søndag 24. mai 2015

Sårbarheten

Jeg har skrevet en del på denne bloggen de siste årene om hvordan troen min har forandret seg og om alle tingene som jeg tidligere trodde på og som jeg ikke tror på lenger. Det har vært en prosess der jeg har prøvd å finne ut hva som er igjen av den troen jeg en gang hadde. Det er en prosess som fortsatt pågår, og sikkert vil gjøre det en god stund til. Når man har forlatt en type tro og religionsutøvelse er det en stor utfordring å finne fotfeste for en ny måte å tro på, med et nytt innhold i troen.

Jeg har også skrevet om hvordan det ble vanskelig for meg å holde fast på et gudsbilde som jeg følte stemte mindre og mindre med det jeg opplevde som realitetene i det livet jeg levde. I en slik nyorientering, tror jeg at det er dette som er det mest sentrale av alle spørsmålene: Hvem er denne Guden, med stor eller liten g, som jeg fortsatt eller kanskje rettere sagt først nå, tror på? Siden det ble umulig å tro på en allmektig Gud som både var villig til og i stand til å svare på alle bønner, hvordan kan et slikt bilde nå se ut? Selvsagt er jeg ikke akkurat den første som har stilt dette spørsmålet, og som mange andre tror, har jeg også begynt å tro at svaret må ligge i begrepet "den sårbare Gud".

"Slik menneskets Gud er, slik blir også mennesket" sa en venn av meg en gang. Med andre ord vil troen på en sårbar Gud også innebære at jeg omfavner forståelsen av det sårbare mennesket. Og det er kanskje derfor dette oppleves som veien å gå. Etter at jeg i stadig større grad har erfart min egen svakhet og sårbarhet, og også forstått at dette ikke er noe som skal motarbeides og nedkjempes, har det også vært naturlig å prøve å finne en Gud som kan relatere til dette. Så kan man jo slik hevde at jeg skaper Gud i mitt eget bilde. Samtidig er det ikke vanskelig å finne også dette bildet av Gud i Bibelen. Problemet med det gudsbildet man finner i Bibelen, er at det er så sammensatt at jeg ikke lenger har klart å forene de ulike delene. Samtidig er det korset og det som skjedde der, som står igjen som det sentrale for meg. Det er det største og samtidig mest problematiske. Det mesktigste og mest uforståelige. Der Gud blir så svak som det går han å bli. Og det seier han at han blir for meg. For meg er det umulig å være nøytral er eller avvisende til noe slikt.

Det å forakte svakhet, bekjempe frykt og fokusere på Åndens kraft som en motpol til min egen sårbarhet, har både jeg og mange andre lang erfaring med. Man dyrket det sterke og fryktløse, og man så opp til dem som hadde slike egenskaper, enten det var i Guds eller egen kraft. På mange måter er dette også typisk for tida vi lever i. Som Sturla Stålsett formulerer det: Vi kan egentlig beskrive det moderne samfunn som en akselererende flukt fra sårbarheten. For meg førte livets forandringer til at jeg måtte forholde seg til min egen frykt og svakhet i stedet for å bare ignorere eller bekjempe den. Og kanskje er det slik at også Jesus selv levde mer i svakhet og sårbarhet enn vi faktisk tror. Stålsett formulerer troen sin på en sårbar Gud på en god måte:

Sårbarheten er helt sentralt plassert i det kristne budskapet. Kanskje er det sterkeste er at Gud selv gjør seg sårbar (...) Men det som er annerledes i kristen tro, det som ingen andre hadde hørt eller sett før, er at Gud selv har gjort seg sårbar. (...) Det innebærer at vår sårbare menneskelighet er kjent, anerkjent og villet av Gud, kanskje fordi sårbarheten gjør oss i stand til å elske, slik Gud elsker oss.(...) En som ikke kan la seg prege, kan heller ikke lide. En Gud som ikke er foranderlig, representerer et gudsbilde som ikke har rom for sårbarheten. da er Gud heller ikke medlidende. (...) 

(magasinet Tørst vinter 2014/15)

Det er litt annerledes enn bildet av en Gud som aldri forandrer seg, som jeg alltid har forfektet. Jeg vet ikke om Stålsett har rett. Men det er spennende å tenke at han kanskje har det.

Boka "Silence" av Shūsaku Endō handler om den lidende og sårbare Gud. En tidligere bibelskolekamerat av meg anbefalte meg boka, og sa at den faktisk var en av de viktigste grunnene til at han fremdeles kunne kalle seg kristen, fordi den "flytta gudsbilete frå power til vulnerability" som han formulerte det. I boka blir en kristen misjonær i Japan forsøkt overtalt til å frasi seg sin kristne tro. Gjennom alle plagene og forfølgelsen han og de andre kristne i Japan må gå gjennom, kan han ikke forstå hvordan Gud møter alle desperate bønner med stillhet. Til slutt taler Gud, men på en helt annen måte enn misjonæren forventet. Ut fra bildet av Jesus som blir lagt foran misjonæren og som han blir bedt om å tråkke på som et symbol på at han frasier seg troen sin, taler endelig Gud:

Trample! Your foot suffers in pain; it must suffer like all the feet that have stepped on this plaque. But the pain alone is enough. I understand your pain and you suffering. It is for that reason that I am here.

Jeg kjenner at dette nesten blir for radikalt. En Gud som ber oss om å tråkke på ham fordi det var derfor han kom. Samtidig viser det oss et bilde av en Gud som ikke bare har ordna alt for så å trekke seg tilbake og vente. En Gud som lider sammen med de lidende i stedet for å befri dem. En Gud som omfavner svakheten og sårbarheten i stedet for å befri oss fra den.

Her er jeg altså, og prøver å finne et nytt bilde av en Gud jeg alltid har trodd på. Jeg begynner å tro at utgangspunktet må være her, ved Jesus på et kors, svak, sårbar, lidende. Så får tiden vise om bildet blir klarere med tiden. Det er i alle fall ingen vei tilbake.

And if a man has got to listen to the voices of the mob
Who are reeling in the throes of all the happiness they've got
When they tell you all their troubles
Have been nailed up to that cross
Then what about the times when even followers get lost?
'Cause we all get lost sometimes

(Andrew Peterson)

søndag 10. mai 2015

Skinnende dager

Redd. Redd for denne sterke og farlige hengivelsen i jublende offervilje. Å ofre kjøtt og blod, hjertets fryd og kroppens mysterium og glede til et åndelig tyrannis grådige og amoralske flamme. En gang var det en opphøyet Gud som opplot sin røst fra en tordensky; nå er det Stater om brøler i høyttalere. Men alltid denne trangen til å bli større enn den enkelte, til å bli guddommelig; en alt-krevende overhøyhet, fylt av vrede og evig uformidlet.

Religiøs lidenskap. Tro på mennesket. Intolerant og fanatisk som all nyvakt tro. Den ville gi de fattige klær, de sultne mat og de undertrykte rettferdighet. Den hadde sine fanatikere, sine helgener, sine soldater. Den vakte de edleste ting i menneskets sjel: begeistring, trang til renhet, ærlighet og selvfornektelse. Men den overdrev også, arbeidet seg opp i vilt hat til dem som ikke tilpasset seg, så og forfulgte kjettere overalt, øvet terror i rettferdighetens navn, og glemte barmhjertigheten; videre og videre, drevet av sin ukontrollerte lidenskap til utrenskninger, offentlig eksekusjon og en fantastisk Hellig Krig; ingenting som ikke andre revolusjoner og andre religioner også hadde gjort i større eller mindre målestokk; et ufravikelig mønster ville den følge.

For mennesket ville alltid streve etter å erobre verden, å gjennomføre menneskets vilje i sin Guds navn. Med faner og rop, legioner og kors, ørner og soler, med slagord og med blod. Føttene i støvet, hodet oppe mellom stjernene.

Gamle guder, med ny, våt maling i ansiktet.

Han Suyin