fredag 13. februar 2015

Lojaliteten

Lojalitet er et ord jeg har fundert en del over i det siste. Jeg har en følelse av at det var et ord som ble brukt mer før. Man snakket om lojalitet mot en mengde personer eller institusjoner, spesielt det siste. Man hadde en opplevelse av at livet krevde en viss lojalitet, mot arbeidsgiveren, banken eller forsikringsselskapet. Eller til foreningen, menigheten eller dugnadsgjengen. Men en eller annen gang på veien forandret dette seg. Dersom du viser den samme lojaliteten mot institusjoner i dag, er du i mindretall. La meg vise noen eksempler.

Et godt eksempel på hvordan dette har endret seg, er fotballens verden. Som så veldig mange andre, ble jeg tidlig interessert i fotball, og aller mest engelsk fotball. Og som de fleste andre fikk jeg meg et favorittlag, mer eller mindre tilfeldig. Og en av de mest hellige dogmene når man har et favorittlag, er at man er utslettende lojal mot dette laget. Det er en dødssynd å skifte lag. Det gjør man bare ikke, uansett om laget rykker ned eller går konkurs. Man er ikke en medgangssupporter, man støtter laget i tykt og tynt. Tidligere så man det samme hos spillerne. Det var utenkelig at Gary Mabbutt skulle være midtstopper noe annet sted enn hos Tottenham. Eller at Neville Southall ikke skulle stå i mål for Everton, Det beste eksempelet er likevel Matthew le Tissier, som på sitt beste var en verdensklassespiller. Som spilte for svært middelmådige Southampton hele karrièren. Slik er det ikke lenger, selv om det finnes unntak. Da landslagsspiller Sol Campell gikk fra Tottenham til erkerivalen Arsenal, skapte det voldsomme reaksjoner. Noen år senere, da Robin van Persie gikk fra Arsenal til Manchester United,  fikk spilleren mest sympati. Han måtte jo komme seg til en klubb som kunne vinne noe. Det handlet ikke lenger om klubbfølelse eller lojalitet, men om sjansen til å vinne titler, eller spille for en klubb som kunne være springbrett til en annen og bedre klubb, eller i siste instans mest mulig penger. Det blir som komikeren Jerry Seinfeld sa det: Egentlig er det bare draktene man heier på, siden spillerne skifter klubb hele tiden. Min egen klubb, Newcastle, har tilpasset seg den nye tida. Man er ikke litt interessert i å vinne titler lenger, man ser på seg selv som en klubb som fungerer som et springbrett. Man kjøper billig og selger dyrt. Og tjener godt. Jeg gremmes. Men skifte klubb? Aldri!

Vi ser det samme i Norge. En av tidenes beste norske spillere, Tom Lund, hadde tilbud fra masse klubber i utlandet. Men valgte å bli hos klubben han elsket: Lillestrøm. Det hadde vært utenkelig om John Carew skulle forblitt hos Vålerenga eller Martin Ødegård hos Strømsgodset. I dag velger spillere klubb utelukkende ut fra hva som tjener dem selv best. Ikke nødvendigvis bare økonomisk, men ut fra mulighetene til å nå toppen. Lojaliteten mot sin egen drøm og sine egne mål er det som betyr noe. Det ferskeste eksempelet er fra forrige uke. Da var det nærmest sikkert at Fredrik Semb Berge skulle vende tilbake til moderklubben Odd etter et mislykket opphold i Danmark. Avtalen var klar, bare signeringen manglet. I tolvte time fant Berge ut at han skulle spille for Molde isteden. Man kan jo bare ane hvor mye høyere lønna var der. Og man kan forstå Odds trener, som spør: Hvor er lojaliteten?  Svaret er vel at lojaliteten kanskje fins, men at den lojaliteten som er blitt totalt dominerende, er lojaliteten til seg selv. Og da gir det kanskje ikke lenger noe mening å bruke ordet.

Man kan jo forstå at unge spillere vil opp og fram, og nå det potensialet man mener at man har, og muligheten til å spille på det høyeste nivået. Men likevel føles dt som om noe av sjarmen med klubbfotballen er borte. Og jeg undres om ikke det som skjer i fotballen egentlig er representativt for det meste annet, når det kommer til dette med lojalitet.

Artisten Elvira Nicolaisen var gjest hos Skavlan for noen år siden. Her ble hun spurt om oppveksten sin i en frimenighet på Sørvestlandet. Selv har hun tatt avstand fra den troen hun vokste opp med. Da hun ble spurt om hva som gjør at folk, som for eksempel foreldrene hennes, holdt fast på den samme troen, forklarte hun det med lojalitet. Mot menigheten, mot mennesker i menigheten og mot de verdier menigheten stod for. Utvilsomt er lojalitet noen som er spesielt verdsatt i slike miljøer. Samholdet er alfa og omega når man ser på kampen mot verden der ute. Man kaller det gjerne trofasthet, at man er tro både mot troen, og ikke minst mot fellesskapet. Da jeg var yngre, fikk jeg alltid ros fordi at jeg var flink til å komme til møtene i menigheten. Det føltes godt, det. Samtidig snakket man desto mindre pent om de som ikke kom, eller aller minst om de som forlot menigheten for å gå et annet sted. Noe av det som preget praten rundt menighetsliv i min barndom, var snakket om de som forlot menigheten for å bli med i de såkalte "kristensentrene". De illojale.

Mye av denne troen og forestillingen om det lojale var utvilsomt ikke av det gode. Samtidig ser jeg verdien av det å holde fast på noe, å forplikte seg til noe, å være lojal mot andre mennesker og det man har felles. Det handler kanskje først og fremst om at man tidligere ikke hadde problemet med kryssende lojaliteter i samme grad som nå. Det å være lojal mot noe, bød ikke i samme grad på problemer med samtidig å være lojal mot noe annet. Nylig kunne vi lese om Muhammed Usman Rana, som også bruker ordet lojalitet. Han beskiver seg selv som en lojal nordmann som samtidig er en konservativ muslim. Det er ikke lett å være like lojal de gangene man opplever at lojalitetene kommer i konflikt.

Men kanskje like mye handler det om individualiseringen av samfunnet, Det viktigste er å være tro mot seg selv, sine egne tanker, følelser og meninger. Lojaliteten mot selvet har blitt viktigere enn noe annet. Og dersom lojalitet til andre eller noe annet kommer i konflikt med dette, er man seg selv nærmest. Og resultat blir kanskje at lojalitet er et ord man bruker for å beskrive hvordan det var før i tiden, akkurat som "føydalisme" eller "paternalisme".