søndag 25. januar 2015

En hyllest til Cadel Evans

Med 3. plass i hjemmerittet Tour Down Under avslutter en av 2000-tallets største syklister karrieren sin. Cadel Evans har vært en syklist som har klart å hevde seg både i mange av de store klaissikerne og de store treukersrittene. Høydepunktene var utvilsomt VM-seieren i 2009 og sammenlagtseieren i Tour de France i 2011. Dagens resultat viser at det er en syklist som gir seg, om ikke på topp, så i alle fall mens han fremdeles har saft i beina. Personlig vil jeg savne syklisten Evans, fordi han på mange måter representerer tiden jeg selv har fulgt med i skkelsirkuset og alt det jeg elsker med sporten.

Høsten 2001 fikk jeg min første lærerjobb, og flyttet til en leilighet der jeg for første gang kunne se på Eurosport. Da var det jeg først ordentlig ble klar over at sykling handlet om mer enn Tour de France og VM. Jeg fulgte med litt på Spania rundt den høsten, og noen av vårklassikerne, men Giro d' Italia 2002 var det første treukersrittet jeg virkelig fikk med meg. Det var også rittet der Evans fikk sitt definitive gjennombrudd. Bakgrunnen var at Evans, som kjørte for Mapei-laget, den gang verdens beste lag, egentlig skulle være hjelperytter for Stefano Garzelli, som hadde vunnet giroen to år tidligere. Garzelli tok den rosa ledertrøyen, men avla positiv dopingprøve, og ble kastet ut av rittet. Det samme skjedde med den nye lederen, Gilberto Simoni, og trøya ble overtatt av Francesco Casagrande. Og jammen ble også Casagrande kastet ut, for å ha slått ned en medsyklist. Evans, som alltid hadde sin største styrke i temporittene, satt plutselig med den rosa ledertrøya etter en av tempoetappene. Dagen etter ble vi vitne til en historisk sprekk, Evans gikk helt tom og tapte massevis av minutter til de andre. Kampen om rosa var over, men Evans' karriere var såvidt i gang.

Året etter gikk Evans til det tyske Telekom-laget, noe som ikke ble noen suksess. Evans fant ikke formen, og ble heller ikke satset på i et lag med mange store stjerner. Man kan jo forestille seg at doping kan ha hatt noe med det å gjøre. At dopingen i Telekom var systematisk, er godt dokumentert, og at mangelen på tillit fra laget kan ha sammenheng med manglende vilje til å delta i dopingregimet, er ikke usannsynlig.  Selv om også Evans skal ha jobbet med den beryktede Dr Ferrari i begynnelsen av karrièren, er Evans er en av de få av de store syklistene de siste 15 årene som ikke har blitt avslørt eller koblet direkte til doping. En annen syklist, Tom Boonen, sa under TDF et år at Evans kanskje var den eneste av sammenlagtrytterne som ikke var dopet.

Redningen for australieren ble å komme til det belgiske Lotto-laget i 2005. Laget hadde ikke noen stor sammenlagtstjerne, så Evans fikk kjøre for egne sjanser. Her ble han lagkamerat med landsmannen Robbie McEwen. Situasjonen var egentlig ganske lik for begge. De fikk ikke all verdens støtte fra laget verken i spurtene eller i fjellet, men de klarte seg godt selv. Karrièren til Evans har i det store og hele handlet mye om å klare seg selv. Man kan jo bare gjette hvor mye mer Evans hadde klart å vinne med backing fra et samlet lag. Samtidig har nok Evans vært en einstøing som har trivdes i eget selskap, og han har kanskje ikke bare vært lett å jobbe med.

Etterhvert som Evans' prestasjoner ble bedre og bedre, skaffet også laget stjerner som skulle være hjelpryttere for ham. Det beste eksempelet er vel Jaroslav Popovitsj, som ble hentet til Lotto-laget fra Discovery i 2008. Det hele ble en fiasko. Det skal vel ikke mye fantasi til for å mistenke at tilgangen på dopingmidler ikke var så lett som i laget til Johan Bryunell. Året etter var Popovitsj tilbake hos Bruynell i Astana-laget. Like mislykket var signeringen av Daniel Moreno i 2010.

Evans så lenge ut til å bli en typisk nesten-rytter, som presterte godt, men som aldri fikk den store seieren. Derfor var det så populært da Evans ble verdensmester i 2009. Dette markerte også fødselen for en ny Evans. Tidligere var han kjent som en defensiv rytter som profiterte på tempoegenskapene sine. Nå ble han mer offensiv, tok flere sjanser. Og dermed også mye mer populær. Han begynte å vinne mer. Fleche-Wallonne, Tirreno-Adriatico, Romandiet rundt. Den største seieren kom likevel i 2011, sammenlagtseieren i Tour de France.

Spesielt i Tour de France hadde det blitt mye nesten for Evans. Jeg har jo tidligere skrevet om TDF i 2010, et av de beste innleggene jeg har skrevet på denne bloggen, synes jeg selv i alle fall. Han hadde vært på pallen og flere ganger blitt topp ti. men aldri klart å nå til topps. Den største konkurrenten i 2011 var luxemburgeren Andy Schleck. På kongetappen dro Schleck til og fikk flere minutters forsprang på Evans og de andre, og sjansen til å vinne så ut til å svinne for Evans nok en gang. Laget var heller ikke sterkt nok til å hjelpe til med å hente inn Schleck. Da tok Evans ansvaret selv. Han la seg i front oppover fjellsidne, og fikk ikke hjelp av noen. Evans tok inn flere minutter på Schleck, men klarte ikke å hente han inn. Etappen til Chevalier viser noe av hva slags rytter Evans har vært. Den utrettelige kjempen som biter tennene sammen og kjemper en ensom kamp for å minimere tapene sine, selv om sjansen for å lykkes er små. Han lå fortsatt et stykke bak før den avsluttende tempoetappen. Der viste Evans seg som suveren, og en hel sykkelverden unnet Evans endelig å stå på toppen i verdens største sykkelritt.

Siden 2011 har ikke seirene kommet like hyppig. Det handler om skader, punkteringer på avgjørende tidspunkt, sykdom og uflaks. Men dagens tredjeplass viser at han har holdt nivået helt inn. Når vi ser de siste femten årene i perspektiv, med alle skandalene, avsløringene, ryktene og utestengningene, er det kanskje ikke helt feil å kåre Cadel Evans til 2000-tallets største sykkelrytter.

lørdag 24. januar 2015

På tide å få Janteloven tilbake?


For en del år siden, på den tiden jeg gikk på bibelskole, ble jeg invitert i bryllup til en god venn. Som vanlig er ved slike anledninger, ble både brud og brudgom hyllet av en samlet gjesteliste. Brudgommen har en del onkler, og alle skulle si noen velvalgte ord til brudgommen. Da den siste skulle holde sin tale refererte han til alle godordene som var sagt om brudgommen før han uttrykte at han gjerne ville legge til en god karakteregenskap til hos brudgommen: "Han er beskjeden".

Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner du som leser får av ordet "beskjedenhet". Men jeg drister meg til å påstå at det ikke er et ord folk flest ville brukt for å gi en positiv beskrivelse av noen. Grunnen til at jeg husker det så godt, er nok at jeg selv hadde sett på beskjedenhet som en negativ egenskap, ikke minst hos meg selv. Nå kan det selvsagt hende at taleren la et annet innhold i ordet enn jeg gjør, men likevel. For denne mannen var beskjedenhet noe positivt og verdt å vektlegge.

Kontrasten til virkeligheten som omga meg på den tiden, var ganske tydelig. Det å være en del av et offensivt, ekspressivt kristent miljø som jeg var på denne tiden, var både spennende og krevende. Noe av det jeg syntes var vanskeligst var å overvinne min egen beskjedenhet eller sjenerthet for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jeg husker spesielt en episode der jeg var på teamtur, og rektoren vår skulle holde en "pep-talk" for oss før vi skulle ut og evangelisere. Han annonserte at han skulle snakke om hvordan vi skulle løse problemet med at vi var redde og usikre i det å snakke med ukjente mennesker. Jeg ble håpefull om at jeg endelig skulle å bukt med dette problemet, men ble nok litt skuffa da han fortalte at løsningen var å tenke på hvor høyt Jesus elsket menneskene vi skulle "evangelisere".

Senere ble det jo mer og mer tydelig at det å være beskjeden, sjenert, tilbakeholden var egenskaper som passet dårlig inn i en ekspressiv og utadretta kristendomsform som pinsekristendommen er. En gang hørte jeg faktisk en ung forkynner fra Australia si at å være sjenert var en synd.

Etter at forfatteren Aksel Sandemose skrev boken "En flyktning krysser sitt spor" i 1933, ble "Janteloven" et begrep som ble allment kjent. Det som noen ganger har undret meg er, hvor utbredt forestillingen er om hvor viktig kampen mot denne loven fortsatt er. Janteloven ble jo skrevet av en bestemt mann i en bestemt kontekst om en fiktiv oppvekst i en landsby i Danmark, en litterær skildring som jeg tolker som ganske lite representativ for hvordan gutter og jenter vokste opp på den tiden, og enda mindre i dag. Likevel får man stadig opplevelsen av at janteloven er utbredt, innflytelsesrik og må bekjempes. Da er det kanskje tid for å se på det fra en annen vinkel? Er kampen mot Janteloven noe som fortsatt må prioriteres?

Selvsagt er det element av Janteloven som vi absolutt verken trenger eller vil ha. Nå er det viktigste med Jantelova kanskje ånden den ble skrevet i, den beskrev en smålig, misunnelig, kontrollerende holdning til den som skilte seg ut. Det trenger vi ikke. Når Janteloven sier at "Du skal ikke tro at du duger til noe", og "Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg", går det jo på tvers av alt det som er verdifullt for oss. Men samstundes kan man undre seg på om den innbilte kampen mot Janteloven har ført til at man har kjørt seg godt fast i den motsatte grøften. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, er jo idealet for mange i dag å vektlegge individet sin unikhet og eksepsjonalitet, der ingen skal legge noe begrensing for den enkeltes personlige drømmer og ambisjoner. Kanskje er det på tide å slå et slag for beskjedenheten, eller som Janteloven sier: "Du skal ikke tro du er klokere enn oss (...) bedre enn oss (...) mere enn oss."

I tiden for den ekspressive individualismen, er det kanskje sunt med litt balanse. Jeg bare slår et lite slag for beskjedenheten. Hans Nielsen Hauge hadde jo slagordet "Gudsfrykt med nøysomhet". Kanskje det ikke var så dumt.

mandag 19. januar 2015

"The age of authencity" og den ekspressive individualismen

Den kanadiske filosofen Charles Taylor kallar tid vi lever i for ”the age of authencity”. Eg siterer frå masteroppgåva mi:

Med dette meiner han at dagens menneske er ute etter det som er genuint og ekte. Skepsisen mot det etablerte og institusjonelle er stor, og ein søker som enkeltindivid etter det som ein subjektivt opplever som autentisk. Taylor skildrar fleire kjenneteikn på denne tidsalderen. Noko av det mest sentrale er ein ”ekspressiv individualisme”. Konformitet er avskydd, den individuelle autoritet og sjølvrealisering er opphøgd. Ein har fokus berre på det som opplevast som relevant for det enkelte individet. Samstundes er individet meir enn nokon gong i behov av stadfesting av kven ein er og kva ein gjer. Individet vil søke å oppnå sitt fulle potensiale, og det frie val er i sentrum. Alt som kan hindre full fridom til å forme si eiga framtid, skal fjernast (...)

I det religiøse livet handlar det om kjensler og lidenskap. Ein relaterer lite til rasjonalitet og ortodoksi, og i stor grad forfektar ein ei individuell religionsforståing og avviser den institusjonelle. Det enkelte individ sin intuisjon styrer relasjonen til det religiøse, og ein slik intuisjon kan ikkje overførast til andre. Skilnader mellom religiøse grupper blir opplevd som irrelevant og unødvendige. Den religiøse er ein pilegrim, ein sanningssøkar.


Den pentekostale kristendomsforma som har vore ein viktig kontekst i livet mitt, har alltid vore retta mot enkeltindividet. Sentralt er enkeltmennesket sine personlege val, den personlege trua og det personlege forholdet til Gud. Slik kan ein også seie at denne passar inn i vår tid på ein særskilt måte, Det er altså samsvar mellom ein slik ekspressiv individualisme og den pinsekarismatiske kristendomsforma. Det blir lagt vekt på at ein er unik, at Gud har ein personleg plan og eit personleg kall til kvar enkelt. I det kristne livet legg ein vekt på å ha eit eige, personleg forhold til Gud der han kan snakke til kvar enkelt individ. Dei personlege, individuelle profetiane har spesielt gode vekstvilkår i slike miljø. Eg var sjølv ein del av eit bibelskulemiljø som dyrka det individuelle og det ekstraordinære, der det å legge lista høgt var eit ideal, uansett om ein kom over eller ikkje. Då miste ein også lett av syne eit anna bibelsk ideal, det å ...leva eit stilt og fredeleg liv med gudsfrykt og vørdnad i alt vi gjer. 

At ein slik individualisme er ekspressiv, gjeld sjølvsagt ikkje berre for det religiøse livet, men overalt i samfunnet. Det er ikkje nok å skilje seg ut, vere særegen, gjere sin egen "greie", det er også viktig at ein viser det til alle. Eit symptom er alle talentkonkurransane på TV, kor ein er på jakt etter det som skiljer seg ut, det ekstraordinære, x-faktoren. Samfunnet i dag omfamnar slike som kan realisere seg sjølv og sin ekstraordinæritet. Det er påfallande kor mange av deltakarane i slike konkurransar som utrykkjer at det dei helst vil, er ¨leve av å stå på ei scene", at draumen er å få realisert talentet sitt. Ein trur på sin eigen ekstraordinæritet, og dei aller fleste må gå skuffa heim, fordi dei aller fleste av oss slett ikkje er så ekstraordinære. Vi er vanlege menneske som gjer så godt vi kan. Og det er faktisk heilt greit.

Baksida av det heile, er at det å vere vanleg, normal, leve eit vanleg A4-liv i det stille og rolege er noko som blir nedvurdert. Jantelova, som legg ein dempar på individualismen, er rota til alt som er vondt og vanskeleg. Min gamle lærarskulelærar, Mattias Øhra, som har forska på korleis ungdomar har det, seier:

Vi skal selvfølgelig forstå at ungdommene er unike og spesielle, men når vi bare har fokus på at ungdommene skal være så spesielle, eksepsjonelle, kreative og unike opplever mange det som press (...) I dagens samfunn lever vi på toppen av behovspyramiden og bruker alt av energi på selvrealisering. Vi har blitt rike og vi har muligheter til å realisere oss selv. I tillegg har vi mange valg og vi må vise at vi tar de riktige valgene.

Kong Harald tok tak i noe av det same i sin nyttårstale:

Samtidig kan de mange mulighetene – paradoksalt nok – oppleves som en belastning: For når alt er mulig, blir ingenting godt nok.1 av 5 jenter på ungdomstrinnet har tegn på depresjon. De blir syke av forventningspress – både eget og andres. Vi voksne har en viktig oppgave i å minne ungdommene våre på at de er gode nok akkurat som de er.

Eg trur at det er mange unge menneske i dag, slik som både kong Harald og Øhra skildrar, som er dønn slitne av å skulle måtte vere unike og ekstraordnære, og berre vil leve vanlege liv. Og det som Øhra seier er sant: Det er heilt ok. Og kanskje er det bedre med sopp enn banan på pizza. Sjølv om det siste er meir ekstraordinært ;)

lørdag 17. januar 2015

Ytringsfrihetsfundamentalistene

Hendelsene i Paris for en uke siden har ført til et mylder av uforståelige og rent ut idiotiske uttalelser og handlinger fra folk her hjemme. Folk står timesvis i kø for å kjøpe det franske vitsebladet. I dag ble et eksemplar lagt ut til 8000 kr på finn.no. Debatten rundt ytringfrihet har vært preget av ønsket om å "ta" dem som kommer med "feil" ytringer, ytringer som kan tolkes som at man vil begrense ytringsfriheten.Vi har fått et ytringsfrihetshysteri, som vel kan forstås ut fra grusomheten i det som skjedde. Men det er overraskende hvor mange som ikke klarer å se nyansene i denne problematikken. Og de få som faktisk gjør det, som AP-leder Jonas Gahr Støre, filmregissør Erik Poppe og Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, blir sablet ned.

Den ene store kortslutningen som stort sett kommer hver gang vi ser en terroraksjon fra islamister, er at dette ikke har noe med islam å gjøre. Selvsagt er de aller fleste muslimer fredelige og flotte folk, Spesielt i Norge er vi velsigna med fredelige og reflekterte muslimer. Men det likevel ingen tvil om at disse islamistene er religiøse muslimer, og at handlingene deres er umulige å forstå uten i sin religiøse kontekst. Det ser du også på reaksjonene fra muslimer flest: man tar avstand fra terroren, men man forstår heller ikke hvorfor profeten skal hånes på den måten. Abid Raja er således i utakt med sin egen religiøse gruppe når han sier at dette "har ingenting med religion å gjøre" For noen muslimer har det alt med religion å gjøre. Derfor bør man lytte til analysen til Naser Khader som sier at "Islam trenger en revolusjon".

Den andre kortslutningen er det jeg vil karakterisere som ytringsfrihetsfundamentalisme. "Man kan ikke sette et "men" bak ordet ytringsfrihet", sa liberalismens fremste talskvinne Trine Skei Grande på NRK her om dagen. Uttalelsen kom som en reaksjon på at Jonas Gahr Støre gjorde akkurat det. Selvsagt har Støre rett, og jeg vil gjøre det samme. Det går ikke an å snakke om ytringsfrihet uten å si et men bak. For det Grande gjør seg skyldig i, er det klassiske liberale dilemma, som Hans Skjervheim formulerte. Man tar et overstandpunkt som man selv definerer som liberalt, så blir alle synspunkt som går mot dette, stemplet som illiberale. Slik har man selv blitt den mest illiberale av alle. Man  er tolerant mot alt unntatt intoleranse. Når den samme Grande sier at "Enten så er du for, eller så er du mot", viser det hvor hysteriske man kan bli på prinsipper. Knut Nærum formulerte det glimrende ironisk i "Nytt på Nytt": "Jeg liker at Trine Skei Grande sier hva det er lov og hva det ikke er lov å si i en debatt om ytringsfrihet."

Det som er det klareste signalet som kommer fra disse ytringsfrihetsfundamentalistene i tida etter angrepet i Paris, er at retten til å såre, krenke og latterliggjøre er viktigere enn hensynet til dem som lar seg såre, krenke eller bli latterliggjort. Selvsagt er prinsippet om ytringsfrihet en av de viktigste verdiene i samfunnet vårt. Det er et prinsipp som er umistelig. Men det er her mange kortslutter. Hvorfor skal man bruke dette prinsippet til å såre og latterliggjøre. Eller for å si det på en annen måte: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe?

Det undrer meg at omtrent ingen har kommentert denne sammenhengen, før en 17-åring skrev dette i går. Før jul gikk tusenvis i store demonstrasjonstog mot mobbing, og kongen gjorde dette til et hovedtema i talen sin. Når mobbing.begrepet omtrent ikke blir anvendt i debatten rundt ytringsfrihet, sier det ikke da noen viktig om vår mangel til empati og mangel på å omsette ord til handling? Spørsmålet må jo stilles: Er det greit å bruke ytringsfriheten til å mobbe? For er det ikke det disse Muhammed-karikaturene gjør? Mobbe muslimer og latterliggjøre det som er hellig for dem? Som lærer vet jeg at jeg ville reagert dersom noen hadde bevisst gått inn for å såre og latterliggjøre religiøse elever og de de tror på. Jeg ville reagert sterkt, for det bryter med alle prinsipper jeg har om rett og galt. Hvordan kan vi da framstille tegnerne i Charlie Habdo som idealer vi hyller?

Debatten den siste uka viser at man er mer interessert i å ri prinsipper og hylle mobbende retorikk enn å bidra til en bedre verden. Akkurat nå framstår ytringsfrihetsfundamentalsitene som provokatører og krigshissere. Jeg er heller ikke Charlie.


søndag 11. januar 2015

Ikke lenger en pinsevenn


Fra oppveksten i min lokale pinsemenighet.
Jeg sitter litt til høyre for midten
For første gang i livet mitt er jeg ikke lenger en pinsevenn. Noe av det første jeg gjorde da masteroppgaven min om pinsebevegelsen var sluttført, var å be om utmeldingsskjema fra pinsemenigheten jeg var medlem av. Jeg gjorde ikke dette som en protest eller markering mot det jeg fant ut i løpet av prosessen med å skrive oppgave, men det var naturlig for meg å sette punktum nå, etter at oppgaven var fullført. Men det er noe jeg har tenkt på lenge, og det er svært lenge siden jeg har følt at "pinsevenn" er en beskrivelse som passer på meg. For meg markerer dette farvel til kirkesamfunnet jeg alltid har vært en del av. Det oppleves altså som en ganske viktig hendelse i livet mitt. Ikke bare har jeg vært med i bevegelsen, jeg har vært en aktiv forkynner, sanger og leder i flere av disse årene. Nå er det altså slutt. I dette innlegget vil jeg si litt om hvorfor det har blitt slik.

Svaret på dette "hvorfor" er selvsagt sammensatt. Det kan for eksempel ha å gjøre med en oppvekst med mange lover og regler, med at det ikke alltid var lett å komme fra den eneste pinsefamilien i bygda, og at man lett opplevde seg som utenfor både i møte med folk i bygda, men også med ungdommer fra andre pinsemenigheter, siden de gjerne kom fra større menigheter og var flere. Jeg ble fort vant til å skulle være annerledes. Det kan også ha å gjøre med en sangstil og en møtestil som jeg opplevde som gammeldags, og en karismatisk væremåte som gjorde meg ukomfortabel. Det kan også ha å gjøre med harde og loviske mennesker som brukte enhver anledning til å advare mot lunkenhet. Det er likevel ikke dette jeg vil legge mest vekt på, siden jeg etterhvert lærte meg å forholde meg til troen på en sunnere og mer personlig måte. Jeg fikk mine egne åndelige opplevelser, og ikke minst var det viktig for meg å begynne på videregående, treffe mer vidsynte folk, og oppleve fellesskap med kristne fra flere leire. Dette fellesskapet var med på å bidra til at min identitet som pinsevenn aldri ble veldig sterk. Da jeg bestemte meg for å gå bibelskole etter videregående, var det mer naturlig for meg å søke til en skule med en mer tverrkirkelig profil, enn til de typiske "pinseskolene".
Konfirmasjon i pinsemenigheten

Jeg vil forsøke å presentere tre årsaker som jeg tror har vært de viktigste til at jeg nå ikke lenger vil kalle meg en pinsevenn. De er nok ikke de eneste årsakene, men trolig de viktigste. Og da tar jeg utgangspunkt i mitt voksne liv,og ikke de tingene jeg har dratt meg meg fra barndommen. Kan godt hende de er like viktige, men det føles litt som ansvarsfraskrivelse dersom jeg skal skylde alt på hva som skjedde i barndommen.

Den første årsaken er at jeg har opplevd pinsekristendommen i stor grad som en gjerningsreligion. Min opplevelse har vært at veldig mye handler om hva man skal gjøre. Da jeg vokste opp handlet det mest om hva man ikke skulle gjøre. Det kunne være slitsomt nok, men ga samtidig en ramme som på en merkelig måte også kunne kjennes trygt. For meg ble det mye vanskeligere når det handlet om hva man skulle, eller burde gjøre. For i stor grad handlet det om å gjøre og føle ting som ikke falt naturlig. Først og fremst handlet det om å vitne om troen sin og vinne mennesker for Kristus. Det falt ikke naturlig for meg å skulle vitne om troen både fordi jeg var vant til å prøve å skjule det mest mulig, men også fordi jeg var litt sjenert og likte dårlig å snakke med fremmede. Noen sterke åndelige opplevelser ga meg større mot. Men jeg lærte meg også etterhvert å undertrykke slike følelser og vitnet og sang på gater og utesteder. Målet var å få bedt en frelsesbønn med noen, slik at man kunne skryte av resultatene til andre. Jeg tenker på gru på de som ble utsatt for slike som meg, og skammer meg.

Den riktige følelsen var "nød", at man skulle føle så sterkt for mennesker at man omtrent ville gjøre hva som helst for å redd dem fra fortapelse. Tro var et verb, Vekkelsen var målet, bønn og evangelisering var middelet. Det ble selvsagt understreket at man ikke skulle gjøre det i egen kraft, men i Guds kraft. Men det å få tak i denne kraften, var også noe man måtte søke og arbeide for, eller reise steder der kraften eller "ilden" var, slik at man kunne ta den med tilbake. Det var hele tiden forventninger om en personlig forpliktelse og en personlig tro, et personlig forhold til Jesus. Alt skulle basere seg på at det var personlig. Det var jo et av mantraene man ofte brukte: Troen på Jesus handler ikke om bud og regler, men om et personlig forhold til Jesus. Det underforståtte kravet ble jo at man kjente denne følelsen av nærhet med Jesus, og at man opplevde denne når man skulle be. Dersom man ikke gjorde det, hadde man jo et problem. I sum ble det veldig mange ting som ble krevende og vanskelige. I perioder kjente man en inspirasjon som løftet opp, andre ganger opplevdes det mest tyngende.
På talerstolen i Sarons Dal

Dette kan nok i stor grad handle om at man i pinsebevegelsen på denne tiden opponerte og reagerte mot den praksisen som hadde vært tidligere, der pinsevenner ble oppfattet som defensive, isolerte og loviske. Nå skulle man være offensive, utadretta og visjonære. Min opplevelse var at man var like loviske som før, bare på andre områder. Man var ikke opptatt med forbudene, men ble opptatt av påbudene. Man skulle vitne, vokse, ha sterke følelser og store vyer, og skape forandring i menigheten og byen. I tillegg til min egen vegring for å misjonere, falt det meg veldig unaturlig å bruke store ord, å ha "tro" som gikk utover det jeg naturlig trodde på. Mer enn en gang har jeg opplevd at mangel på overnaturlig inngripen av tro eller kraft ble erstattet av menneskelig manipulasjon. Uten at jeg skal si at det ble opplevd på den måten av alle andre.

En opplevelse jeg husker veldig godt, er fra en av de første predikantkonferansene jeg var på. Følelsen av konstant skyldfølelse og dårlig samvittighet for at man ikke gjorde "nok" preget meg veldig på denne tiden. Dagene på predikantkonferansen forsterket denne følelsen. Det var som et friskt vindpust da folk som Åge Åleskjær og Aril Edvardsen kom inn som gjestetalere siste dagen. Fokuset hos disse lå ikke bare på hva vi skulle gjøre, men på hva Jesus hadde gjort. Det løftet meg opp og ut av den konstante følelsen av tilkortkommenhet som jeg tror jeg har delt og deler med mange pinsevenner.

De neste årene ble fokuset på nåden og på hva Jesus har gjort, som preget spesielt Åleskjærs forkynnelse, også altoverskyggende for meg. Heldigvis fikk jeg frihet til å forkynne dette i pinsekirken jeg var i, og denne tiden ser jeg tilbake på med glede. Likevel ble jeg skuffet over hvor lite innvirkning dette fikk i pinsebevegelsen. Min opplevelse var at man var mer opptatt av strategier og nøkler til vekst, enn til refleksjon og fordypning i forhold til hva evangeliet er, og at man så på nådefokuset som en avsporing eller en sovepute. Noen kalte det også vranglære. Selvsagt er det en god mulighet for at Åleskjær og andre gikk for langt i denne "nye reformasjonen" men for meg ble det en skuffelse at pinsebevegelsen ikke hadde rom for det.

Dette fører meg over i den andre årsaken. Min opplevelse er at pinsebevegelsen er blitt mer og mer "metodistisk". Det er jo et faktum at bevegelsen har sin røtter i Metodistkirken, men jeg tenker på noe litt annet. Min erfaring ble etterhvert at fokuset i mange pinsekirker og i hele bevegelsen ble lagt på metodene man skulle bruke for å bryte isolasjonen til verden og få vekst. Også dette er en tydelig reaksjon på hvordan pinsebevegelsen framstod i den forrige generasjonen, som isolasjonistisk og stagnerende. Åpenhet og vekst ble viktig, nærmest altoverskyggende. Fokus ble altså dreiet fra budskapet man hadde, til hvordan budskapet skulle presenteres. Man la opp strategier, definerte visjoner, startet ledertrening. Budskapet ble sett på som selvforstått og uforanderlig, poenget ble hvordan budskapet skulle presenteres. Man tenkte og tenker som Egil Svartdahl: "Evangeliet er relevant, spørsmålet er om vi formidler det på en relevant måte." Jaget etter å bli opplevd som relevant, gjorde at man stadig gikk lenger i hvilke metoder man var villige til å ta i bruk. Man var altså ikke opptatt av å reflektere, debattere, fordype seg, stille nye spørsmål til det man trodde på. Det var man på en måte ferdig med å definere, siden det aldri hadde endret seg. Fokuset skulle være på hvordan man kunne nå ut til flere. Det handlet om "hvordan" og mindre om "hva" eller "hvem". Man ble opptatt av form mer enn innhold.

Spesielt gjennom lederkonferanser og inspirasjonskonferanser ble dette fokuset tydelig. Man inviterte leder og predikanter fra menigheter i vekst, først og fremst fra Australia og England. Man var nærmest desperat etter å få tak i hvilke metoder disse brukte for å lykkes. Så forsøkte man å innføre de samme metodene her, og mange opplevde stor fortvilelse når det ikke virket. Uten at man ga opp å finne nye metoder. Fokuset på metoder preget ikke bare konferanser, men i stor grad også de enkelte møter og gudstjenester i lokalmenighetene. Selvsagt har metodikken sin sentrale plass i enhver organisasjon. Man må vite hvordan man driver menighet, hvordan man får folk inn i tjenester, hvordan man skal styre økonomien og så videre. Problemet for pinsebevegelsen, slik jeg ser det, har vært at man flytter dette metodefokuset inn på alle andre arenaer også, Der det skulle være fellesskap, ble det snakk om metoder. Der det skulle være inspirasjon, blir det snakk om metoder. Der det skulle være impulser fra andre, inviterte man folk som fokuserte på metoder. Dette understreket også fokuset på gjerningene, det handlet om hva vi måtte gjøre for å få vekst, ikke hva budskapet sa om hva som har blitt gjort.

Den tredje årsaken er den som har vært utløsende for min beslutning. Pinsebevegelsen er ikke det rette stedet er å være når man er i en troskrise. På mange måter skjønner jeg det. Pinsekristendommen er i sin natur offensiv og positivistisk. Det handler om de positive verdiene som kraft, vekst, frimodighet og begeistring. I en troskrise er det helt andre verdier man kjenner behovet for. Selv opplevde jeg dermed at når krisen toppet seg for tre og et halvt år siden, ga det meg ingenting å gå på slike gudstjenseter. Der handlet det stort sett om "hvordan". At tilsynelatende få brydde seg om at jeg sluttet å komme dit, var egentlig ikke overraskende, men likevel talende nok.

Så hva nå? Jeg går litt i Den norske kirke, og kommer nok til å melde meg inn der. Ikke fordi jeg føler meg veldig hjemme der, men i denne kirken finner jeg mye av det jeg trenger nå. En mulighet til å være passiv og anonym, uten å skulle bidra med verken følelser eller gjerninger. Ro til å være på veg, til å være i en prosess mot ukjent mål. En mulighet til å få del i eldgamle tradisjoner, skapt av mennesker som har kjent på det jeg kjenner, og formulert tanker og bønner utifra det. Ta del i en liturgi, som rett nok kan kjennes livløs, men samtidig ikke stiller krav til at jeg skal formulere mine egne bønner og lovsanger.

Det gode jeg vil huske fra tiden min i pinsebevegelsen er først og fremst tiden i Betel Nøtterøy, og fellesskapet jeg opplevde med de andre lederne der. Både fordi de ga meg frihet til å være meg selv og forkynne det jeg trodde på. Men også for at de var opptatt av fellesskapet og ikke bare virksomheten. Jeg kommer nok til å fortsette å følge med hva som skjer i pinsebevegelsen, det opptar meg jo fortsatt. Men nå kan jeg se det utenfra.