oss som kjenner vår historie, vet at de samme argumenter og den samme forståelse har blitt brukt av de fleste religiøse grupper, ikke minst de kristne korsfarerne i middelalderen. "Gud vil det" ropte de før de slaktet ned skyldige og uskyldige i Jerusalem. Derfor tenker jeg at i denne saken går ikke skillet mellom religionene, men et helt annet sted. Det går mellom den voldelige guden og Gud.

Flere sier at religionen er kilden til krig, hat og motsetninger. Når man leser historien, er det vanskelig å være uenig. Mye av det som har vært av kriger, har båret med seg en religiøs begrunnelse, selv om andre grunner trolig har vært viktigere. Religion har vært brukt for å hellige handlingene man gjør, og for å oppildne krigerne sine, fra vikingenes plyndringer, via korsfarerne til dagens jihadister. Andre seg på religion som et redskap for fred. Folk som Martin Luther King og Gandhi har argumentert for sine ikkevoldsstrategier ut fra religiøst tankegods. Mange mener også at kilden til fred mellom kristne, jøder og muslimer er å forstå at man har samme Gud og samme stamfar Abraham. Man er brødre og søstre. Begge disse standpunktene har mye for seg. Religion kan være både problemet og løsningen. Men når er hva hva? Skillet går mellom den voldelige guden og Gud. Uansett om denne voldelige guden har kristen, islamsk, jødisk eller hedensk merkelapp.

Jeg har akkurat avsluttet lesingen av Jerusalem-biografien, av Simon Sebag Montefiore. Her tar han for seg byens historie, helt fra den gammeltestamentlige kong Davids tid fram til i dag. Det er sjokkerende lesing, og det hele kan vel egentlig oppsummeres på følgende måte: Vold i guds navn. Kristne drepte muslimer som drepte kristne som drepte muslimer. Det er faktisk påfallende å se at jødene historisk sett har vært de minst voldelige i denne byen. I det meste av historien har de vært undertrykt. Så blir man ganske historieløse dersom man ensidig kritisere den jødiske politikken i dette området i dag. Det er påfallende hvordan den voldelige guden inspirerer til drap, lemlester og voldtekter i århundre etter århundre. og hvordan denne byen, som ikke egentlig har noen spesielle ressurser, har fått sin betydning fra religion. Og nettopp på grunn av det også blitt en av de byene i verden som har sett mest blod. I det siste har jeg undret meg litt over hva Jesus faktisk visste om byens framtid da han gråt over byen og sa:

«Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.»
Evangeliet etter Lukas, kapittel 19, vers 41-44

Jeg er i alle fall ganske sikker på at dersom han så hva folk skulle komme til å gjøre i hans navn i denne byen, hadde han all grunn til å gråte.
Etterhvert som jeg har lest fra side til side, har jeg innsett noe veldig tydelig. Den voldelige guden har regjert i denne byen. Og da mener jeg ikke bare Saladins gud, Rikard Løvehjertes gud eller makkabeernes gud. Da mener jeg også Davids gud og Josjias gud, en gud som velsignet kriger og krevde fiendenes død.

De moderne jihadistene har ett hovedmål. De vil gjenskape verden slik den var på profeten Muhammeds tid. I ett og alt. Og da er ikke vold bare et middel, men også et mål. For Muhammeds tid var voldelig, og Muhammeds gud var voldelig. Det er umulig å komme bort fra. Også mange kristne drømmer om å gjenskape den første tiden av kristendommen. Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge, T.B. Barratt, hadde "Fram til urkristendommen" som sitt slagord. Så kan man jo si at det finnes en parallell. Man drømmer om en tid der alt var bedre. Men det er likevel en viktig forskjell.Uansett religion, finnes det filosofi, dogmer, fortellinger. Det finnes historier om mirakler og overnaturlige fenomener. Alle religioner har sine myter og hellige skrifter. Likevel slo det meg da jeg tenkte over det. Selv om det er mange likheter, fins også den overtydelige, uoverstigelige forskjellen. Forskjellen på den voldelige guden og Gud.

Jeg har ikke noe ønske om å si at den ene religionen er bedre eller mindre voldelig enn den andre. Det er også noe av poenget med det jeg skriver. I alle religioner har man brukt og forherliget vold. Likevel ser vi en vesentlig forskjell. Ikke en eneste gang i Det nye testamente ser du at en kristen tar opp et våpen for å skade et annet menneske. Det vil si, apostelen Peter gjorde det riktignok, men fikk beskjed av Jesus om å kutte ut. Jesus brukte aldri vold, han oppmuntret ikke til vold, og da han "avvæpnet maktene og myndighetene" gjorde han det ikke med menneskelige våpen. Ingen av hans nærmeste etterfølgere brukte vold, selv om de var truet på livet. Jesus representerte ikke den voldelige guden, men Gud.

Redaktør Helge Simonnes i Vårt Land satte sinn i kok ved at han dro paralleller mellom bibelfundamentalister og jihadister:

Det er ikke så veldig stor forskjell på tenkningen til fundamentalistiske kristne og fundamentalistiske muslimer. Det eneste jeg kan se er at de kristne ikke går så langt i å utøve vold, men ellers er det mye likt.

Selv om man kan forstå at mange fredelige kristne reagerte på dette, har han utvilsomt et poeng: Man bruker hellige tekster og hellige hensikter for å forsvare det uforsvarlige, også vold. Og hvilken side er man på da? Ikke Guds, men den voldelige guden.

Den voldelige guden kan bære mange navn. Moses' gud, Davids gud, Muhammeds gud, pave Urban IIs gud, og noen kaller han også for Israels gud. Selv tror jeg det siste navnet også kan brukes på Gud. Men det er ikke en gud som dreper og undertrykker for å oppfylle hellige forestillinger om hvordan verden skal være. Jeg kan ikke akseptere at Gud er voldelig. Jesus er Gud og Jesus er ikke voldelig.

søndag 20. september 2015

Tida og kulturen: #4 Rastløshetskulturen

Reis deg selv spennende. Slagordet har de fleste sikkert hørt, det tilhører et av de store reiseoperatørene, jeg husker ikke helt hvilken. Mobiliteten preger vår tid, og har gjort det en god stund. Verden blir mindre, det blir lettere både å komme seg dit man vil og kommunisere med hvem man vil, hvor man vil. Samtidig med dette blir tilbudene stadig flere og bedre og de fleste av oss hopper på, enten ofte eller i hvert fall en gang i blant. Men midt i denne prosessen der det har blitt lettere å dra til nye steder og oppleve nye ting, har det kanskje blitt som slagordet sier. Det handler ikke bare om å oppleve noe spennende. Man reiser for å framstå som spennende.

På sommeravslutningen på arbeidsplassen ble jeg sittende og snakke om ferieplaner med noen kolleger. Det vil si, jeg lyttet mest, det var jo nye kolleger på en ny arbeidsplass og da har jeg det med å gå litt forsiktig fram. De ene fortale at han skulle ta med familie til Spania, slik han pleide å gjøre. Den andre skulle besøke venner i Spania for så å dra gjennom Frankrike via Østerrike og fjellklatre i Italia. De tredje husker jeg ikke, men han skulle også dra et spennende sted. Denne var det som spurte meg: -Nå har vi jo hørt hva alle skal, så da kan vi vel spørre deg også. -Jeg skal til Østfold, svarte jeg. Til undring fra de andre.

Nå var det ikke helt uvanlig å ta såkalte dannelsesreiser også i gamle dager, men det var de færreste som hadde råd og mulighet. For de fleste var det som den 91 år gamle damen jeg pratet med i går; de har aldri vært utenfor Norges grenser. Selv dro jeg på min første flytur som 18-åring. Min niese på 11 år har flydd et tosifret antall ganger allerede. I inn- og utland. Men for å komme til poenget: hva betyr denne utviklingen for oss som mennesker?

For det første er jo den store klimaproblematikken i stor grad knyttet til transport av varer og mennesker. Dersom vi skal fortsette å reise like mye, eller enda mer, er tanken om å få ned utslippene veldig vanskelig å få til. Da må det i så fall komme en transportmiddelrevolusjon, som gjør oss uavhengige av fossile brennstoff. Og det er vel en stund til vi er der.

For det andre kan det jo være at denne reisekulturen skaper en rastløshetskultur. Vi er alltid på vei et annet sted, et bedre sted, et mer spennende sted. Stedet vi er på blir sammenlignet med der vi kunne ha vært, og når vi vet hvor lett det er å komme seg dit, blir tankene på å dra dit enda mer fristende. Å reise et annet sted handler altså ikke bare om å oppleve noe annet, det handler også om hvem vi skulle ønske at vi var. Det vi er i, står i og bor i, er aldri helt godt nok i forhold til der vi kunne vært og den vi kunne vært. Hjemme blir kjedelig og vanlig. borte blir spennende og eksotisk. Vi må stimuleres. Det kan vi enkelt oppnå ved å reise et annet sted.

Noen har oppdaget hvor slitsomt denne rastløshetskulturen har blitt. Spesielt er det tydelig i den yngre generasjonen hvor kravet om ytre stimuli blir stadig sterkere. Noen sier at barn har godt av å kjede seg, slik som vi gjorde da vi var barn. Jeg skulle nok ønske at det skjedde litt mer i min egen barndom, men jeg ser poenget. En av de tingene jeg har satt pris på i mitt eget liv, er å kunne omfavne mangelen på stimuli. Å kjede seg, om du vil. Det er når ingenting skjer at kreativiteten kan blomstre, at tanken kan fly, at man kan skape. Det er jo også dette min yrkesgruppe stadig må kjempe for; å ikke bli nedlesset av arbeidsoppgaver som kveler friheten og kreativiteten vi er så avhengige av. For å generalisere litt: kanskje voksne har godt av å kjede seg litt mer også?

Da vi kom tilbake på jobb etter ferien, ble det naturlig at vi pratet litt om hvordan ferien hadde forløpt. Selv hadde jeg en deilig ferie i et gammelt hus på landet uten naboer og innlagt vann, huset du ser på bildet Og han som skulle klatre i Italia? Han ble frastjålet alt han hadde med seg, havarerte med bil, veltet på sykkel og skadet seg, for så å ta buss gjennom Europa hjem til Norge. De siste ukene av ferien tilbrakte han i ei ensom hytte ved fjorden. Det er mulig jeg er sær, men for meg var det en mye mer interessant person jeg møtte etter ferien, når han sa at å være på denne hytta var ferie slik det skulle være. Reis deg selv spennende? Nei, takk.



mandag 1. juni 2015

Tida og kulturen: #5 Evalueringskulturen

Hva preger tida vi lever i? Det kan sikkert sies mye om, men i fem innlegg vil jeg peke på fem
element av vår tid og kultur som jeg opplever som framtredende og også ganske problematiske.

I fjor sommer fikk treneren i fotballklubben Rosenborg sparken. Slik som det ofte er i den bransjen, så var ikke resultatene gode nok. Ikke gode nok. Da måtte treneren ta hatten og gå. Da han skulle snakke med pressen etterpå, sa han noe som jeg merket meg. Helt siden han begynte i jobben, opplevde han at han hadde blitt gjenstand for evaluering. Han kalte det for en evalueringskultur. Han hadde helt fra starten opplevd at folk rundt ham spurte seg om han gjorde en god nok jobb. Han fikk aldri tid til komme inn i jobben, la ting sette seg, tid til å bygge et lag langsiktig. Interessant nok i seg selv, Men kanskje handler dette om mer en fotballklubben Rosenborg. Kanskje er hele samfunnet blitt en evalueringskultur.

I jobben min som lærer er evaluering veldig sentralt. Sånn må det også til en viss grad være. Elevene skal vurderes og karakterer skal settes. Samtidig merker jeg at fokus på dette blir større og større. Fokus på dokumentasjon. På at man har prøver eller innleveringer nok, slik at grunnlaget og dokumentasjonen er god nok for karakterene som skal settes. Og det er ikke bare skolen og lærerne som har fokus på dette. Jeg opplever at elevene i stadig mindre grad er opptatt av å lære, og i stadig større grad er opptatt av å prestere. Da jeg begynte i ny lærerjobb i desember, var det spørsmålet jeg fikk først og oftest: Når skal vi ha prøve?

Evalueringen gjelder selvsagt ikke bare elevene. Lærerne skal evalueres, skoler det samme. Elevenes prestasjoner og resultater på nasjonale prøver blir brukt for å rangere hvilke skoler og lærere som er best. Resultater blir som regel at mange mer eller mindre får beskjed om at de ikke gjør en god nok jobb. Og det gjelder alle som har med skole å gjøre: fra skolepolitikere, til skoleledere, til lærere, til elever. Men spørsmålet man kanskje ikke stiller, men som jeg mener er viktigst av alt å stille er hva det gjør med oss å stadig bli evaluert, og stadig få høre alt vi kan bli bedre på. Misforstå meg rett, vi trenger evaluering. Noen ganger må vi si ifra nå det ikke er bra nok. Felene på bildet er ikke gode nok for et symfoniorkester. Men de er flotte som veggdekorasjon. Og her er vel kanskje litt av poenget: Hva blir man evaluert i forhold til?

Fra 2006 ble det større fokus på kompetanse og målstyring i skolen. På den måten skulle det bli lettere å måle hva elevene hadde lært og hvilken kompetanse de hadde skaffet seg. Det kan godt hende man har klart, men samtidig har det ført til en dreiing bort fra den kompetansen man ikke kan måle. Som evne til empati, sosiale ferdigheter, ja rett og slett den gammeldagse dannelseskolen. Sentralt i målstyringen har vært PISA-undersøkelsene og de nasjonale prøvene. Dette kunne jeg sagt veldig mye om, men la meg nøye meg med følgende: De nasjonale prøvene er uhyre lett å manipulere for å framstå mye bedre som klasse eller skole eller man i realiteten er. PISA-undersøkelsen kan vi også oppsummere med følgende: Vi er ikke gode nok. Ikke gode nok.

Skolen forandrer seg i rekordfart, fordi samfunnet gjør det samme. Når skolen evalueres, blir konklusjonen at det ikke er bra nok. Da må vi endre skolen. Så må endringene evalueres. Igjen blir konklusjonene at det er bra, men ikke helt bra nok. Slik holdes både endringskulturen og evalueringskulturen ved like. Mens lærerne roper om arbeidsro og husfred slik at de kan kan få lov til å gjøre jobben sin. En jobb som altså stort sett evalueres til bra, men ikke bra nok.

En lærer i videregående skolen sa på radioen nylig at han ikke lenger orket å jobbe der på grunn av all evalueringen. Nå ville han heller jobbe på folkehøyskole, der andre verdier enn det målbare kunne komme i fokus. Jeg skjønner godt hva han mener. Det føles meningsløst å fortelle en elev som sitter med tårer i øynene at hun eller han får en firer og ikke en femmer. Fordi jeg vet at forskjellen er minimal og i livets store sammenheng har det ingen betydning. Men vi lærer opp den nye generasjon til å tro at det betyr alt.

Vi kan lett overføre evalueringstenkingen til andre områder i samfunnet. En stor del av programmene på TV går ut på evaluere. Vi stemmer på de beste, vi stemmer ut de dårlige eller svake. Filmer og bøker får terningkast alt etter om en mer eller mindre objektiv anmelder liker dem eller ikke. På sosiale media higer man etter likes på det man legger ut av bilder eller kommentarer. får man ikke mange nok "likes", er det ikke bra nok. ikke bra nok. Vi mener veldig mye om det aller meste. Og vi roper høyere når det er noe vi misliker enn noe vi liker. I alle fall gjør vi vestlendinger det.

Hva gjør det med oss at vi alltid evaluerer andre. og hva gjør det med oss at vi vet at andre evaluerer oss kontinuerlig? Er det det vi lærer den oppvoksende generasjon når de skal lære seg hvordan verden er, at man må venne seg til å evaluere og bli evaluert? At det hvordan andre oppfatter deg og det du gjør og sier som betyr noe? Er det slik vi vil det skal være? Jeg kjenner i alle fall at det er noe som oppleves grunnleggende feil med denne kulturen.

Dermed er evalueringskulturen evaluert og konklusjonen blir: Ikke bra nok.

søndag 24. mai 2015

Sårbarheten

Jeg har skrevet en del på denne bloggen de siste årene om hvordan troen min har forandret seg og om alle tingene som jeg tidligere trodde på og som jeg ikke tror på lenger. Det har vært en prosess der jeg har prøvd å finne ut hva som er igjen av den troen jeg en gang hadde. Det er en prosess som fortsatt pågår, og sikkert vil gjøre det en god stund til. Når man har forlatt en type tro og religionsutøvelse er det en stor utfordring å finne fotfeste for en ny måte å tro på, med et nytt innhold i troen.

Jeg har også skrevet om hvordan det ble vanskelig for meg å holde fast på et gudsbilde som jeg følte stemte mindre og mindre med det jeg opplevde som realitetene i det livet jeg levde. I en slik nyorientering, tror jeg at det er dette som er det mest sentrale av alle spørsmålene: Hvem er denne Guden, med stor eller liten g, som jeg fortsatt eller kanskje rettere sagt først nå, tror på? Siden det ble umulig å tro på en allmektig Gud som både var villig til og i stand til å svare på alle bønner, hvordan kan et slikt bilde nå se ut? Selvsagt er jeg ikke akkurat den første som har stilt dette spørsmålet, og som mange andre tror, har jeg også begynt å tro at svaret må ligge i begrepet "den sårbare Gud".

"Slik menneskets Gud er, slik blir også mennesket" sa en venn av meg en gang. Med andre ord vil troen på en sårbar Gud også innebære at jeg omfavner forståelsen av det sårbare mennesket. Og det er kanskje derfor dette oppleves som veien å gå. Etter at jeg i stadig større grad har erfart min egen svakhet og sårbarhet, og også forstått at dette ikke er noe som skal motarbeides og nedkjempes, har det også vært naturlig å prøve å finne en Gud som kan relatere til dette. Så kan man jo slik hevde at jeg skaper Gud i mitt eget bilde. Samtidig er det ikke vanskelig å finne også dette bildet av Gud i Bibelen. Problemet med det gudsbildet man finner i Bibelen, er at det er så sammensatt at jeg ikke lenger har klart å forene de ulike delene. Samtidig er det korset og det som skjedde der, som står igjen som det sentrale for meg. Det er det største og samtidig mest problematiske. Det mesktigste og mest uforståelige. Der Gud blir så svak som det går han å bli. Og det seier han at han blir for meg. For meg er det umulig å være nøytral er eller avvisende til noe slikt.

Det å forakte svakhet, bekjempe frykt og fokusere på Åndens kraft som en motpol til min egen sårbarhet, har både jeg og mange andre lang erfaring med. Man dyrket det sterke og fryktløse, og man så opp til dem som hadde slike egenskaper, enten det var i Guds eller egen kraft. På mange måter er dette også typisk for tida vi lever i. Som Sturla Stålsett formulerer det: Vi kan egentlig beskrive det moderne samfunn som en akselererende flukt fra sårbarheten. For meg førte livets forandringer til at jeg måtte forholde seg til min egen frykt og svakhet i stedet for å bare ignorere eller bekjempe den. Og kanskje er det slik at også Jesus selv levde mer i svakhet og sårbarhet enn vi faktisk tror. Stålsett formulerer troen sin på en sårbar Gud på en god måte:

Sårbarheten er helt sentralt plassert i det kristne budskapet. Kanskje er det sterkeste er at Gud selv gjør seg sårbar (...) Men det som er annerledes i kristen tro, det som ingen andre hadde hørt eller sett før, er at Gud selv har gjort seg sårbar. (...) Det innebærer at vår sårbare menneskelighet er kjent, anerkjent og villet av Gud, kanskje fordi sårbarheten gjør oss i stand til å elske, slik Gud elsker oss.(...) En som ikke kan la seg prege, kan heller ikke lide. En Gud som ikke er foranderlig, representerer et gudsbilde som ikke har rom for sårbarheten. da er Gud heller ikke medlidende. (...) 

(magasinet Tørst vinter 2014/15)

Det er litt annerledes enn bildet av en Gud som aldri forandrer seg, som jeg alltid har forfektet. Jeg vet ikke om Stålsett har rett. Men det er spennende å tenke at han kanskje har det.

Boka "Silence" av Shūsaku Endō handler om den lidende og sårbare Gud. En tidligere bibelskolekamerat av meg anbefalte meg boka, og sa at den faktisk var en av de viktigste grunnene til at han fremdeles kunne kalle seg kristen, fordi den "flytta gudsbilete frå power til vulnerability" som han formulerte det. I boka blir en kristen misjonær i Japan forsøkt overtalt til å frasi seg sin kristne tro. Gjennom alle plagene og forfølgelsen han og de andre kristne i Japan må gå gjennom, kan han ikke forstå hvordan Gud møter alle desperate bønner med stillhet. Til slutt taler Gud, men på en helt annen måte enn misjonæren forventet. Ut fra bildet av Jesus som blir lagt foran misjonæren og som han blir bedt om å tråkke på som et symbol på at han frasier seg troen sin, taler endelig Gud:

Trample! Your foot suffers in pain; it must suffer like all the feet that have stepped on this plaque. But the pain alone is enough. I understand your pain and you suffering. It is for that reason that I am here.

Jeg kjenner at dette nesten blir for radikalt. En Gud som ber oss om å tråkke på ham fordi det var derfor han kom. Samtidig viser det oss et bilde av en Gud som ikke bare har ordna alt for så å trekke seg tilbake og vente. En Gud som lider sammen med de lidende i stedet for å befri dem. En Gud som omfavner svakheten og sårbarheten i stedet for å befri oss fra den.

Her er jeg altså, og prøver å finne et nytt bilde av en Gud jeg alltid har trodd på. Jeg begynner å tro at utgangspunktet må være her, ved Jesus på et kors, svak, sårbar, lidende. Så får tiden vise om bildet blir klarere med tiden. Det er i alle fall ingen vei tilbake.

And if a man has got to listen to the voices of the mob
Who are reeling in the throes of all the happiness they've got
When they tell you all their troubles
Have been nailed up to that cross
Then what about the times when even followers get lost?
'Cause we all get lost sometimes

(Andrew Peterson)

søndag 10. mai 2015

Skinnende dager

Redd. Redd for denne sterke og farlige hengivelsen i jublende offervilje. Å ofre kjøtt og blod, hjertets fryd og kroppens mysterium og glede til et åndelig tyrannis grådige og amoralske flamme. En gang var det en opphøyet Gud som opplot sin røst fra en tordensky; nå er det Stater om brøler i høyttalere. Men alltid denne trangen til å bli større enn den enkelte, til å bli guddommelig; en alt-krevende overhøyhet, fylt av vrede og evig uformidlet.

Religiøs lidenskap. Tro på mennesket. Intolerant og fanatisk som all nyvakt tro. Den ville gi de fattige klær, de sultne mat og de undertrykte rettferdighet. Den hadde sine fanatikere, sine helgener, sine soldater. Den vakte de edleste ting i menneskets sjel: begeistring, trang til renhet, ærlighet og selvfornektelse. Men den overdrev også, arbeidet seg opp i vilt hat til dem som ikke tilpasset seg, så og forfulgte kjettere overalt, øvet terror i rettferdighetens navn, og glemte barmhjertigheten; videre og videre, drevet av sin ukontrollerte lidenskap til utrenskninger, offentlig eksekusjon og en fantastisk Hellig Krig; ingenting som ikke andre revolusjoner og andre religioner også hadde gjort i større eller mindre målestokk; et ufravikelig mønster ville den følge.

For mennesket ville alltid streve etter å erobre verden, å gjennomføre menneskets vilje i sin Guds navn. Med faner og rop, legioner og kors, ørner og soler, med slagord og med blod. Føttene i støvet, hodet oppe mellom stjernene.

Gamle guder, med ny, våt maling i ansiktet.

Han Suyin

tirsdag 17. mars 2015

Ystestova

Oppussinga går framover i eit stadig rolegare tempo ;) Dette er den såkalla ystestova før og etter. Vindua vart skifta for tre år sidan, no vart taket måla og vinylgolvet rydda ut slik at det kom fram eit fint tregolv som kunne målast. Til slutt vart nye lister sett på og det elektriske oppdatert til jorda stikkontakter. Møblementet vart også litt endra.











søndag 15. mars 2015

Krig og fred

For alle de andre fangene var Platòn Karatajev en høyst almindelig soldat, de kalte ham litt ringeaktende Platòsja, gjorde en smule narr av ham og benyttet ham gjerne som en slags visergutt. Men for Pierre stod han som en merkelig, rund og evig inkarnasjon av sannhetens og enfoldets ånd - av det russiske folks ånd. Hans liv hadde ingen betydning eller mening som individuelt liv, men bare som en del av et stort hele, det han også selv bestandig følte seg som ett med og uadskillelig fra.

Leo Tolstoj

søndag 1. mars 2015

Den nye reformasjonen - elleve år etter

Responsen etter innlegget mitt om pinsebevegelsen har vært overveldende. 900 treff har innlegget fått, noe som er godt over gjennomsnittet ;) Mange har gitt meg positive tilbakemeldinger og sier at de kjenner seg igjen. Noe av det jeg omtaler i innlegget, er hvordan pinsebevegelsen forholdt seg til det som ble kalt "Den nye reformasjonen". Den nye reformasjonen er tittelen Åge Åleskjær gav til forkynnelsen og fokuset man hadde i hans menighet Oslo Kristne Senter det første tiåret av det ny millenniet. Årsaken til at han ga det denne noe svulstige tittelen var at han hevdet at man trengte å fornye og forsterke fokuset Martin Luther hadde kommet med: Nåden alene. I innlegget mitt skrev jeg:

De neste årene ble fokuset på nåden og på hva Jesus har gjort, som preget spesielt Åleskjærs forkynnelse, også altoverskyggende for meg. Heldigvis fikk jeg frihet til å forkynne dette i pinsekirken jeg var i, og denne tiden ser jeg tilbake på med glede. Likevel ble jeg skuffet over hvor lite innvirkning dette fikk i pinsebevegelsen. Min opplevelse var at man var mer opptatt av strategier og nøkler til vekst, enn til refleksjon og fordypning i forhold til hva evangeliet er, og at man så på nådefokuset som en avsporing eller en sovepute. Noen kalte det også vranglære. Selvsagt er det en god mulighet for at Åleskjær og andre gikk for langt i denne "nye reformasjonen" men for meg ble det en skuffelse at pinsebevegelsen ikke hadde rom for det.

I dette innlegget vil jeg si litt om denne "nye reformasjonen", hvordan det var på denne tida, og hvordan jeg ser på dette i dag. Når jeg titulerer innlegget med "elleve år etter", er det fordi 2004 var året der denne læren fikk sitt gjennombrudd i Norge, gjennom Åge Åleskjærs bok "Fullstendig frihet" og samme mann sitt seminar "Radikal, kompromissløs nåde". Boka og forkynnelsen fikk ringvirkninger langt utover Åleskjærs menighet, og jeg var kanskje en av dem som ble mest influert. Samme år ble også Steve McVeys bok "Grace walk" gitt ut på norsk under tittelen "Vandre i Guds nåde". Jeg fikk boka til jul, og det fins vel knapt noen bok jeg noen gang har lest som har hatt større innflytelse på livet mitt.

Mitt første møte med Åleskjærs forkynnelse var da jeg gikk på bibelskole på midten av 90-tallet. Jeg merket at forkynnelsen appellerte til meg på en spesiell måte. Åleskjær er en utrolig flink formidler, samtidig var det noe i det han sa. Fokuset på Guds nåde. Forsøket på å skrelle bort alt som ikke var ekte kristendom. Følelsen av å bli løfta opp etter at man hadde hørt på. Det samme skulle også prege mine idealer som forkynner. Målet var at folk skulle bli løfta opp av å høre på, i stedet for å bli trykt ned av å høre om hvordan alle ting BURDE ha vært. På bibelskolen lærte vi at man skulle ha en fifty/fifty balanse mellom å forkynne lov og evangelium. Sånn var det ikke med Åge. Der var det 100 % evangelium. Slik ble det med meg også. De få gangene jeg skulle balansere, falt det liksom i fisk. Det var ikke slik jeg ville forkynne.

I den første tiden etter bibelskolen, hørte jeg ikke så mye på Åleskjær, siden jeg jobbet i en annen sammenheng, og hadde andre fokus. Det handlet om å få menighetsarbeidet til å fungere og vokse. Men fokuset på nåden i forkynnelsen preget meg hele veien. Samtidig opplevde jeg det problematisk når mye av det jeg selv hørte på i mine sammenhenger, var sentrert rundt helt andre ting, først og fremst metodefokuset jeg har skrevet om tidligere. Da jeg ble klar over hva som var i emning på OKS, jeg husker ikke helt når og hvordan det skjedde, ble jeg veldig begeistra. Det var fantastisk å oppleve at det samme budskapet jeg selv prøvde å fokusere på, ble løfta fram så klart og tydelig. I tillegg ble det spissa, og jeg opplevde at jeg fikk svar på mye av det jeg undret meg over i møte med Åge og andre forkynnere som besøkte OKS. I første rekke handlet det om Joseph Prince fra Singapore, som gikk enda lengre enn Åge i sin radikale forståelse av Guds nåde. I tillegg gikk Peter Ljunggren, som er en svensk-canadisk korstogsevangelist, gjennom sin egen personlige nåderevolusjon, og brakte begeistret fortellinger om dette. Et par år senere kom også Steve McVey til OKS.

Denne perioden er nok den tida av mitt kristne liv jeg opplevde mest begeistring over det å være et kristent menneske og en kristen forkynner, Jeg opplevde at det budskapet jeg trodde på og forkynte var så radikalt og så fantastisk at jeg virkelig kunne være stolt av det. Å lese Bibelen, å forberede prekener og preke var som en rus, jeg ble nesten høy på evangeliet. Det å stadig oppdage nye ting når jeg leste Bibelen, å oppleve at Gud åpenbarte ordet hver gang jeg leste, og å oppleve noe av den samme begeistringen hos dem jeg forkynte for, var enormt tilfredsstillende. Det er vel ingen overdrivelse å si at jeg med åpne øyne søkte å oppleve denne rusen igjen og igjen og rimelig ukritisk slukte det som kom fra Åleskjær, Prince og de andre forkynnerne.

Det som kanskje var det viktigste, var at gudsbildet mitt ble endret. Bildet jeg hadde vokst opp med, som på mange måter var som fifty/fifty lov og evangelium, var vanskelig å være begeistra for og vanskelig å omfavne. Nå ble gudsbildet helt nytt, og det gamle gudsbildet jeg hadde med meg fra pinsebevegelsen ble bytta ut med et som jeg opplevde som mye bedre og mer enhetlig. Et annet viktig punkt var læren om at nåden ikke bare gjaldt for å bli frelst, for at man deretter måtte gjøre så godt man kunne for å leve det kristne livet. Nå ble nåden kraften som utførte alt, absolutt alt i kristenlivet. Nåden var ikke bare en fallskjerm som løste seg ut når det gikk galt, men nåden var selve luften som gjorde at man kunne sveve, for å bruke en av metaforene som Åge selv brukte. Noen av titlene fra Åges seminar i 2004 viser fokuset: "Det er ikke opp til oss, men til Ham" og "Nåde pluss ingenting". Egentlig var det vel på denne tida jeg slutta å være pinsevenn. Jeg fikk frihet til å forkynne "den nye reformasjonen" i min lokale menighet og merka veldig tydelig på pinevennenes predikantkonferansen at dette var jeg ikke en del av lenger.

Selvsagt var det slik at denne nye forkynnelsen reiste nye spørsmål, ikke minst hvordan man skulle forstå de delene av Bibelen som ikke var like "nådige". Åleskjær tok tak i en del av disse spørsmålene. Blant annet vektla han at det var Paulus som var "vår mann". Man tolket blant annet ordne til Jesus i en dispensasjonalistisk sammenheng: Jesu ord gjaldt i liten grad oss hedningekristne, hans mandat var å tale til jødene, og man måtte forstå både fadervår og misjonsbefalingen i en slik kontekst. Han understreket samtidig at man ikke nedprioriterte Jesu ord i forhold til Paulus'. Det ble forklart med at det Paulus forkynte var Jesu ord, men at "nå taler han fra himmelen". Paulus' evangelium var direkte tale fra Jesus fra hans nye posisjon i det himmelske. "Nå taler han fra himmelen" ble også tittelen på Åleskjærs nye bok i 1996.

Det var her pinsebevegelsen hoppet av og tok avstand. Pinseteolog Øyvind Gaarder Andersen kalte læren for "...en oppsplitting av NT som skaper usikkerhet og forvirring,"og på predikantkonferansen gikk flere i rette med Åleskjærs lære. Som jeg har skrevet om tidligere, var det en stor skuffelse for meg, selv om jeg egentlig allerede hadde fått pinsebevegelsen på en armlengdes avstand. Fetteren min, Fred Josef, karakteriserer det på denne måten:

Jeg trodde virkelig på "den nye reformasjonen", og på at den skulle få omkalfatre alt som hadde stivnet og størknet. Jeg luktet virkelig noe stort, endelig skulle vi få formidle hva evangeliet virkelig var. Men så opplevde jeg til min fortvilelse at pinsebevegelsen sa "takk for et fint innspill, nå skal vi over på neste post på programmet", før den subbet videre på sin vei til ingensteds.

Selv opplevde jeg Åleskjærs nye bok som en logisk konsekvens av det som hadde blitt forkynt hele tiden. Siden man fokuserte så sterkt på de nådiske sidene av forkynnelsen, måtte man finne en forklaring på de mer loviske. Å forklare det med at det tilhørte en annen tid, var god nok forklaring for meg. Som Åge er jeg en person som liker sammenhenger og logikker. Jeg må forstå for å akseptere. Åge selv forklarte jo mange ganger at han var tidligere matematikklærer som elsket logiske slutninger. Det var ikke mye plass til paradokser eller uløste mysterier.

Etter 2007 ble den nye reformasjonen  stadig mindre betydningsfull i livet mitt. Jeg leste Joseph Prince' nye bok "Destigned to reign" og oppdaget at mannen på mange måter var en klassisk representant for amerikansk framgangsteologi, noe som aldri har tiltalt meg. Steve McVey kom også med en ny bok, "Walking in the will of God", der budskapet mer eller mindre var klassisk amerikansk predestinasjonslære: Alt som skjer er Guds vilje, bare slapp av og aksepter det. Åleskjær selv følte nok behov for å svare på kritikken som hadde kommet, ikke minst om at den nye læren oppfordret eller ga lisens til å synde. Han skrev boka "Respons", hvor han understreket at nådesbudskapet måtte responderes av oss for at det skulle få en effekt. Alt dette var med på å redusere den radikale, frigjørende effekt budskapet hadde hatt fra dem som hadde presentert det. Da Åleskjær også inviterte britiske Mark Scanlon til lederkonferansen sin, skjønte jeg hvilken vei det gikk. Scanlon, for øvrig en av de beste metode-predikantene jeg har hørt, var likevel akkurat det: en metodepredikant. "Hør hvordan vi har gjort det og lær av oss". Det var her Prince og McVey var så annerledes, De snakket omtrent aldri om vekst eller strategier. De snakket om hva evangeliet var og ikke var, og hvor god og nådig Gud er. Scanlon hadde allerede da besøkt predikantkonferansen til pinsebevegelsen året før. Dette ble siste gangen jeg dro til OKS.  

Samtid foregikk det ting i mitt eget liv. Jeg fikk hjerneslag, en helsemessig nedtur, problemer med angst og en generell lavere livskvalitet. Samtidig opplevde jeg en tiltakende troskrise som kulminerte høsten 2010. I ettertid ser jeg at budskapet fra denne nye reformasjonen  var med på å framsynde denne krisen, som sikkert hadde kommet uansett. Men fallhøyden fra tro til tvil er mye større når troen og begeistringen er så sterk som den var for meg i denne perioden. Jeg hadde fått et gudsbilde som enda tydeligere fortalte at Gud var uendelig god, ikke bare ganske bra. Da ble kontrasten til krisene i mitt eget liv enda større. Alteranivet med å gå tilbake til et gudsbilde der gud var både god og uforståelig som jeg hadde før, ble umulig. Dersom Gud ikke var så god likevel, kunne det være det samme med hele greia. Den herlighetsteologien jeg hadde omfavnet, for på sett og vis var det jo det det var, selv om den var annerledes enn det man vanligvis forstår med dette begrepet, ble for meg akkurat slik den ofte ble presentert å ikke være; for god til å være sann. I tillegg ble det klart for meg at denne læren slettes ikke var ny, men at den derimot ble utformet på 1800-tallet og senere avvist av de fleste. I tillegg begynte jeg å grave ned i spørmålet som Åge aldri helt kunne eller ville forklare: Hvorfor vil en god Gud dømme folk til en evig fortapelse? I det hele tatt ble nådebegrepet problematisk: Hvorfor skulle Gud dømme oss til døden og så benåde oss? Hvorfor skulle han dømme oss i det hele tatt? Ville en god Gud gjøre det?

Det var også andre spørsmål som jeg bar med meg gjennom hele denne tida.  Dersom man skal "kaste ut loven", hva skal komme i stedet? Det ble jo sagt at Ånden skulle være nok til å veilede oss, men dette svaret tilfredsstilte meg aldri helt. Jeg klarte heller aldri å forene det varme og gode gudsbildet med mange passasjer i Bibelen som ikke stemte med dette. Slik ble det mer problematisk å lese bibelen, det ble så mange historier og bøker man måtte holde seg unna. og det å forkynne ble nærmest umulig. Det ble altfor mange emner som ble for problematiske til at man kunne snakke om dem. Til slutt måtte jeg innse at dersom jeg skulle bevare troen, måtte den redefineres og formes helt på nytt. En prosess som jeg fortsatt holder på med.

Fortsatt ser jeg på denne tida som en fantastisk flott tid i livet mitt. Den begeistringen og inspirasjonen jeg hadde, og også fikk være med å smitte andre med, er jeg glad for at jeg fikk oppleve. Samtidig ser jeg at jeg var altfor ukritisk, at de mange spørsmålene som denne læren reiste, ble ignorert og tilsidesatt. Selv om jeg i dag ser at jeg og flere med meg fant for enkle svar på for vanskelige spørsmål, har jeg fortsatt stor respekt og sans for Åge Åleskjær, Steve McVey og flere, for hva de tror på og står for. Så har min egen vei gått i en annen retning, der jeg ser annerledes på ting. Men dersom gudsbildet mitt igjen skal bli helhetlig, håper jeg at bildet som former seg, ligner på det bildet jeg hadde på denne tiden.

fredag 13. februar 2015

Lojaliteten

Lojalitet er et ord jeg har fundert en del over i det siste. Jeg har en følelse av at det var et ord som ble brukt mer før. Man snakket om lojalitet mot en mengde personer eller institusjoner, spesielt det siste. Man hadde en opplevelse av at livet krevde en viss lojalitet, mot arbeidsgiveren, banken eller forsikringsselskapet. Eller til foreningen, menigheten eller dugnadsgjengen. Men en eller annen gang på veien forandret dette seg. Dersom du viser den samme lojaliteten mot institusjoner i dag, er du i mindretall. La meg vise noen eksempler.

Et godt eksempel på hvordan dette har endret seg, er fotballens verden. Som så veldig mange andre, ble jeg tidlig interessert i fotball, og aller mest engelsk fotball. Og som de fleste andre fikk jeg meg et favorittlag, mer eller mindre tilfeldig. Og en av de mest hellige dogmene når man har et favorittlag, er at man er utslettende lojal mot dette laget. Det er en dødssynd å skifte lag. Det gjør man bare ikke, uansett om laget rykker ned eller går konkurs. Man er ikke en medgangssupporter, man støtter laget i tykt og tynt. Tidligere så man det samme hos spillerne. Det var utenkelig at Gary Mabbutt skulle være midtstopper noe annet sted enn hos Tottenham. Eller at Neville Southall ikke skulle stå i mål for Everton, Det beste eksempelet er likevel Matthew le Tissier, som på sitt beste var en verdensklassespiller. Som spilte for svært middelmådige Southampton hele karrièren. Slik er det ikke lenger, selv om det finnes unntak. Da landslagsspiller Sol Campell gikk fra Tottenham til erkerivalen Arsenal, skapte det voldsomme reaksjoner. Noen år senere, da Robin van Persie gikk fra Arsenal til Manchester United,  fikk spilleren mest sympati. Han måtte jo komme seg til en klubb som kunne vinne noe. Det handlet ikke lenger om klubbfølelse eller lojalitet, men om sjansen til å vinne titler, eller spille for en klubb som kunne være springbrett til en annen og bedre klubb, eller i siste instans mest mulig penger. Det blir som komikeren Jerry Seinfeld sa det: Egentlig er det bare draktene man heier på, siden spillerne skifter klubb hele tiden. Min egen klubb, Newcastle, har tilpasset seg den nye tida. Man er ikke litt interessert i å vinne titler lenger, man ser på seg selv som en klubb som fungerer som et springbrett. Man kjøper billig og selger dyrt. Og tjener godt. Jeg gremmes. Men skifte klubb? Aldri!

Vi ser det samme i Norge. En av tidenes beste norske spillere, Tom Lund, hadde tilbud fra masse klubber i utlandet. Men valgte å bli hos klubben han elsket: Lillestrøm. Det hadde vært utenkelig om John Carew skulle forblitt hos Vålerenga eller Martin Ødegård hos Strømsgodset. I dag velger spillere klubb utelukkende ut fra hva som tjener dem selv best. Ikke nødvendigvis bare økonomisk, men ut fra mulighetene til å nå toppen. Lojaliteten mot sin egen drøm og sine egne mål er det som betyr noe. Det ferskeste eksempelet er fra forrige uke. Da var det nærmest sikkert at Fredrik Semb Berge skulle vende tilbake til moderklubben Odd etter et mislykket opphold i Danmark. Avtalen var klar, bare signeringen manglet. I tolvte time fant Berge ut at han skulle spille for Molde isteden. Man kan jo bare ane hvor mye høyere lønna var der. Og man kan forstå Odds trener, som spør: Hvor er lojaliteten?  Svaret er vel at lojaliteten kanskje fins, men at den lojaliteten som er blitt totalt dominerende, er lojaliteten til seg selv. Og da gir det kanskje ikke lenger noe mening å bruke ordet.

Man kan jo forstå at unge spillere vil opp og fram, og nå det potensialet man mener at man har, og muligheten til å spille på det høyeste nivået. Men likevel føles dt som om noe av sjarmen med klubbfotballen er borte. Og jeg undres om ikke det som skjer i fotballen egentlig er representativt for det meste annet, når det kommer til dette med lojalitet.

Artisten Elvira Nicolaisen var gjest hos Skavlan for noen år siden. Her ble hun spurt om oppveksten sin i en frimenighet på Sørvestlandet. Selv har hun tatt avstand fra den troen hun vokste opp med. Da hun ble spurt om hva som gjør at folk, som for eksempel foreldrene hennes, holdt fast på den samme troen, forklarte hun det med lojalitet. Mot menigheten, mot mennesker i menigheten og mot de verdier menigheten stod for. Utvilsomt er lojalitet noen som er spesielt verdsatt i slike miljøer. Samholdet er alfa og omega når man ser på kampen mot verden der ute. Man kaller det gjerne trofasthet, at man er tro både mot troen, og ikke minst mot fellesskapet. Da jeg var yngre, fikk jeg alltid ros fordi at jeg var flink til å komme til møtene i menigheten. Det føltes godt, det. Samtidig snakket man desto mindre pent om de som ikke kom, eller aller minst om de som forlot menigheten for å gå et annet sted. Noe av det som preget praten rundt menighetsliv i min barndom, var snakket om de som forlot menigheten for å bli med i de såkalte "kristensentrene". De illojale.

Mye av denne troen og forestillingen om det lojale var utvilsomt ikke av det gode. Samtidig ser jeg verdien av det å holde fast på noe, å forplikte seg til noe, å være lojal mot andre mennesker og det man har felles. Det handler kanskje først og fremst om at man tidligere ikke hadde problemet med kryssende lojaliteter i samme grad som nå. Det å være lojal mot noe, bød ikke i samme grad på problemer med samtidig å være lojal mot noe annet. Nylig kunne vi lese om Muhammed Usman Rana, som også bruker ordet lojalitet. Han beskiver seg selv som en lojal nordmann som samtidig er en konservativ muslim. Det er ikke lett å være like lojal de gangene man opplever at lojalitetene kommer i konflikt.

Men kanskje like mye handler det om individualiseringen av samfunnet, Det viktigste er å være tro mot seg selv, sine egne tanker, følelser og meninger. Lojaliteten mot selvet har blitt viktigere enn noe annet. Og dersom lojalitet til andre eller noe annet kommer i konflikt med dette, er man seg selv nærmest. Og resultat blir kanskje at lojalitet er et ord man bruker for å beskrive hvordan det var før i tiden, akkurat som "føydalisme" eller "paternalisme".

søndag 25. januar 2015

En hyllest til Cadel Evans

Med 3. plass i hjemmerittet Tour Down Under avslutter en av 2000-tallets største syklister karrieren sin. Cadel Evans har vært en syklist som har klart å hevde seg både i mange av de store klaissikerne og de store treukersrittene. Høydepunktene var utvilsomt VM-seieren i 2009 og sammenlagtseieren i Tour de France i 2011. Dagens resultat viser at det er en syklist som gir seg, om ikke på topp, så i alle fall mens han fremdeles har saft i beina. Personlig vil jeg savne syklisten Evans, fordi han på mange måter representerer tiden jeg selv har fulgt med i skkelsirkuset og alt det jeg elsker med sporten.

Høsten 2001 fikk jeg min første lærerjobb, og flyttet til en leilighet der jeg for første gang kunne se på Eurosport. Da var det jeg først ordentlig ble klar over at sykling handlet om mer enn Tour de France og VM. Jeg fulgte med litt på Spania rundt den høsten, og noen av vårklassikerne, men Giro d' Italia 2002 var det første treukersrittet jeg virkelig fikk med meg. Det var også rittet der Evans fikk sitt definitive gjennombrudd. Bakgrunnen var at Evans, som kjørte for Mapei-laget, den gang verdens beste lag, egentlig skulle være hjelperytter for Stefano Garzelli, som hadde vunnet giroen to år tidligere. Garzelli tok den rosa ledertrøyen, men avla positiv dopingprøve, og ble kastet ut av rittet. Det samme skjedde med den nye lederen, Gilberto Simoni, og trøya ble overtatt av Francesco Casagrande. Og jammen ble også Casagrande kastet ut, for å ha slått ned en medsyklist. Evans, som alltid hadde sin største styrke i temporittene, satt plutselig med den rosa ledertrøya etter en av tempoetappene. Dagen etter ble vi vitne til en historisk sprekk, Evans gikk helt tom og tapte massevis av minutter til de andre. Kampen om rosa var over, men Evans' karriere var såvidt i gang.

Året etter gikk Evans til det tyske Telekom-laget, noe som ikke ble noen suksess. Evans fant ikke formen, og ble heller ikke satset på i et lag med mange store stjerner. Man kan jo forestille seg at doping kan ha hatt noe med det å gjøre. At dopingen i Telekom var systematisk, er godt dokumentert, og at mangelen på tillit fra laget kan ha sammenheng med manglende vilje til å delta i dopingregimet, er ikke usannsynlig.  Selv om også Evans skal ha jobbet med den beryktede Dr Ferrari i begynnelsen av karrièren, er Evans er en av de få av de store syklistene de siste 15 årene som ikke har blitt avslørt eller koblet direkte til doping. En annen syklist, Tom Boonen, sa under TDF et år at Evans kanskje var den eneste av sammenlagtrytterne som ikke var dopet.

Redningen for australieren ble å komme til det belgiske Lotto-laget i 2005. Laget hadde ikke noen stor sammenlagtstjerne, så Evans fikk kjøre for egne sjanser. Her ble han lagkamerat med landsmannen Robbie McEwen. Situasjonen var egentlig ganske lik for begge. De fikk ikke all verdens støtte fra laget verken i spurtene eller i fjellet, men de klarte seg godt selv. Karrièren til Evans har i det store og hele handlet mye om å klare seg selv. Man kan jo bare gjette hvor mye mer Evans hadde klart å vinne med backing fra et samlet lag. Samtidig har nok Evans vært en einstøing som har trivdes i eget selskap, og han har kanskje ikke bare vært lett å jobbe med.

Etterhvert som Evans' prestasjoner ble bedre og bedre, skaffet også laget stjerner som skulle være hjelpryttere for ham. Det beste eksempelet er vel Jaroslav Popovitsj, som ble hentet til Lotto-laget fra Discovery i 2008. Det hele ble en fiasko. Det skal vel ikke mye fantasi til for å mistenke at tilgangen på dopingmidler ikke var så lett som i laget til Johan Bryunell. Året etter var Popovitsj tilbake hos Bruynell i Astana-laget. Like mislykket var signeringen av Daniel Moreno i 2010.

Evans så lenge ut til å bli en typisk nesten-rytter, som presterte godt, men som aldri fikk den store seieren. Derfor var det så populært da Evans ble verdensmester i 2009. Dette markerte også fødselen for en ny Evans. Tidligere var han kjent som en defensiv rytter som profiterte på tempoegenskapene sine. Nå ble han mer offensiv, tok flere sjanser. Og dermed også mye mer populær. Han begynte å vinne mer. Fleche-Wallonne, Tirreno-Adriatico, Romandiet rundt. Den største seieren kom likevel i 2011, sammenlagtseieren i Tour de France.

Spesielt i Tour de France hadde det blitt mye nesten for Evans. Jeg har jo tidligere skrevet om TDF i 2010, et av de beste innleggene jeg har skrevet på denne bloggen, synes jeg selv i alle fall. Han hadde vært på pallen og flere ganger blitt topp ti. men aldri klart å nå til topps. Den største konkurrenten i 2011 var luxemburgeren Andy Schleck. På kongetappen dro Schleck til og fikk flere minutters forsprang på Evans og de andre, og sjansen til å vinne så ut til å svinne for Evans nok en gang. Laget var heller ikke sterkt nok til å hjelpe til med å hente inn Schleck. Da tok Evans ansvaret selv. Han la seg i front oppover fjellsidne, og fikk ikke hjelp av noen. Evans tok inn flere minutter på Schleck, men klarte ikke å hente han inn. Etappen til Chevalier viser noe av hva slags rytter Evans har vært. Den utrettelige kjempen som biter tennene sammen og kjemper en ensom kamp for å minimere tapene sine, selv om sjansen for å lykkes er små. Han lå fortsatt et stykke bak før den avsluttende tempoetappen. Der viste Evans seg som suveren, og en hel sykkelverden unnet Evans endelig å stå på toppen i verdens største sykkelritt.

Siden 2011 har ikke seirene kommet like hyppig. Det handler om skader, punkteringer på avgjørende tidspunkt, sykdom og uflaks. Men dagens tredjeplass viser at han har holdt nivået helt inn. Når vi ser de siste femten årene i perspektiv, med alle skandalene, avsløringene, ryktene og utestengningene, er det kanskje ikke helt feil å kåre Cadel Evans til 2000-tallets største sykkelrytter.

lørdag 24. januar 2015

På tide å få Janteloven tilbake?


For en del år siden, på den tiden jeg gikk på bibelskole, ble jeg invitert i bryllup til en god venn. Som vanlig er ved slike anledninger, ble både brud og brudgom hyllet av en samlet gjesteliste. Brudgommen har en del onkler, og alle skulle si noen velvalgte ord til brudgommen. Da den siste skulle holde sin tale refererte han til alle godordene som var sagt om brudgommen før han uttrykte at han gjerne ville legge til en god karakteregenskap til hos brudgommen: "Han er beskjeden".

Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner du som leser får av ordet "beskjedenhet". Men jeg drister meg til å påstå at det ikke er et ord folk flest ville brukt for å gi en positiv beskrivelse av noen. Grunnen til at jeg husker det så godt, er nok at jeg selv hadde sett på beskjedenhet som en negativ egenskap, ikke minst hos meg selv. Nå kan det selvsagt hende at taleren la et annet innhold i ordet enn jeg gjør, men likevel. For denne mannen var beskjedenhet noe positivt og verdt å vektlegge.

Kontrasten til virkeligheten som omga meg på den tiden, var ganske tydelig. Det å være en del av et offensivt, ekspressivt kristent miljø som jeg var på denne tiden, var både spennende og krevende. Noe av det jeg syntes var vanskeligst var å overvinne min egen beskjedenhet eller sjenerthet for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jeg husker spesielt en episode der jeg var på teamtur, og rektoren vår skulle holde en "pep-talk" for oss før vi skulle ut og evangelisere. Han annonserte at han skulle snakke om hvordan vi skulle løse problemet med at vi var redde og usikre i det å snakke med ukjente mennesker. Jeg ble håpefull om at jeg endelig skulle å bukt med dette problemet, men ble nok litt skuffa da han fortalte at løsningen var å tenke på hvor høyt Jesus elsket menneskene vi skulle "evangelisere".

Senere ble det jo mer og mer tydelig at det å være beskjeden, sjenert, tilbakeholden var egenskaper som passet dårlig inn i en ekspressiv og utadretta kristendomsform som pinsekristendommen er. En gang hørte jeg faktisk en ung forkynner fra Australia si at å være sjenert var en synd.

Etter at forfatteren Aksel Sandemose skrev boken "En flyktning krysser sitt spor" i 1933, ble "Janteloven" et begrep som ble allment kjent. Det som noen ganger har undret meg er, hvor utbredt forestillingen er om hvor viktig kampen mot denne loven fortsatt er. Janteloven ble jo skrevet av en bestemt mann i en bestemt kontekst om en fiktiv oppvekst i en landsby i Danmark, en litterær skildring som jeg tolker som ganske lite representativ for hvordan gutter og jenter vokste opp på den tiden, og enda mindre i dag. Likevel får man stadig opplevelsen av at janteloven er utbredt, innflytelsesrik og må bekjempes. Da er det kanskje tid for å se på det fra en annen vinkel? Er kampen mot Janteloven noe som fortsatt må prioriteres?

Selvsagt er det element av Janteloven som vi absolutt verken trenger eller vil ha. Nå er det viktigste med Jantelova kanskje ånden den ble skrevet i, den beskrev en smålig, misunnelig, kontrollerende holdning til den som skilte seg ut. Det trenger vi ikke. Når Janteloven sier at "Du skal ikke tro at du duger til noe", og "Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg", går det jo på tvers av alt det som er verdifullt for oss. Men samstundes kan man undre seg på om den innbilte kampen mot Janteloven har ført til at man har kjørt seg godt fast i den motsatte grøften. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, er jo idealet for mange i dag å vektlegge individet sin unikhet og eksepsjonalitet, der ingen skal legge noe begrensing for den enkeltes personlige drømmer og ambisjoner. Kanskje er det på tide å slå et slag for beskjedenheten, eller som Janteloven sier: "Du skal ikke tro du er klokere enn oss (...) bedre enn oss (...) mere enn oss."

I tiden for den ekspressive individualismen, er det kanskje sunt med litt balanse. Jeg bare slår et lite slag for beskjedenheten. Hans Nielsen Hauge hadde jo slagordet "Gudsfrykt med nøysomhet". Kanskje det ikke var så dumt.

mandag 19. januar 2015

"The age of authencity" og den ekspressive individualismen

Den kanadiske filosofen Charles Taylor kallar tid vi lever i for ”the age of authencity”. Eg siterer frå masteroppgåva mi:

Med dette meiner han at dagens menneske er ute etter det som er genuint og ekte. Skepsisen mot det etablerte og institusjonelle er stor, og ein søker som enkeltindivid etter det som ein subjektivt opplever som autentisk. Taylor skildrar fleire kjenneteikn på denne tidsalderen. Noko av det mest sentrale er ein ”ekspressiv individualisme”. Konformitet er avskydd, den individuelle autoritet og sjølvrealisering er opphøgd. Ein har fokus berre på det som opplevast som relevant for det enkelte individet. Samstundes er individet meir enn nokon gong i behov av stadfesting av kven ein er og kva ein gjer. Individet vil søke å oppnå sitt fulle potensiale, og det frie val er i sentrum. Alt som kan hindre full fridom til å forme si eiga framtid, skal fjernast (...)

I det religiøse livet handlar det om kjensler og lidenskap. Ein relaterer lite til rasjonalitet og ortodoksi, og i stor grad forfektar ein ei individuell religionsforståing og avviser den institusjonelle. Det enkelte individ sin intuisjon styrer relasjonen til det religiøse, og ein slik intuisjon kan ikkje overførast til andre. Skilnader mellom religiøse grupper blir opplevd som irrelevant og unødvendige. Den religiøse er ein pilegrim, ein sanningssøkar.


Den pentekostale kristendomsforma som har vore ein viktig kontekst i livet mitt, har alltid vore retta mot enkeltindividet. Sentralt er enkeltmennesket sine personlege val, den personlege trua og det personlege forholdet til Gud. Slik kan ein også seie at denne passar inn i vår tid på ein særskilt måte, Det er altså samsvar mellom ein slik ekspressiv individualisme og den pinsekarismatiske kristendomsforma. Det blir lagt vekt på at ein er unik, at Gud har ein personleg plan og eit personleg kall til kvar enkelt. I det kristne livet legg ein vekt på å ha eit eige, personleg forhold til Gud der han kan snakke til kvar enkelt individ. Dei personlege, individuelle profetiane har spesielt gode vekstvilkår i slike miljø. Eg var sjølv ein del av eit bibelskulemiljø som dyrka det individuelle og det ekstraordinære, der det å legge lista høgt var eit ideal, uansett om ein kom over eller ikkje. Då miste ein også lett av syne eit anna bibelsk ideal, det å ...leva eit stilt og fredeleg liv med gudsfrykt og vørdnad i alt vi gjer. 

At ein slik individualisme er ekspressiv, gjeld sjølvsagt ikkje berre for det religiøse livet, men overalt i samfunnet. Det er ikkje nok å skilje seg ut, vere særegen, gjere sin egen "greie", det er også viktig at ein viser det til alle. Eit symptom er alle talentkonkurransane på TV, kor ein er på jakt etter det som skiljer seg ut, det ekstraordinære, x-faktoren. Samfunnet i dag omfamnar slike som kan realisere seg sjølv og sin ekstraordinæritet. Det er påfallande kor mange av deltakarane i slike konkurransar som utrykkjer at det dei helst vil, er ¨leve av å stå på ei scene", at draumen er å få realisert talentet sitt. Ein trur på sin eigen ekstraordinæritet, og dei aller fleste må gå skuffa heim, fordi dei aller fleste av oss slett ikkje er så ekstraordinære. Vi er vanlege menneske som gjer så godt vi kan. Og det er faktisk heilt greit.

Baksida av det heile, er at det å vere vanleg, normal, leve eit vanleg A4-liv i det stille og rolege er noko som blir nedvurdert. Jantelova, som legg ein dempar på individualismen, er rota til alt som er vondt og vanskeleg. Min gamle lærarskulelærar, Mattias Øhra, som har forska på korleis ungdomar har det, seier:

Vi skal selvfølgelig forstå at ungdommene er unike og spesielle, men når vi bare har fokus på at ungdommene skal være så spesielle, eksepsjonelle, kreative og unike opplever mange det som press (...) I dagens samfunn lever vi på toppen av behovspyramiden og bruker alt av energi på selvrealisering. Vi har blitt rike og vi har muligheter til å realisere oss selv. I tillegg har vi mange valg og vi må vise at vi tar de riktige valgene.

Kong Harald tok tak i noe av det same i sin nyttårstale:

Samtidig kan de mange mulighetene – paradoksalt nok – oppleves som en belastning: For når alt er mulig, blir ingenting godt nok.1 av 5 jenter på ungdomstrinnet har tegn på depresjon. De blir syke av forventningspress – både eget og andres. Vi voksne har en viktig oppgave i å minne ungdommene våre på at de er gode nok akkurat som de er.

Eg trur at det er mange unge menneske i dag, slik som både kong Harald og Øhra skildrar, som er dønn slitne av å skulle måtte vere unike og ekstraordnære, og berre vil leve vanlege liv. Og det som Øhra seier er sant: Det er heilt ok. Og kanskje er det bedre med sopp enn banan på pizza. Sjølv om det siste er meir ekstraordinært ;)

lørdag 17. januar 2015

Ytringsfrihetsfundamentalistene

Hendelsene i Paris for en uke siden har ført til et mylder av uforståelige og rent ut idiotiske uttalelser og handlinger fra folk her hjemme. Folk står timesvis i kø for å kjøpe det franske vitsebladet. I dag ble et eksemplar lagt ut til 8000 kr på finn.no. Debatten rundt ytringfrihet har vært preget av ønsket om å "ta" dem som kommer med "feil" ytringer, ytringer som kan tolkes som at man vil begrense ytringsfriheten.Vi har fått et ytringsfrihetshysteri, som vel kan forstås ut fra grusomheten i det som skjedde. Men det er overraskende hvor mange som ikke klarer å se nyansene i denne problematikken. Og de få som faktisk gjør det, som AP-leder Jonas Gahr Støre, filmregissør Erik Poppe og Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, blir sablet ned.

Den ene store kortslutningen som stort sett kommer hver gang vi ser en terroraksjon fra islamister, er at dette ikke har noe med islam å gjøre. Selvsagt er de aller fleste muslimer fredelige og flotte folk, Spesielt i Norge er vi velsigna med fredelige og reflekterte muslimer. Men det likevel ingen tvil om at disse islamistene er religiøse muslimer, og at handlingene deres er umulige å forstå uten i sin religiøse kontekst. Det ser du også på reaksjonene fra muslimer flest: man tar avstand fra terroren, men man forstår heller ikke hvorfor profeten skal hånes på den måten. Abid Raja er således i utakt med sin egen religiøse gruppe når han sier at dette "har ingenting med religion å gjøre" For noen muslimer har det alt med religion å gjøre. Derfor bør man lytte til analysen til Naser Khader som sier at "Islam trenger en revolusjon".

Den andre kortslutningen er det jeg vil karakterisere som ytringsfrihetsfundamentalisme. "Man kan ikke sette et "men" bak ordet ytringsfrihet", sa liberalismens fremste talskvinne Trine Skei Grande på NRK her om dagen. Uttalelsen kom som en reaksjon på at Jonas Gahr Støre gjorde akkurat det. Selvsagt har Støre rett, og jeg vil gjøre det samme. Det går ikke an å snakke om ytringsfrihet uten å si et men bak. For det Grande gjør seg skyldig i, er det klassiske liberale dilemma, som Hans Skjervheim formulerte. Man tar et overstandpunkt som man selv definerer som liberalt, så blir alle synspunkt som går mot dette, stemplet som illiberale. Slik har man selv blitt den mest illiberale av alle. Man  er tolerant mot alt unntatt intoleranse. Når den samme Grande sier at "Enten så er du for, eller så er du mot", viser det hvor hysteriske man kan bli på prinsipper. Knut Nærum formulerte det glimrende ironisk i "Nytt på Nytt": "Jeg liker at Trine Skei Grande sier hva det er lov og hva det ikke er lov å si i en debatt om ytringsfrihet."

Det som er det klareste signalet som kommer fra disse ytringsfrihetsfundamentalistene i tida etter angrepet i Paris, er at retten til å såre, krenke og latterliggjøre er viktigere enn hensynet til dem som lar seg såre, krenke eller bli latterliggjort. Selvsagt er prinsippet om ytringsfrihet en av de viktigste verdiene i samfunnet vårt. Det er et prinsipp som er umistelig. Men det er her mange kortslutter. Hvorfor skal man bruke dette prinsippet til å såre og latterliggjøre. Eller for å si det på en annen måte: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe?

Det undrer meg at omtrent ingen har kommentert denne sammenhengen, før en 17-åring skrev dette i går. Før jul gikk tusenvis i store demonstrasjonstog mot mobbing, og kongen gjorde dette til et hovedtema i talen sin. Når mobbing.begrepet omtrent ikke blir anvendt i debatten rundt ytringsfrihet, sier det ikke da noen viktig om vår mangel til empati og mangel på å omsette ord til handling? Spørsmålet må jo stilles: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe? For er det ikke det disse Muhammed-karikaturene gjør? Mobbe muslimer og latterliggjøre det som er hellig for dem? Som lærer vet jeg at jeg ville reagert dersom noen hadde bevisst gått inn for å såre og latterliggjøre religiøse elever og de de tror på. Jeg ville reagert sterkt, for det bryter med alle prinsipper jeg har om rett og galt. Hvordan kan vi da framstille tegnerne i Charlie Habdo som idealer vi hyller?

Debatten den siste uka viser at man er mer interessert i å ri prinsipper og hylle mobbende retorikk enn å bidra til en bedre verden. Akkurat nå framstår ytringsfrihetsfundamentalsitene som provokatører og krigshissere. Jeg er heller ikke Charlie.


søndag 11. januar 2015

Ikke lenger en pinsevenn


Fra oppveksten i min lokale pinsemenighet.
Jeg sitter litt til høyre for midten
For første gang i livet mitt er jeg ikke lenger en pinsevenn. Noe av det første jeg gjorde da masteroppgaven min om pinsebevegelsen var sluttført, var å be om utmeldingsskjema fra pinsemenigheten jeg var medlem av. Jeg gjorde ikke dette som en protest eller markering mot det jeg fant ut i løpet av prosessen med å skrive oppgave, men det var naturlig for meg å sette punktum nå, etter at oppgaven var fullført. Men det er noe jeg har tenkt på lenge, og det er svært lenge siden jeg har følt at "pinsevenn" er en beskrivelse som passer på meg. For meg markerer dette farvel til kirkesamfunnet jeg alltid har vært en del av. Det oppleves altså som en ganske viktig hendelse i livet mitt. Ikke bare har jeg vært med i bevegelsen, jeg har vært en aktiv forkynner, sanger og leder i flere av disse årene. Nå er det altså slutt. I dette innlegget vil jeg si litt om hvorfor det har blitt slik.

Svaret på dette "hvorfor" er selvsagt sammensatt. Det kan for eksempel ha å gjøre med en oppvekst med mange lover og regler, med at det ikke alltid var lett å komme fra den eneste pinsefamilien i bygda, og at man lett opplevde seg som utenfor både i møte med folk i bygda, men også med ungdommer fra andre pinsemenigheter, siden de gjerne kom fra større menigheter og var flere. Jeg ble fort vant til å skulle være annerledes. Det kan også ha å gjøre med en sangstil og en møtestil som jeg opplevde som gammeldags, og en karismatisk væremåte som gjorde meg ukomfortabel. Det kan også ha å gjøre med harde og loviske mennesker som brukte enhver anledning til å advare mot lunkenhet. Det er likevel ikke dette jeg vil legge mest vekt på, siden jeg etterhvert lærte meg å forholde meg til troen på en sunnere og mer personlig måte. Jeg fikk mine egne åndelige opplevelser, og ikke minst var det viktig for meg å begynne på videregående, treffe mer vidsynte folk, og oppleve fellesskap med kristne fra flere leire. Dette fellesskapet var med på å bidra til at min identitet som pinsevenn aldri ble veldig sterk. Da jeg bestemte meg for å gå bibelskole etter videregående, var det mer naturlig for meg å søke til en skule med en mer tverrkirkelig profil, enn til de typiske "pinseskolene".
Konfirmasjon i pinsemenigheten

Jeg vil forsøke å presentere tre årsaker som jeg tror har vært de viktigste til at jeg nå ikke lenger vil kalle meg en pinsevenn. De er nok ikke de eneste årsakene, men trolig de viktigste. Og da tar jeg utgangspunkt i mitt voksne liv,og ikke de tingene jeg har dratt meg meg fra barndommen. Kan godt hende de er like viktige, men det føles litt som ansvarsfraskrivelse dersom jeg skal skylde alt på hva som skjedde i barndommen.

Den første årsaken er at jeg har opplevd pinsekristendommen i stor grad som en gjerningsreligion. Min opplevelse har vært at veldig mye handler om hva man skal gjøre. Da jeg vokste opp handlet det mest om hva man ikke skulle gjøre. Det kunne være slitsomt nok, men ga samtidig en ramme som på en merkelig måte også kunne kjennes trygt. For meg ble det mye vanskeligere når det handlet om hva man skulle, eller burde gjøre. For i stor grad handlet det om å gjøre og føle ting som ikke falt naturlig. Først og fremst handlet det om å vitne om troen sin og vinne mennesker for Kristus. Det falt ikke naturlig for meg å skulle vitne om troen både fordi jeg var vant til å prøve å skjule det mest mulig, men også fordi jeg var litt sjenert og likte dårlig å snakke med fremmede. Noen sterke åndelige opplevelser ga meg større mot. Men jeg lærte meg også etterhvert å undertrykke slike følelser og vitnet og sang på gater og utesteder. Målet var å få bedt en frelsesbønn med noen, slik at man kunne skryte av resultatene til andre. Jeg tenker på gru på de som ble utsatt for slike som meg, og skammer meg.

Den riktige følelsen var "nød", at man skulle føle så sterkt for mennesker at man omtrent ville gjøre hva som helst for å redd dem fra fortapelse. Tro var et verb, Vekkelsen var målet, bønn og evangelisering var middelet. Det ble selvsagt understreket at man ikke skulle gjøre det i egen kraft, men i Guds kraft. Men det å få tak i denne kraften, var også noe man måtte søke og arbeide for, eller reise steder der kraften eller "ilden" var, slik at man kunne ta den med tilbake. Det var hele tiden forventninger om en personlig forpliktelse og en personlig tro, et personlig forhold til Jesus. Alt skulle basere seg på at det var personlig. Det var jo et av mantraene man ofte brukte: Troen på Jesus handler ikke om bud og regler, men om et personlig forhold til Jesus. Det underforståtte kravet ble jo at man kjente denne følelsen av nærhet med Jesus, og at man opplevde denne når man skulle be. Dersom man ikke gjorde det, hadde man jo et problem. I sum ble det veldig mange ting som ble krevende og vanskelige. I perioder kjente man en inspirasjon som løftet opp, andre ganger opplevdes det mest tyngende.
På talerstolen i Sarons Dal

Dette kan nok i stor grad handle om at man i pinsebevegelsen på denne tiden opponerte og reagerte mot den praksisen som hadde vært tidligere, der pinsevenner ble oppfattet som defensive, isolerte og loviske. Nå skulle man være offensive, utadretta og visjonære. Min opplevelse var at man var like loviske som før, bare på andre områder. Man var ikke opptatt med forbudene, men ble opptatt av påbudene. Man skulle vitne, vokse, ha sterke følelser og store vyer, og skape forandring i menigheten og byen. I tillegg til min egen vegring for å misjonere, falt det meg veldig unaturlig å bruke store ord, å ha "tro" som gikk utover det jeg naturlig trodde på. Mer enn en gang har jeg opplevd at mangel på overnaturlig inngripen av tro eller kraft ble erstattet av menneskelig manipulasjon. Uten at jeg skal si at det ble opplevd på den måten av alle andre.

En opplevelse jeg husker veldig godt, er fra en av de første predikantkonferansene jeg var på. Følelsen av konstant skyldfølelse og dårlig samvittighet for at man ikke gjorde "nok" preget meg veldig på denne tiden. Dagene på predikantkonferansen forsterket denne følelsen. Det var som et friskt vindpust da folk som Åge Åleskjær og Aril Edvardsen kom inn som gjestetalere siste dagen. Fokuset hos disse lå ikke bare på hva vi skulle gjøre, men på hva Jesus hadde gjort. Det løftet meg opp og ut av den konstante følelsen av tilkortkommenhet som jeg tror jeg har delt og deler med mange pinsevenner.

De neste årene ble fokuset på nåden og på hva Jesus har gjort, som preget spesielt Åleskjærs forkynnelse, også altoverskyggende for meg. Heldigvis fikk jeg frihet til å forkynne dette i pinsekirken jeg var i, og denne tiden ser jeg tilbake på med glede. Likevel ble jeg skuffet over hvor lite innvirkning dette fikk i pinsebevegelsen. Min opplevelse var at man var mer opptatt av strategier og nøkler til vekst, enn til refleksjon og fordypning i forhold til hva evangeliet er, og at man så på nådefokuset som en avsporing eller en sovepute. Noen kalte det også vranglære. Selvsagt er det en god mulighet for at Åleskjær og andre gikk for langt i denne "nye reformasjonen" men for meg ble det en skuffelse at pinsebevegelsen ikke hadde rom for det.

Dette fører meg over i den andre årsaken. Min opplevelse er at pinsebevegelsen er blitt mer og mer "metodistisk". Det er jo et faktum at bevegelsen har sin røtter i Metodistkirken, men jeg tenker på noe litt annet. Min erfaring ble etterhvert at fokuset i mange pinsekirker og i hele bevegelsen ble lagt på metodene man skulle bruke for å bryte isolasjonen til verden og få vekst. Også dette er en tydelig reaksjon på hvordan pinsebevegelsen framstod i den forrige generasjonen, som isolasjonistisk og stagnerende. Åpenhet og vekst ble viktig, nærmest altoverskyggende. Fokus ble altså dreiet fra budskapet man hadde, til hvordan budskapet skulle presenteres. Man la opp strategier, definerte visjoner, startet ledertrening. Budskapet ble sett på som selvforstått og uforanderlig, poenget ble hvordan budskapet skulle presenteres. Man tenkte og tenker som Egil Svartdahl: "Evangeliet er relevant, spørsmålet er om vi formidler det på en relevant måte." Jaget etter å bli opplevd som relevant, gjorde at man stadig gikk lenger i hvilke metoder man var villige til å ta i bruk. Man var altså ikke opptatt av å reflektere, debattere, fordype seg, stille nye spørsmål til det man trodde på. Det var man på en måte ferdig med å definere, siden det aldri hadde endret seg. Fokuset skulle være på hvordan man kunne nå ut til flere. Det handlet om "hvordan" og mindre om "hva" eller "hvem". Man ble opptatt av form mer enn innhold.

Spesielt gjennom lederkonferanser og inspirasjonskonferanser ble dette fokuset tydelig. Man inviterte leder og predikanter fra menigheter i vekst, først og fremst fra Australia og England. Man var nærmest desperat etter å få tak i hvilke metoder disse brukte for å lykkes. Så forsøkte man å innføre de samme metodene her, og mange opplevde stor fortvilelse når det ikke virket. Uten at man ga opp å finne nye metoder. Fokuset på metoder preget ikke bare konferanser, men i stor grad også de enkelte møter og gudstjenester i lokalmenighetene. Selvsagt har metodikken sin sentrale plass i enhver organisasjon. Man må vite hvordan man driver menighet, hvordan man får folk inn i tjenester, hvordan man skal styre økonomien og så videre. Problemet for pinsebevegelsen, slik jeg ser det, har vært at man flytter dette metodefokuset inn på alle andre arenaer også, Der det skulle være fellesskap, ble det snakk om metoder. Der det skulle være inspirasjon, blir det snakk om metoder. Der det skulle være impulser fra andre, inviterte man folk som fokuserte på metoder. Dette understreket også fokuset på gjerningene, det handlet om hva vi måtte gjøre for å få vekst, ikke hva budskapet sa om hva som har blitt gjort.

Den tredje årsaken er den som har vært utløsende for min beslutning. Pinsebevegelsen er ikke det rette stedet er å være når man er i en troskrise. På mange måter skjønner jeg det. Pinsekristendommen er i sin natur offensiv og positivistisk. Det handler om de positive verdiene som kraft, vekst, frimodighet og begeistring. I en troskrise er det helt andre verdier man kjenner behovet for. Selv opplevde jeg dermed at når krisen toppet seg for tre og et halvt år siden, ga det meg ingenting å gå på slike gudstjenseter. Der handlet det stort sett om "hvordan". At tilsynelatende få brydde seg om at jeg sluttet å komme dit, var egentlig ikke overraskende, men likevel talende nok.

Så hva nå? Jeg går litt i Den norske kirke, og kommer nok til å melde meg inn der. Ikke fordi jeg føler meg veldig hjemme der, men i denne kirken finner jeg mye av det jeg trenger nå. En mulighet til å være passiv og anonym, uten å skulle bidra med verken følelser eller gjerninger. Ro til å være på veg, til å være i en prosess mot ukjent mål. En mulighet til å få del i eldgamle tradisjoner, skapt av mennesker som har kjent på det jeg kjenner, og formulert tanker og bønner utifra det. Ta del i en liturgi, som rett nok kan kjennes livløs, men samtidig ikke stiller krav til at jeg skal formulere mine egne bønner og lovsanger.

Det gode jeg vil huske fra tiden min i pinsebevegelsen er først og fremst tiden i Betel Nøtterøy, og fellesskapet jeg opplevde med de andre lederne der. Både fordi de ga meg frihet til å være meg selv og forkynne det jeg trodde på. Men også for at de var opptatt av fellesskapet og ikke bare virksomheten. Jeg kommer nok til å fortsette å følge med hva som skjer i pinsebevegelsen, det opptar meg jo fortsatt. Men nå kan jeg se det utenfra.